Wednesday, May 03, 2017

Kjære kvinnestemmer

Har alltid likt disse ABBA-stemmene. Låten er litt tilfeldig valgt, men likevel: Flott låt!  

Tuesday, May 02, 2017

Thursday, April 27, 2017

Sjuttonde balladen

Flott låt!  
Skrevet av Evert Taube, men tolkes i hvert fall svært godt av Cornelis Vreeswijk. 

Saturday, April 22, 2017

Borgerlig offentlighet

Boka av Jurgen Habermas er en klassiker og er et bidrag i debatten om ytringsfrihet. 
Det er en avgrensing av den borgerlige offentlighet.


Offentlig eller offentlighet har, ifølge Habermas, uttallige betydninger. Underforstått er det skillet mellom offentlig-privat et slikt begrep har sin relevans, som forbindes fra og med industrisamfunnets framvekst. Industrielt avanserte samfunn, med sosial-statlig forvaltning, er Habermas karakteristikk av begrepets opphav (Habermas 1991: 1). Særlig fagene Statsvitenskap, jus og sosiologi har problemer med å erstatte distinksjonen offentlig—privat med andre begreper (Habermas 1991:1).  Felles velferd for alle borgere, er offentlighetens kjerneanliggende, ifølge Habermas. Begrepet offentlighet stammer imidlertid så langt tilbake som til den greske antikken, som mye annet. Det offentlige konstituerer seg i en samtale, som kan anta som en form for rådgivingsvirksomhet (Habermas 1991:1). Noe av kjernen i begrepet offentlighet, er at noe blir synlig for andre (Habermas 1991:3). Borgerne opptrer som likemenn, men kjemper seg i mellom om å stikke seg , skriver Haberman (Habermas 1991:3).  Tross denne oppvisningstrangen, har imidlertid offentligheten en annen funksjon som er langt viktigere: Offentligheten gjør at ting kommer til syne (Habermas 1991:3), ting blir kjent, og man er nærmere det sanne, der sannhetssøking er grunnfunksjonen til ytringsfriheten. Det er det som er det sentrale – og drive samfunnet framover. 

Thursday, April 20, 2017

Wednesday, April 19, 2017

Sunday, April 16, 2017

Friday, April 14, 2017

Humanisme!

Vi lever ikke i en tid som er veldig human, selv om kanskje situasjonen er bedre enn på lenge? Det er derfor tvilsomt om man kan si at mennesket er særlig fritt og uavhengig. Imidlertid står selvrealiseringstanken sterkt, som grenser opp i mot det jeg vil kalle realiseringsslaveri. Eksponeringsbehovet står i fare for å trekke fram menneskets usympatiske sider – som egentlig ikke er en del av mennesket  Dette er resultat av tiden vi lever i, og ingen enkeltindividers ansvar.  

Vi kan si at siden Renessansen (1480 – 1680) har sekulære elementer vært på frammarsj i kulturen, der tro har måttet vike for rasjonalitet og vitenskap. Jeg interesserer med for historie fra Renessansen og opp til dags dato. Renessansen går for å være dominert av individualisme, men det er en sannhet med modifikasjoner: Det er nok av fellesskapsverdier som ble forfektet i renessansen, men man brøt med tanken om at alt var gitt av en overmakt. Noen vil kanskje med rette hevde at individualismen i vår tid har nådd ekstreme utslag. Her vil jeg svare et ubetinget nei, men selvrealiseringsslaveriet har det. Det er flere grunner til hvorfor jeg har skrevet om folk på bloggen, i hovedsak fem. For det første, hvis man interesserer seg for folk kan man ikke blogge om folk i nærmiljøet – som hovedregel. Man må ta noen offentlige personer. Jeg vegrer meg for å skrive om nålevende personer, fordi skriverier om vedkommendes karriere, kan stikke kjepper i hjulene for vedkommendes videre utvikling – bortsett fra i de tilfeller det er ren oppmuntring. Ikke at jeg tror at denne blogggen er så betydningsfull, men fra et moralsk ståsted vil det være uriktig – og man skal være et eksempel til etterfølgelse. For det andre interesserer jeg meg for historie. At illustrasjonene mine eksempelvis kan se ut som glansbilder eller hentet fra Fragglene er derfor naturlig, fordi det er gamle bilder – hovedsakelig av prominente folk, jf. foregående begrunnelse. Men en historieinteressert person vil måtte skrive om ting som har vært, det sier seg selv. Og – vi har en hel del å lære av historien – der det viktigste er kanskje å peke på de mange gode tanker som er tenkt tidligere, og hvilke idealer man hadde for å overleve. Og ikke tro at vi har funnet kruttet på alle saksfelt i vår tid. Mange svar finnes i historiebøkene. For det tredje, er utgangspunktet i personer en god måte å strukturere et fagstoff på – så lenge man ikke skriver kronikker,  som denne artikkelen er et halvveis eksempel på. En persons liv har en naturlig kronologi – der jeg ved anledninger har tatt avstikkere, og kommet med saksopplysninger om emner når det har vært mulighet og tid for det. For det fjerde, anser jeg meg som en humanist. Å være interessert i andre mennesker har vært et bakteppe for å skrive om folk på denne bloggen. Vil derfor konkludere med, og be om unnskyldning for, hvis enkeltpersoner fra historien har vært vel mange, så vil jeg forsøke i fortsettelsen å skrive om enda flere emner hvor enkeltpersoner ikke er like fremtredende, selv om man i historien – i enda mindre grad en statsvitenskapen – kan overse aktører. Dessuten - jeg vil ikke blande meg inn i aktuelle saker, med mindre jeg er overbevist. Dette har blant annet ført til at jeg har måttet ty til historie, og ber om forståelse for det. For det femte, da jeg åpnet bloggen igjen for et par år siden sa jeg at jeg skulle hedre folk som fortjente det. I tråd med hva jeg tidligere har skrevet, har dette innebefattet fortrinnsvis historiske personer. Et kapittel er derfor avsluttet. Disse personene har i en eller annen form interessert meg, og jeg er i varierende grad enig i disse personene - men de har alle verdifulle tanker, og de har hatt et utgangspunkt som har interessert meg. Jeg vil i fortsettelsen også skrive om personer, i aller høyeste grad - men kanskje mindre enn tidligere.  


Vil ønske deg en riktig god påske! 

Thursday, April 13, 2017

Italias samling 1871

Bolzano
Italia ble samlet – etter samling omkring idéer, og krig mellom hertugdømmer.

Denne gjennomgangen vektlegger de tanker som ligger bak italiensk samling, ikke selve krigføringen og framrykningene. Italia sine to velmaktsperioder stammer fra Romerriket (500 f. kr. Til 500 e.kr) og renessansen. Særlig sistnevnte periode gav folket en nasjonal tilhørighet gjennom kunst og kultur. I Italia hadde det lenge eksistert et dusin store stater, ledsaget av mange små (Palmer et.al 2002:513), før 1871. I alt bestod øyriket av 12 stater, før det ble samlet (Grindrod 1965:22). I 1871 fikk landet de grenser vi i dag kjenner (Hamrin 1961: 1), med unntak av to provinser i nord som først sluttet seg til etter Første verdenskrig. Statene hadde like før 1871 valgt et parlament, som sørget for at Italia ble ett land (Hamrin 1961: 1). Tidligere hadde det som ble den italienske enhetsstat vært preget av frekvent invasjon, på grunn av manglende enhet innad (Grindrod 1965: 23) – slik at en samling nær sagt tvang seg fram. Mer enn noe annet land kan man derfor si at Italia vokste seg fram av utenforliggende forhold (Grindrod 1965:23). Proklamasjonsakten i Palazzo Carignano i Torino innvarslet en ny epoke. Drømmen om en fastsatt italiensk grense hadde vært gjeldende siden renessansen, og ble båret fram av en patriotisk bevegelse med ulike strømdrag (Hamrin 1961:1), forent i en patriotisk ånd. Styresmaktene i det som ble de tidligere selvstendige statene var egentlig fornøyd med uavhengigheten, men ikke folket.

Det 17.århundret, Opplysningstiden og Napoleons okkupasjon
Dette hundreår var særlig en stagnasjonsperiode for Italia (Grindrod 1965:29). Likevel hadde man spredt kulturutvikling, deriblant Monteverdi innenfor musikk, og diverse barokkarkitektur (Grindrod 1965:29). Galilei (1564 – 1642) hadde gjort nybrottsarbeid, ved å avdekke verdensrommets hemmeligheter (Grindrod 1965: 29). Drivkraften fra renessansen hadde ebbet ut, og landet var nedtynget av skatter (Grindrod 1965:29). Italia ble trukket med i en serie av arvefølgekriger, dette århundret (Grindrod 1965:29). Folk begynte etter hvert å se nødvendigheten av reform, og frihet fra fremmede makter (Grindrod 1965: 29). Innenfor det som ble Italias grenser opplevde man en intelektuell oppvåkning i Opplysningstiden, det 18. århundret: man fikk økonomer som Pietro Verri ( 1728 – 1794), sosiolog/ kriminolog Beccaria (1738 – 1794), filosofen Vico (1668 – 1744), samt dikterne Parinni og Alferi. Dette skapte en ny nasjonal bevissthet, disse tenkerne som sprang ut fra det man i Frankrike kalte for Opplysningstidens bevegelse – som igjen banet vei for Den franske revolusjon. Den franske okkupasjonen av Italia skulle vare fram til Napoleons fall i 1814. Piedmonte (regionen nord-vest i det som ble Italia) ble innlemmet i Frankrike, og de kjempet lenge for løsrivelse fra fransk overmakt (Grindrod 1965: 30).

Mistro til det daværende konglomerat av fyrstedømmer
Uten Camillo Cavours statsmannstalent og diplomatiske ferdigheter er det heller tvilsomt om Italia hadde klart å oppnå forening (Hamrin 1961:2). Det europeiske statssystem hadde blitt streket opp ved freden i Wien, 1815 – uten at Italia hadde blitt forent, så det var ingen selvfølge at det skulle skje bare snaue 50 år senere. Landet var nemlig svakt og oppslittet, ifølge Haddock (2002:67). Det var utbredt mistro i Italia til de eksisterende autoritene, og mange ønsket seg en liberal stat (Palmer et al. 2002: 513), inspirert av renessansens tanke- og ytringsfrihet, fremdyrkingen av det selvstendige og felleskapsorienterte mennesket. Landet lå økonomisk bak de andre landene lenger nord (Haddock 2002: 70). I Guiseppe Mazzini fikk frihetsbevegelsen i 1831 en mann som både var patriot og hadde høye idealer (Hamrin 1961: 2), og forsterket derfor den nasjonale bevegelse, ved siden av Cavour.  Mazzini ville samle landet i ett, og ønsket ikke opprør i provinsene (Hamrin 1961:2) . Han snakket om suverenitet, mulighetene en befolkning hadde til å bestemme over seg selv (Hamrin 1961:3).

Il Risorgimento
Il Risorgimento ble det kalt, som var en form for nasjonal-patriotisme – som ledet til Italias samling. Perioden varte mellom 1830 og 1870 (Grindrod 1965: 23). Det er fellesbetegnelse for den italienske 1800-tallets frihetsbevegelse (Hamrin 1961:3), og innebefatter personligheter som både Cavour (1810 – 1861) og Mazzini, men også Gioberti og Garibaldi. Ønsket om en italiensk risorgimento hadde blitt formulert av Mazzini, i etterdønningene av den franske revolusjon, 1789 - 1792 (Palmer et.al 2002: 513). Og – i 1840 årene lå forandring i lufta på det italienske fastland (Grindrod 1965: 33).  Mazzini dannet  Det unge Italia, en organisasjon som ble dannet for å samle landet (Haddock 2002: 72) og skulle spille en betydelig rolle i dannelsen av landet (Hamrin 1961:3; Grindrod 1965: 33). Mazzinis ønske var et forent, samlet og republikansk Italia (Palmer et.al 2002: 513). I 1848 hadde paven blitt skremt av Mazzinis romantiske republikanisme, og Cavour - og kunne ikke lenger støtte den italienske liberale bevegelse (Palmer et al. 2002:513). Dermed ble det konflikt mellom pavestaten og et eventuelt samlet Italia. Statsministeren i Piedmonte, Kong Victor Emmanuel, hadde styrt siden 1848 som en konstitusjonell monark. Han førte en politikk som var i klinsj med tidsånden, blant annet gav han kirken og adelen mer makt – ved å gjeninnføre gamle privilegier (Grindrod 1965: 32). Det var i disse årene det var diverse opprør, ulike steder i Italia (Grindrod 1965:32), blant annet på grunn av politikk som ble ført.  Fra og med 1852 var Camillo di Cavour, som var en av sin tids mest beryktede taktikere, liberal av vestlig merke, den framtredende statsmann og statsminister. Han hadde tålmodighet og framsynthet (Grindrod 1965: 35). Han ønsket å bygge en framskrittsvennlig stat, effektivt, og et rettferdig styre som de andre italienske stater kunne se opp til (Palmer et.al 2002:513). Han jobbet hardt med å innføre konstitusjonell og parlamentarisk praksis. Han gikk inn for bygging av jernbaner og havner, forbedre jordbruket, og være handelsorientert. Han videreførte den anti-klerikale politikken, der han fjernet mange religiøse fridager, begrenset kirkens mulighet til eiendommer. Som en liberal og konstitusjonell monark og en velstående landeier, hadde han ingenting til overs for den revolusjonære, romantiske og republikanske Guiseppe Mazzini (Palmer et.al 2002:513). Guiseppe Mazzini (1805 – 1872) kom til å bli bevegelsens idealist og teoretiker (Gindrod 1965: 32-33), som allerede i 1831 hadde blitt fengslet for opprør (Grindrod 1965:33). Cavour var realitetsorientert. Han ønsket ikke krig, men aksepterte det - hvis det kunne bidra til å samle Italia under huset Savoy (Palmer et.al 2002:513). En mann ved navn Gioberti, som var katolsk prest og filosof, ønsket at samlingsbevegelsen skulle bli drevet fram av kirken (Hamrin 1961:3). Dessuten var han mer reformivrig, enn den revolusjonære Mazzini (Gindrod 1965: 33). Gioberti mente at friheten fra fransk herredømme lå i konføderasjons-tanken (Haddock 2002: 75). En fjerde person var militærmannen Guiseppe Garibaldi. Kondottieren (som betyr hærfører av bystatenes militære styrker journ. anm.) befridde Sicilia, og startet sin reise mot Napoli. Deretter var det Roma som stod for tur. Da grep Camillo Cavour og monarken av Piedmonte-Sardinia inn, Victor Emanuell II (Hamrin 1961:4). Cavour klarte å gjøre regionen Piedmonte-Sardinia til en ikke ubetydelig brikke i stormaktspillet, sette maktene ut mot hverandre, og starten på et forent Italia var tilfellet (Hamrin 1961:4). Cavour dør allerede i 1861. 20. september 1860 trampet styrker inn i Den evige stad, Roma, og paven måtte krype tilbake til Vatikanhøyden (Hamrin 1961:4).Dette er en svært forenklet framstilling av de ulike framrykningene som skjedde, for å forene landet. For å lese mer henvises til leksikalske bidrag. Men: I 1871 var Italia en realitet (Hamrin 1961:5).

Konsolidering av nasjonalstaten, 1870 - 1915
Alpene og havet dannet en naturlig avgrensning for den italienske republikk. Alle som snakket det italienske språk og var av italiensk herkomst skulle samles under ett Italia, der innlemmelse av Sør Tyrol etter Første verdenskrig kan anses som et avvik fra dette prinsipp (Hamrin 1961:6). Venezia, Genova, Firenze – det går et historisk sus over disse bystater, og det sier seg selv at det ikke var enkelt å samle alle under et felles flagg. Å forandre napolitanere og sardinere til italienere var litt av en nasjonsbygging.  I 1871 ble hovedstaden flyttet fra Firenze til Roma (Gindrod 1965: 39). Pave Pius IX var ikke en del av velkomstkomitéen, for å si det slik (Gindrod 1965: 39). Han fordømte den nye kongen, og avviste framlegg som skulle gjøre han til kirkens eneveldige og åndelige overhode (Gindrod 1965: 39). Dette fikk navnet ”Det romerske problem,” som splittet italienerne i generasjoner etterpå (Gindrod 1965: 40). Sør-Italia ble påført piedmontes politikk: Nå skulle de betale inntektsskatt og skatt på arv, hvilket hadde vært ukjent for Napolitanere og det løsere Bourbon-styret (Grindrod 1965: 40). I årene 1880 – 1914 emigrerte svært mange italienere, spesielt fra sør, i mangel på jobber – til USA (Grindrod 1965: 40). Industrialiseringen kom senere til Italia enn andre steder i Europa. Men da den først kom, sørget store industribedrifter for å binde landet sammen, blant annet gjennom vei- og jernbaneutbygging.  Italia er ifølge Hamrin fortsatt preget av regionalisering, da han skrev dette på 1960-tallet (Hamrin 1961:7). Og for de som kjenner dagens Italia er det enorme forskjeller mellom nord og sør, der løsrivelsespartier i nord har blant annet gjort det sterkt i valgkanalen (Hamrin 1961: 7). Hamrin peker imidlertid på et godt utbygd jernbane- og veinett, som bandt en relativt ung nasjon sammen – også under verdenskrigene (Hamrin 1961:7). Også TV og radiostasjonene har vært sammenbindende (Hamrin 1961:7). Det er påfallende mange sør-italienere i statsadministrasjonen, rett og slett fordi mange har vandret nordover i håp om jobb og framtidslykke (Hamrin 1961:10).

Regionene – en stein i skoen
Italia ble samlet til en enhetsstat, og ikke en rekke småstater med overbygning (slik man for eksempel finner i Tyskland). Regionalismen tilspisset seg i Italia etter Andre verdenskrig, etter at fascistene hadde strammet til regionaliseringen (Hamrin 1961: 11). Øya Sicilia – som lenge hadde hatt sine historiske tradisjoner på ulike felt – krevde løsrivelse fra fastlands-Italia (Hamrin 1961:11). Siden har vi fått mange regioner, som har krevd sin uavhengighet – men som i det minste har fått større forvaltningsansvar (Hamrin 1961: 13).

Monarki eller republikk?
Det liberale partiet så på seg selv som Risorgimentos videreførere (Hamrin 1961: 13). Derfor har også partiet vært en ivrig motstander av regionalisering (Hamrin 1961:14). Det har også vært uvisshet om hvilken statsform man skal ha – og de tidligere lederne av den nasjonale bevegelse, Garibaldi, Gioberti, Mazzini og Cavor, var delt i dette spørsmålet (Hamrin 1961:15). Man valgte først et monarki (Hamrin 1961: 16), men republikk fra 1945 (Hamrin 1961:17). Monarkiet gravde sin egen grav ved å støtte Mussolinis enevelde (Hamrin 1961: 18). Republikk vant fram etter krigen, med 12 millioner mot 10 millioner stemmer (Hamrin 1961: 18).

Staten og kirken
Ideologisk var det konflikter mellom samlingsbevegelsen og Den katolske kirke (Hamrin 1961: 20). Det har vedvart siden piedmontes styrker rykket inn i Roma, og gjorde kirkehovedstaden til landets hovedstad (Hamrin 1961: 20). Kommunistene har stått sterkt i Italia i etterkrigstiden, lenge det nest største partiet, derfor har kirken vært under press (Hamrin 1961: 26). Imidlertid har sterke kreter i det statsbærende partiet i nesten 50 år i Italia – Democrazia Cristiana – gjort det mulig å opprettholde den katolske innflytelse.  

Seirende og tapende fraksjoner
Italia, som ble dannet i 1871, var et økonomisk underutviklet land (Hamrin 1961: 30). Landet var preget av jordbruk, og industrialiseringen fikk først sitt gjennombrudd mot slutten av århundret (Hamrin 1961:30). Gioberti seiret ved at kirkens makt ikke skulle være fullt så tilstedeværende, som den en gang var (Hamrin 1961:30). Mazzini fikk oppleve samling i frihet, men vant i første instans ikke kampen om republikk (Hamrin 1961:30). Cavour var statsmannen – nasjonalstaten var hans ønske (Hamrin 1961: 30). Garibaldi, som det er reist uttalige statuer av i italienske byer, samt gitt gatenavn og piazzaer, vant fram som nasjonalhelten som seiret på slagmarkene (Hamrin 1961: 30). Italias samling var et faktum, gjennom radikale grep forankret i en overbevisningen om at samling var til det beste for alle italienerne.

Kilder:
-        Grindrod, Muriel (1965): “The moderen world: Italy.” Oslo: Pax.
-        Hamrin, Agne (1961): ”Italia 100 år.” Oslo: Universitetsforlaget.
-        Haddock, B.A (2002): “Italy – independence and unification without power” I Themes in modern European history, Bruce Waller (red).  
-        Palmer, R.R.; Colton, Joel; Kramer, Lloyd (2002): A history of the modern world. Boston: Mcgraw Hill. 

Tuesday, April 11, 2017

Lisa Nilsson - Anglamark

 Flott låt! 
En flott sang, skrevet av Evert Taube. Den passer nå i påskehøytiden, og kan ses på som en fordømming av angrepet på det svenske samfunnet.  ”Låt barnen dansa som englar kring lønn og alm!” Vakkert tolket.

Saturday, April 08, 2017

Spinoza - en tidlig demokrati-utvikler, blant annet

Spinozas tanker bidrog til den store oppvåkningen innenfor politikk og vitenskap på 1600-tallet. Hans tekster er intrikate – og er derfor en av de mest omdiskuterte tenkerne. 

I denne gjennomgangen vektlegges hans samfunnssyn, med vekt på demokrati. Baruch Spinoza (1632 – 1677) regnes som en av de fremste klassiske filosofene, født i det framgangsrike Nederland, nærmere bestemt Amsterdam, i deres velmaktsdager. Hans bidrag var innenfor politikk, metafysikk, teologi og etikk (Tollefsen m. fl. 2012:337). Nederland var et sted der det var møtepunkter og konflikter mellom protestantisme og katolisisme (Berg Eriksen 1998:326). Krefting mener han først og fremst er påvirket av naturrettstenkningen (2013: 86) – forløpende tanker om menneskerettigheter. Mens Berg Eriksen hevder at det er vanskelig å finne inspirasjonskilder for Spinoza – han var rett og slett original (Berg Eriksen 1998:326).

En rasjonalist
Spinoza mener vi kan komme fram til sikker viten, ved hjelp av logikk (Tøllefsen m.fl. 2012:337). I sitt sentrale verk Etikken utleder han en teori om at det mentale og materielle har samme substans, sett fra ulikt perspektiv (Fredriksson 2000:8). Benedictus de Spinoza brøt med tanken om at det fantes en personlig Gud, men at den fantes i naturen (Krefting 2013:88). Dette ses på som et åndelig grunnlag for den senere tyske romantikk (Kreftig 2013:88; Berg Eriksen 1998:330), og hans arbeider ble i over 100 år etter de ble skrevet ukjent for de aller fleste (Berg Eriksen 1998:330). I sin samtid ble han gjerne omtalt som ateist (Fredriksson 2000: 104), og det var han i den forstand at hans tanker skilte seg fra det som måtte være av Gudsforståelse (Berg Eriksen 1998:330). Men dette er ikke alene grunn for å kalle noe for ateisme. Han var langt fra en ateist, ifølge Tøllefsen m.fl (2012:337). Spinoza undergravde det gamle testamentet, og dets fortelling om jødene som Guds utvalgte folk (2000:11). Spinoza studerte Copernikus, Kepler og Galilei og betraktet naturen som et sett av årsak og virkninger (Fredriksson 2000: 22) – og var derfor i førersetet med å utforme naturlover. I tillegg utvikler han en kritisk teologi, som innvarsler Opplysningtidens ideer om blant annet toleranse og ytringsfrihet (Fredriksson 2000:8). Spinoza mener toleranse og ytringsfrihet er kjernen i både individuell og kollektiv lykke (Krefting 2013:100). Kanskje kjente han på kroppen behovet for respekt for sine standpunkter? Han ser for seg demokrati som den beste styreformen og levner tvil til menneskets atferd i naturtilstanden, uten stat (Fredriksson 2000:8) eller anarki. Vi kan derfor ifølge Spinoza takke statsmakten for en hel del? Spinoza ble tidvis forfulgt for sine syn, og livnærte seg av å slipe linser. Linseslipingen går for å ha tatt livet av Spinoza, ved kronisk lungesykdom (Fredriksson 2000: 52). Fritenkeren ville stå på egne bein og avslo tilbud om professorat i Heidelberg i 1673 (Fredriksson 2000:8 og 82 og Berg Eriksen 1998:328).

Formative år
Faren var født i 1598, i Portugal (Fredriksson 2000: 14). Han het Mikael Spinoza. Han flyttet på et stadie til Amsterdam, hvor han drev handel med Middelhavslandene (Fredriksson 2000:14). Han fikk tre barn, deriblant Spinoza (ikke overraskende?). Spinoza omgikks med en gjeng som kalte seg Amsterdams fritenkere. Forbildet var i særlig grad Desiderius Erasmus (Fredriksson 2000: 23). En person som forandret Spinozas liv var Franciscus Van den Elden (Fredriksson 2000: 23). Han skal ha deltatt på fredslutningen i Westphalen (1648). Friskusen lærte Spinoza å skrive latin (Fredriksson 2000: 23), hvilket gjorde at budskapet nådde utenfor Nederlands grenser. Bertrand Russel store verk A History of Western Philosophy (1948) skrev noen veldig fordelaktige ord om Spinoza:

Fra et intellektuelt synspunkt er det noen som har nådd lengre enn Spinoza, men fra et moralsk synspunkt står han høyest.

Beskrivelse av Nederlands gullalder
Nederland var åpenbart et fristed for åndseliten i Europa, noe som i stor grad bidrog til en framgangsrik nasjon. Nederland ble kalt republikk. Det var Huset av Orange som styrte, dette var et slags lettere militærstyre (Fredriksson 2000: 14). Landet bestod av mange provinser, og regnes for den første moderne kapitalistisk-borgerlige styreform (Fredriksson 2000:14). Vitenskap, kunst, kultur og boktrykking blomstret (Fredriksson 2000: 15). Av kunst var særlig billedkunsten langt framme, mens Fredriksson beskriver musikken som dilettantisk (2000: 100). Den mest kjente maleren var Rembrandt (Fredriksson 2000: 103). Teater var forøvrig noe av det mest spekulative man kunne bedrive (Fredriksson 2000: 100). René Descartes bodde her, og John Locke levde her etter å ha måtte flykte fra England på grunn av sine utgivelser (Fredriksson 2000: 15-16). Spinoza studerte matematikk og naturvitenskap (Fredriksson 2000: 22). Fornyelsen av disse fagene hadde startet i Italia under renessansen (1480 – 1680), der det var vekselvis framkritt innenfor teknikk, handel, sjøfart, håndverk, industri og bankvesen (Fredriksson 2000:22). Han kjente trolig også om Francis Bacons teorier, som mente at dersom studiene var fri for myter og fordommer kunne store oppdagelser skje (Fredriksson 2000: 22). Dette kan ses i nær sammenheng med Spinoza syn på viktigheten av toleranse.  

Spinozas arbeider og filosofi
Spinozas mest berømte verk heter altså Etikken. Her skriver han blant annet om at en fri mann må ha avstand til andre (Fredriksson 2000: 58). Spinoza hadde vanskeligheter med å identifisere seg med underklassen, og var i særdeleshet imot store omveltninger (Fredriksson 2000: 59). Noen revolusjonær var han langt derifra. En akademiker ved navn Lewis Samuel Lawer deler Spinozas arbeidsliv inn i tre faser: Ungdomsperioden – hvor han frigjorde seg fra dogmer og jødisk tro, og filosoferte i avsondrethet (Fredriksson 2000:52). Så kom perioden der han forsvarte den nederlandske republikk, med deres idéer om toleranse og ytringsfrihet (Fredriksson 2000: 52). Så kom katastrofeåret 1672, der statsmannens Witt sin liberale politikk ble stanset (Fredriksson 2000: 53). I boka Tractatus theologico-politcus (1670) skriver Spinoza blant annet kritisk til overtro, der religionen dengang var nesten altomfattende. Spinoza mente det ikke fantes filosofiske sannheter i skriften overhodet, og at at var filosofien som snakket fornuftens språk (Berg Eriksen 1998:326). Han skrev også kritisk til å behandle meninger som forbrytelser (Fredriksson 2000: 53). Det er grunn til å tenke seg at det er fordi diskusjon og meningsbrytning er veien til sannhet?  Avvikende meninger bør bli verdsatt (Fredriksson 2000: 56).  Han snakker om politisk og religiøs undertrykkelse, der han setter friheten i disse spørsmålene svært høyt (Fredriksson 2000: 53). Spinoza kaller et slikt samfunn av ytringsfrihet, diskusjon og toleranse for demokrati. Hans konklusjon munner ut i det viktigste; tanke- og ytringsfriheten (Fredriksson 2000: 55).

Spinozas politiske syn
Hans politiske tanker i dette verket blir ofte oversett i idéhistoriske gjennomganger. Men de siste 80 sidene er direkte politiske (Fredriksson 2000: 61). Han foregrep tanker som ble kjent under Opplysningstiden, 100 år senere (Fredriksson 2000: 61).Enkelte kaller han for grunnleggeren av den moderne liberalisme, og en skarpsindig utvikler av demokratiet.    

I et demokrati må lovlydighet, orden og sikkerhet forenes med samvittighetsfrihet.
                                                                        Spinoza
Intellektuelle liberale i Nederland
Fritenkere i Nederland ønsket at staten skulle kontrollere kirken, siden de mente dette var den eneste måten å bekjempe intoleranse på (Fredriksson 2000: 54). Statskirke-ordningen kan derfor sies å stamme fra Spinozas tid og krets. Trolig så de for seg at regulering av ytterlighet ville sikre en moderat og tolerant kirkepolitikk? Demokrati ble sett på som svermeri på 1600-tallet, akkurat som sosialisme ble det på 1800-tallet (Fredriksson 2000: 57). Dette skulle Spinoza gjøre noe med. Og Spinoza har blitt sitert i demokratiske forsamlinger. Tidligere har jeg skrevet om Wollert Konow, som kunne filosofere fra Stortingets talerstol, til andres frustrasjon. Eksempelvis har Fredrik Stang uttalt om Konow at: ”Man har ikke tid til å høre om Spinoza, når man skal like inn å votere”( Kjølås 1999: 121, i boka Norske statsministrar).   

Mellom to tidsaldre
Spinoza står midt mellom renessansen og opplysningstiden, i følge Fredriksson (Fredriksson 2000:37) – men man kan si at han tilhørte sen-rennessansen. Han advarer mot å følge suksess, rikdom og berømmelse, fordi skuffende hendelser fører til mismot (Fredriksson 2000: 37). Man trenger ikke la være å følge slike mål, men man må oppnå et høyere mål ved det som ikke nødvendigvis gir belønning på jorden, ifølge Spinoza (Fredriksson 2000: 37). Forstanden kan forbedres, dette er sentralt også innenfor Opplysningsfilosofiens idealer (Fredriksson 2000: 37). Feiltakelser, fordommer og annen forvirring kan forbedres, dersom man utvikler forstanden (Fredriksson 2000: 37). Han tror ikke på mirakler fra Gud    (Fredriksson 2000: 37). Eviggyldige lover er imidlertid gitt av Gud, ifølge Spinoza (Fredriksson 2000: 37). Han møter skepsis i religiøse kretser. Han må flykte fra Amsterdam (Fredriksson 2000: 40). Han flykter til landsbyen Rhinsburg og lever her et rolig liv (Fredriksson 2000: 41). Her fikk han blant annet tid til å dyrke hobbyen sin; Å tegne portretter (Fredriksson 2000: 42). Spinoza ordnet ikke bøkene ut i fra forbokstav på forfatterens etternavn, eller tittel på boka – men etter bokas størrelse. Vi kan i alle tilfeller fastslå noen av de forfatterne Spinoza fordypet seg i: Hobbes, Machiavelli, Erasmus, Boyle og Descartes (Fredriksson 2000: 45). Det konkrete huset Spinoza bodde i var ukjent or de aller aller fleste, inntil 1800-tallet (Fredriksson 2000: 45).

Liberalt demokrati
Jan den Witt, en kjent nederlandsk politiker og statsmann og ellers vitenskapsmann og multikunstner, ble tatt av dage under beordning av kongen. Spinoza var en av Jan den Witts støttespillere (Fredriksson 2000: 48), selv om Witt ikke var noe demokrat (Fredriksson 2000: 50). Selv om Witt var en liberal elite-patrisier, omgikks han gjerne folkene rundt Huset av Oranien. De Witt var bare 28 år da han overtok som republikkens rådsfunksjonær (Fredriksson 2000: 49). Han framforhandlet freds- og handelstraktat med England, men hans tilbøyelighet til nepotisme terget en del (Fredriksson 2000: 49). Han havnet i strid med kirken, fordi han talte for å skille teologi og filosofi (Fredriksson 2000: 50). Han ble foraktet av enkelte, fordi han ikke klarte å legge skjul på sin intellektuelle overlegenhet (Fredriksson 2000: 50). I Rhinsburg startet Spinoza skrivingen av Etikken, og sendte utkast til sine venner i Amsterdam – sammen med linser – for kommentarer (Fredriksson 2000: 51).Men i 1665 avbryter han dette arbeidet, og begynner heller å skrive på Tractatus theologico-politcus. Trolig er årsaken Witts dødsfall og andre hendelser, som motiverer Spinoza til dette arbeidet. Beskyldninger om å ville ødelegge både den kristne og jødiske tro, med dette verket, kommer (Fredriksson 2000: 68). Han hyller blant annet Nederland, der han skriver at frihetsmulighetene er store (Fredriksson 2000: 53). Han skriver at ”individets naturlige rettigheter bare kan overtas av dem som forsvarer dem for oss,” og kaller et slikt samfunn for demokrati (Fredriksson 2000: 53 og 70). Å snakke om demokrati i slike ordelag var unikt på 1600-tallet. Han snakker blant annet om monarki, aristokrati og demokrati, i de påfølgende kapitlene (Fredriksson 2000: 70). Han snakker også om å ”organisere samfunnet” på en slik måte at man forhindrer skade (Fredriksson 2000: 72).
    
Den sosiale kontrakt
Det beste er, ifølge Spinoza, å ”leve under lover vi selv innstifter.” (Fredriksson 2000: 73). Han mener Kongen ikke alene kan vedta militærbudsjetter. På den andre siden, hevder han demokratiet fungerer bedre i fred, enn i krig. Kanskje er det fordi kongen har en viss interesse av å vedta krig, han ikke ønsker at militærbudsjettet skal vedtas av kongen alene? Aristokratiet betydde handelseliten, patrisierne (Fredriksson 2000: 74). Han dør mens han skriver kapittelet om demokrati, derfor er det ikke mer enn tre sider langt. Det munner ut i kontraktteori, mellom de styrende og de styrte. Spinoza trodde i siste instans på den menneskelige fornufts muligheter (Fredriksson 2000: 77). Han ble sett på som radikal, men var ingen revolusjonær: Han mente at Amsterdam var verdens frieste by (Fredriksson 2000: 77), og forfektet blant annet derfor den borgerlige markedsøkonomi.  

Gudstro og profetene
Spinoza mener profetene i den gamle testamentet er strenge, og søker lydighet (Fredriksson 2000: 90). I motsetning til det nye testamentet, der man er lysere, der man argumenterer og gir råd (Fredriksson 2000: 90). Han verdsetter kjærligheten og den gode vilje høyest, som man finner i Det nye testamentet (Fredriksson 2000: 90). Han vil lese Bibelen som en historiebok, ikke et hellig skrift fortrinnsvis (Fredriksson 2000: 91). Han holdt derfor mer av protestantisme, enn jødedom (Fredriksson 2000: 91). Spinoza gikk imot læren om at jødene var Guds utvalgte folk (Fredriksson 2000: 92). Han har vært omstridt i jødiske kretser, men en del jøder ser på om som også et forbilde (Fredriksson 2000: 93). Spinoza mente også at det skulle være fullt mulig å respektere annens tro, innenfor nasjonalstatens grenser - uten at man skulle oppgi egne trosoverbevisninger (Krefting 2013:100).  

Hermeneutisk forståelse
Mange har utropt Spinoza som en viktig bidragsyter innenfor hermeneutikk. Hermeneutikk betyr å ”forstå delene ut i fra helheten, og helheten ut i fra delene.” For å forstå en tekst, er dette altså en vekselvirkning mellom å forstå den aktuelle teksten, og konteksten den er skrevet i, og omvendt. Han var altså en av flere renessanse-tenkere som brøt med kirkens forskningsfiendtlighet (Fredriksson 2000: 95). Kanskje denne hermeneutiske forståelsen er påkrevet, siden mange ser på Spinoza som en mystiker?

Kilder:
-        Berg Eriksen, Trond (1998): Undringens labyrinter. Oslo: Universitetsforlaget.
-        Fredriksson, Gunnar (2000): Spinoza. Oslo: Oktober
-        Krefting, Ellen (2013): Vestens idéhistorie. Oslo: Cappelen Damm.

-        Tøllefsen, Torstein; Syse, Henrik; Nicolaisen, Rune Fritz (2012): Tenkere og ideer. Oslo: Gyldendal akademisk. 

Thursday, April 06, 2017

Johan Halvorsen treffer den norske folkekarakter

Flott låt! 
Dette verket synes jeg mer enn noe annet (klassisk) verk treffer den norske folkesjel. Johan Halvorsen var Nationaltheatrets huskomponist i en årrekke. Teater skal til en viss grad også være samlende, stykket treffer det norske på en god måte - men er ikke spesielt innovativ, tatt sin periode i betraktning. Mange tror det er Grieg, men det er Johan Halvorsen. Du finner mer kraftfulle versjoner av dette verket på Spotify, jeg synes
ikke denne versjonen fungerer helt - men likevel: 

Friday, March 31, 2017

Venstre-utfordringer - Mer radikal, mindre liberal?

Det skrives en del om Venstre i disse dager, forut for dagens åpning av landsmøtet i Ålesund. Jeg vil svare på en del analyser og kritikk kommet fra forståsegpåere.

De fleste artiklene stammer fra det konservative tidsskriftet Minerva. Og kanskje nettopp derfor mangler analysene de rette perspektivene på Venstre, man kan lett ta ordet liberal i sin munn, mens det er langt mer fremmed å bruke ordet radikal i disse kretser. Venstres glansdager stammer fra da partiet gjennomførte radikale reformer – slik vi også ser er vinneroppskrift  for liberale partier i andre land. For oss som kom med i Venstre under Lars Sponheim kan  kanskje spesielt huske hans retorikk og analytiske evner. Han klarte å forene eksempelvis næringsvennlige Venstre med radikal politikk på andre områder. Han brukte både ordene liberal og radikal – mens det er lenge siden en Venstre-topp har brukt ordet radikal i særlig grad. For at man skal gjøre noe med samfunnsutviklingen trengs det enkelte ganger radikale, motstrømsgrep. Ved å ta i bruk ordet radikal vil partiet i større grad markere seg som et progressivt sentrumsparti. Jeg vil ta for meg noen artikler jeg finner på en fredags ettermiddag, med landsmøte som bakteppe, og svare på noen perspektiver som framsettes i disse.

Aksel Fridstrøm: Venstre avlyser seg selv
Fridstrøm hevder at partiet ikke har gitt noen avgjørende bidrag til borgerlig regjering siden 1969 (Borten-regjeringen, av Høyre, Krf, Venstre og Senterpartiet). For det første vil jeg legge til at min tanke har vært en gjentakelse av en slik borgerlig samlingsregjering. Men; For å være kontrafaktisk – hvis Venstre hadde havnet over sperregrensen i tidligere tider, særlig på 1980-tallet, kunne dette ha forlenget regjeringen Willoch, samt den kortvarige Syse-regjeringen som da kunne klart seg uten Senterpartiets støtte. Dette er kontrafaktisk, men like fullt interessant. Hva gjaldt den borgerlige sentrumsregjeringen av Krf, Senterpartiet og Venstre i perioden 1997 – 2000, er dette en borgerlig regjering, med Venstre trygt over sperregrensen, som aldri hadde kommet i stand uten Venstres parlaamentariske grunnlag. Og – det sier seg selv at Samarbeidsregjeringen/ Bondevik II-regjeringen aldri hadde blitt stablet på beina uten Venstre, i perioden 2001 – 2005. Med 3,9 prosent av stemmene, to representanter i Stortinget og tre statsråder fikk Venstre gjennomslag, etter så å si ultimatum av Bondevik til Sponheim: De ønsket mer enn gjerne Venstre i regjering. Historisk har derfor Venstre vært en garantist for borgerlig regjering. Fridstrøms analyse er derfor langt fra riktig. Det er ikke riktig at Venstre har ”ødelagt mulighetene for regjeringer på høyre side de siste 40 år.” Det vil imidlertid ikke si at Venstre er garantist eller fødselshjelper for blå-blå regjeringer. Og det er ikke riktig at ”partiet, på mellom 3 til 5 prosent, dikterer hva de andre skal gjøre.” Venstre sier bare at man ikke kan regne med deres automatiske støtte, selv om partier løper under fanen ”borgerlig.” Det ville vært uansvarlig, det motsatte. Dessuten er partiet et sentrumsparti (som kan samarbeide til venstre og til høyre), og derfor ikke så rart at mange har som nummer 2-parti. Derav følger det naturlig at partiet har stort gjennomslag, tross mindre elektoratsmessig oppslutning.  Og så denne uriktige uttalelsen av at stemmer på 100.000 kan være bortkastet, dersom Venstre havner under sperregrensen. Ja, men hvis det motsatte skjer – at Venstre havner over, vil partiet ha færre stemmer bak mandatene sine enn de sedvanlige 6-7 prosents partiene. Dessuten så konkurrerer Venstre også med Arbeiderpartiet om velgernes gunst. Det er derfor ikke slik at en stemme til Venstre kan omsettes til annen borgerlig stemmegiving. Undersøkelser fra nylig historie viser at også Venstre henter stemmer fra SV. Ellers er det mye galt om ”umulige Venstre” i artikkelen. Det er verd å minne om at er det noen som ikke har vært garantist for borgerlig regjering er det Senterpartiet og FrP – blant annet underlig av FrP, som på politikkens ytterkant ikke har noen andre alternativ.  Jo, 100.000 stemmer til Venstre er god borgerlig stemmegivning, som både er liberal – og radikal.

Martine Aurdal: I dødens posisjon
Ja, hun har rett i at undertiden er de klassiske motkulturene aktuelle. Venstre har hittil ikke grepet, eller synliggjort seg godt nok, på disse områder – trender som er blitt fanget inn av Senterpartiet, men som i like stor grad (historisk) hører hjemme i Venstre. Men jeg er ikke enig i at en vi lever i en tid da ”verdispørsmål overskygger de økonomiske spørsmålene” – da kjenner man eksempelvis ikke Stavanger-distriktet, men også andre regioner utenfor Oslo. Venstre har her i en viss grad sakseierskap til småbedrifter, og burde markert seg bedre på verdiskapning som tok hele landet i bruk. Aurdal har en god beskrivelse av det historiske Venstre, unntatt når det kommer til liberal og patriotisme: Dette er fullt forenelig! Det er noe som heter nasjonal-liberale. Ellers enig i at Venstre må bli mer opptatt av deler utenfor de store bysentra.

Jan Arild Snoen: De levende døde
Snoen viser til at partiet har et partiprogram på 194 sider, som får selv Høyre til å blekne. Det skulle derfor ikke være noe i veien for at Venstre skulle kunne bli et bredt folkeparti, som "ingen" andre heller i Venstre ikke skjønner? Behovsprøving av sosiale goder er kanskje ikke veien å gå, men at næringslivsfolk skal få bedre sosialt sikkerhetsnett er vel ikke mer enn rett og rimelig? Når det kommer til de liberale hjertesakene visstnok, er jeg ikke enig i en del som her trekkes fram av gode liberale saker. Hva gjelder verdiliberalisme tilhører jeg nok Venstres distriktsfløy, en svært riktig analyse for øvrig – av Snoen. Derfor vil mer hensyn overfor distriktene innebære mange ting, blant annet motstanden mot verdi-liberalisme, til dels verdipluralisme.

                                                           ”Det som ilegges Venstre og meg er nok to forskjellige ting”


Er langt fra enig i Snoen at Venstre bør sikte seg inn på et nisjeparti - se til Danmark, der er Venstre større enn De konservative. Noe tilsvarende er ikke en umulighet i Norge, selv om mainstream-kulturen i Danmark kanskje er mer borgerlig enn i Norge? For meg synes det som en gåte at med et partiprogram på 194 sider, ikke skal kunne være større rom for å profilere partiet på langt flere områder enn hva som hittil har blitt gjort. Samtidig vil jeg understreke at de fire hjertesakene er gode. Men kanskje kan nok partiet bli mindre snillistiske. Derav mer ortodoks liberalt verdisyn, og mer radikale i økonomiske saker? 

Monday, March 27, 2017

Human humor

I det siste har det vært en debatt om venstrevridd og høyrevridd humor. Det viktigste er at humoren i en viss forstand er human eller menneskevennlig.

Det er nok av eksempler på at enkeltpersoner har blitt radbrukket i offentligheten. En slik humor er ikke gagnlig for verken enkeltpersoner eller samfunn, for ingen ønsker seg et slemt samfunn. Hvis jeg skal trekke noen hovedskillelinjer på venstre- og høyredominert humor (hvilket er vanskelig), har det i hvert fall i den norske konteksten vært en tendens til at høyreorienterte komikere er mer opptatt av å latterliggjøre enkeltpersoner, enn hva den venstreorienterte humoren generelt har vært. Derfor håper jeg ikke Nye Nytt på nytt blir preget av mer personuthenging, selv om jeg tror det er en viss fare for det – på tross av NRKs restriksjoner. For oss som har parodiert del, har det vært nok av ganger der man går hjem med litt dårlig samvittighet, fordi man ønsket at lattersalvene stod høyest når det kom til tekstens innhold (sak), framfor person. Hvorfor det er slik at den såkalte høyreorienterte humoren er mer personraljerende kan man spekulere i. En del av forklaringen kan være at man generelt har vært mer opptatt av individet på høyresiden, med deres styrker, og når det kommer til humorøyemed, spesielt deres laster og brister.

Menneskevennlig
Mitt syn er at teksten må være langt viktigere i så vel parodier som stand up når det kommer til raljering over enkeltpersoner. Den kan gjerne være krass, men da med en viss form for moral – noe som vil være langt viktigere enn tøys og tull over fenomener og andre sakskompelekser. Jeg leste et innlegg, da man mente man skulle tøyse over karensdager og sykelønn og den slags. Ja, det kan man selvsagt gjøre – men det skal være med varme og omtanke, hvilket er tverrpolitisk, og ikke kan forbeholdes bestemte ideologiske retninger.  Karensdager og sykelønn får man hvis man er.

-        Hjemme på grunn av sykt samfunn.
-        Hjemme på grunn av syk tante.
-        Hjemme på grunn av syke tilstander.

Thursday, March 16, 2017

Trygve Bratteli – en mann av folket, og selvlært akademiker

Trygve Bratteli var statsminister i 1971– 1972 og 1973 – 1976. Han ble verdsatt blant annet på grunn av hans skikkelighet, en anseelse utover Arbeiderpartiets rekker.

Helt siden han ble formann i Finanskomiteen har han vært kjent, og ofte kjær, i manges bevissthet – blant annet for alle dem som opplevde de økonomiske vekstårene i etterkrigstiden (Anderson 1985: 9). Han kunne være sta og stillferdig; ”Ingen var i tvil om hva han mente, særlig da han ikke sa et ord,” har noen uttalt om Trygve Bratteli (Anderson 1985:9). Selv om han kunne sette hardt mot hardt, ved å tie stille – er det først og fremst hans analyser han vil huskes for – for de som kjente han? For de av dere som beskylder Arbeiderpartiet for å være akademisert, kan det nevnes at den samme kritikken ble rettet mot Arbeiderpartiet, av deriblant Anderson, i årene 1945  1965 – den nesten uavbrutte Arbeiderpartiperioden i etterkrigstiden (Anderson 1985:10). Flertallet av statsrådene hadde eksamener fra universitet eller høyskole (så det var et utpreget sosial-kulturelt toppsjikt). Det står kanskje noe i motsetning til det som skrives på side 67: Der står det at Arbeiderpartiet ble ledet av arbeidsfolk i årene 1918 -1981. Dette er riktignok ledelsen av partiet, ikke regjeringsmedlemmer. Trygve Bratteli (1910 – 1984) hadde ingen høyere skolering – til motsetning, han hadde folkeskolen. Det var derfor naturlig – i tråd med Arbeiderpartiets tradisjon at han skulle havne i partiledelsen, før regjeringsapparatet.

Hvilke egenskaper verdsetter vi?
Hans stil og framtoning kunne delvis forveksles med en akademiker, men ikke utelukkende – til det var han vel for nøktern, sett i forhold til hans kapasitet? Når det gjelder intelligens og tankekraft var det få som kunne overgå Bratteli (Anderson 1985:10). Han var lavmælt, langt unna en agitator – kanskje også beskjeden på egne vegne? Han likte ikke rampelyset og i hvert fall ikke en tjommi-aktig væremåte, på besøk i fjernsynets underholdningsavdeling (Anderson 1985:11). Det lå nok for langt unna hans natur, og den oppveksten som hadde formet han? Beskjedenhet og ydmykhet er gjerne mangelvare i enkelte (politiske) kretser, hvilket forhindrer møysommelig arbeid og gjennomføringskraft, fra skrivepulten? Slik var det ikke for Bratteli. Han var ikke en karismatisk og oppstyrtet snu-seg-raskt-rundt politiker som falt for fristelsen å delta i for eksempel underholdningspreget svampekasting, i prime time sendetid. John Lyng trekker eksempelvis fram Brattelis evne til å dra overraskende perspektiver, for å belyse saker (Anderson 1985:12). Dette tilhører kanskje en annen tid, som det er verd å tenke over om ikke er nødvendig å vende noe tilbake til – og da legge til side syn som at dette er pekestokk-aktig mentalitet. Hvis vi ikke tar også tid til å høre alternative perspektiver (uten avbruddet ”det er ikke det vi diskuterer”) får vi lett refreng-politikk, der ingenting forandrer seg i tiårsperspektiver. Forandring går i stå, og inspirasjon og iver uteblir? Resonnementer med alternative innfallsvinkler kan være svært fruktbare. Bratteli er i så måte en god representant for dette, men selvfølgelig på godt og vondt: Han var nok ingen politiker som var kjent for kvikke, raske løsninger? Han var dyktig, kunnskapsrik og til å stole på – men populariteten uteble ifølge Anderson fordi han var det man kan omtale som for monoton og treig, for de som ikke lyttet til hans standpunkt. Dumt, men han manglet den inspirerende folkelighet, som nok trengtes for å bli den landsfaderen han for så vidt ikke ønsket å bli. Men hadde nok vært mesterlig ledelsen av et hvilket som helst kunnskapskrevende direktorat, departement eller tilsyn? Der har man ikke samme behov for å hause opp papirbunkene? Det hjalp heller ikke på at han var sjenert i omgang med mennesker han ikke kjente (Anderson 1985: 12).

Gerhardsens etterfølger
Einar Gerhardsen pekte aldri på Bratteli, da lederspørsmålet kom på banen (Anderson 1985:13).  Og – det er ifølge Anderson varierende syn på Brattelis innflytelse og viktighet for landet (1985:13). Enkelte sa at han liknet mer en samfunnsfilosof, enn politiker – et merkelig syn, en regjeringsleder kan være en utmerket sparringspartner og pedagog for den enkelte statsråd, eller som partileder for representantene? I så måte kan Bratteli ha hatt svært stor gjennomslagskraft?

Trygve Brattelis første leveår
Han var sønn av skomaker Terje Hansen Bratteli (f. 1879), og husmor Martha Barmen (f. 1881, Anderson 1985: 19-20), fjerdemann i en flokk på hele 11 barn. Han hadde smilet (og tålmodigheten), pluss stillferdigheten, etter moren (Anderson 1985: 19). Faren og hans slekt hadde mer temperament (Anderson 1985:19). Bruket på Nøtterøy ble kjøpt i 1908  (Anderson 1985:19). Foreldrene var sørlendinger. Begge slekter var religiøse, og foreldrene hadde religiøst opphav – men hans mor blir av praktiske årsaker med i en pinsemenighet i Nøtterøy. (Anderson 1985: 20). De ble født midt under industrialiseringen av Norge; med jernbaneutbygging, kraftanlegg, gruvevirksomhet og modernisering av jordbruket (Anderson 1985:20-21). Det er lettvint å si at alt dette inntraff da, men i stor grad var det sterk utvikling på disse felt. På det kulturelle felt bar landet preg av religiøse vekkelser. Deriblant kom baptismen til Norge, mange norske havnebyer spesielt. Skomakere ble det færre av etter hvert, hvilket kompliserte arbeidet for Trygve Brattelis far (Anderson 1985: 21). Han slo seg isteden inn på småbruk, og hadde et lite skoverksted på gården som tilleggs-geschaft (Anderson 1985: 21).  Etter hvert ble det for mange barn å brødfø, og familien Bratteli flytter til Tønsberg – der faren er kommunearbeider i 1927 (Anderson 1985:22).  48 år gammel melder han seg inn i Arbeiderpartiet. Bratteli gjør akkurat det samme, 17 år gammel.  Anderson skriver at familien ikke var rammet av tungsindig kristendom, fordi baptismen var lys og det må derfor ha passet hånd i hanske for 11 barns-faren? Kristnedommen var ifølge Anderson i en viss forstand formativ for Bratteli, selv om han ikke var noe religiøst overbevist. Det er imidlertid grunn til å føye til at retorikken til Bratteli kunne likne folk som snakket ut i fra det kristne grunnsyn, slik at det ikke bare var kampen mellom klasser som preget språkføringen.

Arbeidskar; visergutt, hvalfanger og taktekker
13 år gammel ønsket han å fortsette skolegangen, men familieøkonomien satte en stopper for dette (Anderson 1985: 35). Han rettet ikke innbitthet mot egen familie, men heller samfunnet for å ikke tilrettelegge for skolegang (Anderson 1985:35). Trolig bevisstgjorde dette Bratteli, og styrket hans politiske engasjement? Sosialdemokratiet ble derfor Trygve Brattelis grunnfjell, i en tid da velferdsstaten var en sosialstat – med dertil mangelfulle goder? Anderson peker på at han med forargelse måtte se seg forbigått av mange andre jevnaldrende fra velstående hjem, fordi hans bakgrunn satte en stopper for videre skolegang – ikke evnerikdom? 14-åringen Trygve, som nå skulle ut i arbeidslivet, møtte motbør også i form av økonomisk nedkonjunktur i landet. Norge opplevde økonomisk nedkonjunktur før det amerikanske krakket i 1929, og fjortenåringen opplevde fra 1924 mye lediggang. Faren hadde en søster, som var gift med en hvalfanger, og han starter derfor etter en tid hos han (Anderson 1985: 37). Som 16-åringen mønstrer han på fra bryggekanten i Tønsberg. Han holdt det gående i to sesonger, men reagerte på manglende kontrakt, brutalt miljø og lav lønn (Anderson 1985:37, 38 og 29), noe som nok på nytt vekker hans bevissthet?  Han føler det ubekvemt å gå hjemme stort sett, i barndomshjemmet, til han er 24 år. Han blir blinket ut av en kar som ser hans evner, og ansetter han som taktekker (Anderson 1985: 40). Kanskje var han i perioden vitne til mye sosial elendighet, grunnen til at han var avholdsmann, manges trøst og forklaring på et stort samfunnsproblem, på grunn av pessimisme? Anderson skriver i hvert fall at han var avholdsmann et stort stykke inn i livet (1985: 60).

Den sosialdemokratiske generasjonen
Tidligere har jeg skrevet at politiske partier og retninger for et menneske må ses i lys av den tidsalder man lever i. Sosialdemokratiet var det naturlige sted for arbeidere, som de fleste var. Selv deler jeg svært mange av de sosialdemokratiske verdier, men mener at løsningene ikke alltid er egnet for det såkalte moderne samfunnet. For Trygve Brattelis del var Arbeiderpartiet store samlingspartiet på venstresiden – alt fra kommunister til revisjonister, i 1927.  Akkurat som Venstre hadde vært småfolkets parti på 1800-tallet, i kampen om sivile og politiske rettigheter – overtok Arbeiderpartiet stafettpinnen, og forbedret folks levevilkår med hensyn til sosiale rettigheter. Venstre har også vært med i kampen for sosiale livsvilkår til menneskene, men prioriteter nok mer sivile og politiske anliggender, framfor sosiale – selv om dette som regel ikke står motsetning til hverandre. Og også etter andre verdenskrig har Arbeiderpartiet vært mer progressive i den klassiske forståelsen av begrepet, offentlig engasjement og intervenering. 

En lærenem Trygve               
I AUF på Nøtterøy lærer Bratteli seg politikk og organisasjonsarbeid i AUF. Han var en slags organisasjons-bibliotekar, og et nytt verdenssyn åper seg blant annet gjennom samtaler med Edvard Bull, en angivelig dyktig pedagog (Anderson 1985: 44- 45). Han tok utgangspunkt i den materialistiske historieoppfattelse (etter Marx journ. anm.), som blir sett på som en motsetning til idéenes historieoppfattelse – et ikke vanntett skille, og hvor jeg mener at begge er vesentlige. Jeg er noe usikker på om Trygve Bratteli ikke var kuet, slik Anderson avviser – fordi det gjaldt fattigdom, og ikke intelektuelle evner. Kanskje hadde han likevel ikke nok tro på egen tankekraft? Han var flittig, alvorlig og solid eksempelvis – og hadde ikke noen sterk dansefot (Anderson 1985: 47-48).  Det er vanskelig å få øye på hvor livsglad han var på denne tid, ut i fra det Anderson skriver på side 48. Arbeidsledigheten hadde han gitt rikelig anledning til å lese bøker, men han strevde kanskje med hvordan han skulle nyttiggjøre seg dette? Han var kunstnerisk begavet – blant annet var det ikke bare ordenes innhold i streng forstand som var viktige, men også måter ting ble sagt og formulert på (Anderson 1985: 49). Og hva var galt med samfunnet – så lenge en kapasitet som han gikk arbeidsledig stort sett, i perioden 1927 – 1934? Og han klandrer seg selv – at det ikke finnes muligheter til jobb, og muligheter til å forsørge seg selv (Andersen 1985: 63). Halvdan Kohts språkkurs interesserer han, og han leser sosialøkonomi, med politikk som mål.

Arbeiderpartiet merker seg Bratteli
Han ble formann ved AUF sitt lokallag i Vestfold. Oscar Torp betydde mye for Bratteli i ungdomsårene (Anderson 1985:55). Ut i fra det som står skrevet på side 55, virker det som Torp er både rolig, trygg, behagelig og snill – blant annet når han taler. Og dette i en tid med merkbar uenighet i Arbeiderpartiet. Torp var nok mindre doktrinær, enn eksempelvis Gerhardsen, og imøtekommende – uti fra det jeg leser på side 57 (fordi Gerhardsen var sjenert?). Torp stod for tålmodighet og åpenhet (Anderson 1985: 58). Sosial harmoni innad i organisasjonen var på denne tiden viktig (Anderson 1985: 59), med de styrker og svakheter dette innebærer. Han begynner etter hvert å gjøre seg opp noen egne tanker om all elendigheten han observerer (Anderson 1985:61).

Småfolk og arbeidernes kår

Bratteli interesserte seg mer for Keynes, framfor revolusjonsnakk (Anderson 1985: 71). Og i 1933 kommer det virkelige gjennombruddet for Arbeiderpartiet; 40, 9 prosent av stemmene – og 100.000 medlemmer i ryggen. I Oslo hadde partiet 51 prosent, fordi de den gang var en industriby? Bratteli overvar de tyske tilstander, som kan oppsummeres som at for lite samhold førte til opprivninger, som banet vei for nazistene. Dette manifesterte seg blant annet i partilandskapet, splittelsen mellom radikale og revisjonister – som var så opprivende at det virket demoraliserende. Og – nazistene klarer å knuse arbeiderbevegelsen (Anderson 1985: 81). Selv om man hadde partisplittelser i Norge også, var ikke dette like konfliktfylt som i Tyskland – der du kan lese Andersons analyse på side 79. Det er kjekt å lese om Bratteli også på side 80, der Anderson viser til både filosoferende og snerten skrivestil til Bratteli, som kan tolkes som menneskevennlig. Kanskje til forskjell fra andre av datidens kamphaner, selv om dette også er forståelig – med tanke på den undertrykkelse mange kjente på.  I 1934 kom han til Oslo. Nå begynte hans rikspolitiske ansvar. 

Wednesday, March 15, 2017

Bakker de Baksteen

Flott låt! 
Valglokalene i Nederland har nå stengt. Får håpe ikke det blir et jordskjelvvalg, men at det meste forblir slik det er i det nederlandske partisystemet. Et absurd valgresultat er ingen tjent med. Derfor kan jeg benytte anledningen til å spille en fengende låt, med uforståelig tekst, for oss som ikke kan nederlandsk. Men den handler i hvert fall om bakeren Baksteen. Med dette bokstavrimet får vi håpe at valget blir til det beste for den jevne nederlender, og at regjeringsutfallet blir rimelig.

Tuesday, March 14, 2017

Høyre og protest-stemmegiving

Her skulle det egentlig vært et bilde av Statsminister Erna
Solberg, oppå en flytemadrass formet som et Norgeskart,
drivende på de syv hav - i ukjent leide. Istedenfor ble det et
bilde av Galdhøpiggen (2469 m.o.h). Er ikke avistegner. 
Høyre forsøker å etablere seg som et borgerlig folkeparti, og appellerer nok mest til de gamle borgerlige partiene Venstre og KrF ved vårens landsmøte.

Høyre stiger opp som en god og raus lederkjempe ved siste helgs landsmøte. Rausheten vil jeg påstå appellerer mer til det noen vil omtale som snillistiske sentrumspartier, framfor strenge og rettskafne ytre høyre fraksjoner. Bredden i partiprogrammet minner likevel om et slags kristelig-demokratisk Merkel-inspirert vugge-til-grav politikk, der det offentlige er nærverende i alle livsløp og situasjoner. Dette skurrer kanskje i liberalistiske FrP-ører, som nok gjerne skulle høre mer om stengte avgifts-kraner og skattekutt i milliardklassen.  Med slagordet ”Vi tror på Norge” peker de selvsikkert framover, og det er vanskelig for utenforstående å raljere over dette. Ordet tro vekker vel kanskje en viss tvil, selv hos KrFere, der kanskje enkelte vet det går bra? Høyre har også mestrer balansekunsten innad i egne rekker, å forene markedsliberale på høyresiden og mer verdikonservative, statsbyggende lyseblå venstrefløy. Høyre framstår som tydelig, borgerlig og folkelig - med da en viss form for dannet opprør.

Bruk fornuft!
Istedenfor å gjøre pils-drikkende parkbesøkende til hverdagskriminelle, fordi de ønsker å drikke alkohol til nisten, godtar Høyre eksempelvis at i parkområder kan man kose seg – innenfor hva som er fornuftig og fornuftens grenser. Det blir kanskje ikke lenger straffbart å arrangere gardenparty med dette vedtaket? Tunge rusmisbrukere skal få mer hjelp enn de hittil har fått, med reformer innenfor straffelovgiving og tilnærmingsmåte til disse ofrene. Høyre har hatt størst suksess i de perioder man har satset på mennesker, hatt et optimistisk (liberalt) menneskesyn – samtidig som man er klart grensesettende – for å realisere alles frihet. Søndagsåpne butikklokaler må man se langt etter, det strider mot vår kulturarv og fornuft at ikke én dag i uken holdes både hellig og heldig for familie- og organisasjonsliv. Godt er det!

Protest-stemmegiving både til høyre og venstre
FrP får stemmer fra de som ønsker mer frihet til enkeltmenneskets selvråderett, eller noe mer negativt omtalt: Individualisme. Kanskje lever vi i en tid da folk er opptatt av samholdsforvitring, ikke marginale skattelettelser, og heller ikke staten som både inkompetent og farlig? FrP har derfor alt å tjene på å fremme fremmedfrykt? Som indremedisin, og velgermagnet? I så måte er en stemme til Fremskrittspartiet en stemme til mer stengte dører i innvandringspolitikken, stikk i strid med liberalistenes en gang i tiden sitt teoretiske utgangspunkt: Åpenhet.  Fremskrittspartiet vil derfor trolig framover blir mer likt et nasjonalistisk høyreparti, inspirasjon fra både Danmark og Alpelandene. KrF vil være protestpartiet for både kristen kulturarv, religionsfrihet, og mot verdipluralisme – beslektet med de gamle motkulturene i norsk politikk. De vil overfor Senterpartiet kjempe om distriktsstemmegiving, mot Venstre i noen liberale verdisaker, og Høyre i økonomiske spørsmål. Hvorfor avstanden til Arbeiderpartiet skulle være så stor, er først og fremst tradisjonsbundet og nedarvede samarbeidsmønstre i norsk politikk. Venstre vil kjempe for de liberale rettigheter og friheter, og kjempe mot KrF i verdisaker, mot Arbeiderpartiets reformvegring og gjøre Høyre enda mer sosialt. Høyre kan sitte på tronen, og velge og vrake med statsminister Stjerna Solberg som gallionsfigur. Min spådom er at Høyre, med dette landsmøte, stadfester seg som et konstruktivt, statsbærende parti. Da tror jeg de vil gløtte mer til venstre, enn høyre, der offentlig pengeforbruk sitter løsere og raushet og grensesetting, framfor strenghet, er viktigst.  Arbeiderpartiet har noe å tjene på å konkurrere i Senterparti-land – for å forhindre et for sterkt Sp, og litt velgerlekkasje til SV som sliter med å bli sperret ute av norsk politikk. Venstres hovedmotstandere er nok både FrP og Arbeiderpartiet, og bør fokusere på sitt gamle, samlende slagord, frihet og fellesskap. 

Wednesday, March 08, 2017

Tuesday, February 28, 2017

Mars-stengt

Flott låt!
Denne siden holder stengt også i mars. Overlater derfor ordet til Leif Vollebek. Flott sang! Og det er mange av dem på hans nyeste album. Flott låt!

Eller, siden jeg har spilt en del Paul Simon, og kanskje derfor brakt Art Garfunkel i miskreditt, kan jeg spille en vakker låt som opprinnelig er gjort av The Everly Brothers – men tolkes fint av Art Garfunkel.

Begge låter er smertefulle, men behandler temaet bekymringer, på løsningsorientert måte. 

Sunday, February 12, 2017

Februar-stengt

Stengt, men rettferdig.

Av hensyn til public service-tradisjonen vil vi opplyse om at vi vil holde stengt denne måneden også. Vi gjennomgår nytt lesestoff, og vil komme tilbake så snart det er tid og anledning til det. Kan kontaktes vedrørende bloggen, i partallsuker. Det kan fortsatt være at artikler blir justert. Én artikkel er gjennomgått siden sist; du kan jo kose deg med den! 

Thursday, January 05, 2017

Januar-stengt

Det blir trolig ingen artikler her med det første. Jeg holder i utgangspunktet stengt i januar.
Ordtelling. Kanskje blir det noen få oppstramminger i noen av artiklene?
Godt nytt år!