Mine foreløpige fem klassiske favoritter

1       Bach/ Mozart

2.        Vivaldi/ Beethoven/ Handel

Ellers så rager nok Haydn høyere enn hos andre, og Chopin, Liszt og Satie lavere, enn hva folk flest og eksperter synes.

Vår nyttårskonsert 2021

 

Også i år har vi gleden av å tilby en helt spesiell nyttårskonsert
In concert: J. S. Bach

Oaselandet – en juletale

Flott låt!

Vi er i ferd med å legge bak oss et unntaksår. I Ål i Hallingdal er det en person som har begynt å lage bremsespor med sin Toyota Corolla. Du synes kanskje det høres rart ut, men nøden lærer folk å spinne. Dette gjør han hver morgen, uvisst hvorfor. Men sant, det er flott? Virketrangen kjenner som regel ikke alltid sine grenser.

Vi står fast med hovedbudskapet i våre foregående juletaler, og mener de fortsatt inneholder vesentlige, berettigede meninger. Jeg vil derfor ikke gjenta store deler av det vi har sagt tidligere – men berøre andre forhold som er spesielt aktuelt i det året vi både har bak oss, og foran oss.

2020 vil gå inn i historiebøkene, som et etterkrigsår vi ikke har sett maken til. 2020 har for hele vår sivilisasjon vært et anno grasat. Krigsliknende tilstander har ført til mange tanker, hos alle. Det viser blant annet hvor sårbare vi er for uforberedte hendelser, i vårt velsmurte hverdagsmaskineri. Det viser hvor glade vi er i hverandre. Det viser verdien av vilje og samhold – der særlig det siste har vært vårt mantra, gjennom flere år. Vår største fiende i Norge  er mistroen til hverandre. Den største trusselen ligger i oss selv. Men vi ser ut for å klare det igjen – Norge, de store kampenes fødeland. Vi har tidligere pekt på viktigheten av å utvikle oss som Fredsnasjon. Dette er en tanke som har styrket seg og vist seg berettiget, i 2020. Leve freden! Hvilke tanker gjør vi oss om framtiden? Hvilke verdensanskuelser har vi? Hvilke verdier, tanker og prinsipper mener vi skal være styrende. Ikke alt som er nytt er bra.

Norge er et land som har vært bedre rustet enn de fleste, til å takle en slik krise – blant på grunn av at vi har et likvidetsvelv. Norge er på mange måter et Oaseland. Men våre finansielle reserver er ikke utømmelige. Vi er imidlertid en flokk som har en arv å vise til – å kunne dra lasset sammen. Dette er langt viktigere, enn sedler. Vårt åndelige fellesskap synes å kunne være grensesprengende. Vi ser store gleder i at vi har mynter til å skjøtte vårt bo. Dette må derimot ikke bli noen hvilepute – vi dessverre ser mange tendenser i retning av. Blir vi for late eller sedate etter hvert, i Norge? Men å ikke benytte seg av Petroleumsfondet, til å komme mindre økonomisk eller materielt svekket ut av krisen, har heller ikke for oss vært noe alternativ. Vi skulle ønske regjeringen satte i gang en slags New Deal, når en vaksine nå er i anmarsj. Finansiell kompensasjon for tapte inntekter er vel og bra – men å redde stumpene, skaper ikke nok iver. Vi synes regjeringen har gjort en meget god Koronajobb. Men vi kan også benytte denne anledningen til å bygge Framtidens Norge. Et slags New Deal kunne brukes for å få fart på Fornebu og distriktene, for Norge kunne kommet langt lengre i vår samfunns- og næringsutvikling, enn hva vi er i dag. New Deal slo vi et slag for i fjor, og vi gjør det igjen. Når 70 av BNP snart består av offentlige utgifter og investeringer, er det på tide å få varsellampene til å lyse. Vi må satse ikke bare på det offentlige. Vi kan bruke pengene annerledes.  Vi kan bruke det offentlige til å sikre privat etterspørsel. Med det mener vi ikke effektiviseringsjag i det offentlige, men rett og slett styrke det private entreprenørskap, uten at det rokker ved vårt offentlige engasjement. Norge har ikke kommet langt nok. Vi ser uheldige utviklingstrekk. Entusiasme og kreativitet er egenskaper eller ferdigheter vi ikke er flinke nok til å dyrke fram her til lands. Vi er for lite flinke til å tenke utenfor boksen; Bort fra konformitet og konvensjoner – i vårt generelle tankesett. For mye maktkamp ser vi også tydelige tendenser av i samfunnet, i betydning uvennskap, og dette blir det ikke mindre av når markedene skrumper inn eller trekker seg sammen. Fiendtlighet er viktigere enn noen gang å bekjempe, vi må strekke oss – for å gjøre overgangen til morgendagen minst mulig smertefull. For oss selv, er det det beste. Vi må være måteholdne, og ikke overvurdere eller glorifisere egeninnsats. Når ting blir tøft, vanskelig eller folk føler seg sviktet, kan ting bli shakespeaersk. I de nære relasjoner kan det være en løsning å være snill. På makroplan er tanken gjerne at vi klarer oss i alle tilfeller, på grunn av gass og petroleum, men verdenshistorien er full av eksempler på sterke nasjoner resignasjon og nasjonalstaters vekst og fall – tross store innbringende inntekter. Vi kan nevne Spanias velmaktsdager, Inkariket og Den nederlandske syke, som fåtallige eksempler – blant flere. Kriser og sammenbrudd kan selvsagt også ramme Norge.

Mens vi i fjor slo et slag for den offentlige bærebjelke i samfunnet, vil vi år slå et slag for det private motoren. For mens det offentlige gjør en formidabel oppgave å ruste oss og ivareta oss som mennesker, er vi avhengig av privat skapertrang, for å realisere lykke hos hver enkelt, og i siste instans sikre velferdsstatens bæreevne. Å tro på menneskets muligheter og evner er humanisme. Og dét burde være partioverskridende. Vi har en forpliktelse overfor våre medmennesker og sivilisatoriske utvikling, til å heie på hverandre. Til å være et medmenneske. Vi skal ikke være kritiske til hverandre, når det ikke finnes grunn til det. Vi skal ikke hegne om vår snevre egeninteresse – for å være for jeg-sentrert er verken gagnlig for seg selv, eller samfunnet. Å være åpen for andre mennesker, er gledesbringende, og har dyptgående røtter i vår tankekanon. Vi står i en forpliktelse overfor framtiden og generasjoner etter oss til å forvalte vår arv med den største klokskap. Men ikke alt består av arvet gods og tanker – vi kan bli langt flinkere til å lytte til utlandet og deres idéer, impulser og tradisjoner. Vi er ikke utlært, i Norge. I en sammenvevd verdensøkonomi finnes det ikke en avgrenset kake. Det beste bolverk imot tiltaksvegring, er å satse på den iboende, humane kapitalen, i mennesket – hvor vi dessverre ikke har utviklet oss godt nok. Vi må unne hverandre det beste.  Vi må satse på menneskene. Dette vil igjen styrke den sosiale kapitalen, bindingene mellom mennesker. Folk verdsetter nemlig dem som er interessert i en, og vil en vel. At det går for noen, gagner oss alle. Et samfunn som derimot er preget av usikkerhet og frykt vil alle typer integrasjon stagnere; Vi kan fort bli et ulykkeligere folk – og desintegrere. «Vi blir ikke bedre, ved å gjøre hverandre dårligere.»

«Gi meg solen, mor» - som Henrik Ibsen uttrykte det. Sol, vindkraft og det havet har forsynt oss med gjennom generasjoner, skal og må vi videreutvikle. Men vi skulle ønske Norge også ble et valfartssted for de gode skaperkrefter verden over – uavhengig alle de gratisprodukter som er blitt skjenket Norge, fra naturens side. Vi må bli flinkere til å framelske virketrangen. Vi må ikke synke videre ned i en bondetradisjon, avhengig av våre råvare- og naturressurser, kulturelt eller økonomisk. For vi har ikke spesielt gode forutsetninger her hjemme til å dyrke squash. Men vi kan bli verdensledende innenfor datafelt, og helsevarer – for å nevne noe. Vi må ta med oss alle visdomsordene fra Henrik Ibsen, og hans indirekte advarsel om å ikke bli et Ibsensamfunn. Vi kan alle være virtuoser, på hver og ens menneskefelt. Det er å tro på enkeltmenneskers unike, jeg. Vi er like, unike. Håper derfor du og folk rundt deg, i året som kommer, applauderer ditt skapende jeg. Enten det er innenfor revisjon, eller annen kreativ art.

Vi har særlig slått et slag for Europa, og deriblant EU, i året som har gått, samt også tidligere år. I en uforutsigbar verden kan vi måtte bøte med enorme kostnader ved å stå utenfor dette fredfulle prosjektet – som binder Europa tettere sammen, i en tid da Trumpetismen har vist at det er færre bindinger mellom oss, og Statene. Men våre oversjøiske forbindelser ligger fast. Verken mennesker eller nasjonalstater har de beste vekstvilkår alene. Som Adam Smith sa, er det mye glede, lykke og lovlydighet i den gjensidige avhengigheten. Joe Biden er, som Demokrat, en folkevalgt som ligger vårt tankemessige hjerte nær. Vi ser derfor fram til et gjensidig samarbeid i året som kommer. Og vi håper ellers Norge kan knytte seg tettere til europeisk samfunnsliv.

I året som har gått, har våre fem plattformer gått som normalt; Riksbladet, Kontroll- og kontortroll-komiteen, Komediefabrikken, TV 4 – og Forandrings- og forvandlingsdepartementet. Siden vi arbeider på våre fem felt – er noen perronger i året som er gått, kommet lengre enn andre. Ved årsslutt er også anledningen her til å oppsummere – også i en juletale. Under fanen liberaldemokrati har på sett og vis samfunnskultur vært gjennomgangstonen. I året som er gått har vi laget mye musikk, innunder TV 4. Det er vel blitt omkring 50 sanger i hvert fall, med ferdigstillelse av prosjektene «Det gryende landet» og «Fredrikstenkonserten for piano.» Et nytt prosjekt er underveis; «Ekornkvartetten» - med forventet fullførelse i 2021. Riksbladet har i år hatt rundt 70 artikler, og vi kommer i 2021 være et sted mellom 50 og 100 – i så måte. Det er allerede blitt annonsert at vi vil skrive om mulig koalisjonsregjering, og ellers vil historiske artikler, og emner fra vår verdensarv, priroiteres. Komediefabrikken er inn i sin fjerde sesong, og vi kan der vente oss omtrentlig 15 sketsjer – og de er på god vei allerede.   

Vi kommer også i Riksbladet prioritere utenriksanliggende, som ledd i vår tro på Utlandet. Vi har et særlig engasjement og bekymring overfor Storbritannia. Med deres Brexit, oppå et urokrevende år, er vi særlig opptatt av våre britiske venner. Storbritannia har i århundrer skyllet sin språklige, kulturelle og økonomiske varer inn på våre strender – og vi har hatt glede også av vår felles Forsvarsforståelse. Storbritannia har over 10 ganger flere mennesker enn Norge, likevel vet vi å hjelpe hvis vårt broderfolk i vest trenger støtte. Vi vet at våre brødre i øst, har hatt et særdeles anstrengende år, under pandemien - Sverige. Vi kan fortsette vårt samkvem med å handle varer fra alle himmelretninger, og vi kan fortsatt sende humanitær hjelp dersom situasjonen krever det. Vi elsker dere, Storbritannia og Sverige – og måtte våre bånd styrkes til det felles beste i året 2021. Våre utenrikspolitiske tanker går først og fremst til Storbritannia, Sverige – men også USA. Vi i Norge skal fortsatt verdsette og ivareta den fryktløse diskusjon. Ingen kyr, ingen kuer.   

Vi vil ønske deg en riktig god, fredfull jul.

Chris de Burghs velklingende jul

 Spiller i år en personlig julefavoritt fra yngre år. 

Enkelte CD-plater ble det i gamledager reklamert for på TV. Én CD jeg kjøpte i så måte, var en utgivelse av Chris de Burgh. På det albumet finner du en åpenbar julesang: Flott låt!

Sean Connery er død

Sean Connery døde 31. oktober, 90 år. 

Fra Kunnskapsforlagets Teater & Film-leksikon.

Hvis jeg skal karakterisere hans skuespillergjerning, og sikkert personlighet, var den majestetisk.

Jeg har ingen stor kjennskap til Sean Connery.

Har sett et par filmer – der vel ingen av dem er James Bond. De filmene jeg har sett av han er følgende, hvorpå jeg ikke kan si noe annet enn at han var meget god:

Robin Hood – tyvenes prins.

Jakten på Rød Oktober

Jeg kan også ha sett filmen De ubestikkelige, men her er jeg ikke sikker.

Min ønskeregjering: H, V, KrF og MdG – etter valget i 2021

De vil trolig oppnå 40 % oppslutning, og kan hente vekslende støtte med ett av følgende fire partier: Ap, Sp, SV eller FrP.

Da hadde vi fått både en konservativ og radikal regjering - passende for landet og Venstre. 

«Fredrikstenkonserten for piano»

Har i 2019/ 2020 laget 25 låter for å feire den endelige freden mellom Norge og Sverige.

Låtene er ikke lenger tilgjengelig via YouTube. Med unntak av enkelte spor. Men ønsker du å oppføre verket, kan jeg kontaktes for oppførelse.

De 25 sporene er:

1. Morgensonate over Fredriksten Festning

2. Kveldssonate over Fredriksten Festning

3. Sangen til Klokketårnet

4. Hymne til Gyldenløve Fort

5. Hymne til Dronningens bastion

6. Kruttmarsjen fra Fredriksten

7. Fredriksten våkner

8. Vinter på Fredriksten

9. Fredrikstens alminnelige hverdag

10. Våren på Fredriksten

11. Høst på Fredriksten

12: Sommer på Fredriksten

13. Hymne til Creetzensten

14. Fredrikstenhymnen for vilje og samhold

15. Fredrikstenhymnen for forenende løft og krafttak

16. Alminnelige fugler finner Fredriksten

17. Fredrikstens hvite dame

18. Fredrikstenoverture

19. Hymne til logistikkavdelingen på Fredriksten

20. Hymne til Fredrikstenspeidingen

21. Fredrikstenhymnen til den hjemkomne soldat

22. Hymne til storfint Fredrikstenbesøk

23. Hymne til solstreifet over Fredriksten

24. Fredrikstenhymnen til måneskinnet

25. Fredrikstenhymnen til en telegrafdue

Sven Wollter er død

Den svenske skuespillerkjempen ble 86 år.  

Fra Kunnskapsforlagets Teater & Film-leksikon.

Han døde i uken som var.

Sven Wollter kunne være magisk, og vi melder blant annet om hans bortgang som følge av at vi tidligere har skrevet om hans innsats i Anglagård.

Vi sveipet i denne artikkelen innom hans tolkninger av Leonard Cohen.

Den vest-svenske skuespilleren var tro mot både sin skuespiller-gjerning og sine kommunistiske idealer helt til det siste.

Vi spiller tittelsporet fra Anglagård, der Wollter figurerer i bildet. Flott låt!

Mine tre favorittlåter hittil med Stavangerkameratene

 1. Bare så du vett det        

 2. Shalala

 3. Ka e ord

Stift et region- eller institusjonsteater i Østfold

 

Østfold bør få sitt eget regionteater, for å styrke og organisere det lokale – og ellers nasjonale og internasjonale kulturlivet. Mener dette bør være i Halden.

Årsaken til å lokalisere det til Halden er at de allerede har to sceneflater. Det ene er at Norges eldste teaterbygg allerede ligger der; Fredrikshald Teater. Ved en institusjonalisering, kunne dette bygget vært brukt sporadisk eller ved spesielle anledninger, på årsbasis. Det egner seg ypperlig til 1700- og 1800-talls dramatikk – og ellers det som trengs, når haldenserne skal feire seg selv.

Det andre sceneområdet, er Fredriksten Festning. Her kunne man årlig oppføre faste spel – med eller uten særlig tilknytnng til Halden.

Så kunne man oppført et nytt teaterbygg, vis a vis Fredrikshald Teater, med en publikumskapasitet på rundt 250 – 300 seter. Det kunne også blitt bygget slik, at man kunne adskille salen med skillevegg, slik at man kunne få en mer intim atmosfære, for rundt 100 besøkende.

Jeg mener dagens institusjonsteatre rundt omkring i Norge har for små ensembler. De burde minimum ligge på rundt 10 personer, for å blant annet utnytte skuespill verdensdramtaikken har å by på, som ofte er på rundt syv-åtte personer. Det burde kunne gå an å ha et ensemble i Halden på rundt 10 skuespillere.

Det er mange skuespillere i Norge. Ved å ansette dem til teatre, unngår vi andre utgiftsposter det er å gå på andre minnelige ordninger.

Et alternativ er å legge teater til Fredrikstad, som er en større by, og allerede har et miljø gjennom Institutt for Scenekunst. Avstanden mellom Fredrikstad og Halden er ikke så stor, slik at det kunne ligge ett av stedene. Jeg mener Halden derimot har en bedre historisk ramme, rundt et teater.

KrF-koden; Sentrumsparti/ sentrumslim

 

Hvis KrF skal ha noen eksistensberettigelse, tror jeg de kan legge bort begrepet kristendemokrati. KrF er et sentrumsparti – eller er sentrumslimet i norsk politikk, hvis de vil vedvare.

Internasjonal forskningslitteratur har også lenge benevnet partiet sosial-liberalt. Det var som et sosial-liberalt parti de hadde sine glansdager på 1990-tallet. Under begrepet sentrumsparti. De kan godt plassere seg i en sentrum-høyre eller sentrum-venstre posisjon. Men begrepet kristendemokrati hører ikke hjemme på norsk.

Dette fordi partiet har en til dels radikal bakgrunn, dels fordi kristendemokratiske partier har vanskeligheter med å eksistere i land med et stort konservativt parti – og jeg kan ikke se at Norge skal være noe unntak. KrF skal ikke dras bare til høyre. Vi har allerede et stort konservativt parti i Norge; Høyre. Det har vi også til dels i FrP – som også er liberalitisk. At et kristendemokratisk parti, som naturlig nok vil plassere seg til høyre langs den økonomiske høyre-venstre aksen, og som er viktigste faktor for å strukturere også det norske partilandskapet, både skal konkurrere med Høyre, FrP – og til dels Venstre, er utopi. Det blir marginal oppslutning om slikt. Det vil ikke si at de i rene økonomiske saker kan befinne seg noe til høyre for sentrum – når de kompenserer med å være venstreorientert i ikke-økonomiske saker/ lovsaker. Går man i begge retninger til høyre, tror jeg derimot velgergrunnlaget – i Norge – blir spedt.

Hva er så KrFs radikale bakgrunn? Frikirkelig kristendom, avholdssak og målsaken – i en slags ansamling fra periferien mot, hovedstadsmakta/ sentralisering. KrF har en noe opprørsk historie, særlig hvis man går langt tilbake – da de tilhørte fraksjoner i Venstre. I det befinner det seg en tro på periferien/ distriktene – som bringer KrF nærmere Senterpartiet, enn Høyre. De har mer til felles i alkoholpolitikken med Arbeiderpartiet, enn Høyre (Vinmonopolet). Og de kjemper nynorskens sak, i likhet med ventresiden, framfor høyresiden. Disse sakene kan igjen avføde begreper, som er viktige for politikkutforming. Og som kan illustrere partiets radikale bakgrunn og posisjonering – og som viser deres sentrumsposisjon. Og det er også mye fellesgods mellom radikale og liberale partier, som muliggjør samarbeid med både Høyre og Venstre.

Hva kjennetegner kristelig-demokratiske partier? Jo, særlig sosial-konservatismen. Ja, det farligste for KrF er sosial-konservatismen – som på norsk har fått begrepet mørkemann. At flere ikke ser det, synes jeg er rart, og derfor bemerkelsesverdig med begrepet kristendemokrati. Det er ikke en godt benevnelse, all den urett kirkemakten også har utrettet i det kristen-kontinentale Europa. Og det er vel dette som sitter i nordmenns ryggmarg, når de hører dette begrepet. De kan altså godt ligge noe til høyre i økonomiske spørsmål – men de bør være ny-testamentlige, framfor gammel-testamentlige. Åpne og tilgivende, framfor dømmende eller strenge – for å si det enkelt. Det finner man i kristen leir mer i sentrum, enn godt utpå høyreisden. Og med en sentrumsposisjon, kan det også gjøres kompromisser til venstre og høyre; Favne breiere.

Kort og greit mener jeg KrF har aller mest å tjene på å kalle seg sentrumsparti, tatt flere hensyn i betraktning – for det er ikke feil. En urokråke i lovsaker, og en sentrum-høyre eller sentrum-venstreposisjon i ulike økonomiske spørsmål. Kort sagt; Sentrum – og ikke så ulikt Venstre.

Årets kulturlokomotiv 2020: Vennskapsprisen!

Juryens mandat er følgende: ”Juryen tildeler årlig ut en lokomotivpris innenfor kultur- og samfunnsliv,
der oppdraget er å finne en person eller organisasjon som bidrar til å fremme sitt fagfelt og/ eller utøve en misjon som menneske, på en fremragende måte. Prisen tildeles en person som over tid har utgjort en forskjell i tilværelsen, og som løser sine oppgaver i skjæringspunktet mellom fellesskap og utfoldelse, mellom tradisjon og nyskaping, på et unikt vis.

Her er juryens begrunnelse for årets prisvinnere: Vi bestemte oss for i år å se til utlandet, når prisen skulle tildeles. Dette blant annet for å styrke Norges internasjonale relasjoner. Årets kulturlokomotiv tildeles i år 90-åringer blant oss, og kan også beskrives som en vennskapspris, eller prisen for de gode vennskap. De har alle hatt en rik karriere, og etter det vi kjenner til har de bemerket seg, med både samarbeid, utfoldelse og en utpreget faglig dypde i sine respektive fagkretser. Forhenværende president Jimmy Carter har særlig gjort seg gjeldende i sitt internasjonale fredsarbeid gjennom flere tiår. Poul Schluter er en tidligere dansk statsminister, som sørget for tidenes oppgang i dansk økonomi på 1980-tallet. Og Clint Eastwood trenger vel ingen nærmere presentasjon.

I en omskiftelig tid er det ekstra viktig med vennskapelighet og hjertevarme. Vi mener årets mottakere til de grader representerer dette, og derfor gir vi denne prisen til dem, i kameratslig ånd.

Gleden er på juryens side.

Eg vente alltids på deg!

 Denne hadde gått fullstendig i fletta på meg, som ung. Og jeg likte den svært godt – da jeg hørte den

for 1-2 år siden.

Melodi: Jole Blon (Gary US Bonds)

Flott låt! 

Gjendiktning: André Hageseter

Du min kjære, siddis-rosa
Du min darling!
Du, mitt solskinn!
Kjære deg, din beundrer
Alt det eg seie, e nok sant :)

Når det kvelder, midt i skyggen
Så står eg, ved elvå

Når eg hørre, din vene stemme
Eg smelte, gjømme kyss

Siddis-rosa, la meg losa
deg gjøna, dette livet
For i våres, så sa du:
At giftemål skolle bli

Dine øyne, e diamanter
La meg sei det, siddis-rosa!
Ditt hår, lukte dama 
Eg vil alltids venta deg

Når me reise bort, ifra byen
Så vende me alltids hjem
For ein dag, så ska eg ta deg
Te et sted du ikkje har vært

Og klokkene, de ringe!
Fra et fjell, over Gandsfjord
Fra våre tjern, fra våre bekker

Når du ein dag blir brud!

20 danske favorittlåter anno 2020

 Her kommer 20 av mine danske yndlingssanger. 

Har mindre oversikt over dansk musikkliv, enn det svenske – i tillegg til at Sverige ligger et hestehode foran i musikalsk kvalitet. Det kan man ettertrykkelig slå fast. Listen er derfor ikke så raffinert, som vår søta bror sin.

Kim Larsen har satt spor i mitt liv, og ruver også i den danske folkesjel. At denne listen på 20 sanger, består av syv Kim Larsen sanger er vel derfor til å leve med, og kanskje rett og rimelig.  

Alle egennavnene som står til høyre, er navn som forbindes tettest med sangen – gjerne fordi de er vokalister. I de aller fleste tilfeller i hvert fall, er de også låtsnekkere.

Også denne gang avslutter jeg med en engelskspråklig, dansk sang – den kommer jeg ikke forbi. Var begeistret over den, da den kom ut.

Enkelte sanger er pur glede, Andre sanger handler om mennesker som har det vondt. Det er viktig at sanger skildrer også det vanskelige folk strever med. 

I likhet med den svenske best of-listen min, vil jeg gi denne spillelisten samme navn; Livsglede.

Spillelisten finnes: Her! (Lenke fjernet 31.12.2020)

God fornøyelse!

 

1, Kald det kærlighet                                                                  Lars Lilholt

2. Er de greven fra Luxembourg                                               Dorthe Kollo

3. Romeo og Julie                                                                        Sebastian

4. Ten years after                                                                        Lars Lilholt

5. Under stjernene på himlen                                                    Tommy Seebach

6. Papirsklip                                                                                Kim Larsen

7. De smukke unge mennesker                                                  Kim Larsen

8. Vi er dem                                                                                 Kim Larsen

9. Hvad gør vi nu, lille du                                                           Kim Larsen

10. Tante Olgas briller                                                                Kim Larsen

11. Luft under vingene                                                                Kim Larsen

12. This is my life                                                                         Kim Larsen

13. To mennesker på en strand                                                   John Mogensen

14. Himmehunden                                                                       Teddy Edelmann

15. Tusind Stykker                                                                       Anne Linnet

16. Når lyset bryder frem                                                            Sebastian

17. Øde ø                                                                                       Rasmus Seebach

18. I dag er landet vort                                                                 Erik Grip

19. For evigt                                                                                   Volbeat

20. Don`t know much about love                                            Hanne Boel

 

Tre klassikere fra tre nokså ukjente komponister, i våre allmenne kretser

Ikke en rangering, men heller ikke helt tilfeldig.

Carlo Tessarini: Flott låt! Telemann: Flott låt! Arcangelo Corelli: Flott låt!

Komediefabrikken, sesong 3

Følgende sketsjer framkom i tredje sesong av Komediefabrikken.

1. …Fra Stavanger 2. «Jeg elsker deg.» Med Duncan Gordon 3. Xylofon 76 4. Vestlandsfanden 5. Norge i en laptopp 6. The Great Survival Orchestra 7. «Når vi døde vågner,» av Henrik Ibsen 8. Norsk helikopeter Service 9. Språkforsker forklarer 3 10. Farsund IL – Mandalskameratene 11. Nattradio 12. SMS på autokollekt 13. Sommerhit 2020 14. Radioreklamer

Syv psalmer jeg er spesielt glad i

Jeg er ikke akkurat så kirkelig av meg, men her kommer syv psalmer jeg liker - hvis du kan kalle det psalmer?

Her kommer dine arme små, Deg være ære, Abide with me, Navnet Jesu blekner aldri, Lang tid tilbake hendte det, Det lilla ljus jag har, Deilig er jorden.

Tre vokalister med særlig tøff stemme

1. Prepple Houmb 2. Magnus Grønneberg 3. Magne Høyland

For det gode kameratskap

 

Flott låt! 

Spanias velmaktsdager (1492 – 1898)

 

Har så lenge jeg kan huske interessert meg for den såkalte kolonitiden. Det resulterte i denne artikkelen, som har ligget på PC-en en stund. Tar den fram nå. Tar utgangspunkt i en meget god gjennomgang av professor/ historiker Finn Fuglestad.

På 1820-tallet kom det et ras av kolonier, som vil melde seg ut av det spanske koloniveldet. De brøt ut fra et Spania, som formelt ikke hadde vært samlet lenger enn siden 1714. Dette er viktig å påpeke, siden det ikke var spanjoler som erobret Amerika – men kastiljanere og folk fra Castilla (Midt-Spania og området rundt Madrid). I teorien kom den sør amerikanske kontinent til å inneha to separate kongedømmer;  Det var Peru i sør, og Nueva Espana (Ny-Spania) i nord. Her styrte visekonger på vegne av Madrid, med den spanske kongen som felles overmakt. Disse to rikene omfattet praktisk talt hele Sør-Amerika, utenom Brasil, som var portugisisk. Først etter Freden i Westfalen i 1648 godtok spanjolene at andre hadde kolonier i Amerika. Ifølge historiker Finn Fuglestad er det en overdreven framstilling i historiebøkene at spanjolene underla seg de nye befolkningsgrupper av urinnvånere i Sør Amerika. Blant annet var det omfattende debatt i Spania om hvilke rettigheter de nye landsmenn hadde – selv om Fuglestad ikke skriver særlig utfyllende om utfallet av denne diskusjonen. Jeg er nok mer kritisk til Fuglestads overdrevne positive holdninger, selv om det er han som er professor. Kirkens menn holdt fast ved La doctrina indigenista, som betydde at koloniseringen bare kunne godtas dersom man samtidig spredte kristendommen. Indianerne ble vasaller, på lik linje med folk i det uforenede Spania, og kan – ifølge Fuglestad – ikke betraktes som slaver. Enkelte av kirkens menn påstod til og med at indianerne hadde renere hjerte enn enkelte spanjoler, slik at man betraktet ikke nødvendigvis indianerne som annenrangs. Min innsigelse er at kirkens menn ikke var en del av styresmaktenes politikk eller politiske ledelse – selv om deres syn kan regnes som meningsinnspill. Jesuittene forsøkte å etablere såkalte Gudsstater i nåværende Paraguay.Samtidig peker Fuglestad på at man ikke skal legge for stor vekt på de lover som ble utarbeidet i liberal og humanistisk ånd – det kunne være variasjon mellom liv og lære. Det førte i hvert fall med seg en kulturkollisjon mellom indianere og kastiljianere – og tilhørende spredning av sykdommer på tvers av befolkningsgrupper, i tillegg til det visse underleggelsen av indianerne fra spansk side.

Den europeiske bakgrunn for oppdagelsen av Amerika

I perioden 1400 – 1600 nøyde europeerne seg med å opprette fort, depot og stasjoner langs kystene, i de koloniene som ble underlagt. Det var på et senere stadie man kan si at den såkalte storstilte siviliseringen av indianerne fant sted. Portugal og Castilla – de to store kolonimakter – var egentlig annenrangs stater i Europas periferi. De var relativt tilbakestående, sammenliket med andre kapitalistiske og handelsorienterte stater – eksempelvis de italienske bystatene Genova og Venezia. Sammen med Flandern var dette nøkkelstater i det europeiske handelsnettverket. Det er ikkevanskelig å forestille seg at Portugal spilte en sentral rolle i koloniseringen – i kraft av sin beliggenhet. Castilla hadde skaffet seg solid oversjøisk erfaring ved koloniseringen av Kanariøyene på 1480-tallet. Castilla forble imidlertid et innlandsrike, og var mer opptatt av krig (imot muslimer i sør), enn de var av handel og sjøfart. Hvordan kan vi på dette grunnlag hevde at Castilla spilte en sentral rolle under de mange oppdagelsene? Den mest kjente sjøfareren var selvsagt Christoffer Columbus. Han gjorde kastiljaner av seg, etter fødsel i Genova og tjenestegjøring for Portugal. Castillas

involvering i Sør-Amerika var egentlig et resultat av tilfeldigheter – det handlet om oppdagelsen av Amerika etter initiativ fra Columbus. Det kom i en tid da det nærmet seg slutten på den iberiske gjenerobring av den iberiske halvøya; Reconquista. Og etter at Granada hadde falt (fra muslimsk til spansk herredømme), er det grunn for å tro at utreisen til Columbus ikke var tilfeldig. Det er grunn for å tro at Dronning Isabella og Kong Ferdinand lot seg rive med, og umiddelbart iverksatte Columbus planer, skriver Fuglestad. Columbus var egentlig en handelsmann, og utgiftene og inntektene av reisen skulle deles mellom han og oppdragsgiver (monarken).

Handelstasjonsmodellen

Columbus hadde i tankene Handelstasjonsmodellen. Dette passet ikke de Vestindiske øyer, som var for primitive for en slik ordning – de var for enkle. Derfor måtte det en kolonialisering til, det vil si omlegging av de lokale produksjonsmåtene. Han hadde derfor problemer han ikke var i stand til å takle, noe som ble Columbus bane. Men dette var velkjente problemer for kastiljanerne, de hadde lang erfaring med erobring på den iberiske halvøya. Først 27 år etter ankomst til de vestindiske øyer, erobret de fastlandet. De vestindiske øyer fungerte som laboratorium for den framtidige kolonialiseringen av kontinentet. Det var først her den kastiljanske politikken ble fordømt, og det i krasse ordelag.

Encomienda-systemet

Encomienda-systemet gikk ut på at kastiljanerne fordelte indianerne mellom seg. En ecomendero, overhodet for en ecomienda, skulle beskytte sine undersåtter og la dem bli gode kristne. Til gjengjeld skulle de utføre pliktarbeid. Jorda forble derimot i indianernes hender. I virkeligheten dreide det seg om slaveri – skriver Fuglestad, som tidligere nevnte at andre tilfeller ikke dreide seg om slaveri. Sammen med sykdommer var det svært ødeleggende for det indianske samfunnet. Blant kritikere var det blant annet kirkens menn. Encomienda-systemet ble heldigvis gradvis avviklet, men ikke før erobringen av Mexico hadde startet. Det er viktig å peke på to ting før man går videre; Den humanitære holdning gjaldt ikke de svarte; De ble importert som varer fra Afrika, for å lette byrdene for indianerne. Så vokste det fra en Leyenda negra, den svarte legende, som vokste fram i Europa. Essensen i denne legende er at katiljanerne gikk fram på en særdeles grusom og brutal måte. Alle ulykkene som rammet det indianske samfunnene ble tilskrevet spanjolene.

Erobring og todeling av samfunnet

I 1519 ble Kong Carlos 1. valgt til konge av Castilla og Aragon. Martin Luther brøt da definitivt med Roma og Paven. Og Herman Cortez gikk i land på Mexico-kysten. Han grunnla Vera Cruz og satte kursen imot aztekernes hovedtad; erobringen var i gang. Noen helt sentrale poenger er her på sin plass. Kastiljanerne (heretter spanjolene) kom til et folkerikt kontinent. Hvor mange som bodde her i 1519 vet ingen, men sannsynligvis et sted mellom 40 og 90 millioner. Kulturelt og politisk utviste Amerika store variasjoner. Nomadesamfunnene dominerte i nord og sør, og veldig mange sør amerikanere tilhørte ikke en stat. Spanjolene innførte hesten, og hesten revolusjonerte særlig nomadesamfunnene. Blant annet ble jakten mer effektiv, som gjorde at flere sluttet med jordbruk – og flere nomader ble alt i alt jegere.

Hvordan var erobringen mulig?

Noen hundre spanjoler klarte å erobre hele Inka- og azteker-riket, og man kan spørre seg hvordan dette var mulig? Spanjolene hadde hester og ildvåpen, men Fuglestad underslår betydningen av dette, og mener de heller var drevet av religiøse forestillinger. Jeg betviler at det var det viktigste. Moctezuma 2 trodde nemlig at Cortez var en slags Gudekonge, og erobringen for spanjolene ble lettere. Aztekerne var handlingslammet i møte med spanjolene. Det er litt springende forklaringer hos Fuglestad, fordi han sier at det kom til en militær konfrontasjon mellom spanjoler og aztekere. Kanskje etter hvert? Det som da hadde skjedd, var at aztekerne var blitt rammet av spanjolenes sykdommer – hvilket underbygger at det skjedde etter en viss tid. Fuglestad underbygger dette, ved å skrive at kamper egentlig startet senere.

Demografisk, byråkratisk og religiøs erobring

Problemer av kanskje ikke erobring, men hvordan klarte europeerne å beholde områder de okkuperte? Europeerne kunne nemlig støtte seg til lokale allierte. Men i tilfellet Amerika var andre forhold vel så viktige. Spanjolene angrep nemlig Sør Amerika med store befolkningsmengder, som rask overgikk den ganske mye mindre indianerbefolkning. På midten av 1600-tallet, omtrent midtveis i denne omtalte perioden, var samfunnene i Sør-Amerika blitt vesens forskjellige fra tidligere. Jeg skal nå ta for meg noen viktige punkter i denne omkalfatringen. Iløpet av det første århundret av spansk styre gikk den lokale befolkningen vesentlig tilbake. I Mexico hadde 100 år med spansk styre og Cortez ankomst i 1519 resultert til at over 9 av 10 mexicanere var forsvunnet – og mer enn det. Og som Fuglestad skriver, var nok tallet 9 av 10 tilsvarende, i snitt, for hele Sør-Amerika. Dette skyldtes i stor grad nye sykdommer som europeerne og svarte tok med seg fra den gamle verden. Dommedagsprofetier hos indianerne førte nok også til at fødselsraten sank. Tvangs- og pliktarbeid i farlige gruver førte også med seg dødsulykker og dødsfall. Av total befolkning utgjorde indianerne etter hvert under halvparten i det spanske Amerika, på rundt 14 millioner. Vi vet i dag at de har en enda betydelige mindre andel, så skjebnen har ikke vært hyggelig med indianerne.

Det nye todelte kolonisystemet

Man etablerte etter hvert en doktrine som sa at spanjoler og indianere skulle leve adskilt fra hverandre. Derav doktrinen om de to samfunnene; La Republica los indios og La republica de los Espanoles. De indianerne ble ble plassert i det man kan kalle reservater. Reservater kan defineres som et fredet område (Wikipedia/ reservat) – selv om de på langt nær oppfattet området som alltid fredfullt.  Innbyggerne i disse reservatene skulle beskyttes fra europeerne. Jorda tilhørte indianerne kollektivt i reservatene, og de slapp å betale tiende til kirken. De var også fritatt militærtjeneste. Og de unnslapp inkvisisjonen. Men de var bare i teorien selvstyrte. For i praksis var de underlagt kongelige embetsmenn; corregidores. På ett felt, det språklige, ble den spanske innflytelsen minimal. Spansk, eller rettere sagt kastiljansk, ble aldri indianernes språk.

Økonomisk stagnasjon

Store landområder ble etter hvert lagt øde. Dette skyldes hovedsakelig to forhold; Innplassering av indianere i reservater og en drastisk nedgang i indianerbefolkningen. Dette gjorde at enorme herregårder oppstod, såkalte latifundias eller haciendas, fordi det fantes ledig jord. I disse områdene var det stort sett kvegdrift. Det varierte noe hvorvidt gårdene bestod av tvangsarbeid eller lønnet arbeidskraft. Godseierne omgav seg med ekstravagant eller høyt forbruk. Dette oligarkiet fikk en stadig økende kontroll med statsadministrasjonen, og framstod etterhvert som den dominerendepolitiske gruppen i det spanske Amerika. Inntektene fra det spanske Amerika skrumpet inn til så og si ingenting i løpet av 1600-tallet.

Bourbon-reformene på 1700-tallet

Bourbon-perioden kjennetegnes av at herskere forsøkte å gjenerobre det spanske Amerika, og gjennomførte dyptgripende reformer på en rekke felter. Den nådde sitt høydepunkt under Carlos 3/ Karl 3., 1759 – 1788. Amerika framstod etter hvert som Spania siste skanse. Det gikk hovedsakelig ut på å profesjonalisere statsadministrasjonen, utnevne kongetro yrkesbyråkrater med fast gasje fra Spania.

Latin-Amerikas uavhengighet på 1800-tallet

Bourbon-politikken la grobunn for uavhengighetskampen som senere fulgte. Frigjøringskampene i spansk Amerika har noe fundamentalt tvetydig over seg. Noen støttet seg til opplysningstidens idealer om et fritt folk, mens andre tilhørte overklassen – som ville ha løsrivelse. Resultatet var at Latin-Amerika var et lett bytte for britisk imperalisme, skriver Fuglestad – som nok henger sammen med at britene tjente overklassens interesser, samtidig som de brakte med seg opplystningsideer.

Rystelsen: Spania 1807 – 1814

Mange land ble endret, som et resultat av revolusjons eller Napoleonskrigene. Norge er et godt eksempel, også Latin Amerika – og Spania. Spania og Frankrike hadde det til felles på 1700-tallet at de var styrt av eneveldige herskere. Spania og Frankrike var allierte – og deres felles fiende var Storbritannia. Spania blir Frankrikes vasall. Den spanske kongen Karl 4. (1788 – 1808) kunne ikke se på at Ludvig 16. ble dømt til døden. Krig ble løsningen for å unngå at Ludvig 16. ble dømt til døden. Og et var en krig (1793 – 1795) som spanjolene var dømt til å tape. Resultatet var at Spania ble Frankrikes lydige vasall. Man stod overfor et valg; Enten alliere seg med England og gå til krig imot Frankrike, eller å gå til krig imot England og risikere å miste koloniene. De tapte et sjøslag mot England i Trafalgar 1805, og dermed ble sjøveien til Amerika vanskelig å opprettholde. En fransk hær innvaderte Portugal, via Spania, i 1807. Barcelona var eksempelvis en by som ble okkupert i 1808. vi har kommet til året 1808 – et skjebnesår i spansk historie

Fra fransk okkupasjon til indre strid

Den barbariske krige fortsatte. De britiske og spanske styrkene kom etter hvert på offensiven. Franskmennene begynte å evakuere Madrid i 1813, Josef var ingen tyrann, han forsøkte derimot å vinne spanjolenes hjerter. Men Josef sin forsoningspolitikk ble sabotert av generalene. I desember 1813 anerkjente Napoleon Ferdinand 7. som Spanias konge. I 1814 reiste han over grensen til Spania. Han vendte tilbake til et krigsherjet land.

Avkoloniseringen av de spanske koloniene, 1813 – 1898

I 1813 blir Paraguay uavhengig. I 1816 erklærer Argentina seg uavhengig Paraguay, som var en del av Argentina. I 1818 kom uavhengighetserklæringen fra Chile. I 1819 kommer uavhengigheten fra statene Colombia, Panama og Venezuela. I 1821, Den dominikanske republikk. Samt Nicaragua, Honduras, Guatemala, El Salvador og costa Rica. Også Mexico oppnår uavhengighet. Peru og Bolivia oppstår i 1824. I 1868 blir Cuba uavhengig – og Filipinene i 1898.