For det gode kameratskap

 

Flott låt! 

Spanias velmaktsdager (1492 – 1898)

 

Har så lenge jeg kan huske interessert meg for den såkalte kolonitiden. Det resulterte i denne artikkelen, som har ligget på PC-en en stund. Tar den fram nå. Tar utgangspunkt i en meget god gjennomgang av professor/ historiker Finn Fuglestad.

På 1820-tallet kom det et ras av kolonier, som vil melde seg ut av det spanske koloniveldet. De brøt ut fra et Spania, som formelt ikke hadde vært samlet lenger enn siden 1714. Dette er viktig å påpeke, siden det ikke var spanjoler som erobret Amerika – men kastiljanere og folk fra Castilla (Midt-Spania og området rundt Madrid). I teorien kom den sør amerikanske kontinent til å inneha to separate kongedømmer;  Det var Peru i sør, og Nueva Espana (Ny-Spania) i nord. Her styrte visekonger på vegne av Madrid, med den spanske kongen som felles overmakt. Disse to rikene omfattet praktisk talt hele Sør-Amerika, utenom Brasil, som var portugisisk. Først etter Freden i Westfalen i 1648 godtok spanjolene at andre hadde kolonier i Amerika. Ifølge historiker Finn Fuglestad er det en overdreven framstilling i historiebøkene at spanjolene underla seg de nye befolkningsgrupper av urinnvånere i Sør Amerika. Blant annet var det omfattende debatt i Spania om hvilke rettigheter de nye landsmenn hadde – selv om Fuglestad ikke skriver særlig utfyllende om utfallet av denne diskusjonen. Jeg er nok mer kritisk til Fuglestads overdrevne positive holdninger, selv om det er han som er professor. Kirkens menn holdt fast ved La doctrina indigenista, som betydde at koloniseringen bare kunne godtas dersom man samtidig spredte kristendommen. Indianerne ble vasaller, på lik linje med folk i det uforenede Spania, og kan – ifølge Fuglestad – ikke betraktes som slaver. Enkelte av kirkens menn påstod til og med at indianerne hadde renere hjerte enn enkelte spanjoler, slik at man betraktet ikke nødvendigvis indianerne som annenrangs. Min innsigelse er at kirkens menn ikke var en del av styresmaktenes politikk eller politiske ledelse – selv om deres syn kan regnes som meningsinnspill. Jesuittene forsøkte å etablere såkalte Gudsstater i nåværende Paraguay.Samtidig peker Fuglestad på at man ikke skal legge for stor vekt på de lover som ble utarbeidet i liberal og humanistisk ånd – det kunne være variasjon mellom liv og lære. Det førte i hvert fall med seg en kulturkollisjon mellom indianere og kastiljianere – og tilhørende spredning av sykdommer på tvers av befolkningsgrupper, i tillegg til det visse underleggelsen av indianerne fra spansk side.

Den europeiske bakgrunn for oppdagelsen av Amerika

I perioden 1400 – 1600 nøyde europeerne seg med å opprette fort, depot og stasjoner langs kystene, i de koloniene som ble underlagt. Det var på et senere stadie man kan si at den såkalte storstilte siviliseringen av indianerne fant sted. Portugal og Castilla – de to store kolonimakter – var egentlig annenrangs stater i Europas periferi. De var relativt tilbakestående, sammenliket med andre kapitalistiske og handelsorienterte stater – eksempelvis de italienske bystatene Genova og Venezia. Sammen med Flandern var dette nøkkelstater i det europeiske handelsnettverket. Det er ikkevanskelig å forestille seg at Portugal spilte en sentral rolle i koloniseringen – i kraft av sin beliggenhet. Castilla hadde skaffet seg solid oversjøisk erfaring ved koloniseringen av Kanariøyene på 1480-tallet. Castilla forble imidlertid et innlandsrike, og var mer opptatt av krig (imot muslimer i sør), enn de var av handel og sjøfart. Hvordan kan vi på dette grunnlag hevde at Castilla spilte en sentral rolle under de mange oppdagelsene? Den mest kjente sjøfareren var selvsagt Christoffer Columbus. Han gjorde kastiljaner av seg, etter fødsel i Genova og tjenestegjøring for Portugal. Castillas

involvering i Sør-Amerika var egentlig et resultat av tilfeldigheter – det handlet om oppdagelsen av Amerika etter initiativ fra Columbus. Det kom i en tid da det nærmet seg slutten på den iberiske gjenerobring av den iberiske halvøya; Reconquista. Og etter at Granada hadde falt (fra muslimsk til spansk herredømme), er det grunn for å tro at utreisen til Columbus ikke var tilfeldig. Det er grunn for å tro at Dronning Isabella og Kong Ferdinand lot seg rive med, og umiddelbart iverksatte Columbus planer, skriver Fuglestad. Columbus var egentlig en handelsmann, og utgiftene og inntektene av reisen skulle deles mellom han og oppdragsgiver (monarken).

Handelstasjonsmodellen

Columbus hadde i tankene Handelstasjonsmodellen. Dette passet ikke de Vestindiske øyer, som var for primitive for en slik ordning – de var for enkle. Derfor måtte det en kolonialisering til, det vil si omlegging av de lokale produksjonsmåtene. Han hadde derfor problemer han ikke var i stand til å takle, noe som ble Columbus bane. Men dette var velkjente problemer for kastiljanerne, de hadde lang erfaring med erobring på den iberiske halvøya. Først 27 år etter ankomst til de vestindiske øyer, erobret de fastlandet. De vestindiske øyer fungerte som laboratorium for den framtidige kolonialiseringen av kontinentet. Det var først her den kastiljanske politikken ble fordømt, og det i krasse ordelag.

Encomienda-systemet

Encomienda-systemet gikk ut på at kastiljanerne fordelte indianerne mellom seg. En ecomendero, overhodet for en ecomienda, skulle beskytte sine undersåtter og la dem bli gode kristne. Til gjengjeld skulle de utføre pliktarbeid. Jorda forble derimot i indianernes hender. I virkeligheten dreide det seg om slaveri – skriver Fuglestad, som tidligere nevnte at andre tilfeller ikke dreide seg om slaveri. Sammen med sykdommer var det svært ødeleggende for det indianske samfunnet. Blant kritikere var det blant annet kirkens menn. Encomienda-systemet ble heldigvis gradvis avviklet, men ikke før erobringen av Mexico hadde startet. Det er viktig å peke på to ting før man går videre; Den humanitære holdning gjaldt ikke de svarte; De ble importert som varer fra Afrika, for å lette byrdene for indianerne. Så vokste det fra en Leyenda negra, den svarte legende, som vokste fram i Europa. Essensen i denne legende er at katiljanerne gikk fram på en særdeles grusom og brutal måte. Alle ulykkene som rammet det indianske samfunnene ble tilskrevet spanjolene.

Erobring og todeling av samfunnet

I 1519 ble Kong Carlos 1. valgt til konge av Castilla og Aragon. Martin Luther brøt da definitivt med Roma og Paven. Og Herman Cortez gikk i land på Mexico-kysten. Han grunnla Vera Cruz og satte kursen imot aztekernes hovedtad; erobringen var i gang. Noen helt sentrale poenger er her på sin plass. Kastiljanerne (heretter spanjolene) kom til et folkerikt kontinent. Hvor mange som bodde her i 1519 vet ingen, men sannsynligvis et sted mellom 40 og 90 millioner. Kulturelt og politisk utviste Amerika store variasjoner. Nomadesamfunnene dominerte i nord og sør, og veldig mange sør amerikanere tilhørte ikke en stat. Spanjolene innførte hesten, og hesten revolusjonerte særlig nomadesamfunnene. Blant annet ble jakten mer effektiv, som gjorde at flere sluttet med jordbruk – og flere nomader ble alt i alt jegere.

Hvordan var erobringen mulig?

Noen hundre spanjoler klarte å erobre hele Inka- og azteker-riket, og man kan spørre seg hvordan dette var mulig? Spanjolene hadde hester og ildvåpen, men Fuglestad underslår betydningen av dette, og mener de heller var drevet av religiøse forestillinger. Jeg betviler at det var det viktigste. Moctezuma 2 trodde nemlig at Cortez var en slags Gudekonge, og erobringen for spanjolene ble lettere. Aztekerne var handlingslammet i møte med spanjolene. Det er litt springende forklaringer hos Fuglestad, fordi han sier at det kom til en militær konfrontasjon mellom spanjoler og aztekere. Kanskje etter hvert? Det som da hadde skjedd, var at aztekerne var blitt rammet av spanjolenes sykdommer – hvilket underbygger at det skjedde etter en viss tid. Fuglestad underbygger dette, ved å skrive at kamper egentlig startet senere.

Demografisk, byråkratisk og religiøs erobring

Problemer av kanskje ikke erobring, men hvordan klarte europeerne å beholde områder de okkuperte? Europeerne kunne nemlig støtte seg til lokale allierte. Men i tilfellet Amerika var andre forhold vel så viktige. Spanjolene angrep nemlig Sør Amerika med store befolkningsmengder, som rask overgikk den ganske mye mindre indianerbefolkning. På midten av 1600-tallet, omtrent midtveis i denne omtalte perioden, var samfunnene i Sør-Amerika blitt vesens forskjellige fra tidligere. Jeg skal nå ta for meg noen viktige punkter i denne omkalfatringen. Iløpet av det første århundret av spansk styre gikk den lokale befolkningen vesentlig tilbake. I Mexico hadde 100 år med spansk styre og Cortez ankomst i 1519 resultert til at over 9 av 10 mexicanere var forsvunnet – og mer enn det. Og som Fuglestad skriver, var nok tallet 9 av 10 tilsvarende, i snitt, for hele Sør-Amerika. Dette skyldtes i stor grad nye sykdommer som europeerne og svarte tok med seg fra den gamle verden. Dommedagsprofetier hos indianerne førte nok også til at fødselsraten sank. Tvangs- og pliktarbeid i farlige gruver førte også med seg dødsulykker og dødsfall. Av total befolkning utgjorde indianerne etter hvert under halvparten i det spanske Amerika, på rundt 14 millioner. Vi vet i dag at de har en enda betydelige mindre andel, så skjebnen har ikke vært hyggelig med indianerne.

Det nye todelte kolonisystemet

Man etablerte etter hvert en doktrine som sa at spanjoler og indianere skulle leve adskilt fra hverandre. Derav doktrinen om de to samfunnene; La Republica los indios og La republica de los Espanoles. De indianerne ble ble plassert i det man kan kalle reservater. Reservater kan defineres som et fredet område (Wikipedia/ reservat) – selv om de på langt nær oppfattet området som alltid fredfullt.  Innbyggerne i disse reservatene skulle beskyttes fra europeerne. Jorda tilhørte indianerne kollektivt i reservatene, og de slapp å betale tiende til kirken. De var også fritatt militærtjeneste. Og de unnslapp inkvisisjonen. Men de var bare i teorien selvstyrte. For i praksis var de underlagt kongelige embetsmenn; corregidores. På ett felt, det språklige, ble den spanske innflytelsen minimal. Spansk, eller rettere sagt kastiljansk, ble aldri indianernes språk.

Økonomisk stagnasjon

Store landområder ble etter hvert lagt øde. Dette skyldes hovedsakelig to forhold; Innplassering av indianere i reservater og en drastisk nedgang i indianerbefolkningen. Dette gjorde at enorme herregårder oppstod, såkalte latifundias eller haciendas, fordi det fantes ledig jord. I disse områdene var det stort sett kvegdrift. Det varierte noe hvorvidt gårdene bestod av tvangsarbeid eller lønnet arbeidskraft. Godseierne omgav seg med ekstravagant eller høyt forbruk. Dette oligarkiet fikk en stadig økende kontroll med statsadministrasjonen, og framstod etterhvert som den dominerendepolitiske gruppen i det spanske Amerika. Inntektene fra det spanske Amerika skrumpet inn til så og si ingenting i løpet av 1600-tallet.

Bourbon-reformene på 1700-tallet

Bourbon-perioden kjennetegnes av at herskere forsøkte å gjenerobre det spanske Amerika, og gjennomførte dyptgripende reformer på en rekke felter. Den nådde sitt høydepunkt under Carlos 3/ Karl 3., 1759 – 1788. Amerika framstod etter hvert som Spania siste skanse. Det gikk hovedsakelig ut på å profesjonalisere statsadministrasjonen, utnevne kongetro yrkesbyråkrater med fast gasje fra Spania.

Latin-Amerikas uavhengighet på 1800-tallet

Bourbon-politikken la grobunn for uavhengighetskampen som senere fulgte. Frigjøringskampene i spansk Amerika har noe fundamentalt tvetydig over seg. Noen støttet seg til opplysningstidens idealer om et fritt folk, mens andre tilhørte overklassen – som ville ha løsrivelse. Resultatet var at Latin-Amerika var et lett bytte for britisk imperalisme, skriver Fuglestad – som nok henger sammen med at britene tjente overklassens interesser, samtidig som de brakte med seg opplystningsideer.

Rystelsen: Spania 1807 – 1814

Mange land ble endret, som et resultat av revolusjons eller Napoleonskrigene. Norge er et godt eksempel, også Latin Amerika – og Spania. Spania og Frankrike hadde det til felles på 1700-tallet at de var styrt av eneveldige herskere. Spania og Frankrike var allierte – og deres felles fiende var Storbritannia. Spania blir Frankrikes vasall. Den spanske kongen Karl 4. (1788 – 1808) kunne ikke se på at Ludvig 16. ble dømt til døden. Krig ble løsningen for å unngå at Ludvig 16. ble dømt til døden. Og et var en krig (1793 – 1795) som spanjolene var dømt til å tape. Resultatet var at Spania ble Frankrikes lydige vasall. Man stod overfor et valg; Enten alliere seg med England og gå til krig imot Frankrike, eller å gå til krig imot England og risikere å miste koloniene. De tapte et sjøslag mot England i Trafalgar 1805, og dermed ble sjøveien til Amerika vanskelig å opprettholde. En fransk hær innvaderte Portugal, via Spania, i 1807. Barcelona var eksempelvis en by som ble okkupert i 1808. vi har kommet til året 1808 – et skjebnesår i spansk historie

Fra fransk okkupasjon til indre strid

Den barbariske krige fortsatte. De britiske og spanske styrkene kom etter hvert på offensiven. Franskmennene begynte å evakuere Madrid i 1813, Josef var ingen tyrann, han forsøkte derimot å vinne spanjolenes hjerter. Men Josef sin forsoningspolitikk ble sabotert av generalene. I desember 1813 anerkjente Napoleon Ferdinand 7. som Spanias konge. I 1814 reiste han over grensen til Spania. Han vendte tilbake til et krigsherjet land.

Avkoloniseringen av de spanske koloniene, 1813 – 1898

I 1813 blir Paraguay uavhengig. I 1816 erklærer Argentina seg uavhengig Paraguay, som var en del av Argentina. I 1818 kom uavhengighetserklæringen fra Chile. I 1819 kommer uavhengigheten fra statene Colombia, Panama og Venezuela. I 1821, Den dominikanske republikk. Samt Nicaragua, Honduras, Guatemala, El Salvador og costa Rica. Også Mexico oppnår uavhengighet. Peru og Bolivia oppstår i 1824. I 1868 blir Cuba uavhengig – og Filipinene i 1898.