 |
| Flott låt! |
Vi står fast med hovedbudskapet i våre foregående juletaler,
og mener de fortsatt inneholder vesentlige, berettigede meninger. Jeg vil
derfor ikke gjenta store deler av det vi har sagt tidligere – men berøre andre
forhold som er spesielt aktuelt i det året vi både har bak oss, og foran oss.
2020 vil gå inn i historiebøkene, som et etterkrigsår vi ikke
har sett maken til. 2020 har for hele vår sivilisasjon vært et anno grasat.
Krigsliknende tilstander har ført til mange tanker, hos alle. Det viser blant
annet hvor sårbare vi er for uforberedte hendelser, i vårt velsmurte
hverdagsmaskineri. Det viser hvor glade vi er i hverandre. Det viser verdien av
vilje og samhold – der særlig det siste har vært vårt mantra, gjennom flere år.
Vår største fiende i Norge er mistroen
til hverandre. Den største trusselen ligger i oss selv. Men vi ser ut for å
klare det igjen – Norge, de store kampenes fødeland. Vi har tidligere pekt på
viktigheten av å utvikle oss som Fredsnasjon. Dette er en tanke som har styrket
seg og vist seg berettiget, i 2020. Leve freden! Hvilke tanker gjør vi oss om
framtiden? Hvilke verdensanskuelser har vi? Hvilke verdier, tanker og prinsipper
mener vi skal være styrende. Ikke alt som er nytt er bra.
Norge er et land som har vært bedre rustet enn de fleste,
til å takle en slik krise – blant på grunn av at vi har et likvidetsvelv. Norge
er på mange måter et Oaseland. Men våre finansielle reserver er ikke
utømmelige. Vi er imidlertid en flokk som har en arv å vise til – å kunne
dra lasset sammen. Dette er langt viktigere, enn sedler. Vårt åndelige
fellesskap synes å kunne være grensesprengende. Vi ser store gleder i at
vi har mynter til å skjøtte vårt bo. Dette må derimot ikke bli noen hvilepute –
vi dessverre ser mange tendenser i retning av. Blir vi for late eller sedate etter
hvert, i Norge? Men å ikke benytte seg av Petroleumsfondet, til å komme mindre
økonomisk eller materielt svekket ut av krisen, har heller ikke for oss vært
noe alternativ. Vi skulle ønske regjeringen satte i gang en slags New Deal,
når en vaksine nå er i anmarsj. Finansiell kompensasjon for tapte inntekter er
vel og bra – men å redde stumpene, skaper ikke nok iver. Vi synes regjeringen
har gjort en meget god Koronajobb. Men vi kan også benytte denne anledningen
til å bygge Framtidens Norge. Et slags New Deal kunne brukes for å få fart på
Fornebu og distriktene, for Norge kunne kommet langt lengre i vår samfunns- og
næringsutvikling, enn hva vi er i dag. New Deal slo vi et slag for i fjor, og
vi gjør det igjen. Når 70 av BNP snart består av offentlige utgifter og
investeringer, er det på tide å få varsellampene til å lyse. Vi må satse ikke
bare på det offentlige. Vi kan bruke pengene annerledes. Vi kan bruke det offentlige til å sikre privat
etterspørsel. Med det mener vi ikke effektiviseringsjag i det offentlige, men
rett og slett styrke det private entreprenørskap, uten at det rokker ved vårt
offentlige engasjement. Norge har ikke kommet langt nok. Vi ser uheldige
utviklingstrekk. Entusiasme og kreativitet er egenskaper eller ferdigheter vi
ikke er flinke nok til å dyrke fram her til lands. Vi er for lite flinke til å
tenke utenfor boksen; Bort fra konformitet og konvensjoner – i vårt generelle
tankesett. For mye maktkamp ser vi også tydelige tendenser av i samfunnet, i
betydning uvennskap, og dette blir det ikke mindre av når markedene skrumper
inn eller trekker seg sammen. Fiendtlighet er viktigere enn noen gang å
bekjempe, vi må strekke oss – for å gjøre overgangen til morgendagen minst
mulig smertefull. For oss selv, er det det beste. Vi må være måteholdne, og
ikke overvurdere eller glorifisere egeninnsats. Når ting blir tøft, vanskelig
eller folk føler seg sviktet, kan ting bli shakespeaersk. I de nære relasjoner
kan det være en løsning å være snill. På makroplan er tanken gjerne at vi
klarer oss i alle tilfeller, på grunn av gass og petroleum, men
verdenshistorien er full av eksempler på sterke nasjoner resignasjon og
nasjonalstaters vekst og fall – tross store innbringende inntekter. Vi kan
nevne Spanias velmaktsdager, Inkariket og Den nederlandske syke, som fåtallige
eksempler – blant flere. Kriser og sammenbrudd kan selvsagt også ramme Norge.
Mens vi i fjor slo et slag for den offentlige bærebjelke i
samfunnet, vil vi år slå et slag for det private motoren. For mens det
offentlige gjør en formidabel oppgave å ruste oss og ivareta oss som mennesker,
er vi avhengig av privat skapertrang, for å realisere lykke hos hver enkelt, og
i siste instans sikre velferdsstatens bæreevne. Å tro på menneskets muligheter
og evner er humanisme. Og dét burde være partioverskridende. Vi har en
forpliktelse overfor våre medmennesker og sivilisatoriske utvikling, til å heie
på hverandre. Til å være et medmenneske. Vi skal ikke være kritiske til hverandre,
når det ikke finnes grunn til det. Vi skal ikke hegne om vår snevre egeninteresse
– for å være for jeg-sentrert er verken gagnlig for seg selv, eller samfunnet. Å
være åpen for andre mennesker, er gledesbringende, og har dyptgående røtter i
vår tankekanon. Vi står i en forpliktelse overfor framtiden og generasjoner
etter oss til å forvalte vår arv med den største klokskap. Men ikke alt består
av arvet gods og tanker – vi kan bli langt flinkere til å lytte til utlandet og
deres idéer, impulser og tradisjoner. Vi er ikke utlært, i Norge. I en
sammenvevd verdensøkonomi finnes det ikke en avgrenset kake. Det beste bolverk
imot tiltaksvegring, er å satse på den iboende, humane kapitalen, i mennesket –
hvor vi dessverre ikke har utviklet oss godt nok. Vi må unne hverandre det
beste. Vi må satse på menneskene. Dette
vil igjen styrke den sosiale kapitalen, bindingene mellom mennesker. Folk
verdsetter nemlig dem som er interessert i en, og vil en vel. At det går for
noen, gagner oss alle. Et samfunn som derimot er preget av usikkerhet og frykt
vil alle typer integrasjon stagnere; Vi kan fort bli et ulykkeligere folk – og desintegrere.
«Vi blir ikke bedre, ved å gjøre hverandre dårligere.»
«Gi meg solen, mor» - som Henrik Ibsen uttrykte det. Sol,
vindkraft og det havet har forsynt oss med gjennom generasjoner, skal og må vi
videreutvikle. Men vi skulle ønske Norge også ble et valfartssted for de
gode skaperkrefter verden over – uavhengig alle de gratisprodukter som er
blitt skjenket Norge, fra naturens side. Vi må bli flinkere til å framelske
virketrangen. Vi må ikke synke videre ned i en bondetradisjon, avhengig av våre
råvare- og naturressurser, kulturelt eller økonomisk. For vi har ikke spesielt
gode forutsetninger her hjemme til å dyrke squash. Men vi kan bli
verdensledende innenfor datafelt, og helsevarer – for å nevne noe. Vi må ta med
oss alle visdomsordene fra Henrik Ibsen, og hans indirekte advarsel om å ikke
bli et Ibsensamfunn. Vi kan alle være virtuoser, på hver og ens
menneskefelt. Det er å tro på enkeltmenneskers unike, jeg. Vi er like, unike. Håper
derfor du og folk rundt deg, i året som kommer, applauderer ditt skapende jeg.
Enten det er innenfor revisjon, eller annen kreativ art.
Vi har særlig slått et slag for Europa, og deriblant EU, i
året som har gått, samt også tidligere år. I en uforutsigbar verden kan vi
måtte bøte med enorme kostnader ved å stå utenfor dette fredfulle prosjektet –
som binder Europa tettere sammen, i en tid da Trumpetismen har vist at det er
færre bindinger mellom oss, og Statene. Men våre oversjøiske forbindelser
ligger fast. Verken mennesker eller nasjonalstater har de beste vekstvilkår
alene. Som Adam Smith sa, er det mye glede, lykke og lovlydighet i den
gjensidige avhengigheten. Joe Biden er, som Demokrat, en folkevalgt som ligger
vårt tankemessige hjerte nær. Vi ser derfor fram til et gjensidig samarbeid i
året som kommer. Og vi håper ellers Norge kan knytte seg tettere til europeisk
samfunnsliv.
I året som har gått, har våre fem plattformer gått som
normalt; Riksbladet, Kontroll- og kontortroll-komiteen, Komediefabrikken, TV 4 –
og Forandrings- og forvandlingsdepartementet. Siden vi arbeider på våre fem
felt – er noen perronger i året som er gått, kommet lengre enn andre. Ved
årsslutt er også anledningen her til å oppsummere – også i en juletale. Under
fanen liberaldemokrati har på sett og vis samfunnskultur vært gjennomgangstonen.
I året som er gått har vi laget mye musikk, innunder TV 4. Det er vel blitt omkring
50 sanger i hvert fall, med ferdigstillelse av prosjektene «Det gryende landet»
og «Fredrikstenkonserten for piano.» Et nytt prosjekt er underveis; «Ekornkvartetten»
- med forventet fullførelse i 2021. Riksbladet har i år hatt rundt 70 artikler,
og vi kommer i 2021 være et sted mellom 50 og 100 – i så måte. Det er allerede
blitt annonsert at vi vil skrive om mulig koalisjonsregjering, og ellers vil
historiske artikler, og emner fra vår verdensarv, priroiteres. Komediefabrikken
er inn i sin fjerde sesong, og vi kan der vente oss omtrentlig 15 sketsjer – og
de er på god vei allerede.
Vi kommer også i Riksbladet prioritere utenriksanliggende, som
ledd i vår tro på Utlandet. Vi har et særlig engasjement og bekymring overfor
Storbritannia. Med deres Brexit, oppå et urokrevende år, er vi særlig opptatt
av våre britiske venner. Storbritannia har i århundrer skyllet sin språklige,
kulturelle og økonomiske varer inn på våre strender – og vi har hatt glede også
av vår felles Forsvarsforståelse. Storbritannia har over 10 ganger flere
mennesker enn Norge, likevel vet vi å hjelpe hvis vårt broderfolk i vest
trenger støtte. Vi vet at våre brødre i øst, har hatt et særdeles anstrengende
år, under pandemien - Sverige. Vi kan fortsette vårt samkvem med å handle varer
fra alle himmelretninger, og vi kan fortsatt sende humanitær hjelp dersom
situasjonen krever det. Vi elsker dere, Storbritannia og Sverige – og måtte
våre bånd styrkes til det felles beste i året 2021. Våre utenrikspolitiske
tanker går først og fremst til Storbritannia, Sverige – men også USA. Vi i Norge
skal fortsatt verdsette og ivareta den fryktløse diskusjon. Ingen kyr, ingen
kuer.
Vi vil ønske deg en riktig god, fredfull jul.
