 |
Det er ekstra interessant å skrive om Portugal,
siden landet ofte er glemt i samfunnsvitenskapen. |
Portugal er et av de eldste landene i Vest-Europa. På grunn
av landets delvise isolasjon, utviklet portugiserne seg i retning av sterk
individualitet, enhet og familiære overlevelsesmekanismer. De har historisk ikke
henvendt seg veldig til Vest-Europa – deres retning har vært rettet imot
Atlanterhavet og sørover, til Afrika.
Portugal er kulturelt énsartet, sammenliknet med andre land,
særlig i Vesten. Det finnes eksempelvis verken lingvistiske eller religiøse
minoritetsgrupper i Portugal, som er av en viss størrelse. Dialekter forekommer
eksempelvis sjeldent. Portugals imperiale og koloniale fortid er vesentlig for
å forstå dagens samfunnsutforming.
Fra det 17. århundret ble Portugal særlig avhengig av
England. Storbritannia beskyttet landets koloniale stilling.
Afrika ble hovedarenaen for den koloniale utbredelse – helt
siden Brasils uavhengighet i 1822. Spenningene med britene økte markant i
1880-årene. Britene presset portugiserne til å ikke foreta en sammenslåing av
Angola og Mozambique, ved å true med invasjon av Portugal. Dette gav
vekstvilkår til den voksende portugisiske nasjonalismen, og ble hjørnesteinen i
Portugals utenrikspolitikk fram til 1970-årene; Vern av deres koloniale
imperium – i omtrent 100 år.
Landet hadde en periferiposisjon, ikke bare geografisk, men
også i verdensøkonomien. Deres økonomi av tilbakeliggende, med en svak
industrisektor – sammenliknet med Vesten. I 1911 hadde landet omkring 5,5
millioner innbyggere. Like under halvparten av befolkningen bidrog aktivt til
økonomien. Derav var 58 prosent var sysselsatt i jordbruket, 25 prosent i
industrien. I 1930 hadde andelen som var sysselsatt i jordbruket sunket med bare
tre prosentproeng. Urbaniseringen gikk tregt, mellom 1900 og 1930. Andelen som
var bosatt i byer med mer enn 20.000, hadde kun steget fra 10,5 prosent til
13,9 prosent – hvilket var lite, sammenliknet med Vesten. Av disse, levde åtte
prosent i Lisboa. Den nest største byen, Porto, kom like bak. Det er disse to
byene som er sentrum for landets intellektuelle liv, i Portugal. Etter 1920 var
den urbane veksten svært liten, det var først i 1960-årene at den raten igjen
tok seg markert opp. I 1960 var 23 prosent urbane og 77 prosent rurale.
Sent i det 19.århundret var Portugal en ikke-industrialisert
stat, styrt av en stabil «oligarkisk parlamentarisme.» I det ligger det et
visst rullerende styre, på et fåtalls hender. Ved slutten av århundret
mobiliserte republikanismen flere av de hittil «politisk eksluderte»
middelklasse-velgerne, samt lavere middelklasse. Fra begynnelsen av det 20.
århundret, klarte man å etablere en «rotasjonsordning,» som sørget for at
styret vekslet.
Det republikanske partiprogrammet var veldig fleksibelt; De
var nasjonalistiske og anti-klerikale, og forfektet retten til politiske
organisering, og streik. Ved slutten av 1910, ved revolusjonen, var
republikanerne en ikke ensartet politisk gruppe. Anarkistene i partiet hadde
eksempelvis sterkt fotfeste i Lisboa.
Portugals vidtrekkende historie – et tilbakeblikk
På midten av 1200-tallet fikk Portugal noenlunde de grenser
man kjenner i dag, og de fikk sin interne, økonomiske, sosiale og kulturelle
konsolidering – langt over sammenliknbare europeiske monarkier. Portugal kom på
den annen side sent i gang med industrialisering, og landet er selv i dag ikke
utpreget industrialisert, til å være i Vest-Europa. I april 1974 kastet man det
autoritære regimet som hadde vedvart siden 1932 – noe jeg senere vil komme
tilbake til. Diktaturet ble etablert i 1932 av Antonio de Oliveira Salazar,
og 1974 markerte starten på et autoritært regime - som gikk i retning av
pluralistisk demokrati (liberaldemokrati). I 1975 var revolusjon i ferd med å
bryte ut i Portugal. Ny konstitusjon kom 2. april, 1976. Denne artikkelen vil i
hovedsak beskrive evolusjonen, fra absolutt monarki til pluralistisk demokrati.
2.1: Topografi og klima
Grensene imot Spania markeres ikke ved en spesiell
topografi, det er eksempelvis ingen fjellkjeder eller elver som markerer
grensen. Klimatisk er Portugal differensiert. Fra fjellrike nord, til sletter
og åskammer i sør – der sør innehar et generelt varmere klima.
Samfunnskultur
Portugisiske liberale i 1830-årene delte landet i distrikter
(distritos), der 18 av 22 distrikter befinner seg på fastlandet. De resterende
fire ligger i Atlanterhavet. En høy andel unge mennesker emigrerte til Brasil i
1960-årene, dernest Frankrike – og ellers i Vest-Europa. Samfunnskulturen
preges av en sterk vektlegging av familieinstitusjonen, der det nærmest er klanaktige
tendenser. Deler av Portugal er dypt konservativ – med større eller mindre
innslag av religiøs tro. Den største byen er Lisboa, som også er landets
hovedstad. Deretter følger Porto – som er landets industrielle og kommersielle
sentrum. Det var i Porto at den første, spede industrialiseringen fant sted –
og er kjent for sin tekstilindustri, hermetikk, kjemikalier og lærvarer. Byen
har en sterk liberal tradisjon, og innbyggerne ser på seg selv som Portugals
mest hardtarbeidende.
Midtre Portugal
Aveiro var på 1400-1500-tallet Portugals mest velstående
fiskelandsby, og ellers sentrum for landets saltindustri. Beiras er dagens Portugal
tredje største by, og setet til et av Europas eldste universiteter – bygget i
1290. Coimbra Universitetet har kunstfaglige retninger, medisin, farmasi
og rettsvitenskap, som spesialitet. Trolig er det rettsvitenskapelige institutt
linjen som har høyest anseelse, og har forsynt landet med politiske ledere.
Studenter finnes fra alle regioner og samfunnslag, med overvekt fra øvre sjikt.
Portugal har i etterkrigstiden opplevd en sentraliseringsbølge, på grunn av
muligheter for jobb og høyere levestandard i byene. Lisboa er eksempelvis byen
med høyest legetetthet per innbygger, og har de best utstyrte sykehusene. De
har høyt utviklet sosialvesen, flere universiteter, regjeringskvartal, store
økonomiske og industrielle selskaper – og er ellers rike på kultur og intellektuelt
liv.
Sørlige Portugal og øyene i Atlanterhavet
Portugals sørligste region, heter Algarvekysten. På grunn
sitt varme klima er det et godt sted for dyrking av ulike frukter – sitroner og
appelsiner, eksempelvis, og kysten preges av fiskerivirksomhet. Azorene er en
øygruppe i Stillehavet, som består av ni øyer i alt. Her dyrkes ananas, tobakk
og vinranker – og historisk har Azorene blitt bevoktet av USAs luftforsvar.
Portugals befolkningsstruktur
Keltere (skotter) hadde i lang tid tilbake dominert med sin tilstedeværelse,
før også romerne inntok halvøya. Portugisisk samfunnsliv er ellers egalitært, de
ble politisk, økonomisk og lingvistisk konsolidert fra og med det 13.
århundret. Portugal har ingen betydningsfulle befolkningsgrupper, som representerer
en sub-kultur, tilsvarende det man har i Spania – der baskere og katalanere
gjør seg særlig gjeldende. Til forskjell fra andre vest-europeiske land, har
ikke Portugal vært plaget med religiøse eller lingvistiske feider. Landet er
katolsk, og språket er portugisisk. Konfliktlinjene som eksisterer, som gir seg
utslag i politisk stemmegiving, er klasse, dernest religion/ sekularisme. En
tredje konfliktlinje går mellom urbane og rurale strøk. Det finnes fortsatt
store områder i sør hvor jordsmonnet er ukultivert, og benyttes derfor i
hovedsak som jaktreservater.
Klasse
Flere reformer på 1800-tallet har forsøkt å ta i bruk mye
jord, som ligger brakk. Portugal begynte sin industrialisering, med tilhørende
urbanisering, i løpet av tidlig 1900-tallet. Ved utgangen av Andre verdenskrig,
hadde Portugal fortsatt en liten overklasse – liten i forhold til europeisk
standard. De hadde også en liten arbeiderklasse, med en stor andel bønder.
Tradisjonelt har det portugisiske samfunnet vært ganske fastlåst – det er liten
vertikal mobilitet. Industrialiseringen – særlig fra 1960- og 1970-tallet – har
endret mulighet for sosialt avansement noe. Siden 1974 – da det autoritære
regimet falt – har muligheten for sosialt opprykk endret seg noe. Selv i urbane
og industrialiserte soner, nord for Porto, ser tradisjonelle strukturer ut for
å vedvare. For bondestanden har Lisboa symbolisert den sentraliserte staten,
gjennom sitt administrative og byråkratiske apparat, skatteinnkrevere og
militærleire. De sosioøkonomiske og regionale forskjellene har påvirket
Portugals politiske holdninger og stemmeatferd siden det 19.århundret. De
urbane pleier å være borgerlige, sekulære, rasjonelle, demokratiske og
likhetsorienterte. De rurale (landsbygda) tenderer imot det tradisjonelle,
religiøse, hierarkiske og autoritære eller tradisjonelle. Historisk har
kvinnene i Portugal vært underlagt menn. Fram til 1960-tallet hadde kvinner
ingen politiske, økonomiske eller personlige rettigheter. Kvinnene skulle kort
sagt være ved kjøkkenbenken, og ta seg av familien.
Religion-politikk
Portugal er hovedsakelig romersk-katolsk. På mange måter har
portugisisk historie vært preget av en sterk kirke-stat-relasjon, preget av
både vennskap og konflikt. Katolske misjonærer var et nyttig redskap for
portugisiske oppdagelsesreisende, i de tider det var aktuelt. Gjennom
republikkens æra (1910 – 1926) forsøkte man å begrense den kirkelige makten.
Ettersom kirken symboliserte tidligere tider, tok republikanere flere oppgjør
med den. Kirkeeiendommer ble konfiskert, diplomatiske bånd med Vatikanet brutt,
og religiøse helligdager fjernet. Republikanerne sørget i så henseende for
sekularisering av skolevesenet. Ved diktaturets tidsalder (1932- 1974), ble
anti-klerikalismen reversert. Posisjonen til kirken ble også styrket av
herskeren Salazar personlig, som levde et religiøst liv – i tett kontakt med
kirkeledere. En reform av 1940 reverserte mye av den anti-klerikalismen fra og
med 1910 – med stadfestet samtidig et skille mellom kirke og stat. Kirken
gjenfikk mye av kontrollen med skolen, samt innflytelse i militæret. I Portugal
tilhører troslivet i hovedsak den private sfære, der mye trosaktivitet foregår
utenfor kirkelivet. Siden reformasjonen aldri nådde den iberiske halvøy
(Spania-Portugal), er antall protestanter marginale.
Utdanning
I Portugals formative år foregikk mye utdannelse i
katedraler og klostre. I 1290 etablerte man et universitet i Lisboa, som forble
Portugals eneste universitet, inntil det 16. århundret. Nye universiteter kom i
Lisboa og Portugal i 1911. I 1931 kom et teknisk universitet i Lisboa, som
tilbø ingeniørgrad – og ytterligere tre regionale universitetet startet opp i
1973 (Aveiro, Evora og Braga). Kirken forble, som sagt, lenge den
utdannigsmessige institusjon, selv om et offentlig skolevesen kom i stand i 1821.
I 1964 steg obligatorisk skolealder fra fire til seks år.
Kunstliv
Portugisisk er det mest konservative av de romanske
språkene; Det har endret seg lite siden 1300-tallet. Portugisisk er blant de
håndfull mest brukte språkene i verden. De tidligste eksemplene på portugisisk
poesi er en samling av sanger (cancioneiros), som daterer seg tilbake til det
12. århundret. Disse inneholder hymner (cantigas) skrevet av trubadurer,
byråkrater, aristokrater og klerikale, med musikktalent. Etter hvert ble
hymnene erstattet av ballader, i middelalderen. Portugisisk teater ble etablert
av Gil Vicente (ca. 1470 – 1536), som kan sies å være Portugals svar på William
Shakespeare. Han skrev religiøse drama og farser. Senere kom skikkelser som romanforfatteren
Queiros, som var en del av 1870-generasjonen. Den mest anerkjente forfatter i
det 20. århundret er uten tvil Fernando Pessoa (1888 – 1935). Som lyriker rager
han på høyde med den tidligere Camoes. Hans innvirkning på portugisisk
litteratur kan sammenliknes med det T.S. Elliot er for engelskmennene.
Media
Under Salazar diktatoriske styre var media en forlenget arm
til styresmaktene, hovedsakelig basert på å videreformidle kunngjøringer. Sensurering sørget for at symbolsk språk blant
annet ble benyttet av forfattere – der soloppgang betydde sosialisme og vår
betydde revolusjon, eksempelvis. Slike eksempler kjenner vi også fra
tidligere tider i Skandinavia, der Carl Michael Bellman benyttet seg av en
snirklende orddrakt, for å slippe unna, i kirkelige kretser. Ved konstitusjonen
av 1976 kom endelig pressefriheten. Portugisiske nyhetsaviser henvendte seg til
en relativt liten gruppe, utgjort av middelklassen, hvorpå avislesingen er
mindre i rurale strøk, kontra byene, grunnet lavere leseferdighet og
distribusjonsnett. Internett har nok i så tilfelle forandret dette, også blant
folk flest.
Musikkliv
Portugisisk musikkliv begynte i det 15. århundret, da man
satte musikk til tidligere skrevne dikt. Tidlig i det 16. århundret ble katedralen
i Coimbra sentrum for musikklivet, og de fostret flere betydningsfulle
komponister. I løpet av det 18. århundret gikk portugisisk musikkliv for å være
blant det aller beste i Europa. Joao Domingos Bomtempo (1775 – 1852), var i
samtiden kjent, både som komponist og rektor ved Nasjonalakademiet for musikk. Portugals
eneste romantiske komponist, Alfredo Keil, komponerte det som i dag er Portugals
nasjonalsang.
Maleri og arkitektur
Malerkunsten begynte å utvikle seg i Portugal i det 15
århundret, og den mest kjente maler fra denne perioden er Nuno Goncalves. Men
det første maler, som ble kjent utenfor Portugal, kom først i det 18.
århundret; Segueira (1768 – 1837). Han malte religiøst og historisk – gjerne på
en allegorisk måte. Han tegnet også portretter, som ikke var helt ulikt Goya.
De fleste av Portugals anerkjente malere på 1800-tallet, levde i Paris. Alle
typer arkitektur finnes i Portugal, som også finnes andre steder i Europa. At
Portugal har arkitektur fra de fleste europeiske kunstepoker skyldes nok at
landet inntil lenge var en stormakt. De finnes i Portugal fire store katedraler
i romersk stil; Lisboa, Porto, Evora og Coimbra.
Fra kastilliansk provins til portugisisk republikk
Framveksten av Portugal i senmiddelalderen som en egen
nasjonalstat ses i sammenheng med oppstandelsen av det portugisiske monarkiet. Man
gjentok da blant annet land fra muslimene. I middelalderen var det for øvrig
flere opprør og revolter. De store oppdagelsene startet ved invasjonen av den
marokanske byen Ceuta i 1415. Portugals navigatører inntok like etterpå
Atlanterhavet, der Madeira ble oppdaget i 1419. Azorene ble funnet i 1427. Man
startet straks kolonialisering, og profitten man fikk fra dette finansierte
videre reiser. Oppdagelsesturer ble muliggjort fordi Portugal opplevde nasjonal
enhet, man klarte mobilisere skatter, og var i det hele tatt bedre styrt enn
andre europeiske land. Sjøreisene ble drevet fram økonomisk, stratetegisk og av
religiøse motiver. Økonomisk ønsket man å opprettholde kryddertrafikken med
Østen, som var sterkt etterspurt av den europeiske adel på denne tid – noe som
betydde videre handelsforbindelser. Strategisk og religiøst fryktet man en
sterkere muslimsk makt, sør for Portugal. Iløpet av perioden til Joao (1481 –
1495) gav ekspedisjonene makt til Kongen, og man ønsket å finne en sjøvei til
India. Portugiserne avviste Columbus forslag om å dra vestover – for å finne
sjøveien til India. Det som gjorde portugisiske ekspedisjoner så lukrativt for
staten på denne tid, med dertil villighet for økonomisks støtte, var at 22,5
prosent eller 1/5 av alle inntekter skulle tilfalle staten. Under Joao II økte
derfor antall oppdagelsesreiser. Reiser under styret til Joao II ledet til
oppdagelse etter oppdagelse. Mellom 1482 og 1498 gjorde Diogo Cao oppdagelser i
området som i dag er Zaire. Samt kysten av Angola. Bartolomeu Diaz rundet Kapp
det gode håp i 1487, 10 år etterpå. Vasco da Gama seilte til Østkysten av
Afrika, til Mombasa, samt Den indiske kysten. I år 1500 oppdaget Pedro Alavares
Cabral Brasil. Iløpet av styret til Manuel I (1495 – 1521), ble Portugal det
rikeste monarkiet i Europa. Rikdommen kom gjennom erobringer, og de goder som
koloniseringen medførte. Kronen hadde nemlig monopoler på de fleste handler med
krydder og luksusvarer fra Asia. Denne velstanden det brakte, førte imidlertid
ikke til forandring i Portugals sosiale struktur, eller la grobunn for økt
velstandsutvikling. Siden reisene i hovedsak var et statsanliggende, førte
dette ikke til en utvidelse av middelklassens størrelse, ei heller drivkraft
til forretningsvirksomhet. Mye av profitten til den asiatiske handelen som
passerte Portugal, gikk videre nordover – til England, og spilte en større
rolle i industrialiseringen av øyriket, enn Portugal. Tross dette, vokste
Lisboa, og ble den tredje største byen i Europa. Ettersom oppdagelsesreiser
ikke skapte noen middelklasse, forble det offisielle maktapparat i Portugal i
hendene på et militært aristokrati. Følgene av dette, var blant annet stadig
økt sentralisering.
Den iberiske union
I 1581 utnevnte man Phillip II til Portugals konge, som
allerede var Konge av Spania. Språk, rettssystemet, myntenhet og militærvesenet
forble selvstendig portugisisk. Den portugisiske-engelske hær, ledet av Sir
Francis Drake, klarte ikke å motstå de spanske styrkene. Iløpet av
regjeringstiden til Phillip II, opprettholdt dette spansk-portugisiske
forbundet seg. Ved Phillip II sin død, i 1598, gikk kongetittelen til hans sønn
– Phillip III. Hans sønn igjen, Phillip III, hadde ingen interesse for
myndighetsmakt, og gav derfor avkall på styre av Portugal til Hertugen
Olivares. I 1666 kom den endelige fredsslutning mellom Spania og Portugal, som
anerkjente Portugal som eget land.
Det absolutte styre
Iløpet av Den iberiske unionens 40 år lange historie, mistet
Portugal det meste av sine koloniale utposter i Asia, til Nederland. Man klarte
å ivareta Brasil, og hadde fortsatt kontroll over den vest-afrikanske
slavehandelen. Som tidligere, gjorde man få grep i å utvikle den portugisiske
økonomien. Store summer fløt igjennom og forbi Portugal, og de pengene man fikk
ble brukt til å bygge katedraler, herskapshus og palasser. Det gav arbeid, og
til en viss grad istandsettelse av Portugal som kulturnasjon, med de følger
dette kunne gi den enkelte, men middelklassen forble liten, og
forretningsvirksomheten marginal. Byggingen av de fleste bygg skjedde etter
barokkstil. I økende grad ble den portugisiske økonomien dominert av engelske
interesser. Kong Pedro innførte det absolutte styret i Portugal, etter mønster
fra Frankrike og Ludvig 14. På 1600-tallet hadde Portugal høy grad av
sentralisering og byråkratisering. Dette hadde blitt oppmuntret fra det 15.
århundret. Det var da den føydale delingen av Portugal gikk fra terras,
til provinser (comarcas). I 1736 endret rådsmennene til kongen titler, som
skulle korresponder med deres funksjoner. Innenriksminster, krigsminister,
sjøfartsminister, er noen eksempler. Innenriksministeren fungerte som en slags Statsminister.
Ved styreperioden til Joao V (1706 – 1750) ble Portugals styre sentralisert,
byråkratisert, og Joao utøvde relativ stor enevoldsmakt. Han innså at landet
var tilbakeliggende, og gjennomførte reformer i håp om å utvikle middelklassen.
De folkene som var i mot han, særlig adelige, ble ofte fengslet og torturert. Lisboa
vokste seg i perioden til den største byen i Europa. Den franske revolusjon av
1792 – 1794 kom ikke til å berøre portugisisk samfunnsliv nevneverdig.
Konstitusjonelt monarki
Selv om portugiserne visste om den franske og den amerikanske
revolusjon, med Uavhengighetserklæringen av 1776, var det først på 1800-tallet
at idéene ble såpass utbredt i Portugal, at det bekymret myndighetene.
Frimurerne spilte faktisk en sentral rolle, ved å spre liberalismen i Portugal.
Franskmennenes invasjon oppmuntret til spredningen av liberale idéer. Radikale
idéer ble også spredt blant portugisere, i London og Paris. Aviser og
pamfletter ble produsert, og smuglet inn i Portugal. De ble flittig lest av den
lille, men voksende, middelklassen. Etter Napoleonskrigene returnerte mange
portugisere til Portugal, og agiterte for en liberal, konstitusjonelt monarki.
Liberalismen var en attraktiv ideologi, særlig blant middelklasseborgere langs
kysten. Individuelle rettigheter hadde lenge blitt undertrykt av det absolutte
styret. Kampen for det konstitusjonelle (altså begrensede) monarkiet, med en
sterk sentralmakt, ansvarlig for et etkammer i parlamentet, valgt av
lesekyndige menn - var tanken. Joao IV aksepterte begrensningene som ble
ilagt kongemakten, og lot sin sønn – Pedro – regjere Brasil. Den nye
konstitusjonen gav på nytt portugisisk beslag på Brasil, som hadde – på grunn
av økt nasjonalfølelse – agitert for uavhengighet. Pedro tok tittelen hersker,
selv om Brasil ble underlagt Portugal. Wienerkongressen av 1815 gjorde flere
forsøk på å gjeninnføre det absolutte styre, rundt omkring i Europa, der
Portugal ble styrt av en moderat absolutisme - inntil Joao sin død i 1826. I
etterkant fulgte komplikasjoner over hvem som skulle overta tronene, der
Brasils Pedro var den rettmessige tronarving. En ny konstitsjon måtte skrives,
og dette gav flere utfordringer. Det var to hovedpressgrupper; absoluttistene –
som hentet sin støtte hovedsakelig fra bønder og aristokrati, med fortrinnsvis
tilhold i nord. De ønsket seg ingen konstitusjon, men et tradisjonelt styre. De
radikale – som hentet sin støtte delvis fra den 9 prosent store middelklassen,
og handelsfolk i byene, ville tilbake til konstitusjonen av 1822, og et
direktevalg på ettkammerstyret. En forsamling møttes i august 1834. De bestod
av delegater, som ikke representerte partitilhørighet. De var dypt delt mellom
moderate, som støttet Pedro, og radikale. I september 1836 gjorde de radikale
opprør, og man gikk tilbake til konstitusjonen av 1822. I april 1838 annonserte
man den tredje konstitusjonen i Portugals historie. Den forente gamle
prinsipper, av 1822, og nye. Den pustet igjen liv i den gamle maktfordelingen;
Tredelingen av lovgivende, utdøvende og dømmende makt. Konstitusjonen av 1836
brakte imidlertid ikke stabilitet til landet Portugal. De moderate ønsket seg
at andrekammeret, Overhuset, skulle bestå av arvelige titler med livslangt
mandat. De radikale ønsket seg et tokammersystem – der begge kamrene skulle
velges av folket. På 1800-tallet klarte man ikke å hanskes mye med Portugals
sosiale og økonomiske problemer. Portugal hadde ikke tilstrekkelig med
finansielle reserver, til å foreta industrialisering. Eksportartikler var
hovedsakelig vin, olivenolje, salt, nøtter og kork. Enten produsert i Portugal,
eller videre-eksportert fra koloniene. Forsøkene på å forandre storgårdene – latifundios
– til kommersielle foretak, mislyktes. Utenlandske investeringer var små, og
utenlandsgjelden økte. I Portugals liberale periode opplevde man likevel ikke radikale,
sosiale bevegelser. Sosialisme og radikalisme hadde lite appell til vanlige
folk. Dette endret seg imidlertid, i årtiene etter 1890.
Den første republikk
1890 markerte et vannskille i portugisisk historie.
Republikanere hadde organisert seg selv i formelle partier, i 1878. Lærere,
journalister, små forretningsdrivende og kunstnere var tiltrukket av
republikanismen, som innebar strømdrag av nasjonalisme, universell stemmerett, delingen
av kirke og stat, og fjerning av monarki og adel. Særlig det siste ble sett på
som irrasjonelle institusjoner, som hemmet landets framgang. Det portugisiske
republikanske partiet (PRP) var kanskje Portugals første parti, og ordets
moderne utgave. Deres velgerstøtte var hovedsakelig urban, men de hadde
nasjonal utbredelse som strakk seg inn i rurale områder. Ikke noe
styringsflertall kunne lett etableres. I desember 1917 kom det militær invasjon
av Portugal, ledet av Bernandino Sidonio Pais. Pais var en støttespiller
for Tyskland, og var tydelig anti-liberal. Han var en energisk, karismatisk
skikkelse – som forsøkte å etablere en folkebevegelse. Gradvis ble støtten
marginalisert, støtte fra den yngre overklassen, unge i hæren, studenter og
sønner av store eiendomsbesittere. Disse gruppene var alle
tradisjonalister, og anti-liberale. Av dette fulgte det politisk ustabilitet.
Den første republikk: Parlamentarisme, med et dominant
parti
Da republikanerne kastet det første konstitusjonelle monarki
og begynte å implementere et politiske program, oppfylte ikke Portugal en egen
økonomisk, sosial og kulturell betingelse for etableringen «av en sivil
politisk kultur.» Den republikanske elite skaffet seg et program, som innebar
anti-klerikalisme, og anti-britisk nasjonalisme, i forsvar av det koloniale
riket. 1911-konstitusjonen, som etablerte det parlamentariske regimet, ble
dominert av et stort republikansk parti. Presidenten ble valgt av parlamentet,
og hadde ingen rett til å oppløse dette. Politisk deltakelse fordret
leseferdighet, og herav ble stemmeretten kun tilkjent menn. Valglovgivingen
begrenset den proporsjonale representasjonen til Porto og Lisboa. Resten av
landet hadde majoritetsprinsippet som valgprinsipp i valgkanalen. Republikken
satte en stopper for topartisystemet, og erstattet det med et multipartisystem.
Ved revolusjonen av 1910, etablerte den konservative fraksjonen i partiet, nye
partier. Disse ble imidlertid aldri folkepartier. Fra slutten av århundret,
skaffet Det demokratiske partiet en sterk og stabil elektoratsmessig
base.
Korporatister og monarkister, imot republikanere
Antonio de Oliveira Salazar ble født 28. april, 1889, i byen
Vimieiro, noen mil nord for Coimbra. Hans far, som var 50, da Salazar
ble født, delte arbeidsdagen mellom et lite stykke jord, og arbeid for en lokal
eiendomsbesitter. Hans mor, Maria de Resgate Salazar, som var 43 år gammel,
da Antonio ble født, drev en café ved den lokale jernbanestasjonen. Antonio hadde fire eldre søstre. Salazars
mor og far var fattige, men levde ikke i endeløs fattigdom. Begge foreldrene
var dypt religiøse. Salazar gikk på den lokale skolen, før han i
elleveårsalderen reiste et stykke lenger for å gå på skole, og ble her til han
var 18 år. Antonio var dypt religiøs, og flink på skolen. I 1910 begynte han på
Universitetet i Coimbra, hvor han studerte rettsvitenskap og økonomi. Ved
monarkiets fall, feiret han ikke dette, i motsetning til de fleste av sine
samtidige studenter. Han var på denne tid ikke tiltrukket av politikk, men
valgte heller å skrive artikler i ulike utgivelser. Han fikk sin bachelorgrad i
1914. Mellom 1915 og 1918 delte han rom på studenthybelen i Coimbra, med Manuel
Goncalves Cerejeira, som senere ble patriarken i Portugals katolske kirke. Salazar
steg i gradene, til universitetslektor. Her foreleste han gjerne om
hveteproduksjon, herunder problemer knyttet til varemangel i Portugal. Han ble
viden kjent for å være antirepublikansk, og universitetet beskylde han tidvis
for å propagandere for monarkisk tankegods. Han mottok sin doktorgrad i 1918 og
sa ja til professor-stilling ved universitetet. Etter å ha mottatt sin
doktorgrad, ble han mer og mer dratt inn i politikk. I 1919 stilte han til valg
til parlamentet, for det katolske partiet. To år etterpå, ved valget som
fulgte, ble han valgt (1921 -33 år gammel). I 1925 ble han ikke gjenvalgt.
Salazar giftet seg aldri, men mennesket som stod han nærmest var husholdersken
Dona Maria. Hun oppfostret to adoptivbarn til Salazar, og levde i det hele tatt
asketisk. Hun gjorde alt for å unngå rampelyset. Uten tvil var det thomistisk
filosofi, som mer enn noe annet påvirket Salazars verdenssyn. Saint Thomas var
hovedkilden til Salazars politiske og sosiale tenkning. Saint Thomas så
samfunnet som harmonisk, organisk helhet. Hvert individ hadde en funksjon å
oppfylle, i henhold til den naturlige lov, og Guds tiltenkte plass for dem i
tilværelsen. Ulikhet mellom menn var del av den naturlige orden, og man hadde
plikt til å fylle den tiltenkte rollen på jorden. Staten skulle være autoritær
og hierarkisk ordnet. Salazars thomistiske filosofi ble styrket av katolsk tro,
og særlig datidens pave. Paven var motstander av storstilt industrialisering, som
han mente var de-humaniserende, og destruktiv for individets personlighet. I
etterkant av Salazars styringsperiode, strevde etterfølgerne med økonomisk
tilbakeliggenhet. Flere flyktet til andre land, enten som ordinære arbeidere,
eller sesongarbeidere.
Konstitusjonen av 1933
Før Salazar ble Statsminister, organiserte Salazar og
likesinnede, sivile så vel som militære, det som ble hetende Det nasjonale
politiske råd. De skulle gi råd i utformingen av landets nye konstitusjon. Det
første utkastet med lovforslag ble publisert 28. mai, 1932. Det nye
lovforslaget fikk et overveldende, folkelig flertall, men der nærmest 500.000
mennesker avsto folkeavstemmingen. 1933-konstitusjonen representerte et
kompromiss mellom republikanske og korporative (fagforeningsmessige)
prinsipper. Artikkel 5 og 6 proklamerte Portugal å være en korporativ, enhetlig
republikk – som så på staten som en som fremmet den gode offentlige moral, og
et ledd for å harmonisere konflikterende interesser. Man innførte
semi-presidensialisme, der presidenten skulle velges uavhengig for 7 år. Presidenten
skulle ansette Statministeren, og kunne oppløse parlamentetet – og hadde
således mer makt, enn Statsministeren. Iløpet av Salazars år som Statsminister,
forhørte han seg aldri med et samlet regjeringskollegium. Han foretrakk å
hanskes med statsråder én-til-én. Statsrådene stod dermed ansvarlig overfor
Statsministeren alene, og Salazar sparket og innsatte ministre etter egne
behov. Den lovgivende forsamling, nasjonalforsamlingen, hadde en utpreget
underordnet rolle – jf. Konstitusjonen av 1933. Funksjonen var konsultativ,
ikke initierende. Møtene var korte, og sesjonen de møtte bestod ikke mer enn av
tre måneder. Salazar hadde egenhendig totalkontroll over eget parti, der han
håndplukket sine medarbeidere. Hovedkriteriet var lojalitet til Salazar. Salazar
hadde som sagt en sterk korporativ idelogi. Det var foreningsstyre som gjaldt.
I den forbindelse etablerte han et fora på 150 personer, valgt fra forskjellige
interessegrupper i portugisiske samfunnet, som jordbruk, handel, industri, militæret,
kirken, byråkratiet og lokale styresmakter, som han kunne rådføre seg med i
viktige politiske spørsmål. Forumet møtte aldri samlet, men var en
støttespiller for innspill og råd. Eksekutivmakten hvilte på Salazar personlig.
Den nye staten («Estado Novo»)
Antonia Salazar var diktator i perioden 1932 til 1968. Han
beordret befolkningen til å flagge på halv stang ved Hitlers bortgang i 1945.Den
mest hensiktsmessige måten å analysere fallet til Den republikanske staten, er
å eksaminere de sivil-militære relasjoner. Militæret var alltid tilstedeværende
i etterkrigstidens politikk. Det republikanske partiet hadde altså ingen reell
opposisjon. Krisen til Den portugisiske liberalismen bugnet i en kompleks
relasjon mellom fascisme og ulike partifamilier, som utgjorde den konservative
blokken i det 20. århundret. Oppstanden til fascistiske partiet rundt omkring i
Europa skyldtes velgere som tidligere hadde stemt på ulike konservative
partier. Høyresiden hadde sammenfallende interesser i noen saker, andre ikke.
Konfliktlinjen religion-sekularisering var kanskje den viktigste
interessekonflikten, skapt av Den nye staten. Man så framveksten av en
fascistisk-inteligensia. Kirken og denne inteligensiaen spilte en nøkkelrolle i
den anti-demokratiske bevegelse. 1933-Konstitusjonen, altså Den nye staten,
etablerte politiske institusjoner, som var en kompromiss mellom konservative
republikanere. Deres liberale ryggmargsrefleks var svak, og deres korporative og
autoritære elementer var sterke. Rettigheter og friheter ble eliminert av
regjeringsvedtak (blant annet sensur). I 1936 etablerte Salazar Den
portugisiske legion, som var en militær gruppe. Han etablerte også en kvinne-
og ungdomsorganisasjon, underlagt Utdanningsdepartementet. Et problem vedvarte;
Relasjonen til militæret. Kontroll med militærmakten var noe Salazar satte alle
kluter inn på, fordi han fryktet den – og det var en del av konsolideringen av salazarismen.
Salazar utfordret ikke den internasjonale orden. Salazar skapte uttalige byråer
og utvalg, som ble designet for å håndtere konfliktfylte interesser, som gjerne
var av klassemessig art – eller spørsmål om nasjonens samlingseksistens. Han
hadde forgreininger langt inn i den dømmende makt og militæret, for å
opprettholde ro og orden. Den nye staten hadde også kontroll over det
sosiale og politiske livet, gjennom sensurvirksomhet. Ved oppstandelsen til Den
nye staten, endret man pensum i skolen og innholdet i skolebøker, som skulle samsvare
med Salazars personlige syn; Thomistisk filosofi, nasjonalistiske og autoritære
synspunkter. Kirken ble mer og mer fristilt i egne økonomiske anliggender; De
kunne selge og kjøpe eiendommer slik de ville. Flere opplevde skoleverket som
et ledd i religiøs indoktrinering. Estado Novo var i sin essens
korporativ. Korporatisme var skrevet inn i konstitusjonen, og gitt en sentral
rolle i å determinere institusjonelle strukturer. Ideologi hvilte ofte på faginteresser.
Korporatisme er ikke forbeholdt fascistisk ideologi. Generelt snakker man om et
vidt politisk spekter. Det er tvilsomt om det er eksempelvis essensen i tysk
nazisme. Men det har vært sentralt i autortiære regimer; I Østerrike, Spania,
Frankrike og Portugal.
Skolesystemet – «Gud, fedreland, familie og arbeid»
Estado Novo var opptatt av utdanning. Det vil si, man ønsket
ikke å modernisere. Modernisering ble et spørsmål kun i 1950-årene, da debatter
om leseferdighet kom på banen. I 1933 uttrykte Salazar at mye var viktigere,
enn å få folk til å lese. Styresmaktene utgifter til utdanning var stabilt i
årene 1930 til 1960. Men den ideologiske kontrollen over lærere og studenter
økte. Salazars ideologi baserte seg på fire kjennemerker; «Gud, fedreland,
familie og arbeid» - der man blant annet utformet klasserommet fra sentrale
regultativer. Studentene ble opplært til «å ikke tenke politikk.» I 1930-årene
reviderte staten den portugisiske historiefortelling. «Familien har alltid vært
hjørnesteinen, tro er en del av vår nasjonale enhet og solidaritet, og
«autoritet» og «respekt for hierarkier» er prinsipper i vårt sosiale liv.»
Stat, kirke og samfunn
Det er vanskelig å snakke om Portugals fellesideologi, uten
å ta i betraktning den sterke innflytelse til den katolske kirken. Kirken påvirket
alle institusjoner, inkludert det som stod skrevet i konstitusjonen og
erklæringen om de korporative prinsippene. Den portugisiske katolske kirke
bidrog til Salazars regimeverdier. De bidrog også til kristeliggjøring av
institusjoner og skolesystemet. Den portugisiske stat uttrykte politikk som var
korporativ, anti-liberal og anti-kommunistisk. Katoliseringen var en omfattende
og viktig del av Salazars regimeideologi. En betydelig katolsk og privat
skolesektor vokste fram.
En sterk diktator
Mange studier av moderne diktaturer ignorerer gjerne den
karismatiske makten til lederen, for å bruke Webers begrepsapparat. I Salazars
tilfelle, ble veldig lite lovgiving – viktige, som trivielle spørsmål –
gjennomført, uten hans godkjennelse og velsignelse. Salazars ekspertise innen finans
og medlemskap i CCP, gjorde han naturlig som valget av Finansminister – like
etter 1926-kuppet. Og han tilsluttet seg det som ble et diktatur, i 1928. Han
styrte over et kolonialt imperium, men besøkte aldri en eneste koloni i løpet
av sine 36 år med makten. Heller ikke Brasil var verd et besøk, Portugals
«søsterland.» Salazar var en akademisk diktator, som var orientert om
internasjonal politikk og «strømninger i tiden.» Han var ideologisk og
kulturelt tradisjonell i sine holdninger, anti-liberal og katolsk. I flere
henseender var han ultra-konservativ, deriblant avvisningen av demokratiet som
styreform. Han ønsket en konservativ, tradisjonell og katolsk holdning til
mange samfunnsspørsmål. Som en sterk diktator, desentraliserte han sjeldent
avgjørelser.
Opposisjonen til Den nye staten
Motstanden imot den nye staten kom fra monarkister, som ville
gjeninnsette det formelle kongedømmet, og fra republikanere, sosialister,
anarkister og kommunister – som alle så for deg et annet demokrati. Monarkister
så imidlertid på Salazar som et instrument til innførsel av monarkiet, mens
Salazar på sin side sa at dette ikke ville skje - i første omgang. I talen
etter Kong Manuel I sin død i 1932, sa Salazar i klartekst at gjeninnsettelse
av monarkiet ville opprøre republikanerne for mye. Den andre bølgen av
opposisjonsaktivitet begynte etter Andre verdenskrig. Seieren til de allierte
brakte håp til mange om at det portugisiske regimet skulle kollapse. Hovedmålet
for opposisjonen var å europeisere Portugal, med håp om å innføre et
demokratisk regime. Også fra militært hold opplevde Portugal i etterkrigstiden
motstand. Imot slutten av regimets periode begynte man å gjøre motstand imot
regimet innenfra. Salazar styrte ikke landet de siste åtte årene av regimets
historie. I 1968 ble han syk, og det ble raskt enighet om at han ikke ville
returnere. Caetano ble den nye statsministeren, og Salazar døde 27. juni 1970.
Han ble 79 år gammel, hvorpå han fortsatt trodde han var Statsminister.
Fallet til Den nye staten
Caetano (arvtakeren etter Salazar) ble født 17. august,
1906. Han begynte etter hvert på Universitetet i Lisboa, og studerte her
rettsvitenskap. I likhet med Salazar, var han militant, høyreorientert
studentleder – og bidrog på denne fløyen til avisskriverier og journaler. Han
steg fram som Portugals ledende jurist innenfor konstitusjonell rett, og
medvirket til å forfatte 1933-konstitusjonen. I 1933, bare 27 år gammel, ble
han valgt som dekan ved Fakultetet for konstitusjonelt og administrativt
lovverk, ved Universitetet i Lisboa. I 1955 ble han valgt til President i
Ministerrådet, en slags rolle som var tiltenkt Statsministeren. Han ble
Statsminister 26. September, 1968. I motsetning til Salazar, innså Caetano at Den
nye staten ikke ville overleve i etterkrigstiden, uten reform. Også ulikt
Salazar, var Caetano en mann som omgikk seg med stor familie. Han var mer
internasjonalt rettet, blant annet som følge av at han hadde reist mye
utelands, før han ble Statsminister. Disse egenskapene reflekterte ulik
lederstil, hvor Ceatano var mer utadrettet og vennlig. Han hadde flere turer
der han «møtte folket,» i Portugal og i de afrikanske koloniene. Slagordet hans
som Statsminister var «evolusjon uten revolusjon,» og «fornyelse med
kontinuitet.» I den sosiale sfære, arbeidet han for trygd til eldre og syke,
samt sykeforsikring til særlig rurale arbeidere. Han økte også lønningene,
blant annet ble det 13 månedslønner for dem som jobbet i som statstjenestefolk.
Flere sykehus ble bygget, og man innførte fastpris eller statlig fastsatt sum
på leiligheter, i håp om å få bukt med boligmangelen. Av rene politiske forhold
løsnet han på sensurkontrollen, og lot enkelte politiske flyktninger returnere
hjem. Etter hvert møtte han motbør, som følge av landets negative økonomiske
utvikling. Økt offentlig forbruk til velferdsstatlige tjenester, og kriger i
koloniene, var blant annet det som skaffet han motstandere. Mange mindre
næringsforetak gikk konkurs, og emigrasjonen akselererte på grunn av at unge
ville finne seg jobb – og slippe unna militærtjeneste.
De koloniale krigene
Siden Christoffer Columbus tid, hadde europeiske makter
begynt å kolonisere i den øvrige verden. Spania, England, Frankrike og Portugal
etablerte alle imperier til sjøs. Siden Versaillestraktaten av 1919 hadde man
knesatt nasjonalisme som de viktigste prinsippet for organisering av
statsmaktene. Men flere land ville likevel ikke avkolonisere, deriblant
Frankrike og Storbritannia – og Portugal. Av alle problemer som Caetano møtte,
var de koloniale krigene i Angola, Mozambique og Guinea, de største. Portugal
var et lite land i Europa, men koloniene gjorde dem blant de største.
Teoretisk, kunne en afrikaner bli portugisisk, men politikken bestod av
assimilering; Man måtte gi avkall på den afrikanske levemåte, og adoptere
Portugals kultur og språk. Portugiserne var likevel mindre rasistiske enn
engelskmennene, men politikken deres skapte store sosioøkonomiske og
rasemessige skiller, i koloniene. Ved sent 1950-tall, møtte Den nye staten
stadige utfordringer fra portugisere selv, og opprørsbevegelser i de ulike
koloniene. Det hardnet til, og bevegelsene kom mer og mer i militære utgaver
utover på 1970-tallet. Portugals militærvesen mistet mer og mer kontroll,
særlig i Guinea. 24. september 1973, ble Guinea erklært uavhengig fra Portugal.
Mer og mer, iløpet av perioden til Den nye staten, ble partitilhørighet
viktigere for rekruttering, enn kompetanse. Dette gjaldt også militæret. Det
svekket militæret, og undergravde tiltaksiver blant portugisiske intellektuelle
og andre kompetente personer. Det autoritære regimet i Portugal falt til slutt,
uten at det ble løsnet et skudd. Dette opprøret er omtalt som Nellikrevolusjonen,
og er en svært fascinerende begivenhet i Vestens historie.
Spinola
Spinola ble innsatt som ny President, og han var svært fascinert
av Vestlig sosialdemokrati. Palma Carlos, var en konstitusjonell lovgiver og
utdannet som rettsviter ved Lisboas lovfakultet. Han så på det som sin oppgave
å normalisere det offentlige liv. Dette betydde i praksis å skape et
konstitusjonelt grunnlag for Spinolas presidentskap. Dette var ganske så
vanskelig. Det nye regimet ble raskt upopulære. Et stort antall streiker
skyllet over landet, der arbeidere okkuperte fabrikker og eiere måtte flykte
fra eiendommene sine. Spinola innså til slutt at han hadde lite makt over sitt
eget parti MFA, eller regjeringskollegiet. Hans utenriksminister, Mario Soares,
hadde egenhendig begynt å forhandle med bevegelser i koloniene, som fremmet
uavhengighet. Flere andre politikere så de-koloniseringen som et mistak. Spinola,
presidenten, anså dekoloniseringen av Guinea som et feilgrep, og løsrivelsen
til Mozambique og Angola som en katastrofe. Den økonomiske situasjonen forverret
seg også innenlands i Portugal, anarkiet florerte, der blant annet herregårdene
ble okkupert av utenforstående. Spinola lot seg inspirere av den franske
presidenten de Gaulle, der han håpet at økt personifisering av politikken ville
skaffe han oppslutning. Han appellerte i en tale til den stilltiende
majoritet, som han håpet ville gi han styrke til å reorganisere
regjeringen.
Skiftet imot venstre
Spinola ble erstattet av General Costa Gomes, som var
stabsjef. Costa Gomes tilhørte den moderate eller revisjonistiske venstreside. Gomes,
i motsetning til Spinola, gjennomførte rask dekolonisering. En avtale som
angikk Angolas uavhengighet ble imidlertid forsinket, på grunn av mange
fraksjoner, med dertil ulike meninger, blant angolesere. Den generelle
tendensen etter Spinolas resignasjon var et drastisk skifte til venstre.
Gruppen av 9
Man startet omsider nasjonalisering av Portugals private
banker, og forsikringsselskap. Nær halvdelen av 21 statsråder var rekruttert
fra militæret, og de øvrige sivile stod godt plantet på venstresiden. Portugal
beveget seg i retning av et kommunistisk østblokkland, hva gjaldt den
økonomiske politikken. Sivile politiske ledere, som Mario Soares, Carneiro og
andre, var ekstremt bekymret for valget til en folkevalgt forsamling, og den ble
utsatt.
Konsolideringen av demokratiet
At Gruppen av 9 vant valget, betydde mye for Portugals
politiske og samfunnsmessige utvikling. Styret til Pinheiro de Azevedo, støttet
av Gruppen av 9, styrte langs den gyldne middelvei imot vest-europeisk
demokrati. Dette var akseptabelt for alle partier, unntatt PCP, som satte seg
imot fordi de mente dette var en høyredreining. Spinola fikk i denne tiden lov
til å returnere til Portugal.
1976-konstitusjonen
Portugals nye konstitusjon ble banket igjennom 2. april,
1976. Akkurat som konstitusjonen av 1933, hadde også denne konstitusjonen mange
inspirasjonskilder. Den femte republikk i Frankrike, og Tysklands relativt nye
konstitusjon, var foregangsfigurer. Artikkel 2 i Portugals nye konstitusjon
proklamerte følgende;
Den portugisiske republikk er
en demokratisk stat, basert på folkelig suverenitet, og respekt og garanti for
fundamentale rettigheter og friheter, på demokratisk pluralisme i ytringer og
politisk organisering, som har til hensikt å på demokratisk vis bedre kårene
for arbeiderklassen.
Artikkel 9 var til fremmelse for nasjonalisering av
industrien. Som andre Vestlige demokratier, så konstitusjonen på
menneskerettigheter som sosiale og kulturelle goder, ikke som en del av våre
naturrettigheter. I den forbindelse skulle staten arbeide for å virkeliggjøre
disse rettighetene. I henhold til retten til et liv, frihet, privatliv,
religion, ytringsfrihet, reise og liknende, skulle portugiserne garanteres rett
til jobb, helsestell, bolig og et rent miljø. Av rettigheter fulgte også retten
til eiendom, men bare dersom det bidrog til sosial utvikling. Retten til å
etablere klubber og fagforbund, kooperasjoner, og selvstyrende bedrifter, ble
også beskyttet. Man ønsket i den økonomiske politikken planlegging,
jordbruksreform og regional utvikling. Konstitusjonen knesatte et
semi-presidensielt system, etter modell fra Den franske republikk. Dette
innebar en president, med statsminister som var ansvarlig overfor
nasjonalforsamlingen. I det portugisiske system, ble presidenten valgt direkte
av folket – der det ikke er begrensninger på vedkommendes femårige periode.
Presidentkandidater må være minimum 35 år, og må – for å bli valgt – oppnå
minst 50 prosent + 1 stemmes overvekt. Et nyvalg skal holdes innen to uker,
dersom det ikke kan utpekes en vinner etter første valgomgang. Presidenten skal
velge sin Statsminister, og er ellers øverste sjef for militæret. Konstitusjonen
knesatte et etkammersystem, med 250 taburetter. Man må være fylt minst 21 år,
for å få et sete i nasjonalforsamlingen. Partiet med flest stemmer i et distrikt,
får setet i parlamentet. Videre er det en utregningsmodell for ytterligere
representasjon, som gjør Portugal til et proporsjonalt demokrati.
Konstitusjonen sier at delegater representerer landet som helhet, ikke
regionale interesser. Medlemmer av nasjonalforsamlingen er, som andre steder,
tilkjent enkelte særgoder, rettigheter og privilegier. Statsminsteren er ikke
bare ansvarlig overfor parlamententet – men også den til enhver tid sittende
presidenten.
Den frie, valgte regjeringen
Det første valget til nasjonalforsamlingen ble holdt 25.
april, 1976. Over 80 prosent av velgerne stemte, imot over 90 prosent ved
forrige valg – så den demokratiske deltakelsen var høy. Valget til nasjonalforsamlingen
ble etterfulgt av et presidentvalg. Partiene PS, PSD og CDS støttet Ramalho
Eanes, en kar som hadde stått for en militær innsettelse av Gruppen av 9.
Eanes personlige egenskaper var verdsatt av mange portugisere, som gjorde han
til en sterk kandidat. Han var ærlig, steil, seriøs – og en kompetent militær
leder. Det var tre andre kandidater til valget – Statsministeren, Admiral
Pinheiro de Azevedo – blant annet, der sistnevnte opplevde et hjerteinfarkt
under valgkampen. Den første regjeringen – med utgangspunkt i partiet PS –
igangsatte jordbruksreform, kuttet offentlige utgifter – mens utenlandsgjelden
ble stadig høyere, med blant annet en arbeidsledighet på over 25 prosent.
Regjeringen falt desember 1977, etter 16 måneder i kontorene. Deretter fulgte
ulike regjeringer, av ulik farge.
Økonomien
Portugals økonomi har inntil nylig hvilt og overlevd på
landets koloniale forbindelser. Velstanden fra Brasil, som produserte det meste
av verdens sukker på 1500- og 1600-tallet, medførte at Portugal ble en av
verdens aller rikeste stater, på denne tid. Dette kunne ha medført flere
mirakler for Portugals økonomi, men å istedenfor å investere i langsiktige
prosjekter som opparbeidelse av en egen middelklasse, ble pengene brukt til
katedraler og palasser. Portugal måtte fortsatt importere flere varer fra andre
land. Den som tjente mest på dette var Storbritannia, som samtidig passerte
Portugal økonomisk – og ble verdensledende økonomisk makt i 1750. Portugal var
saktet akterut, og har enkelt sagt gjort det siden. I løpet av det 19.
århundret forble 60 prosent av portugiserne bønder. Vareproduksjonen begrenset
seg til tekstiler, lærvarer, kork og vin. Etableringen av Den første republikk
gjorde fint lite med å forbedre landets økonomiske kår. Iløpet av de 16 første
årene til Den første republikken, steg inflasjonen og landets myntenhet –
escudo – falt til mindre enn 1/3 av 1910-verdien. Som vist i tidligere
kapitler, den økonomiske og politiske krisen var det som brakte Salazar til
makten. Han gjenoppbygget landet langs korporative ordninger. Det var ikke inntil
25 april 1974, at Portugals økonomi løsrev seg fra sine oversjøiske
forbindelser, og reorienterte seg imot Vest-Europa.
Økonomisk liv under Salazar
Salazar klarte å balansere Portugals budsjett relativt rask,
med sin konservative økonomiske politikk. Gjennom Den store depresjonen var
økonomien stabil, arbeidsledigheten forble lav og man opplevde ikke så mange
konkurser som resten av verden. Salazars Den nye staten var verken
sosialistisk eller kapitalistisk. To hovedkjennetegn ved økonomien var
statsstyring, og kontroll med vareproduksjonen i privatmarkedet – og liknet
således sosialistisk planlegging. Ledende industrieiere godtok storstilt
statsregulering, og styring av økonomien imot private privilegier. Det
offentlige hadde sterk kontroll med med private investeringsbeslutninger, og
fastsatte også lønn til arbeiderne. Iløpet av 1960-tallet, møtte man
utfordringer med frigjøringsbevegelser i det afrikanske landene. Salazar
bestemte å åpne Portugal for utenlandsinvesteringer, for å fremme økonomisk
vekst. I møtet med voksende utgifter til Forsvaret, søkte han hjelp oversjøen,
for å finansiere dette. I 1963 ansatte Salazar ny finansminister, og han klarte
å øke industrialiseringen, og økt turisme, ved å løsne på lisenssystemet som
var blitt etablert på 1930-tallet. Dette første til vekst i privat sektor;
Stålverk, skipsverft, oljeraffinerier og papirmøller spratt opp. Akkurat som
utenlandsinvesteringer fremmet økonomisk vekst på 1960-tallet, økte BNP – med
rundt 6 prosent årlig. Det var flere utfordringer. For det første, var det
private eierskapet samlet rundt relativt få familier. Et 40-talls familier
dominerte landets økonomiske liv. De ble såpass mektige, og de påvirket
statsstyret mer en korporative organisasjoner.
Et annet problem, var at økonomien var dualistisk. Storskala, relativt
effektive næringsforetak eksisterte side og side, ved en myriade av småskala
næringsliv. Veldig mange bedrifter hadde under fem ansatte. For det tredje,
Portugals jordbrukssektor var karakterisert av tilsvarende dualisme. 40 prosent
av bøndene eide under 2,5 mål jord. Som diskutert i tidligere kapitler,
småbønder vedvarte i nord, og drev familieforetak. Storgårdene var hovedsakelig
i sør, 50 prosent av jordbruksstyrken hadde andre jobber i tillegg. Portugal
importerte også halvparten til matproduksjonen. Finanspolitikken ble reformert,
for å tiltrekke seg flere utenlandske investeringer. Caetanos evne til å
forandre økonomien, var vanskelig, grunnet store militære utgifter, der Afrika-krigene
opptok mye av økonomien. Men under Caetanos ledelse opplevde man økonomisk
vekst. Ved 1970-tallet var den portugisiske økonomien forandret. Mellom 1960 og
1974 var andelen sysselsatt i jordbruket falt fra 44 til 25 prosent.
De økonomiske effektene av 25. april, 1974
I mai 1974 ble alle bankene nasjonalisert. Senere, i respons
på arbeidernes etterspørsel etter nasjonalisering; Olje, stål, tobakk og
elektrisk produksjon – vokste. Etterpå fulgte nasjonalisering av
forsikringsselskaper, transport og ølproduksjon, papirproduksjon,
sementindustri og skipsverft. Portugisisk økonomi snudde i negativ retning – på
grunn av nasjonalisering og ekspansiv velferdspolitikk. Gjelden i offentlig
sektor økte fra 6 million i 1973, til 66 million i 1974, 168 million i 1975 og
282 million i 1976 – alt målt i dollar. I den samme perioden falt
turistinntektene markant. Tapet av oversjøiske markeder første til økonomisk
smalhans. Portugal mistet blant annet viktige markeder for tekstilindustrien,
hermetisk fisk, gummiproduksjon – amt jern og stål. For å få bukt med
inflasjonen, reduserte styresmaktene pengeforbruket. Styresmaktene måtte selge
unna 500 millioner dollar av sine gullreserver, og måtte ta opp utenlandslån,
hovedsakelig fra Vest-Tyskland. Aller mest lånte de fra Det internasjonale
pengefondet; 750 millioner dollar. Myntenheten – Escudo – ble devaluert med 25
prosent, det offentlige forbruket måtte kuttes med 20 prosent, og skattene økte
med 38 prosent. Utenlandsgjelden ble halvert i løpet av ett år.
Portugal i den store verden
Portugisiske relasjoner med utenlandske styresmakter, vitner
om Portugals historiske og geografiske isolasjon – vest på den iberiske halvøy.
De har hatt en 600 år lang allianse med Storbritannia, som blant annet gjorde
av Portugal bidrog med hærstyrker i Flandern. I løpet av Den nye staten,
hadde Portugals utenrikspolitikk ett formål: Opprettholdelse av Portugals
koloniale imperium. Portugal hadde kolonier med territorier som var mange
ganger landets egen størrelse. I 1960 inkluderte dette Angola, Mozambique,
Guinea, Kapp Verde-øyene, Timor, og en rekke andre mindre øyer. Etter hvert
inntok den nye elite et annet syn; Portugals koloniale imperium måtte fjernes,
ihvert fall på grunn av mange syntes det var urettferdig og kuende. Men man var
uenige i hvilken måte det skulle gjøres på. Spinola anerkjente landenes
mulighet til å erklære seg uavhengige. Mozambique fikk sin uavhengighet i 1975.
