Slekt og tilhørighet
Man kunne gått et stykke bak i historien med Wergeland-familien, men det er i hvert fall naturlig å ta med Henriks far. Nicolai ville bli prest (Myhre 1950:11), og siden Norge den gang ikke hadde universitet, reiste han til København.
17. juni 1808 ble Wergeland født i København, av Alette Thaulow, som visstnok var vakker og yndig - etter at Nicolai hadde tilbakelagt en utmerket eksamen utenlands (Myhre 1950:11). Han skriver at Norge må få eget universitet i 1811, og han var på mange måter byens førstemann – og derfor ikke unaturlig at han ble sendt til Eidsvoll i 1814. Han ble på Eidsvoll medlem av Unionspartiet og fryktet nye unionsinngåelse med Danmark. Han snakket om union med svenskene, med en slik patos og overbevisning at flere ble forarget (Myhre 1950:11). Nicolai bodde på prestegård på Eidsvoll, og i 1815 ble han utnevnt til sokneprest (Myhre 1950: 13). Eidsvoll ble et herlig sted for Henrik (Myhre 1950: 13), Farens syn på barneoppdragelse, var at evnene måtte utvikle seg fritt (Myhre 1950: 14). Han lekte mye i trær, og han hørte mange sagn og eventyr (Myhre 1950: 15). Ifølge faren hadde han en usedvanlig glimt i øyet (Myhre 1950:16). I Kristiansand hadde han alt i femårsalderen lært å lese og skrive (Myhre 1950:16). Da ha kom til Eidsvoll, var det ikke måte på hva han kunne finne på: Lage små historier og fortellinger, spille i barnefortellinger og klippe silhuetter (Myhre 1950:16). For å få mer disiplin, ble han sendt til Kristiania Katedralskole (Myhre 1950:16).
En rastløs og urolig ånd. iHer bodde han hos sin onkel (Myhre 1950: 17). Han var generalmajor, også på fritiden (Myhre 1950: 17). Ungene måtte stå ved bordet når de spiste, og presis klokken 21 måtte de i seng (Myhre 1950:17). Fra han var 13 år bodde han på hybel i Lakkegata - en frihet han ikke hadde helt godt av. (Myhre 1950:17).
Oslo-tilværelse
Kristiana hadde den gang 20.000 innbyggere, med en haug av kaféer – og i sidegatene var Henrik Wergeland en av de største spetakkelmakerne (Myhre 1950: 18). Han fikk blant annet en kamerat som gav han uvaner (Myhre 1950:18). Kanskje var det et opprør mot den strenge behandling han fikk hos generalmajoren?
Wergelands faglige utvikling; Norsk, latin, historie og geografi var han flink i, mens matematikk ikke lå for han (Myhre 1950: 18). Historie og geografi, fag som satte fantasien i sving, interesserte han (Myhre 1950: 19). 12 år gammel leste han mye skjønnlitteratur, fra verdensarvens største forfattere (Myhre 1950: 19). Han skrev fortsatt skuespill og noveller, der det særlig var karikeringen som utmerket han (Myhre 1950: 20). Sannsynligvis, uten å ha lest verkene, var han en satiriker? Blant annet spotter han de som var underdanig overfor svenskene. Samtidig med det satiriske – hadde han en ånd som søkte mot det høyeste (Myhre 1950: 20).
”Seks år eldre en konstitusjonen”
I 1825 fikk han artium, og han søkte seg til teologistudiet. Han var en mektig og belest student, og noen fikk det selvfølgelig travelt med å spre rykter om han (Myhre 1950: 22). Han hadde sterkt behov for venner, og menneskeheten opptok han (Myhre 1950 22-23). ”Liberal, menneskevenn og patriot” – folkets opplysning og velvære (Myhre 1950: 23). Det ble etter hvert klammeri med myndighetene, der Wergeland ble innkalt til rettssak. Det hele endte med at den svenske stattholderen i Norge ble avsatt, den siste fra svensk side (Myhre 1950: 28).
Satire og frieri
Wergeland var et sammensatt menneske (Myhre 1950: 29). Han hadde en ”halvbror” i Siful Siffada – som var satirisk, polemisk og en skikkelig stridsmann (Myhre 1950: 29). Han skrev om feil ved samfunnet, og brister ved egen person (Myhre 1950:29). Han skriver farser, ironiske og satiriske, over menneskets dårskap (Myhre 1950: 30). Skuespilllet ”Ah!” kom i 1827. Neste skuespill – ”Den uerstattelige tid,” er mørkere og beklager seg over at menneskene ikke lærer av sine feilgrep, og som aldri er ærlige overfor seg selv og andre (Myhre 1950: 30). Livet består av fnis og latter (Myhre 1950:30). Og de har aldri levd – slik sett slekter kanskje noen av Wergelands tanker på Søren Kierkegaards? I skuespillet Phantasmer (1829) angriper han tyranni og åndstvang. Henrik Wergeland var lett å få øye på, en stor skikkelse (Myhre 1950:32). Han hadde alltid en nellik eller rose i knapphullet, og blikket var alltid vendt oppover (Myhre 1950:32). Kjærligheten til Norge, var det som resulterte i det første dikt i eget navn: Ode til Norges Frihed (Myhre 1950: 32) i 1828. Inspirasjonskilden var William Shakespeare. Han hadde lest noen skuespill av han i skoledagene, men i 1827 kastet han seg virkelig over bøkene hans. Wergeland ble fjetret; Fantasi, fargerikdom og billedkraft (Myhre 1950:32). Sommeren 1827 frir han igjen til Hulda, men får nei – for andre gang (Myhre 1950: 37). Han fikk nei flere ganger, også etter dette.
I ”Sinclairs død” fra 1828 er det åpenbart at han er inspirert av dype følelser (Myhre 1950: 38). Hans kjærlighet til Norge gjennomstrømmer verket (Myhre 1950: 38). August 1829 kommer diktsamlingen ”Digte” der han henter bilder fra alle verdenshjørner, men der Gud er en rød tråd gjennom hele boken (Myhre 1950: 38).
”Ha, hvor jeg spenner min sjel
Opp til himmel og ned til hel
Over sol og over skyer
Til Messias, første klang
I den høye åndesang,
Som ved blivet
tonet ut i livet,
der blod og kjød og jord
farve fant og uttrykksord!
Kjærlig
Det var ikke bare i kjærligheten, men også i naturen, han fant spor av Gud (Myhre 1950: 40). Kjærlighet og naturen var Wergelands to store inspirasjonskilder (Myhre 1950: 41). Men også friheten – han hadde i tidlige år diktet ”Norges frihet,” ”Den 17de mai” og ”Ode til Norges frihed” (Myhre 1950: 42). Han mente Frankrike hadde misbrukt sin frihet, fordi det hadde blitt ”kolde sinn, uten varme hjerter” der nede (Myhre 1950: 42).
