Thursday, January 18, 2024

Johan Falkberget (1879 – 1967) – forfatteren fra fjellet

JOHAN FALKBERGET; Du kan lese mer om
 han, i Store Norske Leksikon: SNL 

Johan Falkberget fra Røros gav ut over 50 bøker som forfatter. Han var samtidig journalist/ redaktør, motstandsmann (2. verdenskrig), og en kort periode Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet (1931 -1933). Han var uløselig knyttet til menneskene, miljøet og naturen på Røros, der han arbeidet i gruvene i 20 år, fram til han var 27 (1886 – 1906). Sjelden har Norge sett en forfatter med større produksjon, av en slik soliditet – der 50 bøker, og journalistisk virksomhet, gav han eksempelvis Norsk Presseforbund hederstegn i gull. Med høye salgstall og generelt kritikerrost, er hans posisjon, i 1900-talls litteraturen i Norge, særdeles markant.

Denne gjennomgangen tar utgangspunkt i biografien «Johan Falkberget – bergstadens dikter,» ispedd andre kilder. Det er denne boken, «Johan Falkberget – bergstadens dikter,» som er bærebjelken for gjennomgangen, som er god, om enn noe flakkende. Det kan derfor være krevende å følge kronologien til tider, selv om denne artikkelen har forsøkt å strukturere tidslinjen. Biografi-boka er skrevet av Einar Døhl, 1963, der jeg har redusert 160 sider til omkring 10.

Johan Falkberget tok etternavnet sitt, etter inspirasjon fra en falk han hadde sett. Det er imidlertid noe uenighet om opphavet til navnet, da enkelte knytter det til et gammelt familienavn, som hadde eksistert lenge. Moren stammet fra Sverige, fra grensebygdene. Faren var fra Østerdalen. Johan Falkbergets besteforeldre slo seg ned ved Rugelsjøen, Mikkel og Gunhild Lillebakken. Deres eneste barnebarn, Johan Petter, ble født 30. september 1879. Besteforeldrene var sterkt religiøse. – Jeg vokste opp i et høykirkelig hjem, skal sønnen/ Johans far ha uttalt mange år i etterkant. Det religiøse var også et visst bakteppe i Johan Falkbergets skriverier.

Tidlig leselyst

Fem år gammel leste Johan Falkberget flytende, blad og bøker. Av bøker, var det særlig Bibelen som var sentral. Han var 8 år da han begynte på skolen – og lå langt foran sine jevnaldrende. Avgangseksamen 1. april 1895 var gnistrende, i så å si samtlige fag.

                                                                          Livet på Røros                                                

 

RØROS

 

-           Grunnlaget for Røros-samfunnet var bergverksbedriften Røros Kobberverk og byen omtales følgelig som Bergstaden

             

-           Røros har en kulderekord på −50,4 , satt 13. januar 1914, og er dermed et av de kaldeste stedene i Norge.

            

-           Røros hadde 3 854[7] innbyggere per 1. januar 2023.

 

-           Røros ble helt gjenoppbygget etter at svenske tropper ødela den i 1679.

 

 

 

 I et skjøte på eiendommen etter sin farfar, hadde navnet Falkberget dukket opp. Og han tok dette navnet. Johan Falkberget fulgte faren til gruvene på Røros, i samme år som han begynte på skolen. Fjellet var barskt og særpreget, og årstidene satte sine spor i naturen. Vinteren, i særdeleshet, var hard – og hadde en varighet på hele 7 måneder. Kulden herifra satte seg i et ungt, følsomt sinn – antakelig. 9 timers arbeidsdag – i tydelige minusgrader – var vanlig, for gutter/ menn. Han fikk tidlig ekstrainntekt, ved sin skrivekunst. Han kunne utforme ulike typer dokumenter, og av det mer kuriøse, kan nevnes at han førte i pennen kjærlighetsbrev for andre kamerater. På jakt etter venninder.

Konfirmant og forfatterspire

I 1895 – 16 år gammel – ble han konfirmert i Røros kirke. Tanken på lærerskolen streifet han noen ganger. Det mest naturlige var imidlertid arbeid i gruvene, der han kunne stige til Oppsynsmann – slik som faren. Faren holdt Bergens Tidende og Verdens Gang, dessuten lokalavisa Fjell-Ljom. Fjell-Ljom var et radikalt blad – og det var boltreplass for mange penneføre karer: Arne Garborg, og mange flere. Det var også dette bladet, som vakte skrivelysten hos Falkberget. 14 år gammel fikk han sin første fortelling på trykk: «En nedsnødd gammelstugu.» Han ville bli dikter. Han skaffet seg lesestoff og lærebøker; Røverromaner, med mer – og han skaffet tidlig pensumbøker beregnet for artiumselever. Både skjønnlitteratur og akademisk-inspirerte tekster opptok han.

De første pennehistorier

16 år gammel skrev han sin første novelle; «Hytten ved Veslekletten.» Ola Storeng var redaktør i Fjell-Ljom, og trykket det. Senere kom små skildringer fra fjellet, og sagn, som var plantet i folkedypet. Han ble gjerne latterliggjort, av enkelte gruve-kolleger. Verst var det, da han gav seg i kast med skisser til en bok. Noen spøkte om hans ibsenske eller bjørnsonske aspirasjoner. Han fortatte å skrive, likevel.

Avvisning og manglende gjennomslag

Norge opplevde en aldri så liten oppvåkning i bygdene på vei mot århundreskiftet, til år 1900. I 1896 ble det stiftet et nytt blad, i kretsen rundt det som ble kalt Breidablikk. I Breidablikk skrev Olav Duun sine første dikt. Anders Vassbotn og Anders Hovden representerte Vestlandet, og selveste Bjørnstjerne Bjørnson sendte et par innlegg. Merkelig nok tilhørte ikke Johan Falkberget i kretsen rundt Breidablikk, selv om han var talentfull. Redaktøren kastet Falkbergets første manuskripter – og det er grunn til å tro at Falkbergets iver avtok. De første bøkene hans kom like over århundreskiftet, så trangen til skriving kan ikke ha sloknet fullstendig.

Fjell-dikter

Det ble om tid og stunder handelshøyskole-kurs, på Røros. Faren hadde åpnet en slags frukt-og-tobakk-forretning ved Rørosgruvene, og planen var at sønnen også skulle delta i denne virksomheten; Johan Falkberget – den senere ansette forfatteren. Butikken var liten, men plass til kott og kontor, bakerst i lokalet – der Johan diktet sine tidlige fortellinger. Butikken gikk imidlertid ikke særlig godt. I 18-års alderen ble Johan Falkberget kjent med en fjern slektning, Anna Skjølsvold – og de giftet seg etter hvert i Trondheim. Ila Kirke. Han/ de fortsatte å bo ved Ruglesjøen, og han tjente 45 kroner måneden på sitt gruvearbeid. Han kom gjerne på kant med gruveledelsen, da han flere ganger kritiserte arbeidsforhold - og virksomhet, som var uverdig.

De første ungdomsbøkene

I 1901 hadde han sitt første større manuskript klart, 22 år gammel: «Mod lys og grav.» De var ingen murstein, 39 småsider (39 1/8 A4 sider, såkalte oktavsider.) Boka kom i en tid med økonomisk nedkonjunktur. Så, tross popularitet, ble den ikke veldig innbringende. Temaet for boka var ikke spesielt originalt; Fattigmann imot kakse, såkalt rik/ fattig. Året etter – 1902 – hadde han et nytt manuskript ferdig; «Når livskjellen kjem.» Fortellingen er skrevet på nynorsk. Formatet var atskillig større enn foregående utgivelse, men antall sider ble likevel ikke langt: 16. I 1903 kom en ny bok: «Bjarne.» Disse bøkene kom altså i starten på 20-års alderen.

Forfatterskapet tiltar

Han leste det han kom over, og om tid og stunder ble det mer tungtveiende litteratur. Sven Nordberg – en kamerat i brakka – syntes det kunne bli for mye av det gode. Falkberget – på sin side – kom til å beskrive Nordberg i litteraturen sin, som var en godhjerta rallartype. Rallaren, som figur, skulle vise seg å bli sentralt for Falkberget. I 1904 var Johan Falkberget ferdig med et nytt manuskript: «Småfortellinger om småfolk.» Men han fikk det i retur, og kastet det i ovnen – også Fjell-ljom avviste historiene angående trykk i tidsskriftet. Han gav likevel ikke opp drømmen om å bli dikter. De to neste bøkene kom begge i løpet av 1905 – da Falkberget var blitt 26 år. «Vårsus» og «Moseflyver» het de to bøkene. «Moseflyer» er en samling av fortellinger og sagn. «Moseflyver» var et vendepunkt i hans forfatterskap, det var en bok som åpenbart pekte framover. Han tegner omriss av mennesker og miljø, i et geografisk avgrenset område, som senere ble grunnpilaren i hans forfatterskap: Røros-inspirasjon.

Enda et sted i Norge får glede av Falkberget

I 1906 hadde Falkberget det meste av sine to neste manuskripter ferdig. Den organiserte fagbevegelsen var i sterk vekst på denne tiden. Johan Falkberget og flere arbeidskamerater sluttet seg til. Han hadde nylig blitt medarbeider av en merkelig liten avis i Steinkjer; «Daggry» - som tromlet sammen mange skriveføre. På denne tid skrev Falkberget dikt, og noen noveller. I motsetning til tiden omkring Breidablikk, ble han ikke avvist. Ved Arbeiderpartiets vekst på denne tid, var det behov for nye aviser rundt omkring i landet. En oppgave var således å skaffe dyktige journalister. En dag får Falkberget øye på en annonse i avisen, det skal startes et nytt tidsskrift i Ålesund: «Nybrott.» Bladet leter en redaktør. Han søker, og får nærmest omgående et «ja.» Redaktørjobben gav han 40 kroner i uke, 160 kroner måneden. Dette var et stort økonomisk løft for familien Johan Falkberget. En mann han møtte, fra denne tid, får han til å ta fram romanplanene igjen; Nils Collett Vogt – og Falkberget skriver i romanform.

En gruvedikter, med aspirasjon til nasjonalt gjennomslag

Han skriver både for avisa, og skjønnlitterært. Temaet i «Hauk Uglevatn» er hentet fra gruvene, gruvearbeiderens slit og savn. Man skimtet konturene av en egenartet dikter; «Han tvinger leseren til å lytte.» «Hauk Uglevatn» vakte adskillig oppsikt. Nye opplag fulgte, totalt 5 omganger. Andreas Paulson, litteraturkjenneren i Bergen, kom med noen rosende ord om boka: «… leseren gis korte, knappe setninger. Han tegner fjelltraktene i uvær og sollys.» Redaktør-lønningen strakk etter hvert ikke til. Han var blitt familieforsørger, og bladets inntekter var for små og usikre. Han skrev til en kamerat, ved gruvene: «Det tryggeste er vel å ta fatt ved feisel og borr.» Han vurderte altså å gjøre comeback i Røros-gruvene. Ålesund-oppholdet hadde vært en hard og vond tid, materielt. Denne korte perioden ville likevel få betydning for han, det skapte en avgjørende vending i hans forfatterskap. Her tok han også fram igjen utkastet til «Svarte Fjelde,» Livet, og arbeidet ved gruvene, skulle vise seg å være gjennomgående i hans forfatterskap. Det var ved Ålesund forfattergjerningen utkrystalliserte seg. På ny bar det til Oslo.

Forfatter-tilslag i Tigerstaden

Han reiste til Oslo for å finne en forlegger. Han forteller om tiden her, fylt av vekslende hell: «Fra Salomo til hattemaker.»  Han skaffet seg en forlegger, og fikk 100 kroner i forhåndshonorar. Han følte seg ovenpå, og spurtet i etterkant av penge-overrekkelsen inn i en butikk, og kjøpte seg spaserstokk. «Svarte Fjelde» brakte navnet hans helt i forgrunnen, i det norske litterære landskap. Det ble en publikumssuksess. Det var både ris og ros, men de aller fleste kunne enes om at det var nyskapende. Både i valg av miljø, samt språk. Det var hittil ukjente mennesketyper, som nå gjorde sin entré; Rallaren, blant annet.

Fra Kirkenes til Fredrikstad, i hans landsomfattende virksomhet

Vinteren 1908 ferdigstilte han et nytt prosjekt; «Mineskud.» Delvis henter han omgivelser fra gruvene, men bare delvis, denne gangen. Forfatterstipend mottok han denne våren; Schæffers legat. Han bestemte seg for å dra nordover. Han sa opp leiligheten i Bjerregårdsgate, og tidlig sommer ble det Nord-Norgeferd. Sommeren var varm, og insekter nektet han å arbeide. Plutselig kom et jobb-tilbud fra arbeiderpressen, fra Fredrikstad: «Smålenenes sosialdemokrat,» het utgivelsen. Falkberget var på nytt på flyttefot.

Rallaren i litteraturen – engasjement i «Sosialdemokraten» og «Hvepsen.»

I bøkene «Mineskud» (1908) og «Urtidsnatt» (1909) er det rallaren som peker seg ut som hovedfigur. Etter redaktørtiden i Fredrikstad, som varte noen måneder, var det tilbake til Oslo – og de flyttet inn i en leilighet i Vibes gate 24. Større forlag ville etter hvert ha tak i Falkberget. Han var iferd med å skape seg et navn. Men motgang hørte også med – datteren dør 10 år gammel, og foreldrene blir etter hvert gamle i gården på Rugelsjøen. Og – han blir ikke utelukkende kritikerrost: Noen var forferdet over språket hans, som var fulgt av sær-norske ord og vendinger. «Han ødelegger riksmålet,» sa en landskjent kritiker. Det akademiske språket lå nært opptil dansk, på denne tid. Miljøet han skulle skildre, kunne derimot ikke beskrives i et slags kvasi-dansk.

Stats-stipend som gir utenlandsopphold

Da han reiste fra Smålenenes sosialdemokrat, trodde han at journalist-virke var sluttført. Bøkene og honorarer derifra stakk imidlertid ikke til, når en hel familie skulle forsørges. På denne tid arbeidet han med to bøker – men bare én av dem ble gitt ut: «Vargfjellet – en samling av mindre fortellinger.» «Vargfjellet» kom i 3 opplag i løpet av kort tid. Samme år – 1910 – flyttet han til Grorud. Der ble han boende i mange år, først ved Lilleborg. Senere Fjellborg. Våren 1911 fikk han Statens Forfatterstipend, og drar utenlands. Det ble Danmark, Berlin, Wien og Rom. Reisebrevene han sendte fra utlandet, viser at han fortsatt har fjellet og fjell-folket ytterst i pannebrasken. I Syden kan han imidlertid fortelle at det slår gnistrer i folks øyne.

Fra «Eli Sjurdotter» til «Bør Børson»

Falkberget fortsatte som redaktør i Sosial-demokraten. Redaksjonssekretær Tokerud gav Falkberget en form for abeidsoppgave, en dag: «Vi skulle hatt en føljetong i bladet. Du får lage en, du som er så god til å dikte!» Så startet Falkberget med en fortelling: «Eli Sjursdotter.» Først et par år senere, kom «Eli» i bokform. Han var i mellomtiden blitt tilknyttet vittighetsbladet «Hvepsen.» En fast inntekt på 100 kroner måneden herifra gav han armsleng, men også forpliktelser. Senere kom mye av arbeidet han gjorde for «Hvepsen,» i bokform. Spesielt kan man trekke fram «Bør Børson» - som var eksepsjonell i skandinavisk forstand. I flere år måtte han holde to husstander; Egen familie, og foreldre hjemme i Rugeldalen.

Teater, i tilfellet Falkberget

Johan Falkberget skrev lite for scenen; «Det er en voggegave jeg ikke har fått, eller arbeidsoppgave jeg ikke har lært meg,» har han uttalt senere. Flere av bøkene hans er imidlertid dramatisert, og noe har blitt film. Ved én anledning forsøkte han seg som aktør på scenen. Det var våren 1912 i Oslo, og Intelligenssedlene skrev om denne framførelsen: Falkberget spilte en frisinnet Stortingsbonde, i «Den siste fest.» «Han spilte med ypperlige karakteristikk og strålende humør,» er det blitt sagt. Dette var i Sagene Arbeidersamfunn. Det ble med denne opptredenen.

Gjennombruddet med «Eli» og unike kvinneskikkelser

Kjente kvinner og menn innenfor arbeiderbevegelsen mente han spredte seg på mange områder.  «Eli Sjursdotter» kom i bokform i 1913. Det var hans første virkelige roman, tatt størrelsen på boken i betraktning. Emnevalg, mennesker og miljø, representerte noe nytt i Falkbergets forfatterskap. En kombinasjon av historisk roman og folkelivsskildring. «Eli Sjursdotter» ble det endelige gjennombrudd for forfatteren. Den hardeste medfarten, fikk han i hjemlige trakter. «Eli Sjursdotter» kom i mange opplag, og den senere filmatiseringen gjorde hell og lykke. Fra og med neste bok, skiftet han forlag. «Av jarleæt,» het den første boken på Aschehoug Forlag. Den kom i 1914, var blitt skrevet i løpet av noen sommermåneder – og fikk ymse mottakelse. Det er særlig tre kvinneskikkelser som skiller seg ut, i Falkbergets rike persongalleri: An-Margritt, malmkjøreren, i boka «Nattens brød.» Videre Eli Sjursdotter, og deretter Lisbet på Jarnfjell. An-Margritt og Lisbet Jarnfjell er en av de mest sær-pregede kvinnelige karakterene i norsk litteratur. «Lisbet på Jarnfjell» kom i 1915. Den beskriver blant annet ensomheten og de barske omgivelsene enkelte er vokst opp i.

En bredde i forfatterskapet

Falkberget var, som sagt, svært produktiv: Det var noveller, biografier, historiske avhandlinger, bokmeldinger, dikt og politiske innlegg. Av og til samlet han dette sammen – og utga det i bokform. Eventyrhistoriene er et interessant kapittel; Han gir ut Jutulhistorier. Den vitner om fortellerglede, og smittende fantasi. Jutulhistoriene kommer i mange opplag, og senere revideringer. Eventyrene opplevde enestående suksess, og gjorde samtidig inntrykk utenlands. Det er blitt oversatt til flere språk. Han laget dessuten nye og ukjente mennesketyper. Øverst, i så måte, troner nok fjellprinsessen Vårsnø.

Konflikt og romantikk

Tidlig ble Falkberget utpekt til romantikeren i den nye litteraturen. Menneskene er nært knyttet til naturen, og man møter gjerne en sterk Gudstro hos menneskene. Den religiøse undertonen er gjerne gjennomgående i flere av Falkbergets verker. Og gjerne er innslaget sterkest i diktene. Men også i novellene, og de større romanene. «Brændoffer» (1917) er en kraftig kritikk av samfunn som deler mennesker opp i to leire; En – på solsiden, i den trygge tilværelsen. Den andre – massene, som lever i slitet, i resignasjonen, i trelldommen. Naturskildringene er gjerne noe av det sterkeste man sitter igjen med, etter å ha lest en bok av Falkberget.

«Bør Børson» blir til

I mange år hadde Falkberget bodd på Grorud i Oslo, som han – ifølge brev – fortonte seg som en slags «utlendighet.» Han ville til stadighet flytte hjem igjen, til fjells: «Det er en drakamp i meg.» Bør Børson regnes av forståsegpåere noe av det aller mest populære en norsk forfatter har skapt. I 1917 begynte han å skrive i Hvepsen, denne føljetongen «Bør Børson.»  Samfunnssatiren innebar ett innlegg i uka. Folk stod å kø foran avisstativene om morgenen, og opplagstallene for avisa skjøt i været. Bør Børson kom i bokform, og skjøt fart forbi andre av forfatterens opplagstall. Toralf Sandø brakte karakteren til scenen, med Sandø i hovedrollen. Bør ble framstilt som en som liksom hadde peiling på «forretningslivet,» en oppkomling – med flaks.

En influencer i sin tid

Hans journalistiske virksomhet er et interessant kapittel. Kvantitativt overgår dette romanene hans. Det spenner over forskjellige felter; Reiseskildringer, dikt, kritikk, aktuelle saker – en kvalitet og mengde som kun finner sidestykke i Bjørnstjerne Bjørnson.

Tilbake i fjellet

I 1921 flyttet han hjem til Rugeldalen, og fjellet for godt. Lenge hadde han syslet med tanken om å flytte tilbake til Rugeldalen og de trakter han alltid hadde følte en sterk tilknytning til. Han var blant annet eneste sønn, og arving til gården. Selv om flyttingen trakk ut i tid, kunne han ikke like tanken om at barndomshjemmet skulle tilfalle utenforstående. Moren døde i 1922, og da flyttet han hjem.  

                                          «Et landskap uten sin maler, musiker eller dikter, er et dødt landskap.»

Sønnen Magnus overtok gammelgården, og moderniserte det: Både interiør og eksteriør. Og her er de aller største verkene til Johan Falkberget blitt til, blant annet «Den fjerde nattevakt» og «Nattens brød.» Hans vaner var enkle, akkurat som gårdsinnredningen. Det eneste som pynter opp veggene, er personligheter innenfor forfatterverden og vitenskap.

Stortingsmannen – representant for Arbeiderpartiet

Falkberget hadde alltid vært sosialt og politisk engasjert. I 1926 ble han med overveldighet valgt inn i Glamos kommunestyret, og måtte – om enn motvillig – ta varaordfører-vervet. Han gikk med iver og interesse inn i det kommunale arbeidet. Det gode, gamle navnet på hjembygda; Rugeldalen – var i ferd med å gå i glemmeboka. Foran Stortingsvalget i 1930 fikk han beskjed om at Sør-Trøndelag sannsynligvis ville innstille han til Stortinget, Falkberget ble etter tid og stunder nominert – og valgt. Det stod om liv eller død for det gamle bergsamfunnet, og Falkberget ble valgt som representant i en tid da stedet historisk slett som nesten aller verst. På Tinget ble han plassert i Kirke- og skolekomiteen. Han ble ofte talsmann for Røros-interessene.  Han talte nokså sjeldent på Tinget, men av innlegg han hadde, ble det fulgt med interesse. Han mente Norge lå foran veldig mange andre land, når det kom til litteratur – som på det tidspunktet hadde hanket hjem 3 Nobelpriser på området. «Skal vi opprettholde vår posisjon, må vi gi våre kunstnere levelige vilkår, mente Falkberget – som gikk inn for statlig kunstnergasje til Herman Wildenvey, en sak som var oppe for Stortinget. Falkberget var nokså tilbaketrukket i Stortinget, da det er grunn til å tro at parlamentsarbeidet forstyrret hans diktergjerning.

Distraksjoner bort fra skrivebordet

Når nytt Stortingsvalg var forestående, ba han seg fritatt fra videre virke – selv om Arbeiderpartiet svært gjerne ønsket hans videre deltakelse. Han ville skrive boka om fjellkvinnen, slik han hadde tegnet henne i «Eli Sjursdotter.» Og «Lisbet på Jarnfjell.» Krevende arbeidsoppgaver holdt han imidlertid borte fra skrivebordet: Medlemskap i Kringkastingsrådets programråd, tillitsverv i forfatterforeningen, Styret for Rørosmuseet, med mer. Han var nærmest ferdig med 1 av 3 bind, i romantrilogien «Nattens brød» (Ann Margritt), da tyskerne invaderte Norge. «Nattens brød» ble så sendt til et svensk forlag, og kom tidligere ut i Sverige, enn i Norge.

«Nattens brød» (1940)

Første bind i denne tittelen, som har undertittelen Ann Margritt, er kulturhistorisk højdare – og innebefatter blant annet folkelivsskildring. Første bok innehar 500 sider. Det skildrer et høyst særpreget samfunn, med spesielle mennesketyper. Noe som også kjennetegner Falkbergets forfatterskap i sin helhet.

Fem okkupasjonsår

Like etter 9. april 1940 kom to flyktninger til Ratvolden. Det var fru statsminister Nygaardsvold og sønnen. De var nærmest innhentet av tyskerne og måtte gå i dekning hos Falkberget. Han fulgte de to flyktningene over grensen. Oppholdet i Sverige ble ikke av lang varighet, men han markerte seg. Han holdt en rekke taler og skrev krasse artikler mot tyskerne i aviser og tidsskrifter. Han ble advart mot å komme hjem, men hjemlengselen ble for sterk, og i slutten av juli reiste han hjem til Rugldalen. Falkbergets kamp mot okkupasjonsmakten foregikk i det stille. Han skrev over 500 brev i krigsårene, satte i gang pengeinnsamlinger, og ytet selv økonomisk støtte til familier, hvor forsørgeren var arrestert

De nære etterkrigsårene

Han var en ivrig forkjemper i Foreningen Norden, for et tettere, mer integrert, nordisk samarbeid. Han holdt en rekke foredrag i Sverige om temaet. Han var glad i bygging og snekring, noe som kom gården i Rugeldalen til gode. Forholdsvis tidlig vant bøkene hans innpass i andre land, først og fremst Sverige.

50 bøker

De aller fleste ungdomsarbeidene hans er vanskelig å framskaffe, og er et yndet objekt for samlere og kjennere. Hans første bok, «imot lys og grav» (1901), eksisterer bare i 3-4 eksemplarer – etter det man kjenner til. Utenom bøkene, er Falkberget bak seg en enorm produksjon av avisartikler: «Hvis du la aller avisartiklene etter hverandre, overgår det kanskje min øvrige litterære produksjon i antall sider,» skal Falkberget selv ha uttalt. Falkbergets eget bibliotek teller noen-1000 bøker. Foruten Skandinavia (og Island), har han hatt gjennomslag i Tyskland og tidligere Tsjekkoslovakia. «Den fjerde nattevakt» har hatt en viss suksess i Frankrike. Den boken har blitt oversatt til en rekke språk, langt utenfor Falkbergets vanlige lesekrets.

De siste årene

På 80-årsdagen 1959 ble Falkberget hyllet både lokalt og i landet for øvrig, og «Nattens brød» nådde et opplag på 40 000 eksemplarer. 1960 ble han utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden, og han var også kommandør av den svenske Nordstjärneorden. Johan Falkberget døde 5. april 1967.