 |
| JOHAN FALKBERGET; Du kan lese mer om han, i Store Norske Leksikon: SNL |
Johan Falkberget fra Røros gav ut over 50 bøker som
forfatter. Han var samtidig journalist/ redaktør, motstandsmann (2.
verdenskrig), og en kort periode Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet
(1931 -1933). Han var uløselig knyttet til menneskene, miljøet og naturen på
Røros, der han arbeidet i gruvene i 20 år, fram til han var 27 (1886 – 1906). Sjelden
har Norge sett en forfatter med større produksjon, av en slik soliditet – der 50
bøker, og journalistisk virksomhet, gav han eksempelvis Norsk Presseforbund
hederstegn i gull. Med høye salgstall og generelt kritikerrost, er hans
posisjon, i 1900-talls litteraturen i Norge, særdeles markant.
Denne gjennomgangen tar utgangspunkt i biografien «Johan
Falkberget – bergstadens dikter,» ispedd andre kilder. Det er denne boken, «Johan
Falkberget – bergstadens dikter,» som er bærebjelken for gjennomgangen, som er
god, om enn noe flakkende. Det kan derfor være krevende å følge kronologien til
tider, selv om denne artikkelen har forsøkt å strukturere tidslinjen. Biografi-boka
er skrevet av Einar Døhl, 1963, der jeg har redusert 160 sider til omkring 10.
Johan Falkberget tok etternavnet sitt, etter inspirasjon fra
en falk han hadde sett. Det er imidlertid noe uenighet om opphavet til navnet,
da enkelte knytter det til et gammelt familienavn, som hadde eksistert lenge. Moren
stammet fra Sverige, fra grensebygdene. Faren var fra Østerdalen. Johan Falkbergets
besteforeldre slo seg ned ved Rugelsjøen, Mikkel og Gunhild Lillebakken. Deres
eneste barnebarn, Johan Petter, ble født 30. september 1879. Besteforeldrene var
sterkt religiøse. – Jeg vokste opp i et høykirkelig hjem, skal sønnen/ Johans far
ha uttalt mange år i etterkant. Det religiøse var også et visst bakteppe i
Johan Falkbergets skriverier.
Tidlig leselyst
Fem år gammel leste Johan Falkberget flytende, blad og
bøker. Av bøker, var det særlig Bibelen som var sentral. Han var 8 år da han
begynte på skolen – og lå langt foran sine jevnaldrende. Avgangseksamen 1.
april 1895 var gnistrende, i så å si samtlige fag.
Livet på Røros
RØROS
- Grunnlaget for Røros-samfunnet var bergverksbedriften Røros Kobberverk og byen omtales følgelig som Bergstaden
- Røros har en kulderekord på −50,4 ℃, satt 13. januar 1914, og er dermed et av de kaldeste stedene i Norge.
- Røros hadde 3 854[7] innbyggere per 1. januar 2023.
- Røros ble helt gjenoppbygget etter at svenske tropper ødela den i 1679.
|
Konfirmant og forfatterspire
I 1895 – 16 år gammel – ble han konfirmert i Røros kirke. Tanken på lærerskolen streifet han noen ganger. Det mest naturlige var imidlertid arbeid i gruvene, der han kunne stige til Oppsynsmann – slik som faren. Faren holdt Bergens Tidende og Verdens Gang, dessuten lokalavisa Fjell-Ljom. Fjell-Ljom var et radikalt blad – og det var boltreplass for mange penneføre karer: Arne Garborg, og mange flere. Det var også dette bladet, som vakte skrivelysten hos Falkberget. 14 år gammel fikk han sin første fortelling på trykk: «En nedsnødd gammelstugu.» Han ville bli dikter. Han skaffet seg lesestoff og lærebøker; Røverromaner, med mer – og han skaffet tidlig pensumbøker beregnet for artiumselever. Både skjønnlitteratur og akademisk-inspirerte tekster opptok han.
De første pennehistorier
16 år gammel skrev han sin første novelle; «Hytten ved
Veslekletten.» Ola Storeng var redaktør i Fjell-Ljom, og trykket det. Senere
kom små skildringer fra fjellet, og sagn, som var plantet i folkedypet. Han ble
gjerne latterliggjort, av enkelte gruve-kolleger. Verst var det, da han gav seg
i kast med skisser til en bok. Noen spøkte om hans ibsenske eller bjørnsonske aspirasjoner.
Han fortatte å skrive, likevel.
Avvisning og manglende gjennomslag
Norge opplevde en aldri så liten oppvåkning i bygdene på vei
mot århundreskiftet, til år 1900. I 1896 ble det stiftet et nytt blad, i
kretsen rundt det som ble kalt Breidablikk. I Breidablikk skrev Olav
Duun sine første dikt. Anders Vassbotn og Anders Hovden representerte
Vestlandet, og selveste Bjørnstjerne Bjørnson sendte et par innlegg. Merkelig
nok tilhørte ikke Johan Falkberget i kretsen rundt Breidablikk, selv om han var
talentfull. Redaktøren kastet Falkbergets første manuskripter – og det er grunn
til å tro at Falkbergets iver avtok. De første bøkene hans kom like over
århundreskiftet, så trangen til skriving kan ikke ha sloknet fullstendig.
Fjell-dikter
Det ble om tid og stunder handelshøyskole-kurs, på Røros. Faren
hadde åpnet en slags frukt-og-tobakk-forretning ved Rørosgruvene, og planen var
at sønnen også skulle delta i denne virksomheten; Johan Falkberget – den senere
ansette forfatteren. Butikken var liten, men plass til kott og kontor, bakerst
i lokalet – der Johan diktet sine tidlige fortellinger. Butikken gikk
imidlertid ikke særlig godt. I 18-års alderen ble Johan Falkberget kjent med en
fjern slektning, Anna Skjølsvold – og de giftet seg etter hvert i Trondheim. Ila
Kirke. Han/ de fortsatte å bo ved Ruglesjøen, og han tjente 45 kroner måneden
på sitt gruvearbeid. Han kom gjerne på kant med gruveledelsen, da han flere
ganger kritiserte arbeidsforhold - og virksomhet, som var uverdig.
De første ungdomsbøkene
I 1901 hadde han sitt første større manuskript klart, 22 år
gammel: «Mod lys og grav.» De var ingen murstein, 39 småsider (39 1/8 A4 sider,
såkalte oktavsider.) Boka kom i en tid med økonomisk nedkonjunktur. Så, tross
popularitet, ble den ikke veldig innbringende. Temaet for boka var ikke
spesielt originalt; Fattigmann imot kakse, såkalt rik/ fattig. Året etter –
1902 – hadde han et nytt manuskript ferdig; «Når livskjellen kjem.» Fortellingen
er skrevet på nynorsk. Formatet var atskillig større enn foregående utgivelse,
men antall sider ble likevel ikke langt: 16. I 1903 kom en ny bok: «Bjarne.» Disse
bøkene kom altså i starten på 20-års alderen.
Forfatterskapet tiltar
Han leste det han kom over, og om tid og stunder ble det mer
tungtveiende litteratur. Sven Nordberg – en kamerat i brakka – syntes det kunne
bli for mye av det gode. Falkberget – på sin side – kom til å beskrive Nordberg
i litteraturen sin, som var en godhjerta rallartype. Rallaren, som figur,
skulle vise seg å bli sentralt for Falkberget. I 1904 var Johan Falkberget
ferdig med et nytt manuskript: «Småfortellinger om småfolk.» Men han fikk det i
retur, og kastet det i ovnen – også Fjell-ljom avviste historiene angående
trykk i tidsskriftet. Han gav likevel ikke opp drømmen om å bli dikter. De to
neste bøkene kom begge i løpet av 1905 – da Falkberget var blitt 26 år. «Vårsus»
og «Moseflyver» het de to bøkene. «Moseflyer» er en samling av fortellinger og
sagn. «Moseflyver» var et vendepunkt i hans forfatterskap, det var en bok som
åpenbart pekte framover. Han tegner omriss av mennesker og miljø, i et
geografisk avgrenset område, som senere ble grunnpilaren i hans forfatterskap:
Røros-inspirasjon.
Enda et sted i Norge får glede av Falkberget
I 1906 hadde Falkberget det meste av sine to neste
manuskripter ferdig. Den organiserte fagbevegelsen var i sterk vekst på denne
tiden. Johan Falkberget og flere arbeidskamerater sluttet seg til. Han hadde
nylig blitt medarbeider av en merkelig liten avis i Steinkjer; «Daggry» - som tromlet
sammen mange skriveføre. På denne tid skrev Falkberget dikt, og noen
noveller. I motsetning til tiden omkring Breidablikk, ble han ikke avvist. Ved
Arbeiderpartiets vekst på denne tid, var det behov for nye aviser rundt omkring
i landet. En oppgave var således å skaffe dyktige journalister. En dag får
Falkberget øye på en annonse i avisen, det skal startes et nytt tidsskrift i Ålesund:
«Nybrott.» Bladet leter en redaktør. Han søker, og får nærmest omgående et «ja.»
Redaktørjobben gav han 40 kroner i uke, 160 kroner måneden. Dette var et stort
økonomisk løft for familien Johan Falkberget. En mann han møtte, fra denne tid,
får han til å ta fram romanplanene igjen; Nils Collett Vogt – og Falkberget
skriver i romanform.
En gruvedikter, med aspirasjon til nasjonalt gjennomslag
Han skriver både for avisa, og skjønnlitterært. Temaet i «Hauk
Uglevatn» er hentet fra gruvene, gruvearbeiderens slit og savn. Man skimtet
konturene av en egenartet dikter; «Han tvinger leseren til å lytte.» «Hauk
Uglevatn» vakte adskillig oppsikt. Nye opplag fulgte, totalt 5 omganger. Andreas
Paulson, litteraturkjenneren i Bergen, kom med noen rosende ord om boka: «…
leseren gis korte, knappe setninger. Han tegner fjelltraktene i uvær og sollys.»
Redaktør-lønningen strakk etter hvert ikke til. Han var blitt familieforsørger,
og bladets inntekter var for små og usikre. Han skrev til en kamerat, ved
gruvene: «Det tryggeste er vel å ta fatt ved feisel og borr.» Han vurderte
altså å gjøre comeback i Røros-gruvene. Ålesund-oppholdet hadde vært en hard og
vond tid, materielt. Denne korte perioden ville likevel få betydning for han, det
skapte en avgjørende vending i hans forfatterskap. Her tok han også fram igjen
utkastet til «Svarte Fjelde,» Livet, og arbeidet ved gruvene, skulle vise seg å
være gjennomgående i hans forfatterskap. Det var ved Ålesund
forfattergjerningen utkrystalliserte seg. På ny bar det til Oslo.
Forfatter-tilslag i Tigerstaden
Han reiste til Oslo for å finne en forlegger. Han forteller
om tiden her, fylt av vekslende hell: «Fra Salomo til hattemaker.» Han skaffet seg en forlegger, og fikk 100
kroner i forhåndshonorar. Han følte seg ovenpå, og spurtet i etterkant av
penge-overrekkelsen inn i en butikk, og kjøpte seg spaserstokk. «Svarte Fjelde»
brakte navnet hans helt i forgrunnen, i det norske litterære landskap. Det ble
en publikumssuksess. Det var både ris og ros, men de aller fleste kunne enes om
at det var nyskapende. Både i valg av miljø, samt språk. Det var hittil ukjente
mennesketyper, som nå gjorde sin entré; Rallaren, blant annet.
Fra Kirkenes til Fredrikstad, i hans landsomfattende
virksomhet
Vinteren 1908 ferdigstilte han et nytt prosjekt; «Mineskud.»
Delvis henter han omgivelser fra gruvene, men bare delvis, denne gangen. Forfatterstipend
mottok han denne våren; Schæffers legat. Han bestemte seg for å dra nordover. Han
sa opp leiligheten i Bjerregårdsgate, og tidlig sommer ble det Nord-Norgeferd. Sommeren
var varm, og insekter nektet han å arbeide. Plutselig kom et jobb-tilbud fra
arbeiderpressen, fra Fredrikstad: «Smålenenes sosialdemokrat,» het utgivelsen. Falkberget
var på nytt på flyttefot.
Rallaren i litteraturen – engasjement i «Sosialdemokraten»
og «Hvepsen.»
I bøkene «Mineskud» (1908) og «Urtidsnatt» (1909) er det
rallaren som peker seg ut som hovedfigur. Etter redaktørtiden i Fredrikstad,
som varte noen måneder, var det tilbake til Oslo – og de flyttet inn i en
leilighet i Vibes gate 24. Større forlag ville etter hvert ha tak i Falkberget.
Han var iferd med å skape seg et navn. Men motgang hørte også med – datteren dør
10 år gammel, og foreldrene blir etter hvert gamle i gården på Rugelsjøen. Og –
han blir ikke utelukkende kritikerrost: Noen var forferdet over språket hans,
som var fulgt av sær-norske ord og vendinger. «Han ødelegger riksmålet,» sa en
landskjent kritiker. Det akademiske språket lå nært opptil dansk, på denne tid.
Miljøet han skulle skildre, kunne derimot ikke beskrives i et slags kvasi-dansk.
Stats-stipend som gir utenlandsopphold
Da han reiste fra Smålenenes sosialdemokrat, trodde
han at journalist-virke var sluttført. Bøkene og honorarer derifra stakk
imidlertid ikke til, når en hel familie skulle forsørges. På denne tid arbeidet
han med to bøker – men bare én av dem ble gitt ut: «Vargfjellet – en samling av
mindre fortellinger.» «Vargfjellet» kom i 3 opplag i løpet av kort tid. Samme
år – 1910 – flyttet han til Grorud. Der ble han boende i mange år, først ved
Lilleborg. Senere Fjellborg. Våren 1911 fikk han Statens Forfatterstipend,
og drar utenlands. Det ble Danmark, Berlin, Wien og Rom. Reisebrevene han
sendte fra utlandet, viser at han fortsatt har fjellet og fjell-folket ytterst
i pannebrasken. I Syden kan han imidlertid fortelle at det slår gnistrer i
folks øyne.
Fra «Eli Sjurdotter» til «Bør Børson»
Falkberget fortsatte som redaktør i Sosial-demokraten. Redaksjonssekretær
Tokerud gav Falkberget en form for abeidsoppgave, en dag: «Vi skulle hatt en
føljetong i bladet. Du får lage en, du som er så god til å dikte!» Så startet
Falkberget med en fortelling: «Eli Sjursdotter.» Først et par år senere, kom «Eli»
i bokform. Han var i mellomtiden blitt tilknyttet vittighetsbladet «Hvepsen.» En
fast inntekt på 100 kroner måneden herifra gav han armsleng, men også
forpliktelser. Senere kom mye av arbeidet han gjorde for «Hvepsen,» i bokform. Spesielt
kan man trekke fram «Bør Børson» - som var eksepsjonell i skandinavisk forstand.
I flere år måtte han holde to husstander; Egen familie, og foreldre hjemme i
Rugeldalen.
Teater, i tilfellet Falkberget
Johan Falkberget skrev lite for scenen; «Det er en voggegave
jeg ikke har fått, eller arbeidsoppgave jeg ikke har lært meg,» har han uttalt
senere. Flere av bøkene hans er imidlertid dramatisert, og noe har blitt film. Ved
én anledning forsøkte han seg som aktør på scenen. Det var våren 1912 i Oslo,
og Intelligenssedlene skrev om denne framførelsen: Falkberget spilte en
frisinnet Stortingsbonde, i «Den siste fest.» «Han spilte med ypperlige
karakteristikk og strålende humør,» er det blitt sagt. Dette var i Sagene
Arbeidersamfunn. Det ble med denne opptredenen.
Gjennombruddet med «Eli» og unike kvinneskikkelser
Kjente kvinner og menn innenfor arbeiderbevegelsen mente han
spredte seg på mange områder. «Eli
Sjursdotter» kom i bokform i 1913. Det var hans første virkelige roman, tatt
størrelsen på boken i betraktning. Emnevalg, mennesker og miljø, representerte
noe nytt i Falkbergets forfatterskap. En kombinasjon av historisk roman og
folkelivsskildring. «Eli Sjursdotter» ble det endelige gjennombrudd for
forfatteren. Den hardeste medfarten, fikk han i hjemlige trakter. «Eli
Sjursdotter» kom i mange opplag, og den senere filmatiseringen gjorde hell og
lykke. Fra og med neste bok, skiftet han forlag. «Av jarleæt,» het den første
boken på Aschehoug Forlag. Den kom i 1914, var blitt skrevet i løpet av noen
sommermåneder – og fikk ymse mottakelse. Det er særlig tre kvinneskikkelser som
skiller seg ut, i Falkbergets rike persongalleri: An-Margritt, malmkjøreren, i
boka «Nattens brød.» Videre Eli Sjursdotter, og deretter Lisbet på Jarnfjell. An-Margritt
og Lisbet Jarnfjell er en av de mest sær-pregede kvinnelige karakterene i norsk
litteratur. «Lisbet på Jarnfjell» kom i 1915. Den beskriver blant annet
ensomheten og de barske omgivelsene enkelte er vokst opp i.
En bredde i forfatterskapet
Falkberget var, som sagt, svært produktiv: Det var noveller,
biografier, historiske avhandlinger, bokmeldinger, dikt og politiske innlegg.
Av og til samlet han dette sammen – og utga det i bokform. Eventyrhistoriene er
et interessant kapittel; Han gir ut Jutulhistorier. Den vitner om fortellerglede,
og smittende fantasi. Jutulhistoriene kommer i mange opplag, og senere
revideringer. Eventyrene opplevde enestående suksess, og gjorde samtidig inntrykk
utenlands. Det er blitt oversatt til flere språk. Han laget dessuten nye og
ukjente mennesketyper. Øverst, i så måte, troner nok fjellprinsessen Vårsnø.
Konflikt og romantikk
Tidlig ble Falkberget utpekt til romantikeren i den nye
litteraturen. Menneskene er nært knyttet til naturen, og man møter gjerne en
sterk Gudstro hos menneskene. Den religiøse undertonen er gjerne gjennomgående
i flere av Falkbergets verker. Og gjerne er innslaget sterkest i diktene. Men
også i novellene, og de større romanene. «Brændoffer» (1917) er en kraftig
kritikk av samfunn som deler mennesker opp i to leire; En – på solsiden, i den
trygge tilværelsen. Den andre – massene, som lever i slitet, i resignasjonen, i
trelldommen. Naturskildringene er gjerne noe av det sterkeste man sitter igjen
med, etter å ha lest en bok av Falkberget.
«Bør Børson» blir til
I mange år hadde Falkberget bodd på Grorud i Oslo, som han –
ifølge brev – fortonte seg som en slags «utlendighet.» Han ville til stadighet
flytte hjem igjen, til fjells: «Det er en drakamp i meg.» Bør Børson regnes av
forståsegpåere noe av det aller mest populære en norsk forfatter har skapt. I
1917 begynte han å skrive i Hvepsen, denne føljetongen «Bør Børson.» Samfunnssatiren innebar ett innlegg i uka. Folk
stod å kø foran avisstativene om morgenen, og opplagstallene for avisa skjøt i
været. Bør Børson kom i bokform, og skjøt fart forbi andre av
forfatterens opplagstall. Toralf Sandø brakte karakteren til scenen, med Sandø
i hovedrollen. Bør ble framstilt som en som liksom hadde peiling på «forretningslivet,»
en oppkomling – med flaks.
En influencer i sin tid
Hans journalistiske virksomhet er et interessant kapittel. Kvantitativt
overgår dette romanene hans. Det spenner over forskjellige felter; Reiseskildringer,
dikt, kritikk, aktuelle saker – en kvalitet og mengde som kun finner
sidestykke i Bjørnstjerne Bjørnson.
Tilbake i fjellet
I 1921 flyttet han hjem til Rugeldalen, og fjellet for godt.
Lenge hadde han syslet med tanken om å flytte tilbake til Rugeldalen og de
trakter han alltid hadde følte en sterk tilknytning til. Han var blant annet
eneste sønn, og arving til gården. Selv om flyttingen trakk ut i tid, kunne han
ikke like tanken om at barndomshjemmet skulle tilfalle utenforstående. Moren
døde i 1922, og da flyttet han hjem.
«Et
landskap uten sin maler, musiker eller dikter, er et dødt landskap.»
Sønnen Magnus overtok gammelgården, og moderniserte det:
Både interiør og eksteriør. Og her er de aller største verkene til Johan Falkberget blitt til,
blant annet «Den fjerde nattevakt» og «Nattens brød.» Hans vaner var enkle,
akkurat som gårdsinnredningen. Det eneste som pynter opp veggene, er
personligheter innenfor forfatterverden og vitenskap.
Stortingsmannen – representant for Arbeiderpartiet
Falkberget hadde alltid vært sosialt og politisk engasjert. I
1926 ble han med overveldighet valgt inn i Glamos kommunestyret, og måtte – om enn
motvillig – ta varaordfører-vervet. Han gikk med iver og interesse inn i det kommunale
arbeidet. Det gode, gamle navnet på hjembygda; Rugeldalen – var i ferd med å gå
i glemmeboka. Foran Stortingsvalget i 1930 fikk han beskjed om at Sør-Trøndelag
sannsynligvis ville innstille han til Stortinget, Falkberget ble etter tid og
stunder nominert – og valgt. Det stod om liv eller død for det gamle
bergsamfunnet, og Falkberget ble valgt som representant i en tid da stedet
historisk slett som nesten aller verst. På Tinget ble han plassert i Kirke- og
skolekomiteen. Han ble ofte talsmann for Røros-interessene. Han talte nokså sjeldent på Tinget, men av
innlegg han hadde, ble det fulgt med interesse. Han mente Norge lå foran veldig
mange andre land, når det kom til litteratur – som på det tidspunktet hadde
hanket hjem 3 Nobelpriser på området. «Skal vi opprettholde vår posisjon, må vi
gi våre kunstnere levelige vilkår, mente Falkberget – som gikk inn for statlig
kunstnergasje til Herman Wildenvey, en sak som var oppe for Stortinget. Falkberget
var nokså tilbaketrukket i Stortinget, da det er grunn til å tro at parlamentsarbeidet
forstyrret hans diktergjerning.
Distraksjoner bort fra skrivebordet
Når nytt Stortingsvalg var forestående, ba han seg fritatt
fra videre virke – selv om Arbeiderpartiet svært gjerne ønsket hans videre
deltakelse. Han ville skrive boka om fjellkvinnen, slik han hadde tegnet henne
i «Eli Sjursdotter.» Og «Lisbet på Jarnfjell.» Krevende arbeidsoppgaver holdt
han imidlertid borte fra skrivebordet: Medlemskap i Kringkastingsrådets
programråd, tillitsverv i forfatterforeningen, Styret for Rørosmuseet, med mer.
Han var nærmest ferdig med 1 av 3 bind, i romantrilogien «Nattens brød» (Ann
Margritt), da tyskerne invaderte Norge. «Nattens brød» ble så sendt til et
svensk forlag, og kom tidligere ut i Sverige, enn i Norge.
«Nattens brød» (1940)
Første bind i denne tittelen, som har undertittelen Ann
Margritt, er kulturhistorisk højdare – og innebefatter blant annet
folkelivsskildring. Første bok innehar 500 sider. Det skildrer et høyst
særpreget samfunn, med spesielle mennesketyper. Noe som også kjennetegner
Falkbergets forfatterskap i sin helhet.
Fem okkupasjonsår
Like etter 9. april 1940 kom to flyktninger til Ratvolden.
Det var fru statsminister Nygaardsvold og sønnen. De var nærmest innhentet av
tyskerne og måtte gå i dekning hos Falkberget. Han fulgte de to flyktningene
over grensen. Oppholdet i Sverige ble ikke av lang varighet, men han markerte
seg. Han holdt en rekke taler og skrev krasse artikler mot tyskerne i aviser og
tidsskrifter. Han ble advart mot å komme hjem, men hjemlengselen ble for sterk,
og i slutten av juli reiste han hjem til Rugldalen. Falkbergets kamp mot
okkupasjonsmakten foregikk i det stille. Han skrev over 500 brev i krigsårene,
satte i gang pengeinnsamlinger, og ytet selv økonomisk støtte til familier, hvor
forsørgeren var arrestert
De nære etterkrigsårene
Han var en ivrig forkjemper i Foreningen Norden, for et tettere,
mer integrert, nordisk samarbeid. Han holdt en rekke foredrag i Sverige om
temaet. Han var glad i bygging og snekring, noe som kom gården i Rugeldalen til
gode. Forholdsvis tidlig vant bøkene hans innpass i andre land, først og fremst
Sverige.
50 bøker
De aller fleste ungdomsarbeidene hans er vanskelig å
framskaffe, og er et yndet objekt for samlere og kjennere. Hans første bok, «imot
lys og grav» (1901), eksisterer bare i 3-4 eksemplarer – etter det man kjenner
til. Utenom bøkene, er Falkberget bak seg en enorm produksjon av avisartikler: «Hvis
du la aller avisartiklene etter hverandre, overgår det kanskje min øvrige
litterære produksjon i antall sider,» skal Falkberget selv ha uttalt. Falkbergets
eget bibliotek teller noen-1000 bøker. Foruten Skandinavia (og Island), har han
hatt gjennomslag i Tyskland og tidligere Tsjekkoslovakia. «Den fjerde nattevakt»
har hatt en viss suksess i Frankrike. Den boken har blitt oversatt til en rekke
språk, langt utenfor Falkbergets vanlige lesekrets.
De siste årene
På 80-årsdagen 1959 ble Falkberget hyllet både lokalt og i
landet for øvrig, og «Nattens brød» nådde et opplag på 40 000 eksemplarer. 1960
ble han utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden, og han var også
kommandør av den svenske Nordstjärneorden. Johan Falkberget døde 5. april 1967.
