Folkekultur eller finkultur?

Flott låt!

Slike oppdelinger blir aldri blir løst. Legg gjerne igjen din refleksjon under. Begrunn og forklar om dette er finkultur eller folkekultur.

Did you ever had to make up your mind

Did you ever have to make up your mind

Flott låt! Handler blant annet om ettertanke. Musikalsk eleganse, som kanskje bare engelskmenn kunne lage?

Ironi

Likte Politiskolen 2 (og 4)

Oppfør deg alltid skikkelig, er mitt råd.  

Husker jeg har tenkt en del på hva som er riktig porsjon selvironi, for et menneske? Jeg har tidligere vært på tilbudssiden, kanskje litt for mye? Det startet vel med et ønske om å gjøre omgivelsene litt mer lystigere, utenfor hjemmets vegger? Barn liker at ting er morsomme, og jeg var her langt i fra noe unntak – var vel en primus motor på dette felt? Var et veldig moralsk barn vil jeg hevde (en voldsm barnetro blant annet)– så det var aldri slik at det gikk på bekostning av noen? 

Senere var jeg ganske frimodig – men aldri over noen former for grenser. På barneskolen ble jeg opptatt av særlig stemmebruk, og var ellers flink på skolen. Tøysingen gikk ikke på bekostning av det faglige. Hadde en drivende god frøken, og en flott klasse.

Tenkte ikke over at jeg bø på meg selv. Det som imidlertid har forundret meg er at det på et stadiet kom til det punkt at jeg skulle ha selvironi på ”alt.” Ironien skulle gå fra et virkemiddel, til et levesett. Jeg har ikke, vil jeg si, levd ironisk. Og jeg mener – i sin enkelthet at selvironi er noe et menneske ikke skal forlange av et annet menneske.  Det skal komme innenfra – fra den enkelte. Humorfaglig har jeg stått i et form for skjæringspunkt mellom humoristen og ironikeren, et ikke enkelt spenningsfelt   som du kan lese mer om ved å lese artikkelen om Søren Kierkegaard på dette nettstedet. Kommer sikkert senere til å komme tilbake til dette temaet – da mer på ironi i offentligheten.

Hard to stay awake

Dette er et eksempel på flott opptreden: Min favorittlåt av Morten Abel, Hard to stay awake. Den er liberal fordi den er menneskevennlig. Har hørt på denne til det nesten kjedsommelige, men det er et par år siden sist. Har vært på Morten Abel-konsert i Oslo Spektrum, våren 2003. Liker særlig godt åpningen, både musikalsk og tekstlig.

Illiberal opptreden

Det har alltid gått en spenning i den liberale bevegelse over gamle og nye verdier, ellers det Scott Flanagan omtaler som frihetlig og autoritær verdiorientering. Det er faktisk aldeles ikke slik at de liberale partiene er fullstendig frihetlige – alle partier i liberal-demokratiet vil variere på denne aksen, og alle er såkalt liberale. Men jeg er veldig lei av å bruke dette ordet overalt. Hvis vi skal overføre gamle og nye verdier til konkrete politiske saker, kan det være vanskelig. Dette fordi det ikke eksisterer noen kausale mekanismer mellom idé og sak – det lar seg ikke observere. Man må bare tenke seg til en sammenheng. Obs: Det er blant annet derfor det ikke heter sammenheng, men statistisk sammenheng. Uansett – skal vi finne en sak kan det være kamerahåndtering, dette kan være både liberalt og illiberalt. Det er derfor en viss mediekritikk i det jeg skriver. Rent mediefaglig kan man foruten normalperspektiv bruke fugle- eller froskeperspektiv. Filmes man i fugleperspektiv framstår man ydmyk, mens hvis man filmes i froskeperspektiv vil man framstå autorititær.

Og det er nok det den tidligere danske utenriksminister Uffe Ellemann-Jensen reagerer på. Det er illiberalt å være autoritær – og det er derfor ikke rart han reagerer på opplegget. 

Homeless

Mange grunner til å skrive om Paul Simon for tiden.

Kan eksempelvis trekke fram sangen Homeless, i samarbeid med Ladysmith Black Mambazo.

Det er lenge siden jeg har hørt på den.

Gjør Teaterkonsert Mozart tilgjengelig for allmennheten

Via Spotify eller Youtube. Her er link til Teaterkonsert Mozart. Storslått! 

Har hatt et formidlingsbehov

Det er derfor ikke rart at det ble lærer. 

Alle mennesker skal bli sett - og i det minste ikke få karakteristikker etter seg. Har aldri sett på meg selv som noe karrieremenneske, selv om jeg kanskje har vært det - drevet fram av et ønske om å formidle noe. Da jeg var helt liten ville jeg bli skuespiller. Likte å leke - aldri som en flukt bort fra en selv, men tøyse og tulle - og synge. Senere var det politikk som grep interessen. Slektskapet til teater er kanskje nært, jeg var samfunnsengasjert - som jeg mener teatret også bør være. Ellers var det det rituelle og den gode replikk som var tiltalende. Skriving har alltid vært kjekt, derfor ble vel journalistikk et tredje alternativ. Men husket at jeg tidlig ville bli prest, politimann og bonde - derfor var kanskje ikke skuespiller så unaturlig?

Som lærer har jeg vært opptatt av folk og fag, og er påpasselig med å ikke forkynne personlige meninger - annet enn det som det er en gjengs oppfattelse om, uten at det skal bli selvfølgeligheter.

Husker en venninne på videregående sa jeg ville bli en god lærer, og husker jeg satt veldig pris på dette.

Hvis jeg skal oppsummere med ett ord hvorfor jeg landet ned på partiet Venstre er det fordomsfriheten.

Legger ved et bilde fra Oslo-perioden, tatt av eks-kjæreste, i 2002. En ung mann som ikke vet helt hva han skal bli.  

PS! bildet under er ikke tatt av verken meg eller eks-kjæreste.

En enkel sang om anstendighet

Et forslag til et sceneinnslag, som jeg vel kanskje kom på for 16 år siden – og som kanskje er enda mer aktuelt i dag? Det var den gangen jeg hadde en liknende dress som nedenunder, jeg kom på innslaget: Sangen heter En enkel sang om frihet. Du trenger svart dress, en barkrakk og helst et kor i bakgrunnen. Og – en noenlunde habil sangstemme i underholdningsvise-sjangeren. Da er det bare å sette seg ned på barkrakken, med det ene benet på bakken, og det andre benet på den nederste stålrammen – og synge teksten under (engelsk versjon - A simple song of freedom), til forsvar for menneskets verdighet. Flott låt! 

Come and sing a simple song of freedom

Sing it like you've never sung before

Let it fill the air

Tell the people everywhere

We, the people here, don't want a war.

Hey there, Mister Black Man can you hear me?

I don't want your diamonds or your game

I just want to be someone known to you as me

And I will bet my life you want the same

Come and sing a simple song of freedom

Sing it like you've never sung before

Let it fill the air

Tell the people everywhere

We, the people here, don't want a war.

Seven hundred million are you listening?

Most of what you read is made of lies

But speaking one to one, ain't it everybody's sun

To wake to in the morning when we rise?

Come and sing a simple song of freedom

Sing it like you've never sung before

Let it fill the air

Tell the people everywhere

We, the people here, don't want a war.

Brother Solzhenitsyn, are you busy?

If not, won't you drop this friend a line?

And tell me if the man, who is plowing up your land

Has got the war machine upon his mind?

Come and sing a simple song of freedom

Sing it like you've never sung before

Let it fill the air

Tell the people everywhere

We, the people here, don't want a war.

No doubt some folks enjoy doing battle

Like presidents, Prime ministers and kings

So let's all build them shelves where they can fight among themselves

And leave the people be who love to sing.

John Locke – borger og statsmakt

Bird on the wire

Like a bird on a wire                                                     

Flott låt! Flott tolket av Katey Sagal

like a drunk in a midnight choir
I have tried in my way to be free
like a worm on the hook
like a knight from some old-fashioned book
I have saved all my ribbons for thee

and if I have been unkind
I hope that you will just let it go by
and if I have been untrue
I hope you know it was never to you

like a babe stillborn
like a beast with his horn
I have torn everyone who reached out for me
but I swear by this song
and by all that I have done wrong
I will make it all up to thee

I saw a beggar leaning on his wooden crutch
he said to me "you must not ask for so much"
and the pretty woman leaning in her darkened door
she cried to me "hey, why not ask for more?"

like a bird on the wire
like a drunk in a midnight choir
I have tried in my way to be free

Elsa Nordvang har betydd mye for veldig mange

Hun var i en årrekke sjef for Rogaland Teaters Barneteater, og hadde det ikke vært for henne hadde nok ikke Barneteatret eksistert i dag, for man skal se langt etter folk av hennes kaliber.

Du finner selvsagt informasjon om henne på nettet – og derfor vil jeg ikke skrive det mest opplagte. Har ikke lest meg opp på Elsa Nordvang for anledningen, derfor kan denne artikkelen overlappe med opplysninger andre steder.

Innledningen er kanskje forslitt, men den er like fullt sann. Elsa Nordvangs standhaftighet reddet nok Barnetatret fra ulike teatersjefers mer verdiløse syn på Barneteatret. Men hun fikk også drahjelp av tidligere tiders kulturstøtte: I gamle dager, for over en generasjon siden, var det slik at institusjonsteatre fikk kulturstøtte ut i fra hvor mange forestillinger, eller antall publikummere, man hadde. Med et barnetater som årlig trakk titusener til teatersalen, betydde det klingende mynt i kassen for teatret, som da kunne kanalisere pengene til andre oppsetninger. Men; dette hadde ikke gått uten Elsa Nordvang, som stort sett årlig var regissør for Barneteater-oppsetningen av høy kvalitet i et sammenliknende perspektiv, og var etter det jeg mener et fremragende organisasjonsmenneske. Barneteatret overlevde, tross omlegging av kulturstøtte blant annet, med Elsa ved roret. Og – det overlevde takket være hennes ryddighet og skikkelighet. Det er kanskje det jeg husker henne for.

I teaterbransjen, som annen kunst, er det enkelte man synes rett og slett  er bedre enn andre - og det er mye subjektivitet i bildet. Elsa hadde også sine favoritter, men med tanke på dette fenomenets utbredthet, vil jeg omtale Elsa som nøktern på dette felt. Hennes bærende teatersyn var at spilte man hovedrolle en dag, ”skulle man bære brett” neste gang - hvilket tonet ned stjernedyrkelsen. Det skilte seg fra tidligere syn ved blant annet Barneteatret, så vel som andre institusjoner i andre verdenshjørner – og det er uvisst hva som er dagens syn ved Barne- og ungdomsteatret? Selv opplevde jeg slikt, og det var slikt. Jeg har hatt større roller ved Barneteatret, etterfulgt av det jeg vil omtale som slash-roller, der ett eksempel er innbygger/ lakris i oppsetningen Charlie og sjokoladefabrikken (1991), hvilket understøtter Nordvangs teatersyn.

Det jeg husker Elsa aller best ved, var hennes oppriktighet. Jeg kom ikke noe nært Elsa, selv om jeg har spilt, etter skrivende stunds opptelling, over 750 forestillinger ved Rogaland Teater (fordelt på Barneteater, og ”voksenteater”). Hun hadde en framtoning som jeg ikke finner noe annet ord for enn oppriktig. På grensen til naivisme, som man gjerne finner hos intelligente mennesker – selv om hun nok neppe var uvettig godtroende. Denne oppriktigheten fortonte seg heller ikke som ironisk (forestilt uvitenhet), men snarere et pedagogisk grep for å gjennomføre det hun trodde på, og hvilke idealer hun indirekte opplærte oss andre i. Jeg har en håndfull kvinner som har betydd enormt mye i mitt liv, og Elsa var en av dem. Men jeg kom henne aldri nær - man klemmer blant annet liksom ikke dronningen. 

Tømmerhogst er en fin hobby

Har alltid likt å arbeide med treverk. 

Lukten av sagspon er ikke så verst, og når man ofte jobber med akademiske kunstferdigheter, kan det være greit å ha en hobby, som er bokstavelig talt mer håndfast. Det er alltid kjekt å se resultater av det man driver med, og tømmer ser man lett resultater av. Knirkelyden av trær som ramler nedover er ikke så verst? Denne helgen og uken i forkant har gått med til vedhugging, og det er frigjørende å ryke energisk inn i treverket. Måtte det bli mer arbeid med tømmer framover, det er god trening også. 

Flott forestilling med Kristian Arntsen

Kristian Arntsen redder verden er befriende. 

Arntsen er som komiker og menneske sjelden vare, han byr på seg selv med både stil og eleganse. Dette er en balansegang som ikke alltid er like lett, men Arntsen håndterer dette utmerket, fra de skrå bredder. Han er på tilbudssiden i showet Kristian Arntsen redder verden. Dette får kanskje ikke fullt utløp i hans personlige betraktninger, som det kanskje kunne vært mer av i showet. Men det et er ikke først og fremst som stand up-komiker Arntsen er viden kjent, men heller som figurmaker. Han er en klassisk komiker, i ordets beste forstand. Han tar karakterene i forsvar, og gir dem varme. Og det er unntaksvis dette blir i en eller annen forstand kjedelig , som kan være av ulike grunner for, generelt. Arntsen innehar en absurditet, og evne til å se de små detaljer i rollefigurene, og det er de små tingene – som humor generelt – hvilket løfter forestillingen og Arntsen, i en særklasse. Mimikken og galskapen er foredlet i anstendige former, og man skal som sagt lete langt mellom slike komikere av dette gode slaget – i ordet god sine alle betydninger. Kostymene og effektmakeriet, parykker og rekvisitter, er akkurat tilstrekkelig til at det essensielle ved figurene treffer publikum. Kristian Arntsen tørr rett og slett ta figurene til den spinnville ytterlighet, samtidig som han beholder roen som entertainer. Kan godt gi denne forestillingen en femmer på terningen. 

Moonshadow

Flott låt! Skrevet av Cat Stevens, her tolket av Mandy Moore. 

Oh, I'm bein' followed by a moonshadow, moonshadow, moonshadow. Leapin and hoppin' on a
moonshadow, moonshadow, moonshadow

And if I ever lose my hands, lose my plough, lose my land,
Oh if I ever lose my hands, Oh if I won't have to work no more.

And if I ever lose my eyes, if my colours all run dry,
Yes if I ever lose my eyes, Oh if I won't have to cry no more.

Oh, I'm bein' followed by a moonshadow, moon shadow, moonshadow

Leapin and hoppin' on a moonshadow, moonshadow, moonshadow

And if I ever lose my legs, I won't moan, and I won't beg,
Yes if I ever lose my legs, Oh if I won't have to walk no more.

And if I ever lose my mouth, all my teeth, north and south,
Yes if I ever lose my mouth, Oh if I won't have to talk...

Did it take long to find me? I asked the faithful light.
Did it take long to find me? And are you gonna stay the night?

Moonshadow, moonshadow, moonshadow, moonshadow.

Låtskriver:                               
YUSUF ISLAM, CAT STEVENS

Låtsnekker Stevens

Cat Stevens, som han én gang i tiden kalte seg, var en av de aller fremste førstegenerasjons singer/ songwriters.

Hans egentlige navn var Steven Giorgiou (f. 1948), og er idag muslim og heter Yusuf Islam. Steven var sønn av en gresk-kypriotisk far og en svensk mor, så det har alltid vært ulike kulturelle strømninger i Steven Giorgiou – en slags inkarnasjon av Londons pulserende internasjonale liv. Først kan det være hensiktsmessig å snakke litt om tidsånden som én av vise-pionérene tilhørte. Han var av den såkalte 1945-generasjonen, oppvokst i fred og toleransens tidsalder – skal vi tro bokforfatteren David Evans (1995:1). Den unge generasjonen var fri-tenkende, individualister, som var kritisk til den konformitet man så i alskens institusjoner og samfunnslag (Evans 1995:1). I dette samfunnsklimaet så kanskje særlig musikkprodusenter at det lot seg tjene penger på den unge generasjonen, ved å lage forholdsvis billige plater (gjerne bare med en gitar og stemme), som kunne selge i million-opplag. På den måten var Cat Stevens rett mann, på rett sted, til rett tid. 

Kreativ atmosfære

I gatene rundt Charing Cross Road og Denmark Street i Londons West End lyttet musikkfolk til unge mennesker, som både sang personlige og opprørske sanger – hvilket skilte seg fra førkrigs-generasjonens amerikanske musikkinnflytelse, der Hollywood ble premissleverandøren, med deres rigide shoo-ba-di-doo. Imidlertid var selvsagt den nye musikkstilen inspirert av Amerika fortsatt, men i England begynte man blant annet å lage musikk som var mer genuint britisk, for den unge generasjonen, og samtidig universell. Elvis Presley og Bill Haley hadde hoftevrikket og sunget om klokker som klang, og ble banebrytende utover De forente amerikanske stater (Evans 1995:1). Dette brøytet vei for 68-ernes overtakelse av låt-snekringen, så vel som andre opprør. Og – ny generasjon gav nye muligheter: Kanskje for første gang i historien ble det vanlig at den yngre generasjon kom hjem med mer penger i lommeboken, enn sine foreldre? (Evans 1995:3). Dette viser hvilke muligheter som lå åpne for 45-generasjonen, som ville høre sin tids sanger og kulturelle ytringer, også i eteren. 

Steves barndomsår

London var allerede tidlig i etterkrigen en multikulturell smeltedigel, der impulser fra ulike kulturer skapte en dynamisk skapertrang. Folk strømmet til fra Afrika, Karibia, India, Russland – og Hellas, for å nevne noe (Evans 1995:6). I denne atmosfæren var det gresk-svenske Stephen Dimetre Giorgiou ble født (Evans 1995:9). Han kalte seg som ung bare Steve, før han tok kunstnernavnet Cat Stevens. Postadressen til Stevens barndomshjem var Shaftesbury Avenue, som skrånte mot to verdener: New Oxford Street i nord, og mot overnevnte gate i sør (Evans 1995:11). Stedet ligger like nord for Camebridge Circus, i Nord-London (Charlesworth 1984:8). Hans gresk-kypriotiske far – Stavros - var kokk på familiens bistro, der familien bodde i etasjen over kjøkkenet. Bistroen bar navnet The Moulin Rouge (Charlesworth 1984:8). Moren, Ingrid, var støttende og lojal overfor mannen sin - og ellers lys og vakker. Over gaten fra bistroen lå Shaftesbury Teater, som markerer utposten i Londons teaterdistrikt. Det var blant annet her musikalen Hair spilte i mange år, symptomatisk for Cat Stevens i vindusposten like over gaten, som også var barn av sin tid, markerte dette en ny tid. Steven var i en ungeflokk på tre, blant mellomstemann David og storesøsteren Anita, som sammen med Stevens mor stelte pent med yngstemann, og var til de grader stolt av Steven. Ingrid var en praktfull dame, og visstnok ukomplisert (Evans 1995:11). Hun snakket varmt og kjærlig, med en viss svensk aksent – etter å ha kommet til Storbritannia som barnepasser i 1937 (Evans 1995:11; Charlsworth 1984:8). Faren var staut, og visstnok kjekk i sin ungdom, men hadde blitt ganske velholdt med årene – og snakket livet i gjennom med bred gresk-kypriotisk tilsnitt. Han beholdt sin middelahavsaktige framtoning og sjåvinistiske væremåte (Evans 1995:12). En av Cat Stevens mest kjente sanger, Father and son – regnes som en selvbiografisk låt, om en ung mann som vil gå sine egne veier, men fremdeles ha sin fars kjærlighet (Evans 1995:12) – kanskje en vanskelig oppgave? Og – selvbiografisk, ved at Cat Stevens var noe mildere enn sin far. Stavros var en person som snakket før han tenkte (Evans 1995:13), impulsiv og direkte. En og annen fanatisk replikk før hjernen var tilkoblet, kunne forekomme. Kjernefamilien Georgiou var preget av godt samhold, og vanskelig å komme innpå for utenforstående (Charlsworth 1984:9).  Hans bestevenn i unge år var en gutt ved navn Eddie (Evans 1995:15), som beskrives full av håp og energi. Strøket i West End var veldig blandet, der det fantes pomp og prakt og fattigdom, side om side (Evans 1995:16). Steve var svært ofte i Eddies barndomshjem, fylt av hjerterom (Evans 1995:16). Folk, som kjente til deres vennskap, husker de alltid laget sanger, der de brukte parker og caféer, til å skrive lyrikk (Evans 1996:18). Og – musikaliteten ble stimulert av Stevens far, som hadde kjøpt båndopptaker til sønnen (Evans 1996:18). Steve kunne gjerne være en rakkerunge i ny og ne, men klarte alltid å snakke seg utav enhver situasjon (Evans 1996:21). Når Steve vokste seg større, ble han fremragende på skolen (Evans 1996:22). Én av Steves tekster lyder: “Remember the day’s at the old school yard, we used to laugh a lot!” Åpenbart var det mye latter I Cat Stevens barndoms verden, Steven skapte mye latter og glede rundt seg. Han hadde en sterk karakter, og brukte denne styrken til å være avslappet i forhold til omgivelsene (Evans 1996:22).

Steven Demetri Georgious unge år

Steven følte seg som et annerledes barn. Han klatret kanskje steder han ikke burde klatre, og skrev morsomme og rare historier, om både byen og Themsen (Charlesworth 1984:9). Han brukte mye tid på å tegne og fargelegge tegneseriestriper. Hans første mål i livet var å bli maler, slik hans onkel Hugo i Sverige (Charlesworth 1984:9). Den første skolen han gikk på var romersk-katolsk, så han vokste opp som kristen, der han sang hymner om morgenen, og gikk i kirken søndager og tirsdager. Den unge Steven elsket historiene om Jesus og disiplene, forteller Cat Stevens selv (Charlesworth 1984:9). Han var som barn sjenert, og hadde problemer med å uttrykke seg overfor de andre. I stedet for å leke med andre barn, satt han gjerne hjemme og tegnet – og følte i det hele tatt det mye lettere å uttrykke seg selv gjennom kunst (Charlesworth 1984:9). Sangen Jerusalem – som for oss nordmenn kanskje er best kjent gjennom Night at the proms – ble tidlig en favoritt for Steve, han følte en tilhørighet til musikk (Charlesworth 1984:10). Den første store musikkopplevelsen for Steve kom da han bare var 9 år, i hvert fall hadde oppsetningen premiere da: West Side Story. I en alder av ti ble han revet med av Laurie Londons He Got The Whole World In His Hand (som finnes på Spotify). Fra og med da,lekte han med tanken om et liv på scenen. Et paradigmeskifte, som for mange andre, var The Beatles, som slapp sin første plate da Steve var 15 år. Dagene gikk på dette tidspunktet med til lytting til The Beatles, Bob Dylan og Leadbelly. Han huskes fra skolebenken som kvikk, en som lærte raskt (Evans 1996:49). Han huskes også tidlig som en poet, om enn ikke så god som han ble - på grunn av manglende livserfaring (Evans 1996:49). Man kunne snakke om allslags med Steven Georgiou, særlig Charles Dickens (Evans 1996:49). Og biler (Evans 1996:63).

Hvor ble han oppdaget?

Cat Stevens begynte å holde konserter på et sted kalt The Marquee (Evans 1996:33). Han har alltid hatt god diksjon, da han sang kunne man høre teksten, og han var karismatisk. Gutterommet var fylt med gitarer (Evans 1996:35). Han var 18 år, da han kom med sin første hit: I love my dog (1966). Cat Stevens I love my dog nådde opp til en 27. eller 28. plass på en renommert britisk hitliste (Evans 1996:41), den gang toppet av Beach Boys Good Vibrations. I love my dog ble regnet som annerledes fra resten av hitliste-sangene, Cat Stevens var særegen. Den andre singelen som ble sluppet kom i 1967; Matthew and son. Demoen, med bare Cat Stevens og en kassegitar, hadde blitt spilt for Tony Hall på plateselskapet Decca  - som ikke likte sangen overhodet. En herre ved navn Tony Hall bestemte seg likevel for å lage en symfonisk utgave av låten, med både fioliner og harpe – 25 musikere totalt. Sangen fungerte som en japansk strikkmotor på britiske hitlister; den steg raskt til andreplass (den høyeste plassering en Cat Stevens sang noengang nådde), men ramlet ut etter ganske kort tid. På kort tid solgte den imidlertid 90.000 eksemplarer. Den gang var det The Monkees I’m a believer, som toppet hitlisten. Så forsvant Cat Stevens fra offentligheten i nesten to år, men levde nokså uforstyrret i sitt barndomshjem, over bistroen, på gutterommet (Charlesworth 1984:6; 17). I mellomtiden, før han returnerte som soloartist, skrev han The first cut is the deepest, som ble utgitt av P.P. Arnold (flott versjon) – og senere sunget av blant andre Rod Stewart, i blant dem også Cat Stevens selv. Hvorfor sangene til Cat Stevens er ganske nedpå, og for mange noe triste, kommer av at Cat Stevens alltid skrev når han var i ulage (Charlesworth 1984:22). Hans første album kom i februar 1967, og inneholdt 14 sanger, som først og fremst fikk medfart av kritikerne. "Cat Stevens første album er verken fremragende eller overraskende,” ifølge datidens kritiker i bladet Melody Maker. Med de tre overnevnte hiter, hadde Cat Stevens etablert seg som en slagermaker sommeren 1967 (Charlesworth 1984:27). Hans inntekt nådde 1000 pund i uken, noe han fikk fra plateinnspillinger, låtskriver-royalties og enkelte sceneopptredener. Foruten det britiske markedet var han Frankrike-venn, Tyskland-venn og Nederland-venn, der platesalget nådde britiske størrelser. Ifølge kilder i boka av Evans, var han megastjerne i Frankrike og Tyskland (Evans 1996:80). 

Musikalkomponist

Han kalte seg for Cat Stevens fordi en jente en gang fortalte han at han hadde øyne som en katt (Evans 1996:44). Han var i starten av karrieren ikke særlig artikulert, noe som tiltok med årene (Evans 1996:59). Det var to musikal-planer i Cat Stevens artistliv. Den første var tanken om en scenemusikal ved navn The Mexican Flower (Charlesworth 1984:27). Den andre var Revolussia - planene her kom noe lenger. Tanken om denne musikalen bar han med seg i tre år,  han skrev mange sanger til musikalen – blant annet Father and son. Siden platen ikke ble noe av, utkom sangene på senere album, i foredlet utgave - først og fremst tekstlig. Det var kanskje ikke så naturlig å synge og tsaren, løsrevet fra konteksten? 

Begrepet singer/songwriter

Uttrykket kan dateres til midten av året 1968, og stedet California. Det var året da Joni Mitchell slapp sitt første album, og James Taylor sendte sin første demo til Apple Records og dets leder, Peter Asher (Charlesworth 1984:32).  På denne tiden entret også både Leonard Cohen og Randy Newman musikkindustrien, der tekstene ble langt langt viktigere enn tidligere. Man måtte lytte medfølende og forståelsesfullt. Filmen The Graduate med Dustin Hoffman forandret mannsrollen, og hvilke idealer mannen skulle etterstrebe. Uskyld, sjenanse og sjarm erstattet tidligere verdier, som styrke, framgang og macho-kultur (Charlesworth 1984:32). Ærlighet og enkelthet var kvaliteter, som ble verdsatt hos singer/ songwriters (Charlesworth 1984:32), der jeg vil legge til at å forklare komplekse temaer med enkel språkdrakt, er visesangerens styrke. Frustrasjon og kjærlighetssyke ble derfor ofte trubadurens kjerneanliggende (Charlesworth 1984:32). Cat Stevens var i så måte intet unntak. Han returnerte, som en følsom og introspektiv sanger – i 1970. Her gjorde han et forrykende comeback med platene Tea for the Tillerman (1970) og Teaser and The Firecat (1971). To års pause var lang tids avbrekk, som artist, siden Stevens var relativt uerfaren i underholdningsindustrien (Charlesworth 1984:32). Han hadde i toårs-perioden slitt med tuberkulose, men kom frisk og rask tilbake med mange nye sanger. Han hadde i mellomtiden omgitt seg med få folk, og hadde fordypet seg i bøkenes verden (Charlesworth 1984:32). Han hadde blitt fascinert av yoga, Østens filosofi og religioner generelt (Charlesworth 1984:32). Før de to overnevnte platene, var det én plate, som først ventet: Mona Bone Jackon (1970), kun et halvår før Tea for the Tillerman (1970). Singelen, som skulle få sving på platesalget, var Lady d’Arbanville. Fra forrige artistperiode hadde han fjernet seg fra intrikate arrangementer, og pompøse strengeinstrumenter – de elleve sangene kom som et varmt og friskt pust, og Cat Stevens viste at han var en artist man ikke kunne overse (Charlesworth 1984:33). Tap av og utilstrekkelig kjærlighet, ble nå Cat Stevens lyriske sareptakrukke. Sangen Pop Star handler om de hysteriske tilstander, som preget Cat Stevens tilværelse tidligere - og foregrep på mange måter sangen på avslutningsalbumet fra 1978 – (I never wanted) to be a star. Aversjon mot artistlivet gikk på sett og vis som en rød tråd gjennom kunstnerkarrieren? Salgstallet pekte særlig oppover for Mona Bone Jackon etter utgivelsen av de to neste albumene. Tea for the Tillerman var imidlertid albumet som etablerte Cat Stevens som en av de ledende innenfor singer/ songwriter-feltet (Charlesworth 1984:39). Jeg kommer ikke til å karakterisere enkeltsanger så nøye, siden dette kan tolkes av leseren selv ved lytting. Ifølge hovedpersonen selv har han alltid jobbet slik at melodien kom først, og kalte det låtene selv tidligere for folk songs.

Tea for the Tillerman

Albumet er en klassiker innenfor britisk musikkliv, og regnes for Cat Stevens beste album (Charlesworth 1984:39). Som forgjengeren Mona Bone Jackon var albumet lite lystig, men heller ikke depressivt. Father and son var egentlig skrevet til musikalen Revolussia – der hovedpoenget er at sønnen vil tilslutte seg revolusjonen (Charlesworth 1984:39). Sangen ble sluppet tekstlig omskrevet, og sluppet som singel, men ble aldri noen farsott på hitlistene (Charlesworth 1984:40). Hvert spor på Tillerman-platen har sin egen sjarm. Den fryktpregede sangen Where do the children play slekter på det norske klassiske diktet Landskap av gravemaskiner, og er et pek mot asfalt- og utbyggingskulturen, i funksjonalismens tidsalder.  Låten Hard headed Woman er hentet her i fra, og er en flott låt. I kjølvannet av Tillerman-plata ble det også filmmusikk for Cat Stevens; Harold og Maude, fra 1971 – en svart komedie (som har lite med den norske kongeslekten å gjøre red.anm.). Selv om Stevens nye sound var vesentlig ulik fra tidligere overorkestrerte Matthew and son, var de gamle sangene fortsatt noe Stevens var stolt av (Charlesworth 1984:45). Etter en konsert i London i Queen Elizabeth Hall ble han sammenliknet med James Taylor, først og fremst (Charlesworth 1984:47). Det neste albumet Cat Stevens slapp,var året derpå klar for butikkhyllene.

Teaser And The Firecat

I begynnelsen av oktober 1971 ble Teaser And The Firecat sluppet, midt under en Europa-turné, som blant annet inneholdt konserter i London Colisseum og Edinburgh Usher Hall (Charlesworth 1984:47). Platen fikk rosende kritikker, Melody Maker (et musikk-magasin) lot et bilde av Stevens pryde hele forsiden i et nummer, og singelen Moonshadow ble geni-erklært. To av Cat Stevens styrker var temposkifte, og variasjon, mellom sangene - lød hyllesten inni bladet (Charlesworth 1984:47). Moonshadow hadde blitt tilblitt under en Spania-ferie, og er en av Cat Stevens lysere låter (Charlesworth 1984:48). Sangene på albumet angikk gjerne bekymringer rundt begrepet kjærlighet, mens melodiene gjerne var optimistiske (altså mer lystig enn Tillerman-plata journ.anm.). Mange mener den skjøre sangen How Can I Tell You er Stevens beste kjærlighetssang (Charlesworth 1984:48). Cat Stevens mest kjente sang er hentet herifra; Morning has broken, etter tekst av Elanor Farjeon (Charlesworth 1984:48). Enkelte trekker fra arrangementet i to av sangene; Bitterblue og Rubylove. Den siste er gresk-inspirert, og er kanskje en hilsen til farens opphav og Stevens aner? Konsertene Cat Stevens holdt i etterkant av albumet, foregrep sanger fra albumet etterpå - han spilte gjerne uutgitte låter: Can’t keep it in og Boy With A moon and a star in his hand – fra platen Catch Bull At Four. Istedenfor å sylte pengene ned i gods og tull, kjøpe seg Ferrari og slikt, sparte Cat Stevens heller pengene til en liten terrasse-leilighet i Walham Grove (Charlesworth 1984:49). Charlesworth hevder et annet sted at Stevens var sparsommelig i økonomiske saker, mens Evans påpeker i sin bok at han aldri var gjerrig (Evans 1996:64). Han holdt i perioden en lav profil, langt unna jet-set tilværelse (Charlesworth 1984:49).

Catch Bull At Four og Foreigner
Charlesworth bekrefter ikke at en lidende kunstner har størst skaperkraft, men hevder at en kunstner – som kanskje andre yrkesutøvere – er best når vedkommende er sulten (1984:50). Han kommer også med en annen påstand, som er interessant; det beste fra en kunstner blir gjerne produsert i deres formative år, og ved slutten av karrieren – da det ikke lenger er nødvendig å spare på kruttet (Charlesworth 1984:50).  I løpet av 1970 og 1972 hadde Cat Stevens sluppet tre album på skarve 18 måneder – et halvårs mellomrom i snitt (Charlesworth 1984:50). I hvert fall halvparten av disse sangene hadde blitt skrevet mens Cat Stevens levde en tilbaketrukket tilværelse – før Mona Bone Jackon. Catch Bull At Four ble en umiddelbar USA-suksess, der den som eneste Stevens album nådde førteplassen på Billboard (Charlesworth 1984:53). Albumet ble innspilt på Chateau d’ Herouville i Frankrike, og i Oxfordshire (Evans 1996:100). Platen Foreigner kom i 1973. Den ble innspilt med musikere fra New York, og er mer up-beat en de tidligere platene. Ut i fra tidligere standard, ble ikke platen den kommersielle suksessen man hadde ventet. Platen nådde opp blant topp 50 i Storbritannia, det året. Noe bedre gikk det med platen i USA, den ble nummer tre i Billboards top 100 liste, men forsvant raskt utav rangeringen (Charlesworth 1984:61). Det tok ikke lang tid før Cat Stevens var i studio igjen, og spilte inn det som kanskje ble hans siste kvalitetsplate.

Buddha And The Chocolate Box

Albumet var en gjenforening med produsenten fra noen a hans tidligere utgivelser; Paul Samwell-Smith. Albumet ble godt mottatt av så vel kritikere, som produsenter, og som singel ble duettsangen med Suzanne Lynch sluppet: Oh very young. Dette er kanskje én av Stevens vakreste sanger, ifølge Charlesworth (1984:64). Cat Stevens var på denne tid søkende, spesielt interessert i filosofi, orientalske religioner, astrologi og gresk mytologi (Charlesworth 1984:66). Han led ellers av samvittighetskvaler, for noe av sin tidligere livsførsel. I de seks påfølgende årene viet han derfor mye av sin energi,og donerte  inntekt, til veldedighet - særlig rettet mot barn (Charlesworth 1984:66). Pengene akkumulerte seg til over en halv million pund over en seksårsperiode. Han hadde lest mye, i et lengre opphold i Brasil, og julen 1974 tilbringte han i de sveitsiske alper (Charlesworth 1984:66) Han bodde i en hytte fra 1531, like i nærheten av skisenteret i Davos. Egentlig var krypinnet bopelen til den sveitsiske operasangeren Ernst Haefliger (Charlesworth 1984:68). Her leste, skrev og komponerte han, etter lyden av brasilianske toner og den klassiske samlingen som stod i hyllene til Haefliger (Charlesworth 1984:68). Sangene han skrev i Brasil var kanskje ikke uventet rytmiske, mens alpelandskapet skapte hovedsaklig enkle og likefram melodier (Charlesworth 1984:68). Etter en måned i klokkerepublikken, bar det til innspilling av hans nye plate: Numbers. 

Numbers og Izitso

Albumet som helhet ble en større kommersiell suksess, enn enkeltsanger. Ingen låter nådde hitlistene, men i USA fikk platen en stund en trettende plass på salgslisten. Det tok imidlertid tre år før Cat Stevens kuttet ut artistlivet. Han ble tiltakende mer religiøs, fram mot bruddet (Charlesworth 1984:75). Punktumet ble satt med Izitso, 1977. Platen ble innspilt i vekselvis Massachusetts og København (Charlesworth 1984:76). Cat Stevens forklarte følgende i forbindelse med sluttstreken som Cat Stevens, 1977: I ett år leste og leste jeg. Jeg spilte fortsatt inn musikk, og holdt konserter, men interessen forsvant. Jeg hadde med meg et religiøst skrift overalt, og enkelte trodde nok sikkert jeg hadde blitt sprø – men det ble jeg ikke (Charlesworth 1984:76). Enkelte mener av vendepunktet bort fra scenelivet kom i 1975 (Evans 1996:80), så avslutningen modnet seg over to, tre år. Den mest kjente sangen fra 1977-albumet Izitso er Remember The Days At The Old School Yard. Det var ingen salgsuksess, og albumet fikk lunkne kritikker. Mange sanger ble ansett for å være selvbiografiske, blant annet (I Never Wanted) To Be A Star. Og – juli 1978 skiftet han navn, og trådte ut av kunstnertilværelsen. Han spilte ikke gitar, i hvert fall ikke de fem første årene, etter navnebyttet. Ikke at troen nektet han å synge, men han følte rett og slett ikke for det. I dag synger han av og til gamle sanger, og komponerer for sin nye trosretning. Han ble regnet for å være en perfeksjonist, som kunne nådd enda lenger hvis markedsføringen hadde vært bedre, ifølge enkelte (Evans 1996:78). Men kanskje var han skapt for noe annet enn en artistkarriere? Folk har vært så beveget av denne mannen, de tyr lett til tårene når de hører han, på tross av at andre igjen mener at musikken appellerer mer til intellektet, enn hjertet (evans 1996:133). Musikaliteten er stram og rytmisk, der selv den beste trommeslager kan slite (Evans 1996:130). Og – musikalsk har han alltid visst hva han vil 

formidle.   

Kilder:

-        Charlesworth, Chris (1984): Cat Stevens.New York: Proteus Publishing Company.

-        Evans, David (1996): The Life and Times of Cat Stevens. London: Britannia Press Publishing. 

Gråt ikke mer i kantina

Donald Trump kommer inn på scenen og melodien Don’t cry for me, Argentina spilles. Trump begynner plutselig å synge. 

Hvis du vil lytte, prøv å forstå

det jeg mener oppriktig å si deg nå

at jeg trenger deg etter alt som har hendt.

Jeg ser du tviler,

tror ikke at det er deg jeg vil ha.

Jeg håper og ber om et svar,

men jeg føler meg ribbet og rar.

Det måtte bare komme, det måtte skje;

ville frigjøre meg fra meg selv

der jeg sto ved mitt vindu isolert og forlatt.

Jeg valgte frihet

følte meg frem, prøvde alt som var nytt,

men skyggene faller på meg.

Det gror ikke lett langs min vei.

Gråt ikke mer i kantina.

Jeg har jo aldri forlatt deg.

Selv i min ungdom, min ville ungdom

holdt jeg mitt løfte, det gjør jeg ennå

Og jordisk ære og navn og ry

har jeg aldri gått inn for å få

selv om verden har trodd det var det som var alt.

Det teller lite

mot den lykke i livet det utgir seg for,

for svaret var her, bare her.

Jeg elsker deg - elsker du meg?

Gråt ikke mer i kantina.

Gråt ikke mer i kantina

Jeg har jo aldri forlatt deg.

Selv i min ungdom, min ville ungdom

holdt jeg mitt løfte, det gjør jeg ennå

Har jeg sagt for meget?

Det er ikke stort mer jeg ønsker å si deg nå

Jeg ber deg bare om å minnes meg i blant -

alt jeg har sagt er sant.

Ta vare på Kringkastingsorkesteret!

Flott konsert! 

Vil slå et slag for KORK. Danmark har nylig lagt ned sitt kringkastingsorkester. Med stramme budsjetter er det kanskje lettest å kutte ut noe som regnes som overflødig luksus. Kringkastingsorkesteret er imidlertid en fremragende og særpreget kulturformidler, sammenliknet med alt annet. 

Kringkastingsorkester bør være noe av en allmennkringkasters kjernevirksomhet – tar TV2 utfordringen? Formidling av et lands sangskatter forvaltes utmerket av et Kringkastingsorkester – der det i Norge har vært særdeles vellykket å orkestrere viser og poplåter i symfonisk format. Kanskje kan jeg litt humoristisk legge til at det vel snart er grenser for hvor langt ned i låtvelvet man etter hvert graver,  vil de snart spille inn ”Hvilken dag er det i dag?” – i full mundur. For anledningen kan jeg peke på en klassiker av svensken Nils Johan Einar Ferlin, gjort av Gøran Fristorp: ”Syner i løvsprickningen.” 

River of dreams med Billy Joel

Husker en kamerat og meg var helt ville etter den sangen, siste året på barneskolen. Flott låt! 

Søren Kierkegaard

Han regnes som eksistensialismens far. 

Ja, hvorfor lever vi? Det er grunnlaget for Søren Kierkegaards skriverier. Er forfatterskapet diktning eller tenkning? Det gir ikke Kierkegaard selv noe fullgodt svar på (Jor 1985:21), men det er grunn til å tro at det er en viss avstand mellom Kirkegaard selv, og det han skrev. Desto mer interessant er det å se på Kierkegaards liv og tanker. Hans forhold til en dame som heter Regine utelates i denne gjennomgangen. Det bør likevel nevnes at han hadde dyp kjærlighet til henne, som forfulgte han hele livet. Dette er heller ingen dyptpløyende gjennomgang av hans filosofi, snarere heller en smaksprøve. Derfor utelates også en del verker i gjennomgangen. Forfatterskapet er så rikt og innfløkt – derfor blir en gjerne aldri ferdig med Søren Kierkegaard (Jor 1985:7). Derfor er det ambisiøst å skulle skrive om han i et blogginnlegg. Foruten filosof, var han dikter, psykolog og teolog, på én gang (Jor 1985:8). Men i bunn for alt lå kanskje troen - ifølge Fløistad står Kierkegaard sammen med andre filosofer i tanken om av kristendommens menneskeforståelse er det eneste som gir mennesket integritet og identitet (Fløistad 1983: 143) Det sies gjerne at ingenting er tilfeldig hos Kierkegaard (Jor 1985:10). Mens Henrik Ibsen nøyde seg med å stille spørsmålene, søkte Kierkegaard etter svarene (Jor 1985:11) Han søkte det eksistensielle, det enkelte (Theistl 1995: 180). Han søkte hele livet mot å bli en god kristen (Jor 1985:13). Det kan være vanskelig å få has på Kierkegaard, og dertil vanskelig å kategorisere (Jor 1985:16). Han kalles derfor tidvis både det ene og det andre. Han går ikke av veien for å kritisere statskirken som en åndelig suppestasjon (Jor 1985:17) – og er generelt kritisk til Danmarks åndelige tilstand i 1840-årene. Han er kritisk til den institusjonaliserte kristendom, i form av statskirken, der også Grundtvig får gjennomgå (snl; Søren Kierkegaard) Forfatterskapet sprang ikke bare ut av hans eget liv, men forfatterskapet formet også hans skrivegjerning (Jor 1985:20). Han brukte bilder, allegorier, metaforer og symboler for å nå fram (Jor 1985:21). Han er imidlertid kanskje ikke så vanskelig som et ryktet vil ha han til? Det var først og fremst det fellesmenneskelige, det allmenne ved det å være menneske, som opptok Kierkegaard (Theistl 1995:13).

Kierkegaards kjennemerke

Et særtrekk ved Kierkegaard skriving er at han benytter seg av pseudonymer. Det vil si at han gjennom bøkene snakker gjennom rollefigurer, og det er derfor vanskelig å tilskrive om dette er tankene til Kierkegaard som han står inne for, eller om det kun skal tilskrives rollefigurer. Han er derfor ikke langt unna å være en dramatiker. Denne gjennomgangen utelater rollefigurenes snakk, og av det lille som blir gjengitt går jeg ut i fra er Kierkegaards tanker og mening. Men det er et fint triks for å tiltrekke seg leseren, man kan på sett og vis velge hvem i verkene man holder med, hvem av de som snakker man kjenner seg mest igjen i.

Kierkegaard som barn

Mellom alderen 6 til 21 år dør i alt fem søsken, og Sørens mor, så det Kierkegaardske hjem kan omtales som dødens forpost (Svendsen 1962:288). Søren Kirkegaard (1813 – 1855) var likevel som barn ofte fleipete, med kvikke replikker (Theistl 1995:10), kanskje for å fortrenge noe av de dystre omgivelsene? Han var liten og spinkel, men med et kvikt hode (Theistl 1995:10). Han skaffet seg også kunnskap og dannelse (Theistl 1995:11). Han hadde visstnok en usedvanlig omsorgsfull og kjærlig mor (Theistl 1995:30). Paulus Svendsen sier at han nesten aldri nevnte moren, men at det var faren han ”skylder meest av Alt” (Svendsen 1962:288). Faren var komplisert, streng og mørk, morens rake motsetning (Theistl 1995:32). Faren hadde valgt et liv uten fast virke, hvilket betydde mye tid ti religiøse skrifter og grublerier, hvilket noe gav han stor grad av samvittighetskvaler (Theistl 1995:33). Dette kunne han gjøre fordi han solgte sin forretning i København før århundreskiftet (Svendsen 1962:288). Sørens far hadde også hadde arvet en formue fra sin onkel, en forretningsmann, som bidrog at faren kunne leve et svært stillfarent liv. (Theistl 1995:28). Han ble derfor også med årene ganske så intellektuell (Theistl 1995:36), noe som nok kom sønnene til gode? Hjemmet var ellers preget av renslighet og sparsommelighet (Theistl 1995:33). Den strenge Gud og dystre kristendom ble tidlig hverdagskost for Søren (Theistl 1995:33; Svendsen 1962:288).Faren stimulerte både deres tankevirksomhet og fantasi (Theistl 1995:35), tross sin strenghet. En blanding av opphøyd farsfigur og på likefot med barna (Theistl 1995:35).  Han lå ikke på gulvet med snurrebasser og lekeapparater, men framelsket deres forestillingsevne (Theistl 1995:37), der man kanskje ikke kunne kreve at han lå på alle fire, med 56 års aldersforskjell overfor Søren. Med få ord kunne faren trylle fram de mest fantasifulle stemninger (Theistl 1995:37). Farens ordkunstneri gjorde nok at Søren raskt lærte seg å slå om seg med vittigheter og skøyertreker (Theisstl 1995: 39). Fleip og ironi brukte Søren kanskje for å holde en viss avstand til omverdenen? (Theistl 1995:43). Men framfor alt tilrettela faren for det som senere skulle være en viltvoksende intelligens?

”Det å ikke ha noen mening, er også et valg, for hvis ikke man har noen mening, gir man andres meninger større spillerom”

                                                                                                     

                                                                                                                Søren Kirkegaard

Kierkegaard på skolebenken

Han leste lekser, og var for det mest rolig. Egentlig var det en kar man aldri ble helt klok på (Theistl 1995:40). Han var full av motsetninger; spøkefull, men tungsindig, blant annet (Theistl 1995:41). Han var tidlig en mester i latin (Theistl 1995:42). Språkfagene (dansk, gresk og fransk), foruten historie, fikk han toppkarakter i (Theistl 1995: 46).

Den unge Kierkegaard

Han avtjente aldri noen militærtjeneste, men ble skrevet inn på det teologiske fakultet i stedet (Jor 1985:31), som sin eldre bror – av i alt syv barn. Søren Kierkegaard kunne nå konsentrere seg om de boklige slagene. På grunn av hans fars oppdragelse var teologistudium nært sagt en selvfølge (Theistl 1995:47). Han gikk i lære hos den senere biskop Martensen – men forholdet dem i mellom var langt fra godt (Jor 1985:31). Kampen stod mellom ”sofisten” Kierkegaard og ”retorikeren” Martensen (Jor 1985.31). Flere tankestrømmer fattet Kierkegaard interesse for i denne perioden (Jor 1985:31). Han leste Shakespeare, Heine, Hegel og Gothe, i forsømte studiene i sin fordypende lesing (Jor 1985:32). Teologien alene var ikke tilstrekkelig for å tilfredsstille Sørens vitebegjærlige ungsinn, og han leste derfor mye filosofi og var aktiv i studentforeningen (Theistl 1995:47). Dansk filosofi stod i overgangen mellom romantikk og rasjonalitet på den tiden (Theistl 1995:48) – men særlig etter Hegels død i 1831 var romantikken sterkt avtakende (Theistl 1995:221). Han var svært opptatt av musikk, særlig Mozart (Jor 1985:33). Han levde et ganske utsvevende liv i denne perioden, i begynnelsen av 20-årene (Jor 1985:33; Theistl 1995:63). Han skrev dagbok, som også regnes som en inngangsport til å forstå hans mer offisielle arbeider (Jor 1985:34).  Her tok han gjerne et oppgjør med pietismen, som hadde fulgt han siden hans barndom (Jor 1985:34).Særlig begynnelsen av studietiden var noen frigjørende år for den unge Søren Kierkegaard (Svendsen 1962:288). I 1834 begynner han nemlig å tvile virkelig på sin kristne tro, og livets mening, forholdet til faren og studiene (Theistl 1995:59). Dette økte i takt med studiet, det sies gjerne at den som har skarpe øyne ser også murens sprekker (Theistl 1995:59). Han overeier å slutte med teologien, og heller studere jus (Jor 1985:36). En annen løsning var å kaste seg over naturvitenskapen (Theistl 1985:61). Heller ikke skuespiller var uaktuelt for Kierkegaard (Jor 1985:36; Theistl 1995:64), Det kongelige Teater ble tidvis Kierkegaards annet hjem (Theistl 1995:63). Jesus og Paulus har tidvis ferierende i Kierkegaards univers (Theistl 1995:65). Etter nærstående dødsfall, blant annet professor Møller, tilbakevender han til kristen tro (Theistl 1995:72).

                                                              ”Troen er den høyeste lidenskap i et menneske”

                                                                                                                             

                                                                                                            Søren Kierkegaard.

Han fortsatte de teologiske studier, blant annet på grunn av trusler fra faren om å gjøre han arveløs hvis ikke (Jor 1985:36). De siste to årene kaster han seg over studiene med liv og lyst, og får gode resultater (Jor 1985:38). Han fullfører teologisk embetseksamen, og tar en magisteravhandling i filosofi, som egentlig er en doktorgrads-avhandling, om ironi (Jor 1985:39) (broren valgte å skrive om løgn, Theistl 1995:97).Kanskje ikke uventet at Kierkegaard skrev om ironi, da han hadde vært ironiker fra barnsben av? Innfallsvinkelen var Sokrates og det som ble ansett som hans arbeider, da Sokrates regnes for den person som brakte ironien til verden (Theistl 1995:100). Kierkegaard er kritisk til Sokrates ironibruk, og da må han i hvert fall være kritisk til Hegel? Ironien gir flyktige svar og tilfeldige sannheter, og er alt i alt negativ (Theistl 1995:100).  Men Kierkegaard forsvarer også Sokrates, som han mener benytter ironien som en metode, ikke et levestett (Theistl 1995:101).  Etter 10 år som student hadde han gjort seg både veltalende og vittig i selskapslivet, og studiegjelden betalte faren (Jor 1985:40; Svendsen 1962:288). Motsetningene i han, mellom det indre og det ytre, er noe gåtefullt ved Kierkegaard (Svendsen 1962:289) Han ble oppfordret til en videre akademisk karriere, men valgte ikke dette (Theistl 1995:98). Kanskje ikke uventet var den akademiske språkform og metodiske tilnærming fristende for Søren Kierkegaard? Da engelskmennene bombet København viste far til Søren kløkt, og vekslet inn i utenlandsk valuta, slik at han faktisk tjente på den ulykke som rammet København (Thiestl 1995: 28). Søren arvet som 27-åring 30.000 riksdaler og eiendommen Nytorv 2 fra faren, noe som gjorde at han ble en av Københavns beslåtte borgere (Jor 1985:40; Theistl 1995:79), i 1838. Han flyttet ikke inn i Nytorv 2 før 1844 (Theistl 1995:148). Arven førte også til at han kunne skrive, framfor å være prest med fast inntekt (Theistl 1995: 177).

                                            

                             ”Å våge, er å miste fotfeste en liten stund. Å ikke våge, er å miste seg selv”

                                                                                                                                    

                                                                                                               Søren Kirkegaard.

Berlin

I motsetning til den samtidige H.C. Andersen reiser ikke Kierkegaard Europa rundt, men får et eget forhold ti Berlin – hvor han var fire ganger i løpet av sitt liv. Her saumfarer han byens krinkelkroker, og forsøker å gjøre noe med sin skrivekløe. Offisielt var han i Berlin for å søke lærdom fra datidens kjente filosofer, for å deretter vende hjem til et universitet eller kirke (Theistl 1995: 107). Skrivingen forløser, og han vender tilbake til København – der utgivelsen av Enten-eller er på trappene. Han blir en dikter, filosofisk og teologisk inspirert (Svendsen 1962:289).  

Enten-eller

Mindre enn ett år etter tilbakekomsten fra Berlin blir Enten-eller utgitt (Theistl 1995:111). Den ble utgitt under et pseudonym, noe som ble vanlig for Kierkegaard i årene som fulgte (Theistl 1995: 142). Dette hang sannsynligvis sammen med sterkt begrenset ytringsfrihet og sensur, i enevoldsstaten (Theistl 1995:144). En annen grunn kan være at han på den måten kunne jobbe uforstyrret? (Teistl 1995:145).Enten-eller er en koloss av en bok (700 sider), og Kierkegaard hadde nok ikke forestilt seg hvilken plass den ville få i verdenslitteraturen (Theistl 1995:111) Debutverket byr ikke på debutantusikkerhet, men er et fullverdig filosofisk diktverk angivelig (Jor 1985:52).  Det er et geni man ser i verket, som både gjennomborer i sine refleksjoner, og behersker språket utmerket (Jor 1985:54). Det spekuleres i om nettopp Kierkegaard har vært sterkt inspirerende til Danmarks senere språkutvikling (Jor 1985:54), hvilket han nok var? Hva ville så Kierkegaard med verket Enten-eller?

”Et ulykkelig menneske som gjemmer dype kvaler i sitt hjerte, men hvis lepper er dannet slik at idet sukker og skriker strømmer ut over dem, lyder de som skjønn musikk”

                                                                                                  

                                                                                    Søren Kirkegaard, om dikterrollen.

Enten-eller legger vekt på at man har to valg av lidenskaper: Det etiske eller det estetiske (Thiestl 1995:115).Hva betyr så å eksistere? For Kierkegaard betyr det å gjøre seg synlig (Theistl 1995:115). Ser og blir oppmerksom på hvem vi er. Kierkegaard bruker uttrykket spissborger om en person som lever lykkelig, men har liten innsikt i hvem man egentlig er (Teistl 1995:115). Egentlig brukes uttrykket om en småborgerlig person, som er et gjennomsnittsmenneske med gjennomsnittlige meninger (Theistl 1995:115). En som følger strømmen. Kierkegaard beskriver en slik person med en søvngjengergang gjennom tilværelsen (Teistl 1995:115). Så lenge det er fart i sakene nok til at man kan overse seg selv (Theistl 1995:116). Dette er det Kierkegaard omtaler som estetikeren. I motsatt lei finner man etikeren.  Dette er en person som fordyper seg i områder hvor vedkommende har stor lidenskap (Theistl 1995:116). I motsetning til estetikeren gjelder det ikke å finne på noe nytt hele tiden. Ting krever fordypning, og det skal være godt (Theistl 1995:117). Estetikeren gjør alt for å unngå kjedsomhet – og hvis det kjedsomme inntreffer så sover han (Theistl 1995:119). Kjedsomheten fører til tungsinn (melankoli og depresjon) og ironi (Teistl 1995:119). Mer en noen andre visste nok Kierkegaard om ironiens muligheter, blant annet det å holde livet på avstand (Theistl 1995:120). Kierkegard snakker også om ironien som en mulig etisk lidenskap (Theistl 1995:120). Man begynner gjerne å iscenesette sitt eget liv. I kjedsomheten er roten til alt vondt, skriver Kierkegaard (Theistl 1995:123) – der det nok er en form for tomhet han egentlig kanskje beskriver? Kierkegaard mener løsningen på dette er forandring, og at den fryder (Theistl 1995:124). Estetikeren er alltid i høyspenn, aldri fornøyd, alltid rastløs (Theistl 1995:134). Ingen blir mett av overflate og pynteprodukter, det estetikeren higer etter (Theistl 1995:134).Et grunnbegrep hos etikeren er plikt og ansvar, som står i motsetning til estetikerens lyst og konvensjonelle frihetstrang . Plikten er etikerens livsmål og livsinnhold (Svendsen 1962:300).  

”Mang et klokt ord har blitt sagt i spøk. Dessverre blir langt

 dummere ord sagt i fullt alvor.”

                                                                                 Søren Kierkegaard.

Sommeren 1843 ble usedvanlig produktiv for Kierkegaard (Theistl 1995:155).  Et halvår etter Enten-eller kom det to nye bøker på markedet av Kierkegaard; Frykt og Bæven og Gjentakelsen (Jor 1985:60). Og – den 13. juni 1844 kommer Philosophiske Smuler eller En Smule Philosophie av Johannes Climacus.

Frygt og Bæven, Gjentakelsen og Philosphiske smuler

I Frygt og Bæven peker han ut over et etiske nivå, og fortsetter der Enten-eller sluttet: Gud. (Theistl 1995:155). I Frygt og Bæven utvikler han et innflytelsesrikt begrep om angst (snl; Søren Kierkegaard). Angst er en ubestemt frykt, en frykt som mangler objekt (snl; Søren Kierkegaard). Menneskets radikale frihet er kilden til dets angst (ibid).  Gjentakelsen (1843) handler om å bli seg selv på nytt (Theistl 1995:171). Philosphiske smuler er som navnet tilsier et filosofisk verk. Der refereres det til noen særdeles vakre tanker fra Platon: Mennesket vet alt. Vi lærer aldri noe nytt, vi bare gjenopplever slumrede idéer. At vi lærer noe i livet, skyldes at bestemte idéer dukker opp fra erindringen, og vi blir bevisste (Theistl 1995:179). Derfor er også Sokrates spørsmål så sentrale, fordi han gjenoppliver bevisstheten (Theistl 1995:179).

Begrepet Angest (1844) og Stadier på livets vei (1845)

Kierkegaard snakker om ånden som binder sammen kropp og sjel (Theistl 1995:184), i boka Begrepet Angest. Det som skaper ånden i et menneske, er språket, ifølge Kierkegaard (Theistl 1995:185). Begrepet Angest er en merkelig og dyptpløyende bok hvor hele den kierkegaardske menneskekunnskap og dikteriske evner utfolder seg fritt (Jor 1985:66). Verket er ikke meddelende, men belærende (Jor 1985:66). Kierkegaard var en av de aller første som analyserte begrepet angst (Jor 1985:66). Kirkegaard var konservativ av natur og politisk overbevisning (Jor 1985:73). Fra og med 1847 fortsetter han som teolog og oppbyggelsesforfatter (1985:77).  Stadier på livets vei er et videre dypdykk i det religiøse (Theistl 1995:196).

De oppbyggelige taler

Kierkegaard hadde jevnlig utgitt oppbyggelige taler. I alt er det omtrent hundre av dem (Svendsen 1962:298). Dette var gjerne strofer av bibelske tekster, med sine egne personlige kommentarer (Theistl 1995:261). De var både alvorlige og ppekende (Theistl 1995:261). De oppbyggelige tekstene var selve ryggraden i Kierkegaards forfatterskap (Theistl 1995:261).

Forskjellen mellom humor og ironi

Kierkegard mener at ironikeren kan plasseres på et stadiet mellom estetikeren og etikeren, mens humoristen ligger mellom etikeren og det religiøse. Det er lettere å forstå det siste, framfor det første, mener jeg. Dette fordi ironikeren kan være blottet for etisk sans? Videre sier Kierkegard noe veldig interessant (og riktig, journ.anm), mellom ironikeren og humoristen: Humoristen er bluferdig, beskjeden og kontaktsøkende. Ironien er spiss, kjærlighetsløs. Humoren er overbærende og kjærlig. Humoren inneholder både latter og gråt, mens ironien bygger på latter og løssluppenhet (Theistl 1995: 228). Videre: Humoristen belyser sin egen svakhet, men ironikeren er raljerende på andres bekostning (ibid).

Kjærlighetens gjerninger (1847)

Verket er visstnok noe av det merkeligste fra Kierkegaards side (1995:247). Han var uten kone, hadde ikke mange venner, han hadde et distansert forhold til sin familie – og hadde bare hatt noen spredte kjæresterier i ungdommen – men skriver altså noe av det mest vakre som er skrevet om kjærligheten (Theistl 1995:247). Utgivelsen Kjærlighetens gjærninger har form av oppbyggelige taler (Jor 1985:78). ”Du skal elske din neste” sier Kierkegaard, og formaner at vi har en plikt til å elske (Jor 1985:78) – og boken ender med en lovprising av kjærligheten (Jor 1985:79). I mai 1849 fulgte to etisk religiøse småavhandlinger (Jor 1985:81). Den andre utgivelsen drøfter forskjeller mellom geni og apostel.  I september 1850 kommer det siste større skriftet fra Kierkegaard – Indøvelse i kristendom. Dette verket inneholder hva Kirkegaard forstod med kristendom, og polemiske angrep på tidsaktuelle problemstillinger (Jor 1985:84). Boken står i en særstilling innenfor forfatterskapet (Jor 1985:84-85). Han tar blant annet også et oppgjør med egen skrivegjerning (Jor 1985:85).

                                                        

                                     ”Det er mye lettere å se til venstre og til høyre, enn inn i seg selv”

                                                                                                                            

                                                                                                              Søren Kierkegaard

I 1848 får han en religiøs åpenbaring, som bringer han dypere ned i troen (Svendsen 1962:291). Han har ikke noe til overs for revolusjonene samme år (Paulus 1962:291), og er grunnleggende konservativ. 10 år etter disputasen på universitetet anser han sin diktergjerning som forbi (Svendsen 1962:292). Kierkegaard omskriver den franske politiker Talleyrand, som jeg ikke er spesielt vellykket. Men Kierkegaard bærer med seg sitatet fra Talleyrand, som jeg synes er godt: Mennesket har fått språket til å skjule sine tanker (Theistl 1995:174). Derfor skal man også vedkjenne seg at det er en viss avstand mellom Kierkegaards liv og menneske, og hans diktning. Han torpederer Hegels tenkning (Jor 1985:64).  Kierkegaard kjente til revolusjonære bevegelser i samtiden, men lite tydet på at han kjente til Marx som enkeltindivid (1985:78) Kierkegaard bygger sine skriverier ut i fra en bestemt oppfattelse av mennesket, og har derfor en klar psykologi (Jor 1985:98). På Kierkegaards tid var imidlertid ikke psykologi en egen disiplin – men underlagt filosofien (Jor 1985:98). Han støtte seg på de gamle grekernes idealer, at man først måtte kjenne seg selv, for å forstå andre (Jor 1985:99). Kierkegaards måte å skrive på, er å binde sammen det personlige og allmenngyldige (Jor 1985:100). Han klarer også å binde sammen det filosofiske og selvransakende, med dikterisk ordkraft (Jor 1985:100). Han tror i likhet med Augustin at mennesket sammenbindes av ånd (Jor 1985: 102).  I teologien er Kirkegaard ortodoks (Jor 1985:102). Kierkegaard angrep Hegel, og hans lære (Jor 1985:108) – som under hans studietid var dominerende i filosofikretser (Theistl 1995:50). Kierkegaard mener blant annet at abstrakt tenkning, der Hegel snakker om å fortå alt utifra helheten, kan føre oss bort fra det etiske (Jor 1985:112). Kierkegaard kalles gjerne eksistensfilosofiens far (”hvorfor lever vi”?), selv om de senere eksistensfilosofer har tatt en litt annen retning enn Kierkegaard (Jor 1985:116). Han inspirerte Heidegger og Sartre, og er Nordens fremste innenfor Vestlig tenkning (snl; Søren Kierkegaard).

Kierkegaard i samtiden

Angst er et psykologisk uttrykk for at ånden vil bryte i gjennom, sier Kierkegaard (Jor 1985:127). Angssten er et uttrykk for at drømmen ønsker å utfolde seg (Jor 1985:128).  Skal man forstå Kierkegaard er det viktig å si at det ikke var hans mål å frambringe et helhetlig tankesystem. Men han inspirerte mange protestanter i det 20. århundret (Jor 1985:165). Han tjente ikke mye på forfatterskapet, selv om det gav han et lite overskudd. Sitt eksistensgrunnlag hadde han i all hovedsak fra farsarven (Theistl 1995:149). Forfatterskapet førte nok imidlertid at han brukte mindre penger, å fly på byen var det ikke alltid tid til? Da han døde var det bare litt penger til overs, resten hadde han blant annet brukt opp på skreddersydde klær, teaterbesøk og diverse velgjørenhet (Theistl 1995:149). Han hadde ofte gått på resturant og røykt sigaretter på byens kaféer. Han likte å forlate Københavns byliv og ut til utkantene, der nye idéer og tanker kunne oppstå (Theistl 1995:149).  Utad var Kierkegaard kjent som den kloke, gudfryktige og noe merkelige figuren (Theistl 1995:148). Han var både hemmelighetsfull, betydningsfull og original (Theistl 1995:148). Så fremt han ikke gikk København gatelangs, bedrev han energisk skriving (Theistl 1995:148). Han var livet i gjennom en aktiv kirkegjenger, gjerne i Frues kirke (Theistl 1995:150). Kierkegaard solgte ikke mange bøker i sin samtid, med fåtallige unntak.  Københavns 120.000 innbyggere inneholdt bare et fåtall som kunne følge hans kunnskapskrevende og sofistikerte tankegang (Jor 1985: 86).  I årene 1849 – 1854 var han praktisk talt taus – han hadde formidlet det han ville si (Jor 1985:86). Da han døde kunne nesten samtlige enes om at et stort menneske hadde gått bort.

Kilder:

 - Fløistad, Guttorm (1983): Filosofi og vitenskap fra Renessansen til vår egen tid. Oslo:              Universitetsforlaget.
 - Jor, Finn (1985): Til hiin enkelte Oslo: Norbok
 - Svendsen, Paulus (1962): Søren Kierkegaard i Vestens tenkere.¨
 - Store Norske leksikon; Søren Kierkegaard. Sist lest: 01.08.2016
 - Thielst, Peter (1995): Historien om Søren Kierkegaard - livet må leves forlengs, men forstås        baklengs.