Han er ikke den største
tenkeren, men synes han har mange anslag og perspektiver som er verd å lytte
til. Han var både konservativ og radikal. Kanskje konservativ i forhold til
tradisjon og den nye tid, men radikal i deler av hans syn på menneskelig utvikling.
Etter det jeg kan se er ikke teoriene hans så ensartet, men han har en del
observasjoner og statements. Har latt denne framstillingen bli noe
fragmentarisk, nettopp fordi Rousseau nok neppe har noe ensartet teori. Han ser anerkjennelsens farer.
Rousseau reflekterer over likeheter og forskjeller i
menneskenaturen, og ønsker et perspektiv som er til det beste for samfunnet (Rousseau
1984:9). Han ønsker seg et sted der alle kjenner hverandre, fordi dette skaper
samhold (Rousseau 1984:10). Du kan sikkert spørre hvorfor jeg skriver om en
slik tenker, det er fordi han kan si mye om tiden vi lever i – hva hadde
Rousseau ment hvis han hadde levd i dag. Jeg tror han hadde satt pris på
internett, fordi dette kan bidra til større åpenhet (om enn ikke lukkede
digitale samfunn, som jeg generelt er skeptisk til.) Han vil ha et samfunnsmaskineri
der alt er innrettet mot den felles lykke, både for folk og stat (Rousseau 1984:10).
Det er altså en blant annet åpenhet, samhold og ikke tilslørt patriotisme
Rousseau forfekter – noe som i utgangspunktet kan høres riktig ut.
Rousseau – forskjell
mellom mennesker og samfunnspakten
Jean-Jacques Rousseau (1712 – 1788) var født i Geneve, i et
calvinistisk, borgerlig samfunn (Rousseau 1958:8). Selv levde han lite
puritansk i sine ungdomsår, både utsvevelser og drømmerier av ymse slag preget
hans tidlige år (Rousseau 1958:8). Tidlig i livet trivdes han ikke med arbeid
og ordnede forhold (Rousseau 1958:8). Til han var over 30 år levde han som en
eventyrer, angivelig (Rousseau 1958:8). Det kan likevel være at dette er et
bilde som ikke er riktig. Han gikk over fra protestantisme til katolisisme
(Rousseau 1958:8), kanskje ønsket han å fjerne seg fra den puritanisme han var
vandt til? Kanskje fordi han likte det
serimonielle i katolisismnen? Eller kanskje trodde han rett og slett mer på den
katolske lære, kontra den protestantistiske? Trond Berg Eriksen forteller at
han mot slutten av livet vendte tilbake igjen til calvinismen og
protestantismen (Berg Eriksen 1994:371) – noe jeg holder med Rousseau i.
Tidlig voksen i
Frankrikes trafikk-knutepunkt (hovedstad blir for opplagt)
Omsider søkte han lykken i Paris – i begynnelsen av
1740-årene, altså omtrent 30 år gammel. Med en del anbefalingsbrev la han byen
for sine føtter. I utgangspunktet var det ingen som passet dårligere til det
fornemme Paris-miljøet, som Rousseau. Og det er kanskje ikke på grunn av myten
om Rousseau, han var nemlig ganske annerledes enn det bilde enkelte vil tegne
av (den godt voksne) Rousseau: Stum, forlegen og forbitret måtte han se andre
konversere om vanskelige spørsmål, både lett og ledig, mens han selv
forstummende overgikk dem klart i intelligens (Rousseau 1985:9). Hvorvidt han
var klar over sin intelektuelle kapasitet er derimot uvisst – Trond Berg
Eriksen skriver nemlig at han følte seg både dum og usikker i finere
selskapeligheter (Berg Eriksen 1994:372). Kanskje var det koketteriet han
mislikte? I Paris skrev han ikke mindre enn en opera (en dum opera?), og likte
godt italiensk musikk (Berg Eriksen 371). Han fikk en stilling ved ambassaden i
Venezia, men vendte tilbake til Paris etter halvannet år, fordi han røk uklar
med en av sjefene (Rousseau 1958:9).
Kompleksitet i liv og
lære
Han hadde altså så mange fornemme navn i kretsen sin;
Voltaire, Condillac, Didreot, ja – til og med en baron: d’Holbach. Disse
forkynte opplysningstidens idéer beint fram glimrende. Når de stablet sammen
den store franske encyklopedien (leksikalsk oppslagsverk), så var Rousseau en
bidragsyter – men fikk vel neppe bruk for sine dikteriske evner, eller kanskje
gjorde han det, innenfor datidens krav til setnings-utsmykninger (jåleri)? Han hadde
imidlertid vanskeligheter med å slå seg til ro i parisermiljøet. Hans bidrag
var i alle tilfeller innenfor sosial-økonomi og musikkteori (Berg Eriksen 1994:371)
– morsom spennvidde, men slett ikke uvant blant intelektuelle kanoner, men
altså: som vi tidligere har pekt på hadde han ingen former for studiepoeng i
dette. Han var kritisk til kompanjongene Voltaire og Diderot (det går kanskje
skeis når tre skal samarbeide, men jeg vet ikke om det står i leksikon?)
Rousseau hadde imidlertid en ivrig lesekrets, fordi Rousseau reflekterte
folkets stemme (Berg Eriksen 1994:371) – akkurat som Dylan, han sa det alle
tenkte på. Folk har ofte innvendt at Rousseau ikke er noen kanon innenfor
tankens kraft, men dette synes jeg minner med om et jålete klagekor, som kan se
ut som å være fordomsfullt: ”Død fisk følger som kjent strømmen.” Det var i
denne tiden mange sjelelige fortrengelser I Rousseau, angivelig (ifølge
Rousseau 1985). Så er Trond Berg Eriksen inne på noe som nok neppe er viet
plass til i verken leksikon eller gravstøtter, nemlig at han hadde en ”gretten
karakter.” Han utvikler en åpenhet som nesten grenser opp i mot eksibisjonisme,
for eksempel i bokutgivelsen ”Bekjennelser” (1781 – 1788) – og så fremt dette
ikke skal belyse allmennmenneskelige problemstillinger, så bærer det kanskje
nettopp preg av å vise seg fram. Det var ikke boklig lærdom som tiltrakk
Rousseau mest, men derimot familie, religiøsitet og fellesskapsfølelse (Berg
Eriksen 1994:372) – hvilket kanskje viser at han roet seg noe ned med årene.
Han var samtidig en opprører mot samfunnet (Berg Eriksen 1994: 372). Han var
imot deler av opplysningsideene, fordi det rev ned vanlige menneskers tro og
trivsel (Berg Eriksen 1994:372). ”Den gretne karakteren/ den sjelelige
fortrengte gjorde at han kom på kant (kanskje også filosofen Kant) med
opplysningsfilosofene i en rekke spørsmål (Berg Eriksen 1994:371) – men jeg
synes kanskje han kunne søke tilflukt i de nyere tids idéer, men gjerne med
tradisjonelle innfallsvinkler. Han var i hele sitt liv plaget av
syndsbevissthet, noe som nok skyldtes de puritanske omgivelsene han var
oppvokst i, i Geneve. Han var et sammensatt menneske. Tro og liv var det i
hvert fall forskjell på, da han skrev de mest medfølende skrifter om
barneoppdragelse, mens han selv sendte egne barn bort fra hjemmet i tidlig
alder (Berg Eriksen 372). Kanskje var det for mange brytninger i Rousseau, som
forhindret hans vilje?
Respekten for det
alminnelige menneske og borgerlige verdier
Han angrep blant annet opplysningsfilosofene for å
undergrave både kristentro og patriotismen (Berg Eriksen 1994:372). Enig med
Rousseau at man skal være tilbakeholden med slik kritikk, uten at det er svært
berettiget, da skal man kline til – for nettopp og bevare kjernen i for
eksempelvis tro og fellesskapsfølelse. For alvor dukker småborgerlige verdier
inn i filosofi-historien med Rousseau, uten at jeg helt skjønner hva som
skjuler seg bak Berg Eriksens merkelapp ”sentimentale småborgerlige verdier.” I
en av hans oppgaver skriver han om den menneskelige naturlige godhet. Kunst,
litteratur og vitenskaper ”pudrer mange heslige tilnærminger,” mener Rousseau.
Han mener vel da rett og slett at leseviten kan forkrøple et sinn, og enig i de
tilfeller at det kommer an på hva man leser. Enig også at det er dobbeltmoral
og koketteri i verden. Det som holder det enkelte mennesket oppe er stolthet,
tro og moral, mener Rousseau (Berg Eriksen 1994:373). Kant lot seg visstnok
inspirere av Rousseau, med hans syn om den rene, moralske viljen (Berg Eriksen 1994:373).
Både Kant og Rousseau er sterkt moral-filosofisk orientert. Der jeg ikke er
enig i Rousseau, er at han forkaster nesten alle antikkens idealer om dannelse –
eller det man kan kalle sivilisering, samtidig som han er opptatt at fellesskap.
Samtidig er konformitet i fellesskap og tilvante rutiner av et gode, ifølge
Rousseau, der jeg kan støtte meg til det sistnevnte, men ikke det førstnevnte
–og heller ikke det sistnevnte for enhver pris. Jeg tror på menneskets evne til
å utøve motstand dersom konformitet krenker menneskets verdighet. Det som
kanskje er spennende med Rousseau er den tvetydigheten som ligger i hans
skriverier; De revolusjonære og reaksjonære tok begge Rousseau til inntekt for
seg. Derfor stiller jeg meg derfor tvilende til den lettvintheten som utvises i
dette avsnittet, at Rousseau nødvendigvis skal stå for småborgerlige verdier –
men heller borgerlige prinsipper – og sjeler både til høyre og venstre. Men
ellers enig at det er problemstisk å få øye på hva Rousseau alltid vil med det
han skriver.
Individ og kollektiv
I 1749 satt Diderot,
en av opplysningsfilosofene, fengslet for sine frimodige ytringer. I denne
tidsånden skrev Rousseau at vitenskapen og kunsten har skapt forfinelse og
eleganse i det ytre, mens de enkle menneskelige dyder er kastet på historiens
skraphaug: Sannhet, oppriktighet, hjertens godhet har måttet vike for
løgnaktighet, hykleri og misunnelse (Rousseau 1958:10). Det kan selvsagt være
slik, men forstår imidlertid ikke den forhastede slutning han trekker: Det
trenger ikke være slik. Men man får vel de debattanter og meningsytrere man
fortjener? Han hevder at mennesket har en absolutt verdi, og er ikke noe
relasjonsbestemt – slik enkelte vil ha det til, når de skriver om
anerkjennelsens betydning. Man er naturlig anerkjent som menneske, nettopp
fordi mennesket har en absolutt verdi – og de som står for noe annet mener jeg
har et negativt og jålete menneskesyn. En kan som kjent gjøre dumme ting mot et annet menneske
for å få anerkjennelse hos noen, men det mennesket er langt i fra moralsk godt
– hvilket viser at anerkjennelse er en farlig drivkraft. Mennesket har en
ukrenkelighet og verdighet – hvilket fører Rousseau på veien av
menneskerettigheter. Denne avhandlingen om ”Kunst og vitenskap” ble trykket i
1750, og årene fram til 1762 var hans rikeste tid (Rousseau 1958:11). Det
gjelder blant annet hans store avhandling om ulikheten mellom mennesker, og
foregriper i mange henseender hans tanker i samfunnspakten.
«Avhandling om
opprinnelsen til og grunnlaget for ulikheten blant menneskene (1755)»
Rousseau skriver at samfunnets skade er ulikheten; hykleri,
misunnelse og hat får vekstvilkår dersom mennesket ikke møtes på likefot
(1958:12) – men det nytter imidlertid ikke å nikke anerkjennende, når den andre
står for den reneste tombola, feilaktighet eller en eller annen form for
systematisk erindringsforskyvning. Særlig oppstår hykleri, misunnelse og hat når
man stiller ydmykende krav til andre. Å stille ydmykende krav ovenfor andre kan
skape negative følelser, men jeg tviler på om det alltid er hykleri, misunnelse
og hat som oppstår – men i hvert fall et ønske om å avfeie den andre som
umoralsk. Stiller meg ikke uten videre bak dette utdraget, ei heller sitatet
nedenfor:
«Mennesket
er fritt når det kommer til verden, men overalt lever det i trelldom»
Rousseau
Jeg synes ikke det norske samfunnet anno 2015 er innrettet
på en slik måte at menneskene får en følelse av å være slaver, men så må jo
kanskje sitatet ses i lys av samtiden Rousseau levde i. Men Vestlige samfunn
har trekk av trelldom, men det mener jeg mer skyldes menneskers atferd i
samfunnet, og ikke samfunnsinnretningen generelt Rousseau skriver at den
virkelige frihet ikke kan vinnes tilbake, nå etter at staten er opprettet. Jeg
mener Rousseau med dette glorifiserer naturtilstanden, og at samfunnsinnretning
er muliges kunst. Boka «Samfunnspakten» er imidlertid langt mer nøktern og
avbalansert, enn noen av Rousseaus andre avhandlinger (Rousseau 1958:13).
Det er i hvertfall grunn til å forestille seg en begrenset
stat, i tilfellet Rousseau.
Rousseau skriver at mennesket fra naturens side, samkvem
mellom mennesker, har gjort arten ulik. (Rousseau 1984:9). Hva som er likt er
imidlertid vanskelig å få øye på; jeg tror de grunnleggende behov er ganske identiske, men at evner
og anlegg dessverre bidrar til en forskjell mellom dem som når målene mer enn
andre, selv om læring kan bidra i betydelig grad. Rousseaus drømmesamfunn er et
samfunn hvor hver og en tar ansvar for sitt liv (Rousseau 1984:9) – og et
samfunn med stor grad av gjennomsiktighet (Rousseau 1984:10). Kanskje har siste
tiders oppfinnelser bidratt til et mer transparent samfunn? Han snakker om det
vi kan kalle å trekke lasset sammen, der folk og stat har et eget mål (Rousseau
1984:10), slik at det ikke er ubetydelig patriotisme i Rousseaus tankesett.
Rousseau snakker om den suverene stat, som ikke skal pålegges å innføre lover
mot dens vilje (Rousseau 1984:10) – uten at jeg helt skjønner hvor Rousseau vil
med dette, og er i hvertfall uenig i dersom dette er et spørsmål som
motarbeider liberal-demokrati. Rousseau ville derfor kanskje vært enig i Oates
desentraliseringsteorem, som går inn for minst mulige styringsenheter – lokalt
vet man best hvor skoen trykker? Han advarer mot at tøyleløs atferd går på
tvers av frihetens vesen (Rousseau 1984:11). Med dette tolker jeg Rousseau som
en ivrig forfekter av ansvar – og frihet, og at dette går hånd i hånd for å
gjøre et menneske fritt. Han snakker om kjærlighet mellom folk og stat, og
formaner ofte til samhold (Rousseau 1984:11). Det er en klar balanse i det
Rousseau skriver, der han ikke ønsker seg verken erobringslyst eller svakt
styre, men nettopp tilstrekkelig styrke til å sikre autonomi og uavhengighet
(Rousseau 1984:11). Synes Rousseau treffer godt kjernen i hva jeg legger i det
liberale begrep. Stridslyst og modige sinn skaper en frihetstrang, og er et
gode for mennesket, mener Rousseau (1984:12). Han taler varmt for
folkeavstemming i prinsipielt viktige lovsaker (Rousseau 1984:13), og Rousseau
kan derfor regnes som en viktig forkjemper for folkestyre. Ellers er det fornøyelig lesing, å se det
Rousseau skriver om et steds uavhengighet på side 14, både tanker - samt verdig
og leken språkdrakt (som også da må være en god oversettelse). Den undervisning
som berører hjerte går aldri tapt (1984:17), sier Rousseau – som dermed sier
noe viktig også om pedagogikk. Han viser til den mangelvare det er, at
øvrighetspersoner ofte viser manglende kjærlighet til sine underordnede
(Rousseau 1984:17-18) – noe som nok var mer aktuelt i tiden han levde i.
Samfunnspakten
Rousseau slår et slags for studio humanitatis – studie av
mennesket: «Den nyttigste og den minst utviklede av alle vitenskaper, er
studiet av mennesket,» skriver Rousseau i 1754. Hvordan kan man forstå den
ulikhet som eksisterer mellom mennesket, hvis man ikke forstår mennesket i seg
selv? (Rousseau 1984:21). All
samfunnstenkning bugner i et ønske om å skape et bedre samfunn, skriver
Rousseau (1958:5). Machiavelli skrev
sitt verk i fortvilelse over det forfallet han så i Italia i sin samtid, rundt
år 1500, og så ingen annen løsning enn en eneveldig hersker. Hobbes holdt på
den absolutte kongemakt, mens Locke seiret gjennom det som ble tilkjempet i den
engelske «glorious revolution» i 1688, ved at monarkiet ble konstitusjonelt
begrenset (Rousseau 1958:5) til fordel for enkeltmenneskers ukrenkelighet. Det
at noen setter Locke og Rousseau som klare motsetninger, stiller jeg meg noe
hoderystende til. I det 18. århundre gir franskmannen Montisquieu en hyllest
til det engelske system, med samtidige stikk til det franske eneveldet
(Rousseau 1958:5). Rousseau virker i det meste av sine skriverier som indignert
over det styre som eksisterer i Frankrike i det 18.århundre (Rousseau 1958:6).
Jean-Jacques Rousseau var nemlig både følsom og steil, og fant seg ikke til
rette i det fransk samfunnet på 1700-tallet (Rousseau 1958:6). Blant annet er
det grunn for å tro at han ønsket seg mer «frie omgangsformer,» i landet som
var ganske stivt. Boka ”Samfunnspakten” ble forbudt i Frankrike, og man førte
strengt tilsyn over at boka ikke kom inn i landet (1958:15) – men han kunne
ikke straffes for en bok som var trykt i Holland (ibid). Han følte seg alltid
forfulgt, fram til sin død i 1776 (Rousseau 1958:16). Men hans ord om frihet og
likhet klang stadig sterkere blant dem som kjempet for en mer rettferdig
samfunnsinnretning (Rousseau 1958:16). Forut for den franske revolusjon ble
hans bok ”samfunnspakten” blant mange sett på som en katekismus (1958:16). Rousseau
skriver nemlig kritisk om tyranner, eneveldige herskere (Rousseau 1958:25) – i
en tid da Frankrike hadde et absolutt styre. Han er kritisk til det føydale
styret, som strider mot naturretten og enhver form for sunt regime (Rousseau
1958:27).
Sosial kontrakt og
opplæring
Rousseau var en selvlærd filosof, uten noen form for høyere
utdannelse (Berg Eriksen 1994:371). Tidvis i livet livnærte han seg som
huslærer, noteskriver og sekretær. Rousseau var kanskje den ivrigste kritiker
av Hobbes (Manent 1994:28), og sannsynligvis er den tøyleløse indvidualisme han
kritiserer – som kan lede til absoluttisme. Rousseau tok sterk avstand fra
absoluttismen. Med dette ser man på negative og positive friheter som én side
av samme sak – som har særlig mye for seg i nære relasjoner. Rousseau
kritiserte det gamle regimet i Frankrike, der han utkjempet mang en ordkrig mot
enevelde. Han mente at en revolusjon straks ville komme. Rousseau ivret etter
en annen sosial kontrakt enn hva vi kjenner til (dette er da også opphavet til
å betrakte Rousseau og Locke som motsetninger), men Rousseaus tanker om den
sosiale kontrakt fikk enorm virkning i samtiden (De Ruggerio 1967:61).
Liberalismen fremsnakker individuelt særpreg og unikhet. Rousseau sier noe
alla: ”Vi må forandre lovgiving, slik at vi beveger oss fra kaos til et ordnet,
harmonisk kosmos (De Ruggerio 1967:280). Rousseau så for seg et samfunn der
sivile rettigheter stod sterkt (De Ruggerio 1967: 374-375). Noe av det dummeste
jeg har lest innenfor liberal tenkning er at man ikke skal ha noe mål. I den
forstand at man ikke skal stå for noen verdier eller prinsipper som man kjemper
for, og som man ønsker å realisere, synes jeg utsagnet er feil. Jeg drister meg
til å si følgende: ”Liberalisme er virkemiddelet, humanitet er målet.” Og så
hevder Rousseau noe jeg tror jeg skjønner: Mennesket er naturlig godt, men kan
henfalle til korrupsjon i møte med samfunnet (Shapiro 1958:18). Under overskriften pedagogikk har også
Rousseau fruktbare tanker; De beste omstendigheter for læring er harmoni (Schapiro
1958:21). Rousseau skriver dette om barn, men jeg kan ikke skjønne at dette kan
være et gjeldende prinsipp uansett. Hans bok
- den sosiale kontrakt (1762) – er en av de fremste bøkene innenfor
filosofi, i den moderne tid (Schapiro 1958:120). Den handler om
folkesuverenitet. Av de mange tenkere der ute, synes jeg Rousseau er blant de
spennende.
Blant annet disse
kildene:
-
Berg, Eriksen (1994): Undringens labyrinter.
Oslo: Universitetsforlaget.
-
De
Ruggerio, Guido (1967): The history of european liberalism. Boston: Oxford
University Press.
-
Rousseau, Jean-Jacques (1984): Om ulikhet mellom
menneskene: Den opprinnelse og grunnlag. Oslo: Aschehoug.
-
Shapiro,
J. Salwyn (1958): Liberalism – Its meaning and history.
