Den store oppvåkningen

Jonathan Edwards

Dette har først og fremst noe med åndsnød å gjøre, jeg er ikke så begeistret for religiøse sammenslutninger. Jeg er heller ikke utpreget kristen, men synes at også den kristne tro har mange fine prinsipper. Men altså, dette begrep: Den store oppvåkningen, er et begrep innenfor amerikansk historie, som innebefatter et korrektiv til rasjonalistisk tenkning. Kanskje kan dette bidra til et av flere andres motstrøms-innlegg mot den tøyleløse selvrealisering i vår tid.  

Iløpet av 1730-årene vokste det fram en bevegelse, som protesterte mot en rasjonalistisk holdning til religion (Faragher et.al 2009:127). Jonathan Edwards var kalvinist, og fremmet i fyr og flamme den liberale teologi – og var ledestjerne i den bevegelsen som bekymret seg over et av-religiøst Amerika. Selv holdt han til Northampton, men også andre steder i New England (USAs nord-østlige kyst) oppstod det røster, som hadde samme utgangspunkt som Edwards. De tilhørte gjerne tyske lutheranere, eller skotsk-irske presbyritanere (Blant annet i Pennsylvania), slik at alle var ikke kalvinister. Noen av dem fremmet en teologi som stod for individuelle valg (Faragher et. Al. 2009:127), men det som forente dem var overordnet en antatt åndsnød som eksisterte i samfunnet generelt, og blant ledende skikkelser spesielt. Jeg tror ikke dette er noe som er spesielt blant ledende skikkelser, men folk - enten de vil det eller ikke. George Whitefield var en ledende anglikansk minister fra England, som i 1738 gjorde sin første rundreise i koloniene – der han ved sine åndelige taler, imponerte blant annet Benjamin Franklin, som var alt annet en religiøst overbevist. ”Hans oratoriske taler er innflytelsesrike,” uttalte Franklin. Dette var etter at han ved selvsyn hadde deltatt i en forsamling, der Whitefield talte, foran 30.000 tilhørere. Talen hadde sterke innslag av mørkemanns-retorikk, men han formante om at frelse fantes (Faragher 2009:127). Denne vidtfavnende koloniale gjenfødelsen av religion, som senere generasjoner døpte ”den store oppvåkning” (The Great Awakening”), regnes av noen for fase to i den protestantiske reformasjonen som hadde foregått i Europa (Faragher 2009:127). Ledende religiøse leder mente at det eksisterte både dekandanse og overbyråkratisering, der vekkerne mente at mye kunne heller løses gjennom moralsk styrke og renhet (Faragher 2009:127). Usikkerheten i samtiden førte til at mange søkte støtte i bevegelsens budskap.

Gjenfødelse

Oppvåkningen skjedde noe senere i Sørstatene, først i midten av 1740-årene, og kom med full styrke i 1760-årene (Faragher 2009:130). Dette påvirket ikke bare hvite, men også mange slaver søkte støtte i kristendommen eller religionen (Faragher 2009:130 og 263). Begge grupperinger fant sammen i menigheter (Faragher 2009:263) I det 19.århundret gikk hvite og afro-amerikanere hver sin vei i religiøse spørsmål, men den gang utgjorde de en samlende kraft. Mange ikke-kirkelige hvite fant veien tilbake til religionen under ”den store oppvåkningen.” Antallet kirker doblet seg fra 1740 til 1780, selv om det er verd å nevne at den koloniale befolkning økte med tre-gangen. Men; mens kirkegjengeri før var forbeholdt voksne, ble barn fra nå av introdusert for kirkegang (Faragher 2009:130). Samtidig var det hovedsakelig kvinner som oppsøkte kirken, men også denne tendensen ble nå utvisket – og man var i ferd med å oppleve likestilling på dette felt.

Implikasjoner i politikken

Oppvåkningen var mest tiltalende for dem som følte seg forbigått av den økonomiske og kulturelle utvikling, i første halvdel av 1700-tallet. Flere i det etablerte sjikt så på oppvåkningen som anarkistiske tendenser, men det var det nok neppe. I Connecticut, eksempelvis, iverksatte man flere lover som skulle undertrykke vekkelsen. Dette førte bare til ytterliggere mobilisering, og de som tidligere hadde blitt undertrykt gikk som fanebærere inn i den amerikanske borgerkrigen. Det er åpenbart at ”den store oppvåkning” gav enkelte muligheter til å diskutere politikk og saksfelt på andre premisser, en hva tilfellet hadde vært tidligere (Faragher 2009:130-131).

Den” andre store oppvåkning”

Dette fant sted i Sørstatene på 1790-tallet, der både afro-amerikanske menigheter og predikanter skjøt opp i rekordfart, og en distinkt form for kristendom fikk sin form (Faragher 2009:263). De afro-amerikanerne som var frie skapte sine egne kirkesamfunn. De første afro-amerikanske baptist- og metodistkirker ble etablert i Philadelphia, i 1794. De snakket om tro, håp og frigjørelse (Faragher 2009:263). Mange afro-amerikanere fant støtte i det kristne budskap, da de kjempet for frihet og rettferdighet. Fargaher (2009:263) stiller spørsmål til hvorfor de hvite godtok dette, i det som den gang var et seperasjonssamfunn – mellom hvite og afro-amerikanere? Mange mente oppriktig at også afro-amerikanere måtte få oppleve gleden ved religiøs tro. Andre igjen trodde at kristendommen ville gjøre folk mer lydige og underdanige (Faragher 2009:263). På mange plantasjer fulgte man sin herre til kirken, men ble selv sittende bak i salen, eller på balkong – lyttende til det kristne budskap, der predikantene gjerne kunne holde forsvarstale for slaveriet. Dette førte til at afro-amerikanere etablerte egne kirkesamfunn, som hadde et langt mer vital og et i førsteinstans farligere samtidsbudskap – enn hva de hvite kirkesamfunnene forkynte.  Det var vel bare afro-amerikanere som på kroppen skjønte budskapet i sanger som ”Go Down, Moses?” Det sentrale i den andre store oppvåkning er at man ikke snakket like mye om synd, men den frelse man kunne oppnå gjennom personlig tro. Den var derfor noe lysere enn den første oppvåkningen. Det var gjerne mennesker som falt utenfor markeds-kapitalismen, som også denne gang søkte støtte i oppvåkningen.

Hvorfor er Den store oppvåkningen en viktig del av vår historie?

Tror at vi i vår tid også lider av åndsnød, der selvrealisering skaper en "mye-vil-ha-mer-holdning," der det menneskelige behovet i enkelte tilfeller kan synes umettelig. Det betyr heller ikke at man skal ikke benytte seg av liberale friheter, men man kan bruke det på områder som virkelig betyr noe for en - for eksempel ikke ytre seg om alt mulig.  Det betyr altså ikke at man skal tilsidesette vesentligheter ved vårt samfunn, men at vi trenger mer samhold i vår tid. Historien går i bølger – de er fulle av reaksjoner og motreaksjoner, og jeg tror vi blant annet kan gå inn i en tid der vi er mer fordomsfrie, og ikke avfeier alt som ikke kan gis rasjonalistiske forklaringer. Vi skal ikke tilsidesette de rasjonelle tilnærminger, langt der i fra. Men kanskje kan man åpne øynene mer opp for at menneske også er åndelig – om det dreier seg om ulike religiøse retninger, humanistiske innfallsvinkler, eller andre forhold, som eksempelvis kunst og kultur. I en tid med økonomisk nedgang (der ikke alt kan vokse inn i himmelen, for å bruke et passende begrep), med tilhørende årelang norsk opptur – vil det oppstå et veiskille. Og historien viser at økonomisk opptur kan ledsages av kulturell blomstringstid. Da kan et utslag være en kulturell vekkelse. Det dypt menneskelige binder folk sammen i en omskiftelig tid.