Wollert Konow

Han var den første av to statsministere for Frisinnede Venstre. 

For å gjøre klart var Frisinnede Venstre et parti som plasserte seg mellom Venstre og Høyre, i det politiske 1910-tallets landskap. Etter hvert ble utviklingen for partiet Frisinnede Venstre uheldig, da de ble i overkant nasjonalistiske. Erfaringene fra regjeringssamarbeid var heller ikke helt vellykket Den mest kjente politiker for Frisinnede Venstre er nok den tidligere Venstremann Wollert Konow (1845 – 1924). Han står ofte  merket med (SB), fordi det finnes også en annen Wollert Konow i norsk politisk historie – som er en samtidig Høyremann, og de er i slekt. SB står for valgkretsen Søndre Bergenshus. Nøyer meg med å bare si Wollert Konow i fortsettelsen.  

Denne artikkelen er egentlig tredelt. For det første følger vi Konows liv kronoligsk fram til han går at som statsminister. I del to forsøkes å gi en mer inngående beskrivelse av Konow, for å forstå hans standpunkter. Tredje og siste del inneholder refleksjoner rundt partiene og regjeringen, hvorfor det ikke ble helt innertier i historien. Vi skal se at regjeringen Konow ikke ble noen solskinnshistorie.

Nasjonsbyggingen i det 19. århundret, og Kielland-saken

1880-årene var en åndskulturell brytningstid i landet, der parlamentarismen blant annet ble innført. I 1885 skriver Jonas Lie et brev til Venstremannen Wollert Konow, der han ber om Venstres innvilgelse av diktergasje til Alexander L. Kielland – tross av, eller på grunn av, kritikk av det man litt misvisende omtaler som ”de klerikale.” Kiellands religiøse aversjon strakk seg nemlig langt utenfor statskirken og domkirke-dørene. Venstremenn i fra denne tid ønsket å fremme både folkestyret og liberalismen – som i seg selv kan være motsetningsfullt, og det er også perspektiver innenfor både demokrati og liberalisme som er innbyrdes motstridende. Man kastet kanskje rundt seg med begreper, tips og vink som ikke var klart definert, eller som hadde noen allmenn gjenkjennelse i befolkningen?  Frihet ville folk åpenbart ha, men fri til hva? Kielland-saken splittet partiet, til slutt ble den kanskje viktigste årsaken til delingen mellom Rene Venstre og Moderate Venstre i 1888? (Moderate Venstre forfektet mer klassisk eller ortodoks liberalisme, og var generelt ganske så pietistiske) Da Kielland-saken kom opp i Stortinget, var Konow blant de to ivrigste i sitt forsvar for diktergasje (Birkeland 1945:11). Konow delte Kiellands religiøse skepsis, men kanskje viktigst delte de det liberale sinnelag – der tanke- og ytringsfrihet skulle stå som bærebjelker – og der maktovergrep og tilrivninger (gjort eksempelvis i religiøse kretser) ikke kunne gå upåaktet hen. Siden Kielland ble talsmann for disse undertrykte, var det derfor flere liberale kjerneprinsipper som talte for gasje hos Konow. Kielland-saken er oppe for tredje gang i Stortinget i 1884, og da med Konow som forslagstiller. Venstrefolk flest er trøtt av hele greia, en sak som ikke fører noe annet med seg enn opprivninger var gjerne gjennomgangstonen. Gjennom lang tids virke hadde Kielland vist seg som en betydningsfull dikter, også sett bort fra hans anti-klerikalisme. Birkeland framhever Konows ærlighet i prinsipper – der han ifølge bokforfatteren var ikke-kalkulerende overfor hva sin egen stemmekrets skulle mene, og da sin eventuelle skjebne ved framtidige valg (Birkeland 1945:11). Kielland kvitterer i 1893 ved å skrive at det er et aristokratisk anstrøk over politikken hans (Birkeland 1945: 90).  

Wollert Konow

Wollert Konow er født 16. august 1845, på Fana. Kjølås (forfatter av boka Norske statsministrar) omtaler han som godseier. Faren var av kjøpmannsætt, og hadde sterk politisk og kulturell interesse (Birkeland 1945:12). Han brøt med kjøpmannstradisjonen. Han drev heller gård og møllebruk (Kjølås 1999:117). Faren tar etter studier flere steder doktorgrad innenfor filosofi (Birkeland 1945:26), og tar et generelt oppgjør med de mange kultur-tradisjonalister (Birkeland 1945:27). Konow-familien var virkelig en av de bergenske fornemme slekter (Birkeland 1945:24). Moren var datter av den danske dikter og dramatiker Ohelenschlager, så hjemmet var nok tydelig rikt utrustet, hva gjaldt kulturell ballast? Moren var kulturelt begavet, morssiden tilhørte også Heger-slekten (Birkeland 1945:41-42). Hun hadde selvironi, og hadde evnen til å etterlikne andre mennesker (Birkeland 1945:42). Og – hun kombinerte sin åndskulturelle interesse med dyktig husmorgjerning (Birkeland 1945:44). Som 15-åring starter han ved Bergen Katedralskole, og etter fire år begynner han jus-studiene – som han avbryter etter kort tid (Birkeland 1945:12).

Konow ved Bergen Katedralskole

Han tilhørte en kameratgjeng med åpne sinn (Birkeland 1945:45), og Konow var filosoferende (Birkeland 1945:92). Han er med i Artianersamfunnet, som på Bergen katedralskole blir dannet i 1860 (Birkeland 1945:46). Wollert Konow blir medlem i 1862. Trolig sjenanse gjør at han ikke i særlig grad stikker seg ut (Birkeland 1945:45). Både for Konow og Artianersamfunnet er det språksaken som preger diskusjonene.  Også litteratur og historie engasjerer Konow (Birkeland 1945.60). Wergeland, Bjørnson og Vinje blir innflytelsesrike for Konow (Birkeland 1945:60). Og han hadde interesse for Goethe og Voltaire (Birkeland 1945:66). I politikken var det ifølge Birkeland Johan Sverdrup som var inspirerende (Birkeland 1945:91) Han ble omsider en stor taler, og det var de lyriske innslagene som i stor grad skapte denne kvaliteten (Birkeland 1945:60). Og i artikler og foredrag ser vi at hans historiske interesse er stigende (Birkeland 1945:61). En skolekamerat har i sin biografi pekt på ungdommens Konows sterke intelligens, lyse sinn og dannelse (Birkeland 1945:66). Et særtrekk ved Konow og hans samtalekamerater er at de er veldig idémessig engasjert, noe som fulgte Konow livet i gjennom – han forankret sine standpunkt i teori. Da han senere i livet ble konfrontert og beskyldt for å svike sine idealer, svarte han indignert: ”Ja, si meg ett?” Og kanskje var det skuffelse over kollegers avkall på prinsipper som gjorde at han senere kom på kant med folk han tidligere hadde sett opp til? Dette vil berøres noe senere. Men det var også vennskap som aldri tok slutt – blant annet mellom Bjørnson og Konow, fra de ble kjent i 1872. De var enige i bondereisingen, den demokratiske framskrittspolitikk. Konow hadde forkjærlighet for lyrisk diktning, og ved slutten av livet nærmet visstnok Bjørnson seg Konow hva gjaldt livssyn (Birkeland 1945:92), trolig motivert av den dype respekt de hadde for hverandre i flere saker?  

Konow som skolemann

Han var sterkt engasjert i det nynorske skriftspråket (Birkeland 1945:69). Han begynner å studere jus, men Birkeland antyder at trolig spiller økonomiske vanskeligheter til at han ikke har råd til å fullføre rettsvitenskapen (Birkeland 1945:111). Han må av disse årsaker selge store deler av gården sin på Fana (1945:111).  21 år gammel (1866) underviser han ved en landbruksskole, og grunnlegger en Folkehøyskole som 23-åring (1868). Skole-etableringen var et ledd i hans bondereisnings-planer (Birkeland 1945:12). I fire år var han den drivende kraft bak skolen i Halsnøy, og han hadde i tillegg støtte fra Niels Juel som underviste i jordbruksfag – samt som åndelig støtte (Birkeland 1945:121). Hadde det ikke vært for han, hadde nok ikke skolen holdt det gående så lenge (Birkeland 1945:121). Konow er en ung mann, men blir beskrevet som en særdeles dugende lærer (Birkeland 1945:122). I løpet av de fem årene som skoleleder vokste hans politiske bevissthet (1868 – 1873).  Konows folkhøyskole-etablering i Sunnhordaland på Halsnøy er Norges tredje første folkehøyskole (Birkeland 1945: 105. Han forteller om planen i brevs form til Venstremannen Niels Juel i 1867 (Birkeland 1945:110), og de starter den sammen (Kjølås 1999:117). Noen år senere flytter skolen, til Jæren. Etter fire måneder som folkehøyskole-rektor på Jæren tenker han at hans innflytelse begynner å bli stor, og at det kanskje er tid til å dra fra sanddyne-riket (Birkeland 1945:86). Flere ville se han på Stortingets Rogalandsbenk. I brev til Frigga Kooter forsikrer han om at dette ikke er mulig, siden han ennå ikke er fylt 30 år og man måtte ha passert 30 for å sitte på Stortinget. Han forteller i samme brev at han frykter politikerlivet kan være lite aktverdig og demoraliserende, og fortsetter i neste brev med følgende kraftsalve: ”Politikken er djevelskap!” I 1873 – etter fem års tjenestegjøring innenfor folkehøyskolen – overtar han nemlig farsgården (Kjølås 1999: 117). ). I 1875 gifter han seg med Frederikke (Frigga) Wilhelmine Kooter.

Folkehøyskolens idégrunnlag

 I 1864 – to år før Konow starter sin - blir den første norske folkehøyskolen etablert; Sagatun ved Hamar (Birkeland 1945:105).  Det hadde i Danmark allerede blitt opprettet folkehøyskoler, etter grundtvigsk ånd (Birkeland 1945:105). Den første var Kristen Kolds i Rysling (Birkelnad 1945:115). I en tale fra 1868, der Birkeland på uriktig vis sier at folkehøyskoler i Norge ennå ikke var etablert (Birkeland 1945:116), sier Konow følgende – som sannsynligvis må ses i sammenheng med de spredte forsøkene på folkehøyskoler i Norge: ”Folkehøjskolen er ennu uprøvet. Det er således ikke på det rene hvordan den folkelige undervisning skal innrettes. Den må avpasses (….) folkets karakter og livsvilkår.”  Konow leste vel grundtvigsk skole- og opplysningsideer, og medvirket til Grundtvigs gjennomslag i Norge (Birkeland 1945:116). Hvilken kulturell stemning var det folkehøyskolene ble dannet ut i fra; man hadde i 1870 11 av dem? Birkeland hevder at de er lite fellesskap mellom folkehøyskolene. Samtidig referer Birkeland til Anders Nørgaard, som foruten grundvigianisme, peker på en rekke forhold som binder skolene sammen: Humanistisk-idealistisk kulturoptimisme, liberalismen, brandesianisme (etter Georg Brandes) – forent i kampen for frihet og folkeopplysning (Birkeland 1945:106)

Konow som Stortingsrepresentant

I 1876 (31 år gammel) ble han valgt som vara til Stortinget fra Bergen, eller Bergenhus (Birkeland 1945:12). At han måtte nøye seg med vara-tittelen skyldtes ifølge han selv at han ikke fikk en eneste stemme blant verken konservative eller klerikale – han fikk rene liberale stemmer, noe som ikke var tilstrekkelig til fast plass.  Fra og med 1880 sitter han to perioder fast på Stortinget som Venstremann, og inngår i den radikale fløyen. 39 år gammel blir han Odelstingspresident (1884 – 1888), idet Norge innfører parlamentarisme og Stortinget blir den folkevalgte nasjonalforsamling. To år senere blir han Stortingspresident, før han falt ut av Stortinget i 1888. Norge hadde den gang og langt opp til nyere tid to kamre, Odelsting (det minste) og Lagting (det største) 41 år blir han altså Stortingets visepresident (Stortingets plenum, de to kamrene i fellesskap). Og han har åpenbart sine støttespillere og åndevenner. Han vekker begeistring hos Bjørnstjerne Bjørnson eksempelvis, som ber han fremme saken alene om et rent norsk flagg (Birkeland 1945:13).  Konow er blant de Venstrefolk som stiller krav og gjennomsiktighet overfor Sverdrup-regjeringen, noe som blir store politiske omkostninger for så vel Sverdrup som Konow. Sverdrup-regjeringen faller, og Sverdrup og Konows forhold blir til en isfront. Det blir dannet en Høyre-regjering istedenfor – der Venstre ikke klarer å samle seg rundt folk, blant annet var Konow for omstridt (Birkeland 1945:14). Han faller ut av Stortinget i 1888.

Konows talegaver

I Stortinget ble han raskt kjent for sine taler. Det var en umiddelbar, utsøkt festivitas over dem (Birkeland 1945: 113). Hos Hambro kom talene som en strøm, men Konow hadde bedre tid – og tilfredstilte selv de aller mest kresne (Birkeland 1945:113). Stenografene i Stortinget har hatt problemer med gjengi disse kunstverk, som Konows taler var? De var i stor grad preget av aforisme (aforisme betyr at man på treffende og underfundig vis illustrerer et tankevekkende poeng), spekket med humor, vidd og klokskap (Birkeland 1945:113). Noen har beskrevet Konow i den perioden som en nobel skikkelse med tindrende overlegenhet og dyp, behersket harme – både original og artistisk, og kastende ironi og brodd utover forsamlingene (Birkeland 1945:114). Trolig oppfattet noen han som vel blærete?

1888 - 1898

Konow har likevel stor tillit innad i partiet selv om han fyker ut av Stortinget, og blir bedt om å ta statsminister-vervet i 1891 – men takker nei. Johannes Steen blir statsminister isteden, men Unionsaken – som er på frammarsj – fører til at Konow på nytt blir bedt om å ta statsminister-vervet i 1893, uten at han gir tilslag. Uten Stortingsplass er han blant annet ute av den rikspolitiske arena. Tross av at selv Alexander L. Kielland frem-klappet Konow. I 1897 stiller han igjen opp for Venstre i sin valgkrets, etter at Bjørnstjerne Bjørnson klarer å overtale han (Kjølås 1999: 118). Han gir seg imidlertid på Stortinget i år 1900, for å satse på gårdsdriften (Kjølås 1999:118).

Etableringen av Frisinnede Venstre

Et mindretall i Venstre danner Frisinnede Venstre i 1908, der mange eldre Venstrefolk følger med (Birkeland 1945:18). Blant dem Wollert Konow (SB). Ifølge Store norske leksikon (Snl; Frisinnede Venstre) er det et par grunner til Frisinnede Venstre blir dannet: (Konsoliderte) Venstre sin mangel på frisinn – uten at jeg helt skjønner hvilke saker dette skulle gjelde, og i hvert fall ikke i forhold til de såkalte frisinnede. I tillegg konsesjonspolitikken, som betydde at naturområder og ressurser ble ansett som felleseie. Her var Frisinnede imot at norske statsborgere skulle måtte søke om konsesjoner, på lik linje med utenlandske, for å drive blant annet fosser og verk.  Og bruddet skjedde også fordi det Konsoliderte Venstre ble vel radikale – blant annet samarbeid med Arbeiderdemokratene (det som ble Konsoliderte Venstre sin venstrefløy).

Koalisjon av Frisinnede Venstre og Høyre, med Konow som statsminister

Noe syrlig kan man legge til at Frisinnede Venstre hadde ”flere høvdinger, enn indianere.” Konow takket nei til partiets lederverv.  I tillegg til personlig oppfordring fra kulturpersonligheter, var det særlig konsesjonspolitikken som fikk Konow til å engasjere seg på nytt i politikken.Han fryktet for stor statlig kontroll, men eller og avveining har i ettertid vist seg vellykket. I 1909 blir det en samlingsregjering av Frisinnede Venstre og Høyre, med Konow som statsminister etter nyvalgt Stortingsplass. Christian Michelsen kunne ikke av helsemessige årsaker (Birkeland 1945:18). Venstres Gunnar Knudsen gikk av. Både Høyre og Frisinnede Venstre ønsket seg Christian Michelsen. Christian Michelsen ønsket seg på sin side Wollert Konow.

Koalisjonsregjeringens periode, 1910 - 1912

Konow ledet ikke regjeringen med suksess – landet sleit i økonomisk motbakke, og statsministeren selv var ikke helt i slaget (Birkeland 1945:18). Konow stod for et utbredt fagstyre, framfor politiske håndverkere. Han plukket svært faglig sterke Høyrefolk og Frisinnede, og ønsket sterke departementer (Kjølås 1999:119). Og – Kjølås kritiserer også Wollert Konow for å ha vært for lenge borte fra politikken, til at han i tilstrekkelig grad forstod seg på politisk takt og tone (1999:120). Lite ble angivelig gjort, og valgflesk forsvant (1999:120). Også Høyre hadde rivninger innad, mellom liberale og konservative fraksjoner (Kjølås 1999:120). Regjeringen overlevde i to år på grunn av svak opposisjon, framfor indre handlekraft. Konow kritiserte alle dem som var imot nynorsk. I Venstre-kretser kom krav om at han måtte gi seg som statsminister (Kjølås 1999: 120). I 1910 hadde tiden løpt i fra Konow. Han likte de akademiske diskusjoner, men manglet ifølge Kjølås realitetssans ( 1999: 120-121). Framfor å drive politikk fra Stortingets talerstol, var han en slags opplysningsfilosof som foregrep programposten Kunnskapskanalen.  Og taleferdighetene fikk han etter hvert mer og mer motbør for. Han gir seg med rikspolitisk virke i 1912, og dør i 1924 – 79 år gammel. Stortingspresident Jens Bratlie (H) tok over statsministerens kontor i 1912.

Konows verdisyn

Skal vi forstå Konow må man skru klokkene godt tilbake i tid.  Hjemmefra hadde han en åndsdannelse, med sans for politiske, historiske og kulturelle anliggender (Birkeland 1945: 19). Konow hadde øyne og ører med seg i Europas tankeliv, og brakte dette, blant flere andre, tankegodset til Norge (Birkeland 1945: 93).Han engasjerte seg utenrikspolitisk i Stortinget. Livet i gjennom hadde han en sterk frihetstrang. Noen mener at han hadde en grundtvigs påvirkning, som gjorde at han startet folkehøyskole, men jeg stiller om meg bak at dette er heller tvilsomt (Birkeland 1945:19). Kanskje var det helt andre kulturelle og oppdragende tanker som brakte han til folkehøyskolen? Det var en brytning i Konow – mellom barndomshjemmets rike innflytelse av dansk åndsliv på den ene siden, og norsk bondeoppstandelse på den andre siden. De fleste av Konows forbilder var fra sistnevnte leir (Birkeland 1945:20). Bondeoppstandelse innebar at bonden skulle kreve frihetsutfoldelse på lik linje med andre, og ikke bli påført bylivets kulturkodeks (Birkeland 1945: 95).    

Konows liberale kjerne

Den menneskelige vilje er fri, og ikke på forhånd avgjort (Birkeland1945:31), var Konows syn. Han hadde derfor tro på enkeltmennesket. I de mange livets valg skal menneske følge sin samvittighet – hvilket kanskje ikke gjøres eller muliggjøres i dagens samfunnsinnretning? Mennesket er innerst inne godt, men bånd og tvang forhindrer dem fra sunn utvikling (Birkeland 1945:31), sier Konow videre. Overalt ser man for eksempel smiger og innlatelse som i noen tilfeller kan være til hinder for menneskelig moral og skaperkraft. Liberalismen har alltid hatt en spenning mellom det individualistiske og kollektivistiske – som man ser slektskap til i blant annet kristendom, og som har preget den felles-europeiske politiske skillelinje, og er langt tydeligere i liberalismen. Reformasjonen kan ses på som en reaksjon mot kollektivisme og underkastelse, mot paven. Liberalistene eller høyreliberale var derfor framtredende, fordi de ville bryte tvert. Senere – når frigjøringen fra kirken var unnagjort – meldte andre problemstillinger seg – som eksempelvis nødvendiggjorde kollektive løsninger, og som også da skapte delinger i den liberale bevegelse. Kirke og religion så Konow på som fanebærer av fordomsfullhet. Konow hadde engasjement for dem som falt utenfor, de som havnet på anstalten (Birkeland 1945:34) – og så nok her for seg offentlige forbedringer, og løsninger. Konow hadde lite til overs for absolutter i religionen (Birkeland 1945:35). Han trakk på smilebåndet av det vitenskapelige livet, som den gang tilhørte museet i Bergen – i Bergen, altså.

Liberalismens kulturoptimisme

Konows dom over norsk litteratur blir gjennomskinnet av hans ønske om å bygge et kulturelt fellesskap. Etter løsrivelsen fra Danmark (1814), hadde man ingen nasjonale poeter. Og han savnet forfattere som kunne kritisere det skakkskjørte ved samfunnet (Birkeland 1945:36). Det norske folk trengte også selvhevdelse, via litteraturen, var Konows syn. Kanskje var kombinasjonen av disse to syn tanken om anstendighet? Politisk var vi godt på høyden med våre danske venner, ifølge Konow (les Grunnloven), men kulturelt var vi til sammenlikning underutviklet. Politisk var vi frie ved Grunnloven, men kulturelt var vi underernærte? Konows syn var at forfatterne måtte skildre folkelivet, der ikke bare skyggesider ble vektlagt (Birkeland 1945:37), og der det framfor alt fantes lyspunkt og løsninger. I Tyskland hadde Konow opplevd en oppadstigende interesse for realisme. ”Det nasjonsbyggende kan legge seg som en maske over diktverket”, var Konows advarsel til kultur og kunst – der kanskje skjønnmalingen overgår virkeligheten, og Konow ønsket på den måten å innvarsle en ny tid? Kanskje etter inspirasjon fra datidens taktomskifte i tysk kultur- og åndsliv, etter Hegel? Konow var ellers en ihuga Bjørnstjerne Bjørnson-fan, fordi han var optimisk, skapende og oppbyggelig – og ikke bare kritiserte (Birkeland 1945: 92).

Hvor stod Konow i de nasjonale spørsmålene?

Han mente den største skatten i vår kultur var språket. I 1865 var Konow en ivrig skandinavist, men ønsket ikke en kulturell sammensmelting mellom de tre landene (Birkeland 1945:37). Sammensmelting er et sterkt ord, men vi har da mye felles? Om skandinavisme sier Konow følgende:

At fortsætte hvor egen utvikling i tanke og gjærning, og dermed bidrage til kommende slægters berigelse. (…) Det består deri å leve fritt på vore sletter og bag vore fjelde, at leve fritt, bevæge sig fritt, tale fritt.

                                                                                                                 

                                                                                     Wollert Konow, om skandinavisme

Konow sitt politiske syn

Men: alt i 1867 stiftet han et bondelag på Fana, og den formelle politiske interessen stammet i hvert fall fra denne tid, ifølge Birkeland (1945: 87). Birkeland er noe tvetydig overfor hvilken Venstre-fløy Konow den gang tilhørte. På den ene siden hevder Birkeland at Konow kommer på Stortinget i 1879 tilhørte han Venstres radikale fløy (Birkeland 1945:87). Jaabæk og Sverdup stod for forskjellige sider av Venstre, der Jaabæk – den radikale av de to – lå den gang nærmere Konow. Jaabæk kjempet eksempelvis for utvidelse av stemmerett, og Sverdrup strittet her imot (Birkeland 1945:87). Både Konow og Jaabæk var for republikk, og ellers den ivrigste forsvarer av bøndene – noe Sverdrup ikke var like opptatt av (Birkeland 1945:87). Senere forteller Birkeland at han holdt mer av Sverdrup, fordi han førte en mer ”kultivert politikk” - der Konow selv var ganske aristokratisk (1945:88). Han mente at Jaabæk visstnok var for lite doktrinær (?). Og – Sverdrup hadde større evner til å føre en politikk for de lange linjer, se ut over øyeblikket (Birkeland 1945:89). Siden gikk det, som vi har sett, trådt mellom dem. Understreker at Konow ikke var av typen som fulgte i folks fotspor - han tenkte, analyserte og vurderte selv, og hadde sans for langsiktighet (1945:88-89). Konow hadde for øvrig den egenskap at han kom på kant med de lederne som han tidligere hadde holdt kjært, for eksempel Sverdrup. Selv om han aldri stod han personlig nært (Birkeland 1945:89). Hva var Konows politiske ledetråder og utspring? Konows syn kommer veldig klart fram i en tale han holdt i 1870, på et diskusjonsmøte på Halsnøyskolen (Birkeland 1945); der snakker han blant annet om enkeltmennesket, åndsliv og statsmakt. Han advarer mot autoritarisme, fordi dette fører til sløvskap og trelldom (Birkeland 1945:97). Han mener diskusjon er en av de beste forutsetninger mot pøbelstyre (Birkeland 1945:99). Han advarer mot at fravær av åndsliv påkaller Mammon; nytelsessyke og med de følger av utlevd folkeslag (Birkeland 1945:99). Han hyller også antikkens grekere, for deres karakter- og menneskeidealer (Birkeland  1945:99). Samtidig var han begeistret for renessansetiden i Italia, Hollands og Storbritannias velmaktsdager, noen århundrer senere (1945:100). Han var imponert av Sveits, et lite fjellfolk midt i Europa, som hadde klart å opprettholde sin frihet i 500 år (Birkeland 1945:100). Opplysning og kunnskap har her vært sentralt, der friheten ikke har blitt misbrukt (1945:100). Datidens Amerika hadde forbilledlige lover og statsfinanser, i følge Konow (Birkeland 1945:101). Konow fører livet gjennom en angivelig kamp mot nedarvet autoritet, ifølge Birkeland (1945:123). Det han særlig vil til livs, er forutinntattheten (Birkeland 1945:123).

Refleksjoner rundt Konow-koalisjonen

Det er gitt ut en bok i 1955 om Konow-regjeringen, med tittelen Ministeriet Konow, skrevet av Leiv Mjeldheim. Undertittelen er en studie av parlamentarisme og partipolitikk.  Dannelsen av Frisinnede Venstre i 1909 hadde endret partilandskapet, der moderate krefter innenfor Venstre, som også gjerne kan omtales som høyrefløyen, brøt ut og dannet et eget parti – som kanskje best kan beskrives som påvirket av en konservativ liberalisme. Fredrik Stang (Høyre) hadde hatt en kardinaltanke om samling av sentrumskrefter i ett parti i norsk politikk, der man utestengte den radikale Castberg-fløyen i Venstre og de mest reaksjonære konservative (Mjeldheim 1955: 9). Høyre var inviterende til samarbeid, men selvsagt langt i fra begeistret for den nye partidannelsen (Mjeldheim 1955:9). Sannsynligvis fordi de fryktet for mye velgerlekkasje. Man fryktet også generelt for frilynte representanter fra Frisinnede Venstre, som kunne spille soloroller i Stortinget, etter at de var valgt fra sin valgkrets. Dette er kanskje ikke den gunstigste situasjonen for en regjering, som skal ha parlamentarisk grunnlag i Stortinget? Det skulle vise seg at Høyrefrykten ikke var grunnløs (Mjeldheim 1955:9). Høyre ønsket et samarbeid med de frisinnede som var mest mulig formalisert (Mjeldheim 1955:9). Stang ønsket et valgkartell mellom de to partiene (Mjeldheim 1955:9), men Frisinnede Venstre takket nei, fordi de så for seg å forsvinne i storebror Høyre sitt favntak (Mjeldheim 1955:9). Høyre på sin side lurte på om de tidligere Venstre-folkene var til å stole på, og ikke samarbeidet ble skriftlig formalisert (Mjeldheim 1955:9). Tross i at det ikke ble noe formalisert samarbeid, stilte Frisinnede Venstre og Høyre felles kandidater i godt over ¾ av kretsene (Mjeldheim 1955:10). Og i de fleste resterende kretser hadde de egen kandidat i første valgomgang, men samlet seg rundt én av kandidatene ved andre valgomgang – sikkert den som fikk flest stemmer fra første valgomgang? Mjeldheim vektlegger at samarbeidet ikke var særlig ”organisatorisk” – og vi kan derfor kalle samarbeidet av mer teknisk karakter? Wollert Konow var ved valget i 1909 kandidat for Søndre Bergenshus (1955:10). I et brev til generalsekretæren slås Konow fast at ”Høire har liden støtte i distriktene,” noe også Høyre har slitt med i ettertid. Han slår samtidig fast at det samme gjelder Søndre Bergenshus, og han vinner også da Stortingsplass ved valget. Mjeldheim understreker imidlertid at partiprogrammene ikke var særlig ulike, noe som muliggjorde samarbeid mellom Høyre og Frisinnede Venstre (1955:11). De mente blant annet at Venstre hadde forrykket prinsippet om parlamentarisme, og grepet for hardt inn i den private eiendomsretten (1955:11) – eksempelvis ved skattelegging. De skilte seg også i datidens opphetede konfliktområder: Kirke-, avholds, og språksaken, for å nevne noe. I alle disse sakene formulerte Frisinnede Venstre seg rundt, der de blant annet stilte kretsene fritt i målsaken, oppfordret til måtehold hva gjaldt alkohol – uten at de ville støtte et totalforbud, samt at de ikke ville ha for mye statlig innblanding i kirkesaker – eller det de kalte overfor ”annerledes tenkende.” (Mjeldheim 1955:12). Høyre ville på den annen side stille kirken fullstendig fritt, og der dette riksmålspartiet ønsket kamp mot alkoholismen – men der de frarådet totalforbudet (Mjeldheim 1955:12). Faktisk var spørsmålene så opprivende at de i mange kretser spilte større rolle enn skatt, og konsesjonspolitikken (Mjeldheim 1955:12). Særlig fem Stortingsrepresentanter fra Frisinnede Venstre var vanskelige å håndtere, i så vel regjeringsdannelse og regjeringens videre framtid, og disse bærer navn fra noen av Norges stolteste tettsteder og dalføre: Lima, Jelsa, Sandnes, Austeen og Amundsen.

Usikkerhet i forkant knyttet til toparti-regjering

Da valgresultatet fra 1909 ble klart, kunne det nye flertallet av Høyre og Frisinnede Venstre burde avløse Gunnar Knudsen (V). Men det var uklart hvor tett det eventuelle nye samarbeidet skulle bli (Mjeldheim 1955:13). Særlig innen Frisinnede Venstre rådet usikkerheten, der man fryktet å være et uforbeholdent støtteparti til en ren Høyre-regjering (Mjeldheim 1955:13). Formannen i Frisinnede Venstre, Abraham Berge, ga uttrykk for denne frustrasjonen i intervju med Morgenbladet (Mjeldheim 1955:13). Konow ønsket sterke partiskiller mellom Høyre og Frisinnede Venstre, og ville at den største grupperingen skulle danne regjering (Mjeldheim 1955:14) altså Høyre. Abraham Berge visste at mange representanter og medlemmer hadde røtter i gammel Venstre-tradisjon (Mjeldheim 1955:14), og som vanskelig kunne samarbeid med tidligere erkerival Høyre.  Trolig var derfor Wollert Konow og Abraham Berge på linje i denne saken. Sentrale Høyrefolk ønsket imidlertid en koalisjonsregjering av de to partiene (Mjeldheim 1955:15). Den tidligere Venstre-statsministeren, nå maskot i Frisinnede Venstre, Christian Michelsen, oppfordret imidlertid til samarbeidskoalisjonen (Mjeldheim 1955:15) – og pekte på Konow som den samlende leder. Siden han satte alle kluter inn på dette, er det grunn til at han klarte å overtale de frilynte om det som ble en koalisjonsregjering. Det viste seg imidlertid at dette ikke var helt vellykket.

Kilder:

-        Birkeland, Rune (1945): Wollert Konow – røter, miljø og ungdomsår. Bergen: Grieg. 

-        Kjølås, Harald (1999): Norske statsministrar. Oslo: Samlaget

-        Mjeldheim, Leiv (1955): Ministeriet Konow – en studie i parlamentarisme og partipolitikk.
      Oslo: Samlaget.