Kronikk om norsk politikk

Finn Graff

Hvis Senterpartiet skifter side, kan det bli et nytt borgerlig flertall.

KRONIKK: Hvis Arbeiderpartiet ikke passerer 36,9, kan Senterpartiet ta seg en Borten-truse, og komme styrket utav dette sammen med SV. Inntil videre sitter Erna som stjerna, som tar Norge videre sammen med FrP-kodemakerne og Vingle-Venstre. Noen synes kanskje det er rart at et parti som Venstre samarbeider med Høire, men Arbeiderpartiet har mer eller mindre ligget brakk siden Møbelsnekkeren på Jessheim og andre stemte imot bensinavgiften og Willoch-regjeringens fall. Nå har kalkulator-Høyre vist at det dreier seg om mennesker og ikke milliardærer, så burde også gasskraftverksaken være ute av verden, både 2004-nivået og som plan B - som vi forøvrig ikke har. Når det gjelder Kola-halvøya er det lenge siden den har trumfet kontantstøtte og Alta-vassdraget tilsammen. Men plutselig kan det dukke opp en Fjørtoft som vil vinne valget. Når det gjelder barnehager til alle bør det avgrenses til barn, både for bunads-Høgre og mørkemennene i Kriseforlik Folkeparti. Hva gjør et parti som Venstre da? Man skal ikke male fanden på høylys dag. Men det er klart at både Verdikommisjonens medlemmer og frivilligheten, samt sperregrense-spøkelset, alle er smertelig klar over hvor langt ned i grunnfjellet man har kommet i KrF – og ingen har så stabilt grunnfjell som KrF. Dolkesjø var nok en vekker, som heller ikke vil ha noe da Capo på Sem-erklæringen, da Arbeiderpartiet måtte kaste kortene fordi Brustad-bua på sett og vis gikk tom for Jensen-poser. Man kan gå tilbake til No-fish-Olsen for å glimte et Arbeiderparti som aldri har tjent på å stille kabinettspørsmål til folket. Hva gjør et parti som Venstre da? 

Tre Kim Larsen-favoritter

Kim Larsen gikk nylig bort. Disse tre sangene er en hyllest til han, som gav ut albumet «Forklædt som voksen» - som har spilt en større rolle i mitt liv, enn hva jeg har vært klar over.

I)                                Natten er blid

II)                              Jutlandia

III)                            Om lidt

Om kritisk sans og moralsk støtte

-          Et essay om samfunnskultur 

Skal vi bli et lykkeligere folk, må vi gjøre noe med vår evne til å tenke «kritisk.» Vi må heller tenke «analytisk,» og ellers rydde opp i holdninger til hva som er smiger og oppriktig støtte. Klarer vi disse tingene, vil Norge bli et lykkeland.

Enhver borger må lære seg å tenke kritisk. Farer bør unngås. Hvorvidt samfunnet er tryggere enn noen gang skal ikke jeg begi meg utpå å diskutere, men mye kan likevel tyde på det. Når det er sagt, er det ikke sikkert at samfunnet er tryggere for alle framtid. Jeg er optimist på dette felt, men krig kan inntreffe – eksempelvis. Men – når er det viktig å benytte seg av kritisk sans? Er det for å unngå eksempelvis farer, eller er det for å være kritisk til mennesker man møter, og deres holdninger.

Kritisk sans

Mitt hovedpoeng i denne artikkelen er at såkalt kritisk sans i mange tilfeller kan være en trussel imot byggingen av et varmere og rausere samfunn. I Akademia har i hvert fall evnen til å tenke kritisk blitt verdsatt høyt, inntil i dag. Den åpenbare misforståesen av hva kritisk sans er, er evnen ti å tenke negativt. Det er det ikke. Negativitet og kritisk sans er ikke det samme, selvsagt – selv om ikke alle synes klar over dette likevel. Kritisk sans er selvsagt viktig, det inngår i våre analytiske ferdigheter. Evnen til å brekke/ ta i fra hverandre en tekst – eksempelvis, har svært mye for seg. Tekstanalyse, for å ta ett eksempel – men også for å delta i meningsutvekslinger generelt. Jeg tror mye av våre debatter og menneskemøter kan preges av at man er for avvisende til eksempelvis meninger, og da også mennesker.

Samfunnsutvikling

Ved datautviklingen har digitale nettverk blitt en viktig del av samfunnet. Til dels – har jeg skjønt – har «likes» erstattet skriftlig kommunikasjon, og dette er ikke nødvendigvis bare av et gode. Ved vår (norske) ironiske folkekultur kan likes benyttes i nettopp ironiske øyemed. Det i seg selv, er også en trussel imot et raust og varmt samfunn – og jeg vil råde folk til å ikke benytte seg av den slags. Men tilbake til hovedpoenget: Å inkludere folk i sin digitale vennekrets ses på som uproblematisk utad. Hvorvidt likes brukes oppriktig eller ironisk kan i enkelte tilfeller virke forvirrende. Men – man får et todelt samfunn – et digitalt hurra-samfunn for sin utvidete, digitale vennekrets (i utgangspunktet) og en debattkultur som avviker sterkt fra dette, fordi man skal tenke kritisk/ negativt. Dette skaper moderne gjengdannelse, i hvert fall ikke flere (kvaliifiserte) stemmer i det offentlige ordskiftet. Jeg får sjeldent tilbakemeldinger på det jeg skriver, og kunne savnet likes – men er det slik at dette brukes ironisk? Eller – fortjener ikke noe av det jeg skriver en kommentar, eller to? Hovedpoenget med dette avsnittet er å beskrive en samfunnsutvikling der det som på så fint heter diskurs avviker, og det fører til en lite koherent samfunnskultur – som kunne gjort oss mer samlet, tryggere og sterkere.

Skoleverket

Jeg uttaler meg så å si aldri om skoleverket på nett. Men – hvis jeg først skal si noe, er det flott at begrepet medborgerskap kommer inn i læreverket. Jeg har tidligere lest den nye læreplanen, og synes den er flott! Bedre enn den den vil erstatte, men det får vi heller snakke om ved en annen anledning. Jeg mener at kritisk sans og medborgerskap bør ses i lys av hverandre. Å styrke medborgerskapet vil svekke vår dels feilaktige inntrykk av hva kritisk sans er, og godt er det! Jeg har tidligere pekt på faktorer i Norge som har bidratt til tøvete jammer i kommentarfeltet (TV-debatter, ironi, fryktkultur etter 11. september m.m), som (dessverre) har gjort oss mer engstelige enn vi trenger å være. Hva betyr så medborgerskap. Jo, et sentralt aspekt ved begrepet bør jo være omtanke for hverandre. Dette påkrever en økt toleranse, fordomsfrihet og åpenhet enn det vi ser i dag. Men – medborgerskap betyr også en plikt til å være samfunnsborger, herunder delta i det demokratiske ordskiftet. Da håper jeg folk kaster seg mer uti det på nett, og gjerne kommenterer det andre skriver.

Meningsutveksling – evnen til å endre standpunkt

Ingen har vel noen gang opplevd en politiker som sier «det har jeg jaggu ikke tenkt på, det du sier der får faktisk meg til å endre mitt standpunkt – diamentralt. Men – det er svært vanskelig for en politiker å gjøre, derfor bør ikke min merknad skape politikerforakt. En politiker har gjerne en stortingsgruppe, partiorgan, velgere og forholde seg til. Oppå en kanskje dårlig debattdag, er det ikke lett å si for en politiker at de skifter standpunkt omgående. Men vi andre – vi er ikke politikere. Derfor etterspør jeg en holdningsendring hos folk. Siden enkeltpersoner står fritt til å mene hva de vil, står de samtidig også fritt til å endre standpunkt. Jeg håper – at vi framover i Norge kan diskutere enda mer friere. For – min interesse for partipolitikk, eksempelvis, er synkende – siden det er de samme diskusjoner og argumenter som har pågått i 15 år – i de store, viktige sakene. Det gjøres fordi vi ikke diskuterer med nye perspektiver, og kommer oss videre fra skyttergravs-argumentasjon. Det viktigste er tankefriheten, den frie tanke – som kan endre vårt syn. Du er langt fra dum om du tar innover deg andre folks perspektiver – for man kan ikke tenke alle tanker samtidig. Håper derfor på mer tankefrihet, mer meningsutvekslinger på nett i fortsettelsen.

Kritisk sans og smiger – eller faktisk moralsk støtte?

Jeg har flere ganger – oppi gjennom historien – ikke forstått meg på de som mener at positive tilbakemeldninger blir tatt for smiger eller smisk. Hvis vi skal komme noen vei videre i vårt samfunn, må det være lov å gi flere positive tilbakemeldinger til kamerater, venner og bekjente. Det er mange grunner for det – men jeg tror dette stimulerer til både lykke og innsats. Vår betoning av kritisk sans og kildekritikk tror jeg har begrenset våre muligheter til å være støttende, et medmenneske. Personlig sitter det for meg langt inne å si «så fin du var på håret,» og det er heller ikke det jeg mener.  Men – jeg tror folk setter pris på såkalt moralsk støtte, som jeg tror de fleste raskt merker om er oppriktig, og støtte bør ikke henvises til likes på nett – hva nå enn et «like» betyr anno 2018? Men – et «bra,» «godt sagt» eller «det har jeg ikke tenkt på» Kritisk sans har hatt en bred ødeleggelseskraft i (norsk) samfunnsliv, og bør heller erstattes av begrrepet «analytiske ferdigheter.» Så må vi tørre å være mer rause med hverandre, når anledningen byr seg – og ha oppbyggelige meningsutvekslinger, om det skulle være i hverdagslivet eller på nett. Dette også for å demme opp for nettverksbyggingen, som også har åpenbare negative sider. Vi vil skape et rausere, snakkesaligere Norge – det er vel hovedpoenget med artikkelen. Klarer vi det – tror jeg Norge har en stor framtid foran seg

Jag spelar for livet!

Flott låt!      

Riksbladet snur

Riksbladet har tatt en redaksjonell beslutning om å ikke trykke alle artiklene vi først hadde planlagt. Årsaken er at det kan sende sjokkbølger inn i folks politiske bevissthet. Du kan selv se på hva vi har å tilby, per dags dato. Fortsatt fin høstferie, for de av dere som fortsatt drar opp poteter.

Riksbladet spesial!

Det vil komme en spesialutgave av Riksbladet førstkommende torsdag, i høstferien. 

«Take another little piece of my heart»

Det er flere som kan synge den sangen, blant annet Joss Stone: Flott låt!   

Årets kulturlokomotiv 2018: Norsk vise- og musikktradisjon v/ Ole Paus, Bjørn Eidsvåg og Jan Eggum

Juryens mandat er følgende: ”Juryen tildeler årlig ut en lokomotivpris innenfor kultur- og samfunnsliv, der oppdraget er å finne en person eller organisasjon som bidrar til å fremme sitt fagfelt og/ eller utøve en misjon som menneske, på en fremragende måte. Prisen tildeles en person som over tid har utgjort en forskjell i tilværelsen, og som løser sine oppgaver i skjæringspunktet mellom fellesskap og utfoldelse, mellom tradisjon og nyskaping, på et unikt vis.

Her er juryens begrunnelse for årets prisvinner: Norsk vise-og musikktradisjon har en stolt historie. Musikk kan brukes i alle sammenhenger, men først og fremst kan toner eller tekst og toner binde sammen mennesker – når tilværelsen synes vanskelig, humørfylt, eller lys. Juryen tildeler årets pris til norske musikkutøvere, og kanskje særlig dem som fortjener et bredere publikum. Men – er det noen som stolt forvalter vår lydarv, og som lojalt har vært mesterlige språkutøvere , er det tre norske visesangere - som har betydd ekstra mye for juryen. De har gjennom sine tekster vist samfunnsengasjement, nytenkning og omtanke – og mer enn det kan vi vel ikke kreve? Vi kan selvsagt bruke den forslitte klisjeen at hvis disse hadde snakket engelsk, hadde de hatt et stort internasjonalt publikum. Men er det alltid et mål? Det er med ærbødighet Ole Paus, Bjørn Eidsvåg og Jan Eggum står i front for denne prisen. Artistene i artist-Norge, både unge og gamle, bes også vise respekt på tvers av generasjoner og musikalske uttrykk – vi har mange arvtakere, og mange læremestre. 

Gleden er på juryens side.