Årets sommerschlager 2020

Hva passer vel bedre enn pur glede, i Korona-dvalen?

Flott låt!

Opplysningstiden – i et kunnskaps- og vekstperspektiv

Hva er det som kjennetegner utviklingen i sentrale deler av den Vestlige verden på 1700-tallet?

I rennessansen og klassismens tidsalder frigjorde man seg fra den tenkning som hadde vært mer eller mindre rådende opp til middelalderen. For å forstå litteraturen og historieframstilliing i Opplysningestiden, må vi legge merke til at matematematikkens og naturvitenskapens metoder ble overført til åndsvitenskapene. Man skulle kunne bevise fenomener kvantitativt. Tycho Brahe og Gallilei brakte ny kunnskap til verden gjennom observasjoner. For det andre, verdsatte man i langt større grad menneskets evne til abstraksjoner. Man begynte i større grad å tolke iaktaktelser, utledet av matematiske formler. For det tredje, etter vært som naturvitenskapen vokste fram, så man sammenhenger der man tidligere ikke hadde sett forbindelser. Dette gjorde at man betraktet Gud som en styrer i et ordnet kosmos, skriver én forfatter – men jeg kan ikke helt se hva som skulle skille en slik velordnedhet fra middelaldersk tankegang? Det nye var nok at man kunne observere fenomener, uten at man kunne avvise at en Gud stod bak. Kunst og kultur frigjorde seg fra at religiøse overbevisninger og tankehegemoni på 1700-tallet (Opplysningstidens periode).

I Opplysningstiden forandret verdensbildet seg. Illustrerende for dette var at man ikke lenger betraktet verden som verken flat eller sentrum i kosmos. Ved inngangen til 1700-tallet stilte man spørsmål til mange forestillinger man hadde om verden. Store framskritt vokste fram i naturvitenskapen på 1600-tallet, blant annet innenfor astronomi og matematikk - som drev den vitenskapelige utviklingen mot Opplysningstiden. De gamle sannheter hvilte på tanker fra Aristoteles, Bibelen og diverse kirkemøter (Boberg 1985:9). Renessansen, som varte i cirka i 200 år fra 1480, og deres humanisme, hadde ifølge Boberg ikke forandret den autoritetstro tenkningen. Humanismen kan derfor altså ikke ses på som et brudd med middelaldersk vitenskap, sagt med andre ord. Det naturvitenskapelige framskrittet var i stor grad påvirket av tre tenkere; Galilei, Francis Bacon og Rene Descartes, henholdsvis italiensk, engelsk og fransk. Bacon var påvirket av den induktive metode; Det vil si å trekke konklusjoner fra enkelttilfeller til det allmenngyldige. Descartes var deduktiv, og utledet mange ting i verden ut ifra matematiske formler og betegnelser – og forklarte med dette hvordan verden så ut. Induktiv og deduktiv metode ses på som vitenskapelige motsetningsfulle tilnærmeringer, der den ene undersøker fenomenter nedenfra-opp, den andre ovenfra og ned. Mye av det Descartes gjorde, blant annet innenfor matematikk, fikk varig verdi. Bacon står gjerne fram som eksempelet på at mennesket kunne underlegge seg naturen og at vitenskapen kunne føre verden framover. Av mine personlige merknader er det kanskje mer formålstjenelig med deduktiv metode innenfor det naturvitenskapelipe felt, enn det samfunnsvitenskapelige – der faktorer er mer komplekse (alle fenomener er unike), men man skal i begge tilfeller – også derfor – være varsom med generaliseringer (innenfor samfunnsvitenskapen)

Astronomi og matematikk

Det altså innen det naturvitenskapelige feltet at framgangen var stor på 1600-tallet. Vår forståelse av universet ble anskueliggjort av Nikolaus Copernikus (1473 – 1543), og hans seks bind om himmellegemets kretsbevegelser utkom straks etter hans død. Copernikus hevdet at solen var sentrum av universet, og at planetene streifet rundt den. Dette brøt som sagt med middelalderske tanker, der man ikke kunne bevise at alt var utledet av en overmakt.

Idéspredning

En ting er at ting stadfestes, en annen sak er hvordan idéene blir spredt og får tilslutning? En viktig faktor var oppfinnelsen av boktrykkerkunsten, midt på 1400-tallet (Boberg 1985: 12). Man kunne nå ut med hundrevis av eksemplarer, i Europa, og verden utenfor. Det var ikke lenger bare eksemplarer nok til de lærde, men til massene. Kunnskap ble også videreformidlet av vitenskapsakademier på 1600-tallet, i Italia, Frankrike og England. Konservative forskere, religion og kirke forhindret imidlertid utvekslingen av kunnskap (Boberg 1985: 12). De nye tankene lot seg ikke forene med bokstavtro, religiøs tolkning – innenfor katolisisme, protestantisme eller buddhisme. Men – de fleste vitenskapsmenn var ikke gudsfornektere. Descartes la for eksempel mye arbeid ned i å bevise Guds eksistens. Dette kan ses på som hver og en vitenskapsmenns overbevisninger, eller for å ikke komme på kan med kirken?

Solens seier

Spredningen gikk fortsatt langsom og var geografisk ujevn, i alle tilfeller fikk den størst gjennomslag i de lærdes kretser (Boberg 1985: 13). Copernikus sin heliosentrisme slo blant annet ulikt igjennom i ulike land, med ulik styrke og ved ulike tidspunkt. Heliosentrismen slo først virkelig igjennom på 1700-tallet. Anerkjennelsen av Newtons idéer gikk også langsomt. Den langsomme spredningen gjør at det vitenskapelige gjennombrudd kan fførst betraktes som et 1700-talls fenomen. Teleskopet ble sterkt forbedret iløpet av 1700-tallet. Regnemaskiner som kunne utregne de fire ulike matematikkarter, dessuten trekke ut kvadratrøtter, kom også på 1700-tallet – ved hjelp av logaritmer. Frigjøringen fra autoritetene og den autoritetstro tenkningen, samt eksperimenteringslysten, skapte gjennombruddet for den vitenskapelige revolusjon under Opplysningstiden

Jorden

På 1700-tallet ble det også klart at Jorden ikke lenger var skapt etter innfall fra Gud, men tilblitt gjennom svært lang tid etter naturens lover. Dette står ikke nødvendigvis i strid med Gud som skaper av Tellus og universet, men det står i strid med skapelsesberetningen i Det gamle testamentet. Hvorvidt det fantes en allmektig Gud kunne dermed ikke tilbakevises, selv om skapelsesberetningen ikke helt var til å stole på – og måtte betraktes med som et bilde på verdensskapelsen.

Hvite flekker på 1700-tallskartet

Det var ikke bare vitenskapen som var i rivende utvikling på 1700-tallet. Det fantes ved år 1700 mange hvite flekket på verdenskartet. Langt ifra hele Amerika var utforsket, og russerne holdt på å trenge igjennom de store sibirske slettene. Bortsett fra Etiopia var Afrika lite kjent, man kjente lite til områder innenfor vestkysten. Det kontinentet som var minst kartlagt var Australia. Selvsagt kjente aboriginerne til områder som den hvite mann ikke kjente til, på lik linje med indianerne i Amerika (Boberg 1985: 19). Oppdagelsesreiser var den gang motivert utifra anskaffelsen av edle metaller og militære baser, men i økende grad spilte vitenskapen en rolle; Marinesoldater ble erstattet av astronomer, botanikere og andre naturvitenskapsmenn – man ville utnytte det det ukjente landet kunne gi av ressurser og råvarer.

Sydhavet

Alt på 1500- og 1600-tallet hadde spanske og nederlandske skip foretatt reiser til Stillehavet. Men flere steder måtte gjenoppdages på ny, fordi kartene var unøyaktige med tidligere tiders teknologi. Den nederlandske oppdagelsesreisende Tasman (1603 – 1659) hadde nesten oppdaget Australia på sine reiser. Han antok imidlertid at det fantes et kontinent i sør, et Terra Australis Inkognita. James Cook oppdaget Australia først i 1770 – som er tidligere omtalt i Riksbladet, ved en artikkel om hans forliste skip Endavour. Med seg hadde han vitenskapsmenn, der oppdraget var å oppdage Venus-passasjen. Cook tok også New Zealand og den østlige australske kyst i besittelse av den engelske krone. Først fra og med 1788 tok engelskmennene øya i bruk, som deportasjonssted for straff-fanger (Boberg 1985: 21). Man oppdaget altså flere steder i verden, som kunne være åsted for kolonialisering og det fortrinn som Europa gjennom dette fikk i århundrene som fulgte.

Det nordlige Stillehavet

Nord-Amerikas vestkyst var også gjenstand for undersøkelser på 1700-tallet (Opplysningstiden). Man forsøkte å finne en passasje mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Cooks kartlegging av den nordamerikanske Stillehavskysten ble viderebragt av sjøforskeren George Vancouver (1757 – 1798). den asiatiske østkysten ble utforsket av russiske oppdagere – hvis vi ser på det hele med europeiske øyne. Stor betydning hadde «Peter den store,» som gav ordre om at «Den store nordiske ekspedisjon» skulle utforske disse områdene. Oppgaven ble gjennomført etter hans død, av dansken Vitus Bering (1681 – 1741), derav Beringstredet. Stort sett hele verdenskartet ble satt for europeerne iløpet av 1700-tallet, utenom polarpunktene – som var delvis oppdaget, av James Cook.

Amerikas og skipsbyggingen

Hva gjaldt utforskning av landområdet, gjorde man størst framskritt i Nord-Amerika (Boberg 1985: 24). Fortsatt forble store områder ukjent til langt utpå 1800-tallet, i likhet med Sør-Amerika. Utforskingen av Afrika tilhører stort sett 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet var det fortsatt slik at skip ble bygget etter tidligere tiders erfaringer, framfor moderne matematiske beregninger (Boberg 1985: 25). Dette skyldes manglende kunnskaper om matematikk og fysikk. Svensken Henrik Fredrik av Chapman 1700-talles tegninger fikk først innvirkning på 1800-tallet. Navigatørene kunne derimot dra nytte av astronomi, noe som gjorde framkommeligheten bedre. Smavirke mellom matematikk/ astronomi og eventyrlyst skapte framskrittet.

Bedre navigasjon

Lengdegradene/ longitudene hadde man observert ble lengre jo nærmere polene man kom. Dette var ikke det eneste navigasjonsmessige eller astronomiske problem som ble løst på 1700-tallet. Breddegradene, altså linjene som ligger parallelt med ekvator, kunne man lettere stadfeste. Longitudutfordringen var så vanskelig å løse, at regjeringene i Spania, England, Nederland og Frankrike utlovte store dusører til dem som klarte å løse floken (Boberg 1985: 26). I England lovet man ikke mindre enn 20000 pund til dem som klarte å fullføre oppdraget. Først da kronometeret ble konstruert i England på 1700-tallet, klarte man å løse floken (Boberg 1985: 26). Den ble kontinuerlig forbedret iløpet av 1700-tallet, og ble vellykket bruk av James Cook i 1770. Først på slutten av 1700-tallet fikk verdenskartet noenlunde korrekt form. Newtons gravitasjonskraft-funn førte til forbedringer i geofysikken, hvilket ble til gunst for skipsfarten. England, deretter Nederland og Frankrike, som hadde tatt ledelsen på sjøen i det 1600-århundret, fikk stor nytte av nyvinningene innenfor sjøfarten. På 1700-tallet var det mer enn noen andre britene som «hersket over bølgene.» Vitenskapelige framskritt hadde derfor spillover på en rekke områder, som skapte velstand.

Fra rokokko til ny-klassisisme

Fra Italia kom nyklassisismen, som gjenspeilte seg i arkitektur, skulptur og maleri (Boberg 1985: 34). Rokokkoen måtte vike for den nye strømningen. Smaksutviklingen kan belyses gjennom Pompadour (1721 – 1764). Hun likte først rokokokko, men gikk senere over til nyklassisisme. Hennes bror, som var sjef for de kongelige kunstsamlinger, oppdaget nyklassisisme under en studiereise til Italia. I en mer folkelig språkdrakt kan man si at stilen endret seg fra det jålete til det funksjonelle.

Samferdselen

Imponerende er det å lese om de mange reiser folk gjorde på 1700-tallet, tross farligheten ved det. Eksempelvis herjet pirater langs kysten (Boberg 1985: 36). Til lands ble framkommeligheten vanskeliggjort av et elendig veinett. Det gamle Romerriket etterlot seg veier fra antikken, og ellers i Europa var det mye leire der vogner kjørte. Først på slutten av 1700-tallet fant man ut av bedre måter å bygge veier på. Man brukte da makadam, knust stein. I England overtok firmaer, som krevde avgift av de reisende. Ordningen kaltes turnpike roads, også benyttet senere i USA – og er gjeldende enkelte steder den dag i dag. Dette kan ses på som gammelmodige bomstasjoner. I Frankrike hadde blant annet Colbert gått inn for å forbedre hovedveiene. Bøndene ble både pliktig til å bygge og vedlikeholde veiene. Vogner ble iløpet av 1700-tallet ofte utstyrt med fjærer, noe som bedret humpende kjøretøy. Vertshusene var gjerne miserable, og særlig i Italia klaget man over lopper i sengene (Boberg 1985: 38). Men det ødelegger ikke for at reising ble mer utbredt, som gjennom en form for globalisering gjorde at man utvekslet kunnskap og erfaringer, på tvers av store avstander.

Fra Holberg til Rousseau

Turistmålene endret seg iløpet av århundret, blant annet var Alpene sett på som for viltert; Stygt og bergfullt – ifølge Ludvig Holberg. Holberg omtalte imidlertid Provence i rosende ordelag; Idyllisk og vakkert. Rousseaus rosende omtale av Alpene i 1761 forandret på den andre siden manges inntrykk av fjellformasjonene. Den nye naturoppfattelsen fikk særlig gjennomslag i den framvoksende Romantikken. Og i 1786 ble Mount Blanc, Alpenes høyeste fjelltopp, for første gang besteget. For opplysningsfilosofene ble reiser og reiseskildringer en viktig del av den nye tid. Her kan det være på sin plass å eksempelvis nevne Jonathan Swifts Gullivers reiser (1726); hovedsakelig en satirisk raljering over mennesker hjemkommet fra det de hadde opplevd i fjernere himmelstrøk. Opplysningstiden avføded Romantikken som stilperiode.

Linné og botanikken

Innenfor naturvitenskapen gjorde man også framskritt innenfor zoologi og botanikk. I sistnevnte fagkrets imponerte svensken Carl von Linné (1707 – 1787). Han systematiserte planteriket. Tidligere hadde plantenavnene vært ekstremt lange, men de ble nå systematiserte hver og én ved to korte navn. Disse bestod av ett slektsnavn, og ett vilkårlig valgt artsnavn. (Boberg 1985: 40-41). Innenfor zoologien gjorde han det samme med dyrene. Han sendte elever ut i verden, og de hjemkomne vekstene ble sortert. Systematisering av kunnskap, basert på empiri, ble derfor langt mer utbredt – også utenfor det botaniske området.

Folk og jord

I 1750 bodde det omtrent 750 millioner mennesker i verden, med cirka 100 millioners avvik. Folketelling på denne tid var vanskelig, uten Folkeregister. 140 millioner bodde i Europa, og kun noen millioner i Amerika. Asia var den rikest befolkede verdensdel (Boberg 1985: 43). På begynnelsen av 1700-tallet bodde det 20 millioner i Frankrike, mens 5 millioner levde i eksempelvis England. Frankrike var den desidert største europeiske nasjonalstat. Tross at Europa ikke var så langt framme i befolkningsmengde, var de et velstående hjørnet av verden.

Befolkningsvekst

På 1700-tallet økte befolkningen mange steder i verden. I løpet av 1700-tallet fordoblet Kina sin befolkning. I Europa økte befolkningen markant i løpet av århundret, til 190 millioner mennesker imot slutten av århundreskiftet. De tyske statene fikk en sterk økning, og engelskmennene tok innpå Frankrike. Av øvrige europeiske stater var veksten mest bemerkelsesverdig i Russland, som fordoblet befolkningen i løpet av 1700-tallet. Fertiliteten gikk ikke særlig opp, men dødeligheten gikk markert ned (Boberg 1985: 44). Hvorfor sank dødeligheten? Kosthold, boligforhold og sykepleie/ hygiene – blant mange andre svar. Poteten gav for eksempel større avlinger, og mindre areal kunne mette langt flere enn tidligere, med mye næringsstoffer. Opplysningstiden brakte derfor med seg kunnskap, om flere av livets områder, som gjorde at dødeligheten sank.

Nyvinninger i landbruket

Jordbruk og husdyrhold var fortsatt viktigste næringsvei, på 1700-tallet (Boberg 1985:52). Industrialiseringen, som kom først til England, begynte først i slutten av århundret (1790-årene). Europa kan innenfor næringslivet sammenliknes med et nåværende u-land, der eksempelvis jordbruk er viktigste næringsvei. Europa var selvforsynt på 1700-tallet med de viktigste næringsingredienser; korn og kjøtt. I jordbruket spilte enclosure-prosessen en viktig rolle (Boberg 1985: 52). Det gikk ut på at man samlet individuelle arealer til større enheter, og fellesjorden ble delt mellom eierne. At man kalte det enclosure, skyldes at man inngjerdet områdene. I England hadde bevegelsen eksistert siden middelalderen, og på 1700-tallet var det bare et fåtalls områder igjen. Dessuten var jorda iferd med å konsentreres på færre hender. På 1700-tallet var England blitt storgodsets land, med aristokrater. Staten hadde tidligere vært imot denne utviklingen, men på 1700-tallet ble man i stedet forkjemper for utviklingen (Boberg 1985:53). For jordbruket betydde dette bedre muligheter for å utnytte åkrer og eng, fordi større enheter ble forholdsmessig lettere å drive. Store gårdsbruk ble enda større. Gjennombruddet med nye jordbruksredskaper kom først et godt stykke inn på 1800-tallet. De nye jordbruksredskapene som kom i bruk på 1700-tallet, kom hovedsakelig fra Nederland – som var langt framme hva gjaldt gårdsbruk. På slutten av 1700-tallet kom poteten, som ble et viktige supplement til korn, som gjorde brødprisene høye grunnet stigende priser. Det er viktig å understreke at eiendomsrettigheter som fenomen ble vektlagt sterkere enn tidligere, noe som gav grobunn for økonomisk vekst.

Fra håndverk til industri

1700-tallet var en stor omveltningstid innenfor det økonomiske liv. Her skal det berøres noen hovedtrekk fra 1700-tallet, med vekt på det som var nytt. England hadde et forsprang, og ble en ledende nasjon innenfor teknikk og industri. De hadde noen geografiske fortrinn. Vann forener nasjoner, heter det, og England, med sine mange farvann i omkrets rundt øyriket, var et avgjort pluss kontra hva man opplevde på kontinentet. Bare Nederland opplevde liknende forutsetninger – som også var et land langt framme. Forekomstene av jern og kull lå nært hverandre, hvilket var gunstig for industri- og næringsutvikling (Boberg 1985: 58). Som vi skal se senere, var utviklingen i England og industrialiseringer der, godt hjulpet av teknologiske nyvinninger. Hvorfor den industrielle revolusjon akkurat inntraff i England, har flere eksperter hatt vanskeligheter med å forklare. Eksempelvis var det også i Frankrike naturvitenskapelig interesse og framskritt, og forfatteren Diderots enklocypedie er bare ett slikt eksempel. Men de lå lagelig til for handel, og en del av kulturen kan sies at gav gav vekstvilkår for industrialiseringen.

Risikovillig kapital

Industrialiseringen krevde folk som var villige til å foreta investeringer, og England var her heldige; De hadde mye kapital som handelsnasjon, og mekaniseringen av jordbruket hadde kommet såpass langt at det hopet seg opp penger (Boberg 1985: 60). Og – enkeltpersoner eller enkeltgrupper var villige til å sette sine likvider på spill. På kontinentet var adelen mest opptatt av å investere i jord, men i England var lorder og lavadel opptatt av å investere i teknikk og fabrikker. I England var det også en kultur for å re-investere kapitalavkastning, noe som førte til kapitalsterkt næringsliv. England importerte også kapital i begynnelsen av den industrielle revolusjon, fra Nederland. Renten der var billigere, og britene fikk derfor billige banklån. Under den nordamerikanske frihetskrigen havnet imidlertid Storbritannia og Nederland på hver sin side. Men da var Storbritannia beredt til å klare seg på egenhånd, og London overtok Amsterdams rolle på det internasjonale kapitalmarkedet (Boberg 1985: 61). En frihandelskultur kan sies å ha vært en forutsetning for å si at industrialiseringen inntraff akkurat i Storbritannia.

Felles marked

En annen faktor som var fordelaktig for den industrielle revolusjon var at britene ikke hadde statlige eller korporative hindringer for virksomhetene. Blant annet fantes ikke fagforeninger, som gjorde at fabrikkarbeidere mer eller mindre kunne gjøre som de ville. De medfølgende sosiale elendighetene som fulgte i kjølvannet av dette er beskrevet i en rekke romaner, særlig av Charles Dickens. Storbritannia var Europas første frihandelsområde, med sin laizezz-faire økonomi. På kontinentet hadde man imidlertid håndverkslaug, som var en ordning fra middelalderen, som kjempet imot kapitaleierne – i sin interessekamp. I Storbritannia var dessuten kjøpekraften og levestandarden bedre enn på kontinentet, for stor deler av befolkningen, noe som skapte marked for industriprodukter. Stadig mindre av av familieøkonomien gikk med til mat. Det oppstod dermed et marked for fabrikkproduserte varer (Boberg 1985: 62). Dette medførte at arbeidskraften ble knapp og prisene steg – en spiral som førte til en styrket britisk økonomi. Man kunne derfor gjennomføre Den industrielle revolusjon tidligere enn andre steder i Europa.

Industriens fødsel

Grovt regnet kan man si at Den industrielle revolusjon skred fram i England årene mellom 1750 -1790 (alt etter hvordan man regner) til 1850. Tekniske, sosiale, økonomiske og organisatoriske forandringer fulgte. Den mest betydeligste forandringen gjaldt kraftproduksjonen. James Watts oppfinnelse av dampmaskinen fikk avgjørende betydning for den industrielle revolusjon. Watts maskiner ble mange ganger mer effektiv enn de tidligere maskinene, som pumpet vann opp i fra gruvene. Det var først i 1780-årene den kom i industriell bruk. Hva gjaldt tekstilindustri, var det ull- og bomullsproduksjon som dominerte utviklingen i England. Siden middelalderen hadde man framstilt ullstoffer, og ble en viktig del av britisk økonomi. Ullvarer ble Englands viktigste eksportartikkel gjennom hele 1700-tallet (Boberg 1985: 64). Spinnersker og vevere satt oftest hjemme på landsbygda, og kapitalsterke folk gav investerte hos dem for å så eksportere produktet til utlandet. Men – på 1700-tallet fikk ull konkurranse, i bomullen (Boberg 1985: 64). Verdens største produsenter var India og Kina. I en del land i Europa ble det innført bomullsforbud, for å beskytte innenlandsk ullindustri. Og – en rekke oppfinnelser effektiviserte produksjonen ved vevstolene. Det skulle imidlertid drøye til 1890-årene før bomullet overtok ullproduksjonen i mengde, i England. England fikk derfor et fortrinn ved deres råvaretilgang.

Koks og jern

Også innenfor jernproduksjon spilte nyvinninger en stor rolle. Jernproduksjonen som vokste fram i England på 1500- og 1600-tallet var basert på oppvarming med trekull. Da trengte man ved, og man plasserte gjerne fabrikkene i skogkanten. PÅ 1700-tallet ble mangelen på skog etter hvert et problem. I 1709 hadde man imidlertid et gjennombrudd, man klarte å framstille jern ved hjelp av steinkull. Hvordan man skulle lage smijern av koks, ble først oppdaget i 1780-årene. I løpet av 1700-tallet steg produksjonen av jern kraftig. En viktig forutsetning for jernveksten, var at gruvene for jernmalm og kull ikke lå så langt fra hverandre. På slutten av 1700-tallet var dette langt lettere, på grunn av framveksten av kanalsystemet.

Staten som driftsherre

Privat initiativ og privat kapital skapte England i industriell transformasjon (Boberg 1985: 68). I det øvrige Europa var industrien mer avhengig av statlige tiltak. Flere av Europas fyrster ville utvikle industri på 1700-tallet (Boberg 1985: 68). Peter den store i Russland jobbet målrettet for å bygge opp en jern- og tekstilproduksjon. Han etablerte statsforetak, og hans engasjement ble viderefulgt av etterkommeren Katarina 2. (1762 – 1796). Det viktigste ved de industrielle tiltakene var økende jerneksport. Også i Østerrike, Preussen og Frankrike satset man på industri. Men de tekniske nyvinninger som ble gjort i England manglet imidlertid sin motsats, i eksempelvis Frankrike. I Preussen ble fattigfolk, løsgjengere, fanger og barn brukt som arbeidskraft i fabrikker og gruver, og man fikk en velutrustet våpen- og porselensproduksjon – for å nevne noe.

Konklusjon

Denne artikkelen har sett på Opplysningstiden som fenomen, med vekt på kunnskap og industrialisering/ næringsvirksomhet. Det er blitt pekt på at det bakenforeliggende var en vitenskapelig revolusjon, som gjorde at utforskertrangen og observasjonsevnen steg markant. Den naturvitenskapelige metode spredte seg blant annet til samfunnsvitenskapen og beslketede områder – der det er pekt på noen muligheter og begrensninger. Opplysningstiden brakte også med seg romantikken, som er all mulig grunn til å anta var samholdsskapende ved at tilværelsen ble idyllisert. Det skapte – alt i sammen – en tro og utviklingsoptimisme. Store oppdagelser via sjøen ble gjort, som skapte råvare- og ressurstilgang – som særlig kom Storbritannia til gode. Andre forhold i Storbritannia, som en kultur om mentalitet i stat og befolning, gjorde at framskrittet inntraff – selv om det også er pekt på sosial omkostninger som fulgte. Man skal derfor ikke konkludere med at utviklingen var et udelt gode. Det hele kan sammenfattes med spredning og deling av kunnskap – som har minst like stor gyldighet idag, som det hadde den gang.

"Kor komme du te stå"

Flott låt!

Norge – på vei imot bondekultur?

 - En 1. mai-kronikk 

Kulturutviklingen i Norge mener jeg er lite gunstig for landet, eller er jeg blitt gammel nok til å forstå det typisk norske? Jeg mener likevel det er mange trekk som tyder på det førstnevnte; Vi er i ferd med å få en kulturkodeks, som likner et bondesamfunn.

Det er mange innfallsvinkler til å snakke om dette temaet. Jeg har i utgangspunktet ikke det teoretiske grunnlaget for å snakke om dette, annet enn det jeg finner etter raske søk på internett. Jeg tror på den annen side at problemstillingen heller ikke forskes mye på – selv om man burde. Jeg mener det absolutt er hold i å hevde dette; at Norge er i større og større grad på vei imot en allmenn bondekultur, det mest negative ved det rurale liv, som brer seg som en folkekultur.

Man kan finne belegg for dette ved å se på Senterpartiets sterke oppslutning på 15 %. Det er ikke alt ved Senterpartiet som er gale, blant annet appellerer de til en viss nasjonal enhet, som absolutt har sine oppsider. Men nedsiden er at verdier, eller kanskje enklere fortalt, mangel på prinsipper, fører til et agrarsamfunn – som ikke er et gode for den moderniteten i prinsipper, verdier og holdninger vi bør møte verden med, for både konkurransekraft og vælvære. For møtes vi hverandre med felles-europeisk tenkning?

Man skal ikke langt utenfor Oslo (og Stavanger) før man møter på bondeholdninger, og kanskje er heller ikke de nevnte storbyer heller upåvirket av dette fenomen?

Norge står utenfor EU. Det mener jeg er hovedforklaringen på fenomenet. Dette er ikke en artikkel for EU-medlemskap, men det har absolutt sine negative sider ved å stå utenfor. Blant annet trekker vi oss mer og mer vekk fra Europa, og blir et særere folkeslag i nord – uten å delta i det dannelsesprosjektet som EU tross alt også er. Dette kan ikke nødvendigvis leses i offentlige budsjetter eller protokoller – men det preger vår hverdag, i måten vi omgås hverandre i storsamfunnet.

En bondekultur kan leses ut i fra en ensidig næringsstruktur, der vår råvareindustri (særlig olje og fisk) dominerer. Vi har vanskelig med å etablere noe storstilt annen næringsstruktur i dette landet, og klarer vi det, i mindre skala, skal du ikke se bort i fra at det er med offentlige stønader og hjelp. Jeg mener at mangelen på en gunstig næringsutvikling i Norge skyldes mangel på kultur/ grunderkultur eller næringsforståelse.

Forholder vi oss til hverandre som om vi var bønder? I motsetning til dette, møter vi hverandre med europeiske og særlig Vestlige verdier og holdninger – eller virker den siste setningen nokså gresk for de fleste? (for å bruke et passende uttrykk?)

Hva er bondekultur? Det er vanskelig å definere. For å bruke noe som tidligere er berørt i Riksbladet, handler bondesamfunnet blant annet om å ikke å bli pådyttet bylivets kulturkodeks. Dette kan ses på som dannelsesholdninger – uten at jeg ønsker at leseren skal tolke begrepet dannelse strengt. Men man man kan gjerne se en motsetning/ konfliktlinje mellom bondekultur og urbanisering. En bondekultur kan defineres som hva som er karakteristisk for bondestanden. En urban kultur kan ses på som en kultur som kjennetegner byborgeren. I denne forbindelse – er vår folkekultur mer preget av en bondekultur, eller vår vestlige verdens kulturarv? Jeg mener det førstnevnte. Av ord jeg gjerne knytter til bondekultur, selv om de er negativt ladet, er egenrådighet, selvbestemmelse – og hevdelse, mangel på verdimessig og prinsippiell tenkning ut i fra teori eller dannelsesaspekter, og et sterkt vern omkring seg selv – som i ytterste konsekvens bidrar til blant annet maktkamp. Det sistnevnte krever en litt mer teoretisk redegjørelse, enn hva som er gjenstand for i en kronikk. Men jeg mener det er riktig.

Noen har pekt på motsetningen mellom bondekultur og kystkultur – en implisitt motsetningen mellom sentrum-periferi. Kontakten med utlandet er mer utpreget langs kysten, enn i innlandet, er premisset. Det kan godt være, selv om min påstand er mer dyptgripende og skjærer på tvers av disse skillelinjer.

Jeg synes det er grunnlag for å hevde at Norge i sin delvise isolasjon – selv om vi skryter av en åpen økonomi – ikke er særlig integrert i det europeiske fellesskap på ikke-økonomiske områder.