3 favoritter fra 1991

Dette var sanger jeg likte i 1991, eller på starten av 1990-tallet. Det finnes også andre sanger. Men de fortjener plass i andre artikler. I ettertid forstår jeg at dette var et godt musikkår, der jeg ikke hørte på flere sanger, som ideg eller en god del senere, var iørefallende. 

 1. Everything i do (Bryan Adams) 

 2: The big love (Roxette) 

 3: Wind of change (Scorpions) 

Låt 1 inntar den desiderte førsteplass.

Hans E. Kinck – humanist og europeer

En dokumentar fra NRK om Kinck finnes: Her 

Hans E. Kinck nevnes ikke så ofte. Han er blant annet kjent for et poetisk/ lyrisk språk – og en fornyer av fortellerkunsten i norsk sammenheng, særlig novelleformen. Han kan nok regnes blant de 10 mest betydningsfulle forfatterne over en 100 års-periode, mellom 1840 og 1940.  

Kinck skrev også en rekke essays og sakprosa, men det utelates i all hovedsak i denne gjennomgangen. Oppmerksomheten rettes her imot skjønnlitteratur. Av flere bøker om Kinck, synes jeg utgivelsen fra Studenteramfunnet i Oslo hadde de beste sekvensene. Dette er altså i hovedsak en omtale av hans litteratur, som han viet livet til – og som kanskje ikke gjorde hans ytre tilværelse fullt så spennende i alle tilfeller. Jeg har denne gang ikke forholdt meg til Wikipedia eller SNL, annet enn å hente hans bibliografi – derfor kan disse nettstedene oppsøkes for komplimenterende informasjon.

Selv om Kinck er norsk, også i sin diktning, hadde han den ene foten plantet i europeisk tankeliv. Kinck hadde en sterk og rik personlighet. Med sterk innflytelse over norsk åndsliv.  Han trekker veksler på både romantikk og naturalisme. Og skal vi forstå en Kinck-kjenner rett, kan dette spores tilbake til oppbruddet i Kincks eget liv; Fra Setesdalen til Hardanger. Han sier at det var «Setesdalen som konstituerte meg.» Men så var det vel kanskje innflytelse fra Hardanger, som skapte motsetninger?  

                                          «Man må være kunstner for å elske kunsten høyere enn seg selv.»

Studentvenn i hjertet

Kinck følte seg knyttet til studentbevegelsen. Kinck var ivrig i studentersamfunnet, og var i studentersamfunnet en kar som lyttet, og kom for å le. Han hadde gnistrende øyne, ifølge en kamerat fra den gang. Han hadde en kneggende latter, som kunne skjære tvers igjennom salen. Selv var han student i 1880-årene, og han refererer i boka Sus til de voldsomme diskusjonene i Studentersamfunnet. Sus er kanskje hans mest kjente roman, der hovedperonen er Herman Ek. Han kan forveksles med Kinck selv. Herman Ek opplevde mange konflikter innad i familien i unge år, og hadde «opplevd alt» innen en alder av 10. Ek sin mor var en ulykkelig kvinne; «Hun hadde et øde liv, og hadde trang til å legge andres liv i øde.» Barns lidelser fra hjem i disharmoni, og det skakkjørte barnet, det glemte barn; er et gjennomgående bakgrunnstema i Kincks forfatterskap. Herman Ek sin manglende lykke hjemme, gjorde at han søkte trøst i naturen. Kinck selv oppsøkte også ofte naturen. Balladens dal (Setesdalen) og Hardanger kunne Kinck observere, med to vidt forskjellige folkelynne. Dette skapte brytninger i Kincks menneskesinn. Novellen «På bunnen av glemselens flod,» henter også sin handling/ motiv fra Setesdal. Setesdal er i det hele tatt en stor inspirasjonskilde i hans diktning – på godt, og vondt.

                                                                                                   «Kultur er den utviklede natur.»

Kinck er kjent for å være en novellemester. Her er et utdrag, av noen av hans mest markante noveller:

• 1895: Flaggermusvinger, noveller.
• 1897: Fra hav til hei, noveller
• 1899: Trækfugle og andre, noveller
• 1901: Vaarnætter, noveller
• 1903: Naar Kærlighed dør, noveller
• 1906: Livsaanderne, noveller
• 1909: Masker og mennesker, noveller
• 1917: Kirken brænder, noveller
• 1920: Guldalder, noveller
• 1922: Fra Fonneland til Svabergsveen, noveller
• 1926: Mot ballade, novelle
• 1926: Foraaret i Mikropolis, noveller
• 1929: Torvet i Cirta, noveller

Lettlest er han ikke. Han skal visstnok ha vært omgitt av en kultstatus, som har forhindret en mer nøktern forståelse av hans verker. Han var en norsk dikter med embetsmannseksamen, og det var i hvert fall ikke vanlig tidligere – og egner seg derfor gjerne for studenter, særlig av litt eldre årgang. Han var et hårspedd unna av å gjøre akademia som yrke. Kincks situasjoner, i romaner og noveller, foregår ofte i intellektuelle miljøer. Hans forbindelser til europeisk åndsliv er ganske enestående. Han var en kritiker og viter, med inngående kjennskap til nordisk middelalderdiktning og italiensk fortellerkunst. Han hadde også sterk interesse for Shakespeare. Før hans død, planla han en større avhandling om Marcel Proust, som jeg også vet øvrige norske forfatterkanoner verdsetter. Han var historiker, men fulgte samtidig årvåkent med i sin egen samtid. Han var en av de tidligste med å gjennomskue fascismens og nazismens grusomheter, før sin død, 13. oktober 1926. Han var også kunsthistoriker, der han lot seg fascinere av overgangen mellom renessanse, barokk og deretter romantikk. Skikkelser som Michelangelo og Goya opptok han. Han fremmet arbeidet til maleren Nicolay Astrup, og verdsatte hans evne til å belyse vedtatte sannheter, fra nye perspektiver. Logikk, intellektualitet og åndsliv satte han høyt – og respekterte redelighet. Oppløsning av gammel tro og samfunnsstruktur var tema som berørte han. Industrialisering, amerikanisering, klassekamp, verdenskrig og forsvaret for tradisjonelle verdier – alt dette behandlet han. Han er av rotløs natur, og det nasjonale hadde han et ambivalent forhold til. Han etterlyser fellesskapstanken, men går selv i stadig større grad i retning av individualisme. Han tørster etter tro, men er pragmatisk overfor kristendom. Han strides i sitt forfatterskap mellom håp og pessimisme. De ivrigste tilhengerne av Kinck påpeker hans evne til å nesten være synsk, se de lange linjer. Blant annet gjelder dette hans tidlige advarsler imot den tyske og italienske utvikling/ resignasjon. Ledsaget av en sterk karakter.

                                                         «Det som lever i vår erindring, har også eksistens i nuet.»

Kinck-merknad

Når jeg leser originale utdrag fra Hans E. Kinck, er det ganske innfløkt. Det er intellektuelle tanker, som grenser imot det smale – ispedd en eldre, malerisk orddrakt i historisk kontekst. Sammen med nynorsk-forfatteren Arne Garborg, er han derfor kanskje ikke så tilgjengelig som øvrige forfattere. Dette skal imidlertid ikke stå i veien, for at han var dyktig.

Kincks noveller

«Kincks diktning likner ikke noe annet vi eier,» sier en Kinck-kjenner. Han er i så måte original. Han skrev på tvers av århundrene, med en sjelden lærdom. Kunnskapen frigjorde han, det var ikke hemmende. Han hentet inspirasjon fra Romerriket (særlig deres forfallsperiode), renessansens Italia, og Setesdalen i Norge – for å nevne noe. Han skriver i en poetisk skrivestil. Det var innenfor novellesjangeren han fikk størst gjennomslagskraft. Romanene ble en for omstendelig form, for Kinck. Skuespillene hans inneholder en del døde partier, og i romanene kan det være langt mellom bølgetoppene.

Skuespill;

• 1898: Mellem togene, drama
• 1906: Agilulf den vise, drama
• 1908: Driftekaren, drama
• 1910: Den sidste gjest, drama
• 1911: Bryllupet i Genua, drama
• 1913: Paa Ekre'rnes gaard, drama
• 1915: Mot karneval, drama
• 1921: Lisbettas brødre, drama
• 1925: Paa Rindalslægret, drama

Romaner;

• 1892: Huldren, roman
• 1893: Ungt folk, roman (på engelsk 1929: A Young People)
• 1896: Sus, roman
• 1898: Hugormen, roman
• 1898: Saetesdalen, roman
• 1900: Fru Anny Porse, roman
• 1902: Doktor Gabriel Jahr, roman
• 1904: Emigranter, roman
• 1905: Præsten, roman
• 1918–19: Sneskavlen brast I – III, roman

I novellene kommer hans rytme i språket til sin rett. Novellene hans kan likne et musikkstykke. Den lille hvite dame (1901) og Keisarinderpæretreet (1909) er to kjente noveller. I Chrysantemum (1899), som hans kanskje mest populære novelle, utspilles handlingen i Roma – der ungdommelig kjæresteri visner. Novellen er preget av både symbolikk og gjentakende elementer. I Hvitsymre i utslaaten (1894), er det kvinnekjærlighet som er det sentrale – hvor språket er rytmisk, i et noe merkelig handlingsmotiv. Samspillet natur/ mennesket var temaet i Flaggermusvinger (1895). Litteraturkjenneren Per Thomas Andersen peker på at verket er ekspresjonisme, lenge før den hadde sin egentlige gjennomslagskraft. Mennesket søker tilhold i naturens dype ensomhet. Naturen skaper både angst, trøst og lindring - er hans holdning. Er man glad, blir man oppstemt av naturen, mente Kinck. Er man til gjengjeld sorgtung, fyller naturen hjertet, med sorg. I novellen Flaggermusvinger, fra samlingen med samme navn, har angsten tatt skikkelse i et dyr, som tasler etter Tore Botn. Tore Botn tar til slutt sitt eget liv, i stabburet. Kinck nærmer seg Østens tro på naturen etter hvert; «Å leve i naturens opprinnelse og skjønnhet kan være et Nirvana.» Kincks største drama, Den sidste gjest, utspiller seg i Venezia. Her er angsten menneskets psykologiske grunnforutsetning, «Den morosamste karen i bygden» (1897) handler om en kar som blir humorist. Han er overbærende over verden og verdenssituasjonen, etter å ha blitt skuffet i kjærlighet. Han ler for å ikke fortvile. I Kincks verden blir man humorist, når noe har «gått i stykker for en.» Kinck tilhører romantikerne, men har naturalismens sans for den virkningsfulle detalj. Han er en glitrende illusjonist, der man lever seg inn; enten det er Italia eller distrikts-Norge. Han hører og fornemmer, mer enn de fleste, og er i det hele tatt en skarp iakttaker. De konkrete detaljene er heller ikke overflødige, de inngår som en del av helheten. Kanskje kjente han godt til Ibsen i så måte, og mindre til Jonas Lie? Han hadde vitenskapelig vurderingsevne, og dikterens følsomhet og fantasi. Han har både en dramatisk og intellektuell spenning. Han er aldri kald eller kjølig, men skriver med medfølelse. Den nye kapellanen er hans mest folkekjære novelle (1893). Fortellingen er morsom. Generelt skriver han kritisk imot den kalde materialismen og egoismens vinningslyst. I novellen Nocturne, møtes vi tematikk som er gjennomgående for Kinck; Kjærlighet kontra angst.  

Nikolai Astrup og Hans E. Kinck

Begge er vestlendinger, med behov for å protestere. Men de hadde ikke vestlandsslekt, noen av dem. Astrup-ene kommer fra Sønderjylland, og Kinck-slekten er skotsk. Men begge er oppvokst på Vestlandet, og har sine sterkest inntrykk derifra. Begge var sønner og embetsmenn, og de stod mellom borger og bohem – begge to. Astrup var 15 år yngre, og det tok en del tid før de fant hverandre. Den ene hadde pennen som sin livsoppgave, den andre penselen – samt det til felles, å skildre Vestlandet. «Jeg leser nesten bare Kinck,» fortalte Astrup, i et brev til en kamerat. Han mente det var noe «ekte,» over Kinck. Forlaget «Fabritius & sønner,» har et forslag om ikke Astrup kan illustrere Kincks tekster. Og han illustrerte også med 10-12 bilder, en av Kincks noveller, som utkom i et julehefte. Han fikk 270 kroner for illustrasjonene, som ut ifra datidens pengeverdi var en anselig sum. Astrup forble en Kinck-illustratør; han skaper bilder til en novelle, i et annet julehefte - og han utvikler sine illustrasjoner, med ulike teknikker.

Kultur og natur

Kinck er ikke den første som har sammenliknet naturen, med en kvinne. Vinje gjorde det samme. Et gjennomgangstema i hans diktning, er også forskjellen mellom ung og gammel kjærlighet. I Italia bevisstgjøres han de norske og nordiske særtrekk. Likesom Shakespeare fant han en kilde til kjærlighet i Italia, som var større enn sitt eget – og Shakespeares – hjemland.

Nasjonsbygging og patriotisme

Det nasjonale er for Kincks «folkets mystikk,» og han beskjeftiger seg hele livet med samspillet mellom natur, nåtidig kultur og historie. I novellen «Vårnetter i Norge,» uttrykkes det som for en forfatter illustrerer kultur og samfunnsliv: Menneskeskjebner.

Avsluttende betraktninger;

Som dramatiker har Kinck opplevd samme skjebne som svært mange andre skuespillforfattere, etter Ibsen: Stykkene blir ikke oppført. Kinck hadde imidlertid et amatørteatermiljø å støtte seg til, som kunne føre opp hans skuespill. Suttung-bevegelsen har her vært en ivaretaker. Kincks viktgste skuespill er det historiske versedramaet Agilulf den vise (1906), Driftekaren (1908) og På ringdalslægeret (1925). Hans essayistiske forfatterskap er også betydelig. Han gir fin omtale av andre forfatteres verk, og drøfter nasjonale, kulturelle og historiske synspunkter. Historikeren Kinck, og filologen Kinck, møtes særlig her. Han informerte om det italienske terrorregimet i Dagbladet, allerede i 1925

 

 

 

Kildeliste:

-          Beyer, Edvard (1953) m.fl: «Hans E. Kinck, europeer og humanist.» Oslo: Det norske studentersamfund.

-          Lea, Dina (1941): «Hans E. Kinck – grunnmotiver i hans diktning» Oslo: Aschehoug.

-          Andersen, Per Thomas (2014): Norsk littraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.