 |
| En dokumentar fra NRK om Kinck finnes: Her |
Kinck skrev også en rekke essays og sakprosa, men det utelates i all hovedsak i denne gjennomgangen. Oppmerksomheten rettes her imot skjønnlitteratur. Av flere
bøker om Kinck, synes jeg utgivelsen fra Studenteramfunnet i Oslo hadde de beste
sekvensene. Dette er altså i hovedsak en omtale av hans litteratur, som han
viet livet til – og som kanskje ikke gjorde hans ytre tilværelse fullt så
spennende i alle tilfeller. Jeg har denne gang ikke forholdt meg til Wikipedia
eller SNL, annet enn å hente hans bibliografi – derfor kan disse nettstedene
oppsøkes for komplimenterende informasjon.
Selv om Kinck er norsk, også i sin diktning, hadde han den ene
foten plantet i europeisk tankeliv. Kinck hadde en sterk og rik
personlighet. Med sterk innflytelse over norsk åndsliv. Han trekker veksler på både romantikk og
naturalisme. Og skal vi forstå en Kinck-kjenner rett, kan dette spores tilbake
til oppbruddet i Kincks eget liv; Fra Setesdalen til Hardanger. Han sier at det
var «Setesdalen som konstituerte meg.» Men så var det vel kanskje innflytelse
fra Hardanger, som skapte motsetninger?
«Man
må være kunstner for å elske kunsten høyere enn seg selv.»
Studentvenn i hjertet
Kinck følte seg knyttet til studentbevegelsen. Kinck var ivrig i
studentersamfunnet, og var i studentersamfunnet en kar som lyttet, og kom for å
le. Han hadde gnistrende øyne, ifølge en kamerat fra den gang. Han hadde en
kneggende latter, som kunne skjære tvers igjennom salen. Selv var han student i
1880-årene, og han refererer i boka Sus til de voldsomme diskusjonene i
Studentersamfunnet. Sus er kanskje hans mest kjente roman, der hovedperonen
er Herman Ek. Han kan forveksles med Kinck selv. Herman Ek opplevde mange konflikter
innad i familien i unge år, og hadde «opplevd alt» innen en alder av 10. Ek sin
mor var en ulykkelig kvinne; «Hun hadde et øde liv, og hadde trang til å legge
andres liv i øde.» Barns lidelser fra hjem i disharmoni, og det skakkjørte
barnet, det glemte barn; er et gjennomgående bakgrunnstema i Kincks
forfatterskap. Herman Ek sin manglende lykke hjemme, gjorde at han søkte trøst
i naturen. Kinck selv oppsøkte også ofte naturen. Balladens dal (Setesdalen) og
Hardanger kunne Kinck observere, med to vidt forskjellige folkelynne. Dette
skapte brytninger i Kincks menneskesinn. Novellen «På bunnen av glemselens
flod,» henter også sin handling/ motiv fra Setesdal. Setesdal er i det hele
tatt en stor inspirasjonskilde i hans diktning – på godt, og vondt.
«Kultur er den utviklede natur.»
Kinck er kjent for å være en novellemester. Her er et utdrag, av
noen av hans mest markante noveller:
- 1895: Flaggermusvinger, noveller.
- 1897: Fra
hav til hei, noveller
- 1899: Trækfugle
og andre, noveller
- 1901: Vaarnætter,
noveller
- 1903: Naar
Kærlighed dør, noveller
- 1906: Livsaanderne,
noveller
- 1909: Masker
og mennesker, noveller
- 1917: Kirken
brænder, noveller
- 1920: Guldalder,
noveller
- 1922: Fra
Fonneland til Svabergsveen, noveller
- 1926: Mot
ballade, novelle
- 1926: Foraaret
i Mikropolis, noveller
- 1929: Torvet
i Cirta, noveller
Lettlest er han ikke. Han skal visstnok ha vært omgitt av en
kultstatus, som har forhindret en mer nøktern forståelse av hans verker. Han
var en norsk dikter med embetsmannseksamen, og det var i hvert fall ikke vanlig
tidligere – og egner seg derfor gjerne for studenter, særlig av litt eldre
årgang. Han var et hårspedd unna av å gjøre akademia som yrke. Kincks situasjoner,
i romaner og noveller, foregår ofte i intellektuelle miljøer. Hans forbindelser
til europeisk åndsliv er ganske enestående. Han var en kritiker og viter, med
inngående kjennskap til nordisk middelalderdiktning og italiensk
fortellerkunst. Han hadde også sterk interesse for Shakespeare. Før
hans død, planla han en større avhandling om Marcel Proust, som jeg også
vet øvrige norske forfatterkanoner verdsetter. Han var historiker, men fulgte
samtidig årvåkent med i sin egen samtid. Han var en av de tidligste med å
gjennomskue fascismens og nazismens grusomheter, før sin død, 13. oktober 1926.
Han var også kunsthistoriker, der han lot seg fascinere av overgangen mellom renessanse,
barokk og deretter romantikk. Skikkelser som Michelangelo og Goya opptok han.
Han fremmet arbeidet til maleren Nicolay Astrup, og verdsatte hans evne
til å belyse vedtatte sannheter, fra nye perspektiver. Logikk, intellektualitet
og åndsliv satte han høyt – og respekterte redelighet. Oppløsning av gammel tro
og samfunnsstruktur var tema som berørte han. Industrialisering,
amerikanisering, klassekamp, verdenskrig og forsvaret for tradisjonelle verdier
– alt dette behandlet han. Han er av rotløs natur, og det nasjonale hadde
han et ambivalent forhold til. Han etterlyser fellesskapstanken, men går selv i
stadig større grad i retning av individualisme. Han tørster etter tro, men er
pragmatisk overfor kristendom. Han strides i sitt forfatterskap mellom håp og
pessimisme. De ivrigste tilhengerne av Kinck påpeker hans evne til å nesten
være synsk, se de lange linjer. Blant annet gjelder dette hans tidlige
advarsler imot den tyske og italienske utvikling/ resignasjon. Ledsaget av en
sterk karakter.
«Det
som lever i vår erindring, har også eksistens i nuet.»
Kinck-merknad
Når jeg leser originale utdrag fra Hans E. Kinck, er det ganske
innfløkt. Det er intellektuelle tanker, som grenser imot det smale – ispedd en
eldre, malerisk orddrakt i historisk kontekst. Sammen med nynorsk-forfatteren
Arne Garborg, er han derfor kanskje ikke så tilgjengelig som øvrige forfattere.
Dette skal imidlertid ikke stå i veien, for at han var dyktig.
Kincks noveller
«Kincks diktning likner ikke noe annet vi eier,» sier en
Kinck-kjenner. Han er i så måte original. Han skrev på tvers av århundrene, med
en sjelden lærdom. Kunnskapen frigjorde han, det var ikke hemmende. Han hentet
inspirasjon fra Romerriket (særlig deres forfallsperiode), renessansens Italia,
og Setesdalen i Norge – for å nevne noe. Han skriver i en poetisk skrivestil.
Det var innenfor novellesjangeren han fikk størst gjennomslagskraft. Romanene
ble en for omstendelig form, for Kinck. Skuespillene hans inneholder en del
døde partier, og i romanene kan det være langt mellom bølgetoppene.
Skuespill;
- 1898: Mellem
togene, drama
- 1906: Agilulf
den vise, drama
- 1908: Driftekaren,
drama
- 1910: Den
sidste gjest, drama
- 1911: Bryllupet
i Genua, drama
- 1913: Paa
Ekre'rnes gaard, drama
- 1915: Mot
karneval, drama
- 1921: Lisbettas
brødre, drama
- 1925: Paa
Rindalslægret, drama
Romaner;
- 1892: Huldren,
roman
- 1893: Ungt
folk, roman (på engelsk 1929: A Young People)
- 1896: Sus,
roman
- 1898: Hugormen,
roman
- 1898: Saetesdalen,
roman
- 1900: Fru
Anny Porse, roman
- 1902: Doktor
Gabriel Jahr, roman
- 1904: Emigranter,
roman
- 1905: Præsten,
roman
- 1918–19: Sneskavlen
brast I – III, roman
I novellene kommer hans rytme i språket til sin rett. Novellene
hans kan likne et musikkstykke. Den lille hvite dame (1901) og Keisarinderpæretreet
(1909) er to kjente noveller. I Chrysantemum (1899), som hans
kanskje mest populære novelle, utspilles handlingen i Roma – der ungdommelig
kjæresteri visner. Novellen er preget av både symbolikk og gjentakende
elementer. I Hvitsymre i utslaaten (1894), er det kvinnekjærlighet som
er det sentrale – hvor språket er rytmisk, i et noe merkelig handlingsmotiv. Samspillet
natur/ mennesket var temaet i Flaggermusvinger (1895). Litteraturkjenneren
Per Thomas Andersen peker på at verket er ekspresjonisme, lenge før den hadde
sin egentlige gjennomslagskraft. Mennesket søker tilhold i naturens dype
ensomhet. Naturen skaper både angst, trøst og lindring - er hans holdning. Er
man glad, blir man oppstemt av naturen, mente Kinck. Er man til gjengjeld
sorgtung, fyller naturen hjertet, med sorg. I novellen Flaggermusvinger, fra
samlingen med samme navn, har angsten tatt skikkelse i et dyr, som tasler etter
Tore Botn. Tore Botn tar til slutt sitt eget liv, i stabburet. Kinck
nærmer seg Østens tro på naturen etter hvert; «Å leve i naturens opprinnelse og
skjønnhet kan være et Nirvana.» Kincks største drama, Den sidste gjest, utspiller
seg i Venezia. Her er angsten menneskets psykologiske grunnforutsetning, «Den
morosamste karen i bygden» (1897) handler om en kar som blir humorist. Han er
overbærende over verden og verdenssituasjonen, etter å ha blitt skuffet i
kjærlighet. Han ler for å ikke fortvile. I Kincks verden blir man humorist, når
noe har «gått i stykker for en.» Kinck tilhører romantikerne, men har
naturalismens sans for den virkningsfulle detalj. Han er en glitrende illusjonist,
der man lever seg inn; enten det er Italia eller distrikts-Norge. Han hører og
fornemmer, mer enn de fleste, og er i det hele tatt en skarp iakttaker. De konkrete
detaljene er heller ikke overflødige, de inngår som en del av helheten. Kanskje
kjente han godt til Ibsen i så måte, og mindre til Jonas Lie? Han hadde
vitenskapelig vurderingsevne, og dikterens følsomhet og fantasi. Han har
både en dramatisk og intellektuell spenning. Han er aldri kald eller kjølig,
men skriver med medfølelse. Den nye kapellanen er hans mest folkekjære
novelle (1893). Fortellingen er morsom. Generelt skriver han kritisk imot den kalde
materialismen og egoismens vinningslyst. I novellen Nocturne, møtes vi
tematikk som er gjennomgående for Kinck; Kjærlighet kontra angst.
Nikolai Astrup og Hans E. Kinck
Begge er vestlendinger, med behov for å protestere. Men de hadde
ikke vestlandsslekt, noen av dem. Astrup-ene kommer fra Sønderjylland, og
Kinck-slekten er skotsk. Men begge er oppvokst på Vestlandet, og har sine
sterkest inntrykk derifra. Begge var sønner og embetsmenn, og de stod mellom
borger og bohem – begge to. Astrup var 15 år yngre, og det tok en del tid før
de fant hverandre. Den ene hadde pennen som sin livsoppgave, den andre penselen
– samt det til felles, å skildre Vestlandet. «Jeg leser nesten bare Kinck,»
fortalte Astrup, i et brev til en kamerat. Han mente det var noe «ekte,» over
Kinck. Forlaget «Fabritius & sønner,» har et forslag om ikke Astrup kan
illustrere Kincks tekster. Og han illustrerte også med 10-12 bilder, en av
Kincks noveller, som utkom i et julehefte. Han fikk 270 kroner for illustrasjonene,
som ut ifra datidens pengeverdi var en anselig sum. Astrup forble en
Kinck-illustratør; han skaper bilder til en novelle, i et annet julehefte - og
han utvikler sine illustrasjoner, med ulike teknikker.
Kultur og natur
Kinck er ikke den første som har sammenliknet naturen, med en
kvinne. Vinje gjorde det samme. Et gjennomgangstema i hans diktning, er også
forskjellen mellom ung og gammel kjærlighet. I Italia bevisstgjøres han de norske
og nordiske særtrekk. Likesom Shakespeare fant han en kilde til kjærlighet i
Italia, som var større enn sitt eget – og Shakespeares – hjemland.
Nasjonsbygging og patriotisme
Det nasjonale er for Kincks «folkets mystikk,» og han beskjeftiger
seg hele livet med samspillet mellom natur, nåtidig kultur og historie. I
novellen «Vårnetter i Norge,» uttrykkes det som for en forfatter illustrerer
kultur og samfunnsliv: Menneskeskjebner.
Avsluttende betraktninger;
Som dramatiker har Kinck opplevd samme skjebne som svært mange
andre skuespillforfattere, etter Ibsen: Stykkene blir ikke oppført. Kinck hadde
imidlertid et amatørteatermiljø å støtte seg til, som kunne føre opp hans
skuespill. Suttung-bevegelsen har her vært en ivaretaker. Kincks viktgste
skuespill er det historiske versedramaet Agilulf den vise (1906),
Driftekaren (1908) og På ringdalslægeret (1925). Hans essayistiske
forfatterskap er også betydelig. Han gir fin omtale av andre forfatteres verk,
og drøfter nasjonale, kulturelle og historiske synspunkter. Historikeren Kinck,
og filologen Kinck, møtes særlig her. Han informerte om det italienske
terrorregimet i Dagbladet, allerede i 1925
Kildeliste:
-
Beyer, Edvard (1953) m.fl: «Hans E. Kinck, europeer
og humanist.» Oslo: Det norske studentersamfund.
-
Lea, Dina (1941): «Hans E. Kinck –
grunnmotiver i hans diktning» Oslo: Aschehoug.
-
Andersen, Per Thomas (2014): Norsk
littraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.
No comments:
Post a Comment