Komediefabrikken, sesong 7

Følgende sketsj framkom i Komediefabrikken, sesong 7.  

 - Fedafjord-dialekten.

Asbjørnsen og Moe – en autobiografisk gjennomgang, fra tidlige skapere av fortellingen Norge

I de fleste land finnes en rik folkloristisk tradisjon, som reflekterer både menneskekunnskap, muligheter, og også troskap til land. I Europa, flere verdenshjørner – og Norge. Det finnes knapt en eneste her til lands som ikke har hørt om, eller har et visst forhold til, eventyrene til Asbjørnsen og Moe – folkeeventyrene, som ble samlet inn for nesten 200 år siden. Det er rotfestet i vår folkesjel, består av historier som er virkelighetsnære, og eventyrlige. I historiens løp kan man vise til flere fremragende norske forfattere, men er det noe som kan samle oss, av historier, er det disse fortellingene. Eventyrene skildrer på mange vis det erke-norske; Hvem vi er, og hvem vi vil være.

Denne artikkelen består av tre komponenter. Den ene delen, er eventyrkameratene Asbjørnsen og Moe, deres liv og forfatterskap – med vekt på livsgangen. Dessuten inneholder artikkelen kontekstuelt, historisk materiale, av Norge – for å gi et omriss og innsikt i tiden de levde i. Tredje del vil bestå av 1 av deres eventyr: «Gutten som kappåt med trollet.» Kildene er i hovedsak en bok av Truls Gjefsen: «Peter Christen Asbjørnsen – diger og folkesæl.» Dessuten benyttes ulike kilder vedrørende eventyr, fra SNL og Wikipedia.

Den store eventyrutgaven kom i 1851. En ny samling eventyr utgav Asbjørnsen alene i 1871. Det ble også han som kom til å overta samlingene etter Moe, og gi disse videre til den nye generasjon ved Moltke Moe. I 1879 kom den første illustrerte utgaven av Norske Folke- og Huldreeventyr, med tegninger av blant annet Hans Gude, August Schneider, Adolph Tidemand og Otto Sinding. Allerede i 1881 kom Asbjørnsen og Moes eventyr i tysk, svensk, nederlandsk og engelsk oversettelse, og i 1883 fulgte en russisk og en amerikansk utgave

Asbjørnsen blir født

Peter Chr. Asbjørnsen (1812 – 1885) var hovedarkitekten i duoen Asbjørnsen og Moe. Asbjørnsen fortalte eventyr inntil sin død, og i tillegg til eventyrene, innhentet han sagn. Jørgen Moe (1813 – 1882) samlet fra tidlig alder av eventyr, folkeviser og stev – og i sin sivile karriere ble han blant annet biskop.  Eventyr kan defineres som folkelige fortellinger, i prosaform, med ukjent opphav. Sagn kan forklares som en muntlig overlevert fortelling, som tross ofte kunstneriske tilførelser, gjør krav på å bli trodd, på ordentlig. Hele sitt liv var Asbjørnsen et oppkomme av fikse idéer, og gode hjelpere – ikke ulikt ingrediensene for en god historie. Han skrev jevnlig i aviser og blader, og formet med dette Norge til en kulturrik nasjon – skodd, for datidens moderne tidsalder. Med sterke felles interesser og hobbyer, var dette radarparet toneangivende for et Norge – i støpeskjeen.

Samfunnsforholdene under Danmark-Norge

Asbjørnsen og Moes eventyr er for-evighet i Ivo Caprinos verden, der Asbjørnsen selv – i figur – innleder eventyrfilmene, i sin røslige utforming. Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe  ble født nesten samtidig, ved Norges selvstendighet (1814). Likevel noe tidligere, da Norge var et lydrike under Danmark - i den dansk-norske union. Det var markerte skiller i Norge på fattig og rik, men ikke så stor som i det meste av Europa ellers. Omkring 2000 embetsmenn skilte seg ut, som hadde makt og privilegier, som de andre ikke hadde. Embetsmenn, sammen med velstående byborgere, levde i pakt med europeisk kulturdrag, særlig dansk og tysk. I 1814 fikk derimot Norge sin egen Grunnlov, som ved tilblivelsen var Europas mest liberale; En frihetsgarantist – som for øvrig trengtes å utfylles med selvforståelse.

Eventyrene som identitetsmarkør

Fra og med 1814 (til 1905) inngikk Norge i personalunion med Sverige. Embetsmennene fortsatte å styre i Norge, parlamentarismen kom ikke før 1884 – som da sikret demokrati/ folkestyre, gjennom valgkanalen, og ditto Stortingsrepresentasjon. Regjeringen skulle utgå ifra parlamentet (fra 1884). Folk betraktet seg etter hvert – fra og med denne tid – som selvstendige, men det var ikke entydig hva som var det norske. I denne sammenheng, var Asbjørnsen og Moes fortellinger, med sine vakre skildringer og livskraftige moral, definering av vår folkesjel.

Folkepedagogene Asbjørnsen og Moe

Asbjørnsen samlet eventyr og sagn fra midten av 1830-årene, og begynte samarbeidet med Jørgen Moe i 1837. Resultatet av deres innsamlingsreiser ble fremlagt i Norske folkeeventyr, samlede ved P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe, utgitt heftevis fra desember 1841. Det var en begivenhet i norsk åndsliv, og høstet internasjonal anerkjennelse. Prinsippet var «Fortæl som Folket».

Et vaklende Norge

I 1825 bodde det ganske nøyaktig 1 million mennesker i Norge. Ved rundt midtveis i 1800-tallet, kunne en gjennomsnittsnordmann regne med å bli 50 år gammel. Staten sørget gjennom økonomiske tilskudd til et stadig bedre skolesystem, og Haugianerne – vekkelsesfolkene – var motiverende, for mange. Norge opplevde på denne tid derfor en dannelses- eller formgivningsprosess.  Jørgen Moe hadde eksempelvis som nevnt en sterk kristenlivs-forankring. Stor nød og uvisshet gjorde at folk flyktet inn i tro eller andre former for trøst, og usikkerheten preget også Peter Chr. Asbjørnsens far: Anders Asbjørnsen. Han var glassmester, men måtte legge ned virksomheten omkring unionsoppløsningen med Danmark. Anders Asbjørnsen var både dyktig og hederlig, han klarte lenge å brødfø familien med sin forretningsdrift. Men – virksomheten var sårbar for svingninger i markedet, og tiden rundt Norges selvstendighet var preget av europeiske kriger. Mens faren hadde en ganske skral familiebakgrunn, kom hans mor fra såkalt penere slekt.

Kameratskapet Asbjørnsen & Moe

Første møte mellom Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe skulle vise seg å være startsignalet for et livslangt prosjekt; Formgivere til Norge. Asbjørnsen gikk på Christiania Borgerskole. Blant lærerne fant vi senere Statsråder, samt en Stortingspresident. Asbjørnsen fikk gode karakterer eller skussmål og startet på Oslo Katedralskole, i 1825. Man leste her latin og gresk, med hensikt om generell forberedelse til universitetsstudier, og derav embetsstilling. Skoleveien var svært lang, det var best å trives – faglig og sosialt, på skolen. Jørgen Moe kom fra beslåtte forhold, en storgård i nærheten – med 40 arbeidere i tjeneste. Faren var en pater familias (familieoverhode, deres ubestridte sjef), både skarp og initiativrik. Faren til Jørgen Moe ble innvalgt på Stortinget i 1815, samt i 1830-årene – og nøt stor anseelse, der han befant seg. De to kameratene, Asbjørnsen og Moe, var temmelig ulike; Moe var tenkende og følsom, mens Asbjørnsen var nokså brautende. Moe var derimot sportslig, mens Asbjørnsen var; En spilloppmaker. Kameratene hadde også mye til felles; Ambisiøse, håpefulle – og elsket tekst, eller litteratur.

Studier, innsamling og pengeknipe

I 1830-årene kom det et generasjonsopprør, for generasjonen født like før 1814 følte de hadde langt bedre muligheter enn foregående generasjon – som ikke var realisert. Opprøret manifiseterte seg i den såkalte stumpefeiden. I den kampen stod Wergeland og Welhaven imot hverandre. Wergeland var nasjonal og demokrat, mens Welhaven, Dunker og Schweigaard var såkalt elitister. Sistnevnte gruppering representerte Intelligenspartiet, og mente at man måtte pleie kontakten med Europa, for derigjennom kultivere befolkningen. Liberale vinder fra julirevolusjonen i Frankrike påvirket også Norges politiske liv. Intelligenspartiet mente at Stortinget skulle være delaktig i utpeking av statsråder. Men en slik folkelig kontroll, kan man dermed ikke si at Intelligenspartiet var entydig elitistisk. Stortinget formante Kongen om full likestilling mellom Norge og Sverige i Unionen; En festsamling fant sted i så måte, 17. mai 1836 – og det ble dermed vår nasjonaldag. Svenskekongen svarte han, med sanksjoner; Han oppløste Stortinget, og ville ha Statsministeren for Riksrett. Med andre ord – svenskekongen reagerte med krigerske reaksjoner. I 1840-årene ble skillelinjene, blant annet i kulturlivet, redusert. I 1840-årene samlet man seg omkring nasjonalromantikken. Man antok man hadde et særpreg fra forhistorien som kunne samle et folk, og en tilhørende felles mentalitet. Fortidsdyrkingen kan ses på som man så på modernisering med skepsis – men her er det grunn til å innvende at det ikke er sikkert det var gjeldende, i alle former for omdanning. Kanskje var det faktorer som talte for reformering, og elementer som talte imot? Norge fra 1840, opplevde i flere tiår en økonomisk oppgangsperiode – og andre former for vekst. Arkitekten bak framgangen, tilskrives gjerne Schweigaard – som ble valgt til Stortingsmann i 1842. Flere representanter fra Intelligenspartiet ble valgt eller innsatt i sentrale organer, og Norge tøffet framover. Midt den denne noble forsamlingen befant Peter Chr. Asbjørnsen seg. Som en maskot.

Blant bønder og eventyrfortellere

Asbjørnsen hadde fått adgang til universitetsmiljøet, og kontrasten til hjemmet i Grønlandsleiret var grell. Velstående borgere var imidlertid ofte ikke fornøyd med datidens offentlige skole – så de leide inn huslærer. Asbjørnsen ble en slik huslærer. Han lånte bøker eller klassikere på bibliotek, og brevvekslet med Moe – særlig om bøker. Moe likte blant annet fortellingene til Mauritz Hansen, den fremste norske novellisten fra denne tid. Senere flyttet han fra Børke til gården Fjeldstad (i Gjerdrum).

En skrivefør Asbjørnsen

Da Asbjørnsen vendte tilbake til Universitetet, var han blitt 25 år gammel. Asbjørnsen, som pløyde alt han kom over av tysk, dansk og svensk, publiserte mang en artikkel fram til 1841. Han skrev som biografier og portretter, om blant annet Swedenborg og Linné, og frihetshelten Lord Byron. Han skrev også om diverse naturvitenskapelige, tekniske og historiske emner. Han produserte mye, fordi honoreringen av han ikke var altfor stor. Artiklene pekte imot naturfaglige studier. Han tok forberedende prøver til universitetet, som kretset rundt fag som filosofi, matematikk, filosofi, astronomi, naturlære, klassiske språk og historie. Han tenkte på veterinærstudiet. Asbjørnsen satset imidlertid på medisinstudiet. Han kunne like gjerne blitt prest, lensmann eller Sorenskriver. I et par år, fulgte han forelesingene på medisinstudiet. Han besøkte også den kirurgiske og medisinske klinikken. Botanikk og zoologi overtok interessen – og han nevnes gjerne i leksikalske kilder, som en naturviter. Han så etter hvert for seg at han ikke ville bli lege. Naturfagene var på denne tid – i samfunnet, og på universitetet – av langt mindre interesse, enn legevitenskap. Asbjørnsen ble etter hvert vandt til å ta seg fram på egenhånd. Han fikk i zoologisk sammenheng tilgang til universitetets egen samlinger. Asbjørnsen hadde startet på et læreverk i zoologi, etter anbefaling av en kar ved navn Guldberg. Gjennomgående skildret han dyrenes atferd og psykologi. Det er mindre åpenbare fakta, og det førstnevnte er gjerne vektlagt i flere fag ved universitetet? Produktiviteten som skribent nådde en topp i 1840-årene. Likevel var det slunkent med penger. Kombinasjonen lave honorarer og dårlig privatøkonomiske disposisjoner, gjorde han ikke til en beslått kar. Han hadde mer sans for å nyte, kontra spare. Asbjørnsen hadde også rikelig med venner, til å gå på byen med. Moe var i så henseende litt til og fra, grunnet skral helse. For Asbjørnsen vokste gjelden.

Et umake par

Kameratskapet og samarbeidet mellom dem – Asbjørnsen og Moe – er legendarisk. Slår vi opp i Encyclopedia Britannica er navnet deres uadskillelige, den ene kan ikke nevnes uten den andre. Utfallet eller resultatene av kompaniskapet, er klargjørende for den jevne nordmanns selvforståelse – og ellers folklorens sterke innvirkning, på norsk språk og litteratur. De skapte gull, utav det mange nærmest oppfattet som gråstein. Asbjørnsen var nokså lys til sinns, mens Moe var plaget av depresjoner – men det er utrolig hva de fikk til, som først startet med friluftsliv- og litteraturinteresse. Moe hadde gjerne ideene, mens Asbjørnsen hadde en praktisk innstilling.

Ulike livsanskuelser

Moe var en større romantiker, enn Asbjørnsen. Riktignok leste Asbjørnsen mye romantisk litteratur, fra Tyskland og Danmark, i studiedagene. Asbjørnsen var den dominerende personen i arbeidsfellesskapet. Moe tvilte på sitt eget talent, og var, etter eget utsagn, langt ifra noe geni.

Opptakten til eventyrlige innsamlinger

Asbjørnsen og Moes eventyrstil var epokegjørende. Det er imidlertid tvil om hvem av dem som startet arbeidet. De sanket folkeeventyr, mens Moe hadde som opprinnelig idé at de skulle lage kunstnereventyr. Forskjellen mellom disse to greiner, er at folkeeventyrene stammer i all hovedsak fra muntlige fortellinger i befolkningen, mens kunstnereventyrene er konstruert, av en forfatter. Folkloristen Moltke Moe og litteraturviteren Anders Krogvig mente Moe var først ute – men her strides historien. Asbjørnsen kan ha startet allerede i 1832-33, uten at disse nedtegningene for ettertiden er bevart. Asbjørnsen hadde en utpreget interesse for folkeminner. Folkeminner (folklore) kan defineres som tradisjonsoverleverte kulturuttrykk. I 1835, eller nært opptil, var Asbjørnsen i full gang med å samle sagn. Moe hadde en drivkraft hva gjaldt filosofi, fra den romantiske perioden - men hva drev Asbjørnsen? Noen mener det var anerkjennelse, særlig fra dem han verdsatte. Allerede ved begynnelsen av 1800-tallet hadde Lyder Sagen etterlyst «gamle viser,» og «levninger fra fortidens poesi.» Lyder Sagen var en norsk forfatter og skoleleder fra Bergen, som blant annet utga lærebøker. Andreas Faye - prest, historiker og pioner blant annet innenfor folkediktning - ville skrive norske sagn, etter sin studiereise om tilsvarende historier i Tyskland. Fra og med 1836 – 1837 regner man med at Asbjørnsen samler inn eventyr, i hvert fall noterer seg dem, ved tekst – og den kanskje første var «Prinsessen som ingen kunne målbinde.»

Folkefortellerne

Fra og med 1837 – i 15 år, var Asbjørnsen og Moes hovedanliggende å samle inn eventyr, etter mønster fra tyskerne Brødrene Grimm. Brødrene Grimm var to tyske språkforskere, Jacob og Wilhelm, som utgav de første eventyrene i år 1812 – etterfulgt av flere bind. Kari Trestakk var et norsk eventyr fra Asbjørnsen og Moe, som sannsynligvis ble trykket allerede i 1833 – 20 år senere enn de første utgivelsene til Brødrene Grimm. Asbjørnsen og Moe skrev gjerne hver for seg – og kjennere er delte i synet, på hvem av dem som skrev best.

Fødsel med komplikasjoner

Moe hadde klare oppfatninger om hvilke informanter, altså hvilke muntlige kilder, til eventyrene, som var best; De var helst eldre, og kom gjerne fra det lavere befolkningslag. Men ispedde gjerne fortellingene mer humor, og kanskje djervhet – har undersøkelser vist. Moe arbeidet samtidig med eventyrene, med det norske folkevise-tradisjonen.

De isolerte fjelldalene

De første eventyrene stammet fra flatbygdene rundt datidens Kristiania/ Oslo, mens fra og med sommeren 1842, var det på tide å utvide nedslagsfeltet til vestnorske fjelldaler, fjordbygder og høyfjellsstrøkene. Typisk norsk var oftest det gamle, enhetlige bondesamfunnet. Asbjørnsen stod for eventyr, som «Veslefrikk med fela,» og «Mestertyven» - samt noen folkeviser.

En personlig gjenfortelling

Moe utnyttet ikke den rikholdige Telemarks-tradisjonen i tilstrekkelig grad, men innhentet likevel mangt et eventyr fra det ganske land. Eventyrene er noe av det mest vellykkede den unge, norske litteraturen kan frambringe, har mange uttalt. Enkelte mente det i bedre grad enn Brødrene Grimms eventyr reflekterte nasjonale særtrekk. Asbjørnsen arbeidet parallelt med sagn, da Moe stod for folkevisene.

Eventyrstilen

Asbjørnsen og Moe utarbeidet – har ettertiden vist seg – en metode for innsamling, som var ganske lik Brødrene Grimms, uten at de visstnok selv hadde kjennskap til deres framgangsmåte. Asbjørnsens eventyr «Østenfor sol, vestenfor måne,» bar nok preg av at de hadde oversatt tyske eventyr – som ga innslag i de norske eventyrene. Moe mente eventyrene skulle være poetiske, bygget på en mytisk forestillingsevne. Mens Asbjørnsen er jovial og gemyttlig i sin fortellerstil, er gjerne Moe ispedd humor og kløkt. Moe var gjerne forfinet, men Asbjørnsen var folkelig, i sin skrivestil.

Glanstid (1844 – 1853)

Sett utenfra var Norge på denne tid lite bemerkelsesverdig. Engelskmenn betraktet Norge, og India, som u-land. Norge var også en råvarenasjon, innen jordbruk, fisk, trelast og jernverk. Det var ikke utviklet industri i Norge. Landets generasjon av fremadstormende ledere, deriblant Schweigaard, bidrog med sin økonomiske liberalisme og nyttefilosofi. Nyttefilosofi er et annet ord for retningen utilitarisme, som i hovedtrekk handler om størst mulig nytte, for flest mulig. Statsminister Stang hadde en holdning, at landet skulle styres av en elite til beste for folket. Kapitalistisk økonomi, med en tilretteleggende stat – skulle være oppskriften. En internasjonal bølge av oppgang og vekst hadde vedvart siden 1840-årene, og varte i flere tiår. Norge fikk fordeler av det teknologiske framskrittet i mange land. Veksten var størst i eksportnæringene, og man fikk byvekst, og gryende industrialisering. Statsapparatet opplevde en profesjonalisering, og mer ansvarsmyndighet ble flyttet fra Konge til Regjering. Stang ble innenriksminister fra 1848 – en posisjon som gav han omfattende innflytelse, og innvirkning på samfunnsutviklingen. En ekspansiv penge- og kredittpolitikk ble igangsatt i 1842 – og avløste den tidligere. Høykonjunkturen fortsatte til 1848. Håndverksloven av 1849, fjernet gamle privilegier, og var derfor liberal. Antall håndverkere økte markant, og da enkelte sluttet seg sammen, kan vi også fra og med denne tid snakke om industriklynger. Bomullsspinnerier og veverier ble etablert, i særlig 1840-årene, med teknologi fra Storbritannia. Embetsverket utvidet det offentlige ansvaret, samtidig - som de tilrettela, og skulle skape vekstvilkår, for næringsvirksomhet. Allmueskoleloven kom i 1848. Andre steder står det nevnt at den kom i 1827. Allmueskoleloven var en revisjon av loven fra 1700-tallet, som førte til nye fag i skolen – og gjorde at Norge hadde høy lesekyndighet i Europa.  I 1848 kom økonomisk tilbakeslag, i Europa, som nådde Norge, og økende sosial uro oppstod. 1848-revolusjonene i Europa kan ses på som en vekkelse i demokrati – medbestemmelse av folket, kontra enevelde - innenfor rammen av respektive nasjonalstater. Det dreide seg derfor både om folkestyre og suverenitet. Marcus Thrane var den fremste talsmann for opprøret i Norge. I denne brytningstiden, skulle Asbjørnsen og Moe spille en nøkkelrolle ved sine selvdefinerende fortellinger.

Det nasjonale gjennombruddet

Gjennombruddet for Asbjørnsen og Moe, betydde også starten for den norske nasjonalromantikken. Eliten ville oppdra folket med deres egne verdier. Møtet mellom den dansk-norske felleskulturen, og norsk bondekultur, kunne bare skje gjennom overklassens vilkår. Kulturen måtte bli forklart, av noe ledende skribenter. Det var en liten akademisk elite i Oslo/ Kristiania og Bergen, som stilte spørsmål ved vår nasjonale identitet. En liten krets var ved begynnelsen av 1800-tallet opptatt av nasjonalitet, og nasjon, vår tilhørighet, men langt flere personer kom til å føye seg til. Det var en motsetning mellom de som dyrket nasjonen som noe framskrittsvennlig – eller fortidig. Motsetningen mellom det moderne og nostalgiske gjorde at nasjonal-romantikken ikke ble så romantisk. Konteksten var imidlertid nasjonen. Romantikken ble nasjonal.

Praktikerens teorier

Moe skrev de vitenskapelige innledningene til eventyrene. Asbjørnsen skrev merknader, men lite om eventyr. Hans oppgave var på sin side å ta for seg sagnene. Han skrev noen korte notater om sagnenes framvekst, men for det meste er sagnene utelukkende gjengitt. Han trekker veksler mellom folketro og gudelære, slik som Jacob Grimm hadde gjort før han, i Tyskland.

De store innsamlingene

I årene 1844 – 1852 var det slutt på brevvekslingene mellom Asbjørnsen og Moe, for de bodde nå i samme by: Kristiania. Asbjørnsen ble norsk- og religionslærer på Krigsskolen. Han søkte seg så til Universitetsbiblioteket, som amanuensis, men fikk avslag. Sommeren han fikk avslag, viet han tilværelsen til det naturfaglige; Havbunnsforskning. Moe reiste til Hardanger, etter å ha mottatt stipend på 50 spesidaler. Fra «Fondet for videnskabelige Reiser i Fedrelandet.» Størst fangst fikk han i Telemark – her fikk han samlet inn sagn, folkeviser og eventyr, for å nevne noe. Han syntes Vestlandet ikke hadde like gode eventyr/ folkelige fortellinger, som enkelte deler av Østlandet. Vestlands-tradisjonen var annerledes. I 1847 fikk Asbjørnsen og Moe nokså rause stipender, som skulle brukes til innsamling. Universitetet tildelte 90 spesidaler, til en reise til Vest-Telemark og Setesdal. Asbjørnsen fikk 110 spesidaler, til en reise til det nordlige Bergens-distriktet, samt sørvestlige Trondheim-området. I kjerneområdene Telemark og Setesdal gjorde Moe rike funn. Det ble 26 viser fra Telemark. Asbjørnsen møtte motstand enkelte steder, særlig fra kristenfolk – som gjerne kunne se eventyrene som satans gjærninger. I Bygland var stemningen annerledes, der soknepresten selv samlet folkeminner. Valdres, Gudbrandsdalen og Hallingdal var rikest på sagn. Det var også utallige sagn i Gol og Hemsedal. Asbjørnsen mente ellers at vestlendingen var for mye på farten, med handel og inntrykk fra utlandet, til at man klarte å holde i hevd sagn- og eventyrtradisjonen. I Jostedalen fikk han servert sagn, men Asbjørnsen var skuffet over manglende originalitet. I 1848 søkte Moe støtte fra universitetet, som kunne muliggjøre at han fordypet seg i folklore på heltid. Han fikk avslag i første omgang. Blant annet fordi hans vitenskap ikke soknet til noe konkret fakultet. At Asbjørnsen hadde inne en søknad om reisestipend, talte ikke til Moe sin fordel. Etter hvert ble han likevel tildelt 240 spesidaler i stipend, som det første i verden innenfor: Tradisjonsvitenskap. Spesidaler var pengeenheten i Norge, som eksisterte mellom årene 1560 – 1875, og som inneholdt like over 85 prosent sølv. Fra Europa og verden kom det på denne tiden en strøm av eventyr, for de respektive land – om ikke alle steder, så i mange. Asbjørnsen hadde også fått en klekkelig tildeling, i 1849: 60 spesidaler til havbunnsundersøkelser, og 100 spesidaler til innsamling.

Mesterverket

Eventyr kom fra Østerdalen. En ny utgave av eventyrsamlingen var på trappene, med kun 4 nye eventyr fra det foregående. Moe hadde en grundig innledning på 58 sider. Sammen med utallige merknader, syntes forlegger Dahl at 570 sider var i det meste laget. Østlandsdominansen var tydelig; 32 eventyr kom fra Buskerud, 9 fra Telemark, 6 fra Akershus, 5 fra Oppland, 3 fra Telemark - og 1 fra Vest-Agder. Innledningen av Moe er egentlig en kortfattet gjenfortelling av hans tanker de siste 15 årene, fra spredte trykksaker eller framføringer. Han tar utgangspunkt i noen fåtallige eventyr og sammenlikner dem med fortellinger fra andre kanter av jordkloden. Blant annet hinduistiske og mongolske historier. Like fullt hadde eventyrene er sterkt nasjonalt særpreg, ifølge Moe. Han gjengir Grimms teori, og skriver:

«Eventyrerne skal ha en felles spire, de uttrykker samme idé – tilpasset betingelsene, i hvert enkelt land.»

Med andre ord, de skal gjenspeile en nord-europeisk kulturarv, i norsk sammenheng. Det dreier seg om mytologi, ikke fantasi. Mytologi kan gjerne defineres som «en historisk fortelling med en legendarisk lærdom.» De norske særegenhetene, ethvert lands kjennetegn, består av to komponenter – som er til for å utnyttes i eventyrene.

-            Folkelivet.

-            Naturen.

Eventyrene skal fange det karakteristiske ved personene og rollefigurene, der man i Norge gjerne vektlegger det humoristiske, i sterkere grad enn andre land, ifølge Moe. Eventyrene gjengis derfor til en viss grad på en folkelig måte, selv om de også skal ha en dannende funksjon. P.A. Munch i Morgenbladet var rask med å anerkjenne Moe sine mange merknader; Den innsiktet det gav i eventyr og fortellerkunst. SNL beskriver P.A. Munch slik: Peter Andreas Munch var en norsk historiker, språkforsker og geograf. Han var, sammen med Rudolf Keyser, blant grunnleggerne av historiefaget i Norge. Han tilhører den generasjonen som fikk betydning for oppbyggingen av en nasjonal kultur i den nye norske staten etter 1814.

Avhandlingens vide, klare og logiske oppbygning, gjør Asbjørnsens og Moes arbeider banebrytende, pionérarbeid. Moe hadde lest Grimm-brødrene grundig, men gjorde sine egne personlige betraktninger og observasjoner. Enkelte deler av Brødrene Grimms virksomhet, som framgangsmåte for innsamling, er som tidligere gjengitt ikke lagt merke til av de norske eventyrkameratene – mens andre deler er det.

Kretsen rundt Asbjørnsen og Moe

Man ville på denne tid skape et norsk kulturliv, men i 1840-årene var det kun litteraturen som var i frammarsj. Deretter kom malerkunsten, så musikklivet. Asbjørnsen gav forelesninger ved universitetet, og hadde et voksende ry som vitenskapsmann. Tross han ikke hadde embetseksamen, var det få som stilte spørsmål ved hans kunnskap. Både Asbjørnsen og Moe syntes Steen Steensen Blichers folkelige vekkelse fra 1839 var interessant/ spennende, som hadde til hensikt å våkne Norge åndelig. I tillegg hadde det et skandinavisk preg. Skandinavismen levde i beste velgående i intelligentsiaen. Welhaven forsterket det idealistisk-romantiske preget i nasjonal-romantikken. Han stod blant annet for nasjonal selvhevdelse gjennom vår kulturarv. Det er ellers en rekke personer, med sterke kunstneriske og akademiske evner i kretsen rundt Asbjørnsen og Moe.

Den romantiske realisten

Rundt 1850 var det liberalister som styrte Norge, og den «Den lille istid» - som hadde vart i århundrer med Danmark – var det satt sluttstrek i, og dansk kultur var på tilbakemarsj. Jordbruket fikk en betydelig framgang. Naturalhusholdet avtok og varebyttet økte. Mange gikk over til potetdyrking, fordi poteten fikk sitt gjennombrudd i Norge ved starten av 1800-tallet. Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ble opprettet ved Universitetet i 1860. Teknologiske nyvinninger gjorde at matproduksjonen holdt noenlunde tritt, med befolkningsøkningen. I det øvrige næringslivet, var det sammenhengende oppgang i årene 1850 – 1873. Likevel fantes det alvorlig fattigdom, så sterk at myndighetene ikke kunne overse det. Velstanden økte – det gjorde også forskjellene. Ny veilov førte blant annet til bedre samferdsel. I 1854 fikk landet frimerker. Stortingsvalget i 1851 innledet en periode med nye skillelinjer i politikken. Østlandsbøndene ble mer konservative (Høire), mens trøndere og vestlandsbønder søkte lykken i kretsen rundt Johan Sverdrup (Venstre). En bølge av nye kirkesamfunn tiltrakk seg særlig lavere samfunnsklasser. En elite støttet seg til vitenskap. Den nasjonal-romantiske perioden var i ferd med å ebbe ut: Ved 1850 kom det et betydelig i skille i norsk og europeisk litteraturhistorie. Nasjonal-romantikken forsvant. Den tidligere omsvermingen av bondekulturen – en viktig ingrediens i nasjonalromantikken – fikk av flere det glatte lag. Den nye tid ble særlig anført av Bjørnstjerne Bjørnson.

«Gutten som kappåt med trollet», som eksemplifisering

Den finner du her: Film