Denne artikkelen består av tre komponenter. Den
ene delen, er eventyrkameratene Asbjørnsen og Moe, deres liv og forfatterskap –
med vekt på livsgangen. Dessuten inneholder artikkelen kontekstuelt, historisk
materiale, av Norge – for å gi et omriss og innsikt i tiden de levde i. Tredje
del vil bestå av 1 av deres eventyr: «Gutten som kappåt med trollet.» Kildene
er i hovedsak en bok av Truls Gjefsen: «Peter Christen Asbjørnsen – diger og
folkesæl.» Dessuten benyttes ulike kilder vedrørende eventyr, fra SNL og
Wikipedia.
Den store eventyrutgaven kom i 1851. En ny samling eventyr
utgav Asbjørnsen alene i 1871. Det ble også han som kom til å overta samlingene
etter Moe, og gi disse videre til den nye generasjon ved Moltke Moe. I
1879 kom den første illustrerte utgaven av Norske Folke- og Huldreeventyr, med
tegninger av blant annet Hans Gude, August Schneider, Adolph Tidemand og Otto Sinding. Allerede i 1881 kom
Asbjørnsen og Moes eventyr i tysk, svensk, nederlandsk og engelsk oversettelse,
og i 1883 fulgte en russisk og en amerikansk utgave
Asbjørnsen blir født
Peter Chr. Asbjørnsen (1812 – 1885) var hovedarkitekten i
duoen Asbjørnsen og Moe. Asbjørnsen fortalte eventyr inntil sin død, og i
tillegg til eventyrene, innhentet han sagn. Jørgen Moe (1813 – 1882) samlet fra
tidlig alder av eventyr, folkeviser og stev – og i sin sivile karriere ble han
blant annet biskop. Eventyr kan
defineres som folkelige fortellinger, i prosaform, med ukjent opphav. Sagn kan
forklares som en muntlig overlevert fortelling, som tross ofte kunstneriske
tilførelser, gjør krav på å bli trodd, på ordentlig. Hele sitt liv var
Asbjørnsen et oppkomme av fikse idéer, og gode hjelpere – ikke ulikt
ingrediensene for en god historie. Han skrev jevnlig i aviser og blader, og
formet med dette Norge til en kulturrik nasjon – skodd, for datidens moderne
tidsalder. Med sterke felles interesser og hobbyer, var dette radarparet toneangivende
for et Norge – i støpeskjeen.
Samfunnsforholdene under Danmark-Norge
Asbjørnsen og Moes eventyr er for-evighet i Ivo Caprinos
verden, der Asbjørnsen selv – i figur – innleder eventyrfilmene, i sin røslige
utforming. Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe ble født nesten samtidig, ved Norges
selvstendighet (1814). Likevel noe tidligere, da Norge var et lydrike under
Danmark - i den dansk-norske union. Det var markerte skiller i Norge på fattig
og rik, men ikke så stor som i det meste av Europa ellers. Omkring 2000
embetsmenn skilte seg ut, som hadde makt og privilegier, som de andre ikke
hadde. Embetsmenn, sammen med velstående byborgere, levde i pakt med europeisk
kulturdrag, særlig dansk og tysk. I 1814 fikk derimot Norge sin egen Grunnlov,
som ved tilblivelsen var Europas mest liberale; En frihetsgarantist – som for
øvrig trengtes å utfylles med selvforståelse.
Eventyrene som identitetsmarkør
Fra og med 1814 (til 1905) inngikk Norge i personalunion
med Sverige. Embetsmennene fortsatte å styre i Norge, parlamentarismen kom ikke
før 1884 – som da sikret demokrati/ folkestyre, gjennom valgkanalen, og ditto
Stortingsrepresentasjon. Regjeringen skulle utgå ifra parlamentet (fra 1884). Folk
betraktet seg etter hvert – fra og med denne tid – som selvstendige, men det
var ikke entydig hva som var det norske. I denne sammenheng, var
Asbjørnsen og Moes fortellinger, med sine vakre skildringer og livskraftige
moral, definering av vår folkesjel.
Folkepedagogene Asbjørnsen og Moe
Asbjørnsen samlet eventyr og sagn fra midten av 1830-årene,
og begynte samarbeidet med Jørgen Moe i 1837. Resultatet av deres
innsamlingsreiser ble fremlagt i Norske folkeeventyr, samlede ved P.
Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe, utgitt heftevis fra desember 1841.
Det var en begivenhet i norsk åndsliv, og høstet internasjonal anerkjennelse.
Prinsippet var «Fortæl som Folket».
Et vaklende Norge
I 1825 bodde det ganske nøyaktig 1 million mennesker i
Norge. Ved rundt midtveis i 1800-tallet, kunne en gjennomsnittsnordmann regne
med å bli 50 år gammel. Staten sørget gjennom økonomiske tilskudd til et stadig
bedre skolesystem, og Haugianerne – vekkelsesfolkene – var motiverende, for
mange. Norge opplevde på denne tid derfor en dannelses- eller formgivningsprosess.
Jørgen Moe hadde eksempelvis som nevnt
en sterk kristenlivs-forankring. Stor nød og uvisshet gjorde at folk flyktet
inn i tro eller andre former for trøst, og usikkerheten preget også Peter Chr.
Asbjørnsens far: Anders Asbjørnsen. Han var glassmester, men måtte legge ned
virksomheten omkring unionsoppløsningen med Danmark. Anders Asbjørnsen var både
dyktig og hederlig, han klarte lenge å brødfø familien med sin
forretningsdrift. Men – virksomheten var sårbar for svingninger i markedet, og
tiden rundt Norges selvstendighet var preget av europeiske kriger. Mens faren
hadde en ganske skral familiebakgrunn, kom hans mor fra såkalt penere slekt.
Kameratskapet Asbjørnsen & Moe
Første møte mellom Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe
skulle vise seg å være startsignalet for et livslangt prosjekt; Formgivere til
Norge. Asbjørnsen gikk på Christiania Borgerskole. Blant lærerne fant vi senere
Statsråder, samt en Stortingspresident. Asbjørnsen fikk gode karakterer eller skussmål
og startet på Oslo Katedralskole, i 1825. Man leste her latin og gresk, med
hensikt om generell forberedelse til universitetsstudier, og derav embetsstilling.
Skoleveien var svært lang, det var best å trives – faglig og sosialt, på
skolen. Jørgen Moe kom fra beslåtte forhold, en storgård i nærheten – med 40
arbeidere i tjeneste. Faren var en pater familias (familieoverhode,
deres ubestridte sjef), både skarp og initiativrik. Faren til Jørgen Moe ble
innvalgt på Stortinget i 1815, samt i 1830-årene – og nøt stor anseelse, der
han befant seg. De to kameratene, Asbjørnsen og Moe, var temmelig ulike; Moe
var tenkende og følsom, mens Asbjørnsen var nokså brautende. Moe var derimot sportslig,
mens Asbjørnsen var; En spilloppmaker. Kameratene hadde også mye til felles; Ambisiøse,
håpefulle – og elsket tekst, eller litteratur.
Studier, innsamling og pengeknipe
I 1830-årene kom det et generasjonsopprør, for generasjonen
født like før 1814 følte de hadde langt bedre muligheter enn foregående
generasjon – som ikke var realisert. Opprøret manifiseterte seg i den såkalte stumpefeiden.
I den kampen stod Wergeland og Welhaven imot hverandre. Wergeland var nasjonal
og demokrat, mens Welhaven, Dunker og Schweigaard var såkalt elitister.
Sistnevnte gruppering representerte Intelligenspartiet, og mente at man
måtte pleie kontakten med Europa, for derigjennom kultivere befolkningen. Liberale
vinder fra julirevolusjonen i Frankrike påvirket også Norges politiske liv.
Intelligenspartiet mente at Stortinget skulle være delaktig i utpeking av
statsråder. Men en slik folkelig kontroll, kan man dermed ikke si at
Intelligenspartiet var entydig elitistisk. Stortinget formante Kongen om full
likestilling mellom Norge og Sverige i Unionen; En festsamling fant sted i så
måte, 17. mai 1836 – og det ble dermed vår nasjonaldag. Svenskekongen svarte
han, med sanksjoner; Han oppløste Stortinget, og ville ha Statsministeren for
Riksrett. Med andre ord – svenskekongen reagerte med krigerske reaksjoner. I
1840-årene ble skillelinjene, blant annet i kulturlivet, redusert. I 1840-årene
samlet man seg omkring nasjonalromantikken. Man antok man hadde et
særpreg fra forhistorien som kunne samle et folk, og en tilhørende felles
mentalitet. Fortidsdyrkingen kan ses på som man så på modernisering med skepsis
– men her er det grunn til å innvende at det ikke er sikkert det var gjeldende,
i alle former for omdanning. Kanskje var det faktorer som talte for
reformering, og elementer som talte imot? Norge fra 1840, opplevde i flere tiår
en økonomisk oppgangsperiode – og andre former for vekst. Arkitekten bak
framgangen, tilskrives gjerne Schweigaard – som ble valgt til Stortingsmann i
1842. Flere representanter fra Intelligenspartiet ble valgt eller
innsatt i sentrale organer, og Norge tøffet framover. Midt den denne noble forsamlingen
befant Peter Chr. Asbjørnsen seg. Som en maskot.
Blant bønder og eventyrfortellere
Asbjørnsen hadde fått adgang til universitetsmiljøet, og
kontrasten til hjemmet i Grønlandsleiret var grell. Velstående borgere var imidlertid
ofte ikke fornøyd med datidens offentlige skole – så de leide inn huslærer. Asbjørnsen
ble en slik huslærer. Han lånte bøker eller klassikere på bibliotek, og
brevvekslet med Moe – særlig om bøker. Moe likte blant annet fortellingene til
Mauritz Hansen, den fremste norske novellisten fra denne tid. Senere flyttet
han fra Børke til gården Fjeldstad (i Gjerdrum).
En skrivefør Asbjørnsen
Da Asbjørnsen vendte tilbake til Universitetet, var han
blitt 25 år gammel. Asbjørnsen, som pløyde alt han kom over av tysk, dansk og
svensk, publiserte mang en artikkel fram til 1841. Han skrev som biografier og
portretter, om blant annet Swedenborg og Linné, og frihetshelten Lord Byron. Han
skrev også om diverse naturvitenskapelige, tekniske og historiske emner. Han
produserte mye, fordi honoreringen av han ikke var altfor stor. Artiklene pekte
imot naturfaglige studier. Han tok forberedende prøver til universitetet, som kretset
rundt fag som filosofi, matematikk, filosofi, astronomi, naturlære, klassiske
språk og historie. Han tenkte på veterinærstudiet. Asbjørnsen satset imidlertid
på medisinstudiet. Han kunne like gjerne blitt prest, lensmann eller
Sorenskriver. I et par år, fulgte han forelesingene på medisinstudiet. Han
besøkte også den kirurgiske og medisinske klinikken. Botanikk og zoologi
overtok interessen – og han nevnes gjerne i leksikalske kilder, som en
naturviter. Han så etter hvert for seg at han ikke ville bli lege. Naturfagene
var på denne tid – i samfunnet, og på universitetet – av langt mindre
interesse, enn legevitenskap. Asbjørnsen ble etter hvert vandt til å ta seg
fram på egenhånd. Han fikk i zoologisk sammenheng tilgang til universitetets
egen samlinger. Asbjørnsen hadde startet på et læreverk i zoologi, etter
anbefaling av en kar ved navn Guldberg. Gjennomgående skildret han dyrenes
atferd og psykologi. Det er mindre åpenbare fakta, og det førstnevnte er gjerne
vektlagt i flere fag ved universitetet? Produktiviteten som skribent nådde en
topp i 1840-årene. Likevel var det slunkent med penger. Kombinasjonen lave
honorarer og dårlig privatøkonomiske disposisjoner, gjorde han ikke til en
beslått kar. Han hadde mer sans for å nyte, kontra spare. Asbjørnsen hadde også
rikelig med venner, til å gå på byen med. Moe var i så henseende litt til og
fra, grunnet skral helse. For Asbjørnsen vokste gjelden.
Et umake par
Kameratskapet og samarbeidet mellom dem – Asbjørnsen og Moe
– er legendarisk. Slår vi opp i Encyclopedia Britannica er
navnet deres uadskillelige, den ene kan ikke nevnes uten den andre. Utfallet
eller resultatene av kompaniskapet, er klargjørende for den jevne nordmanns
selvforståelse – og ellers folklorens sterke innvirkning, på norsk språk og
litteratur. De skapte gull, utav det mange nærmest oppfattet som gråstein. Asbjørnsen
var nokså lys til sinns, mens Moe var plaget av depresjoner – men det er
utrolig hva de fikk til, som først startet med friluftsliv- og
litteraturinteresse. Moe hadde gjerne ideene, mens Asbjørnsen hadde en praktisk
innstilling.
Ulike livsanskuelser
Moe var en større romantiker, enn Asbjørnsen. Riktignok
leste Asbjørnsen mye romantisk litteratur, fra Tyskland og Danmark, i
studiedagene. Asbjørnsen var den dominerende personen i arbeidsfellesskapet. Moe
tvilte på sitt eget talent, og var, etter eget utsagn, langt ifra noe geni.
Opptakten til eventyrlige innsamlinger
Asbjørnsen og Moes eventyrstil var epokegjørende. Det er
imidlertid tvil om hvem av dem som startet arbeidet. De sanket folkeeventyr,
mens Moe hadde som opprinnelig idé at de skulle lage kunstnereventyr. Forskjellen
mellom disse to greiner, er at folkeeventyrene stammer i all hovedsak fra
muntlige fortellinger i befolkningen, mens kunstnereventyrene er konstruert, av
en forfatter. Folkloristen Moltke Moe og litteraturviteren Anders Krogvig mente
Moe var først ute – men her strides historien. Asbjørnsen kan ha startet
allerede i 1832-33, uten at disse nedtegningene for ettertiden er bevart. Asbjørnsen
hadde en utpreget interesse for folkeminner. Folkeminner (folklore) kan
defineres som tradisjonsoverleverte kulturuttrykk. I 1835, eller nært opptil,
var Asbjørnsen i full gang med å samle sagn. Moe hadde en drivkraft hva gjaldt filosofi,
fra den romantiske perioden - men hva drev Asbjørnsen? Noen mener det var
anerkjennelse, særlig fra dem han verdsatte. Allerede ved begynnelsen av
1800-tallet hadde Lyder Sagen etterlyst «gamle viser,» og «levninger fra
fortidens poesi.» Lyder Sagen var en norsk forfatter og skoleleder fra Bergen,
som blant annet utga lærebøker. Andreas Faye - prest, historiker og pioner
blant annet innenfor folkediktning - ville skrive norske sagn, etter sin
studiereise om tilsvarende historier i Tyskland. Fra og med 1836 – 1837 regner
man med at Asbjørnsen samler inn eventyr, i hvert fall noterer seg dem, ved
tekst – og den kanskje første var «Prinsessen som ingen kunne målbinde.»
Folkefortellerne
Fra og med 1837 – i 15 år, var Asbjørnsen og Moes
hovedanliggende å samle inn eventyr, etter mønster fra tyskerne Brødrene Grimm.
Brødrene Grimm var to tyske språkforskere, Jacob og Wilhelm, som utgav de
første eventyrene i år 1812 – etterfulgt av flere bind. Kari Trestakk var et
norsk eventyr fra Asbjørnsen og Moe, som sannsynligvis ble trykket allerede i
1833 – 20 år senere enn de første utgivelsene til Brødrene Grimm. Asbjørnsen og
Moe skrev gjerne hver for seg – og kjennere er delte i synet, på hvem av dem
som skrev best.
Fødsel med komplikasjoner
Moe hadde klare oppfatninger om hvilke informanter, altså
hvilke muntlige kilder, til eventyrene, som var best; De var helst eldre, og
kom gjerne fra det lavere befolkningslag. Men ispedde gjerne fortellingene mer
humor, og kanskje djervhet – har undersøkelser vist. Moe arbeidet samtidig med
eventyrene, med det norske folkevise-tradisjonen.
De isolerte fjelldalene
De første eventyrene stammet fra flatbygdene rundt datidens
Kristiania/ Oslo, mens fra og med sommeren 1842, var det på tide å utvide
nedslagsfeltet til vestnorske fjelldaler, fjordbygder og høyfjellsstrøkene. Typisk
norsk var oftest det gamle, enhetlige bondesamfunnet. Asbjørnsen stod for
eventyr, som «Veslefrikk med fela,» og «Mestertyven» - samt noen folkeviser.
En personlig gjenfortelling
Moe utnyttet ikke den rikholdige Telemarks-tradisjonen i
tilstrekkelig grad, men innhentet likevel mangt et eventyr fra det ganske land.
Eventyrene er noe av det mest vellykkede den unge, norske litteraturen kan
frambringe, har mange uttalt. Enkelte mente det i bedre grad enn Brødrene
Grimms eventyr reflekterte nasjonale særtrekk. Asbjørnsen arbeidet parallelt
med sagn, da Moe stod for folkevisene.
Eventyrstilen
Asbjørnsen og Moe utarbeidet – har ettertiden vist seg – en
metode for innsamling, som var ganske lik Brødrene Grimms, uten at de visstnok selv
hadde kjennskap til deres framgangsmåte. Asbjørnsens eventyr «Østenfor sol, vestenfor
måne,» bar nok preg av at de hadde oversatt tyske eventyr – som ga innslag i de
norske eventyrene. Moe mente eventyrene skulle være poetiske, bygget på en
mytisk forestillingsevne. Mens Asbjørnsen er jovial og gemyttlig i sin
fortellerstil, er gjerne Moe ispedd humor og kløkt. Moe var gjerne forfinet,
men Asbjørnsen var folkelig, i sin skrivestil.
Glanstid (1844 – 1853)
Sett utenfra var Norge på denne tid lite bemerkelsesverdig.
Engelskmenn betraktet Norge, og India, som u-land. Norge var også en
råvarenasjon, innen jordbruk, fisk, trelast og jernverk. Det var ikke utviklet
industri i Norge. Landets generasjon av fremadstormende ledere, deriblant
Schweigaard, bidrog med sin økonomiske liberalisme og nyttefilosofi.
Nyttefilosofi er et annet ord for retningen utilitarisme, som i hovedtrekk handler
om størst mulig nytte, for flest mulig. Statsminister Stang hadde en
holdning, at landet skulle styres av en elite til beste for folket. Kapitalistisk
økonomi, med en tilretteleggende stat – skulle være oppskriften. En
internasjonal bølge av oppgang og vekst hadde vedvart siden 1840-årene, og
varte i flere tiår. Norge fikk fordeler av det teknologiske framskrittet i
mange land. Veksten var størst i eksportnæringene, og man fikk byvekst, og gryende
industrialisering. Statsapparatet opplevde en profesjonalisering, og mer
ansvarsmyndighet ble flyttet fra Konge til Regjering. Stang ble
innenriksminister fra 1848 – en posisjon som gav han omfattende innflytelse, og
innvirkning på samfunnsutviklingen. En ekspansiv penge- og kredittpolitikk ble
igangsatt i 1842 – og avløste den tidligere. Høykonjunkturen fortsatte til 1848.
Håndverksloven av 1849, fjernet gamle privilegier, og var derfor liberal. Antall
håndverkere økte markant, og da enkelte sluttet seg sammen, kan vi også fra og
med denne tid snakke om industriklynger. Bomullsspinnerier og veverier ble
etablert, i særlig 1840-årene, med teknologi fra Storbritannia. Embetsverket
utvidet det offentlige ansvaret, samtidig - som de tilrettela, og skulle skape
vekstvilkår, for næringsvirksomhet. Allmueskoleloven kom i 1848. Andre steder
står det nevnt at den kom i 1827. Allmueskoleloven var en revisjon av loven fra
1700-tallet, som førte til nye fag i skolen – og gjorde at Norge hadde høy
lesekyndighet i Europa. I 1848 kom
økonomisk tilbakeslag, i Europa, som nådde Norge, og økende sosial uro oppstod.
1848-revolusjonene i Europa kan ses på som en vekkelse i demokrati –
medbestemmelse av folket, kontra enevelde - innenfor rammen av respektive nasjonalstater.
Det dreide seg derfor både om folkestyre og suverenitet. Marcus Thrane var den
fremste talsmann for opprøret i Norge. I denne brytningstiden, skulle
Asbjørnsen og Moe spille en nøkkelrolle ved sine selvdefinerende fortellinger.
Det nasjonale gjennombruddet
Gjennombruddet for Asbjørnsen og Moe, betydde også starten
for den norske nasjonalromantikken. Eliten ville oppdra folket med deres egne
verdier. Møtet mellom den dansk-norske felleskulturen, og norsk bondekultur,
kunne bare skje gjennom overklassens vilkår. Kulturen måtte bli forklart, av
noe ledende skribenter. Det var en liten akademisk elite i Oslo/ Kristiania og
Bergen, som stilte spørsmål ved vår nasjonale identitet. En liten krets var ved
begynnelsen av 1800-tallet opptatt av nasjonalitet, og nasjon, vår tilhørighet,
men langt flere personer kom til å føye seg til. Det var en motsetning mellom
de som dyrket nasjonen som noe framskrittsvennlig – eller fortidig.
Motsetningen mellom det moderne og nostalgiske gjorde at nasjonal-romantikken
ikke ble så romantisk. Konteksten var imidlertid nasjonen. Romantikken ble
nasjonal.
Praktikerens teorier
Moe skrev de vitenskapelige innledningene til eventyrene.
Asbjørnsen skrev merknader, men lite om eventyr. Hans oppgave var
på sin side å ta for seg sagnene. Han skrev noen korte notater om sagnenes
framvekst, men for det meste er sagnene utelukkende gjengitt. Han trekker
veksler mellom folketro og gudelære, slik som Jacob Grimm hadde gjort før han,
i Tyskland.
De store innsamlingene
I årene 1844 – 1852 var det slutt på brevvekslingene mellom
Asbjørnsen og Moe, for de bodde nå i samme by: Kristiania. Asbjørnsen ble
norsk- og religionslærer på Krigsskolen. Han søkte seg så til
Universitetsbiblioteket, som amanuensis, men fikk avslag. Sommeren han fikk
avslag, viet han tilværelsen til det naturfaglige; Havbunnsforskning. Moe
reiste til Hardanger, etter å ha mottatt stipend på 50 spesidaler. Fra «Fondet
for videnskabelige Reiser i Fedrelandet.» Størst fangst fikk han i Telemark –
her fikk han samlet inn sagn, folkeviser og eventyr, for å nevne noe. Han
syntes Vestlandet ikke hadde like gode eventyr/ folkelige fortellinger, som
enkelte deler av Østlandet. Vestlands-tradisjonen var annerledes. I 1847 fikk
Asbjørnsen og Moe nokså rause stipender, som skulle brukes til innsamling. Universitetet
tildelte 90 spesidaler, til en reise til Vest-Telemark og Setesdal. Asbjørnsen
fikk 110 spesidaler, til en reise til det nordlige Bergens-distriktet, samt
sørvestlige Trondheim-området. I kjerneområdene Telemark og Setesdal gjorde Moe
rike funn. Det ble 26 viser fra Telemark. Asbjørnsen møtte motstand enkelte
steder, særlig fra kristenfolk – som gjerne kunne se eventyrene som satans gjærninger. I Bygland var stemningen annerledes, der
soknepresten selv samlet folkeminner. Valdres, Gudbrandsdalen og Hallingdal var
rikest på sagn. Det var også utallige sagn i Gol og Hemsedal. Asbjørnsen mente ellers
at vestlendingen var for mye på farten, med handel og inntrykk fra utlandet,
til at man klarte å holde i hevd sagn- og eventyrtradisjonen. I Jostedalen fikk
han servert sagn, men Asbjørnsen var skuffet over manglende originalitet. I
1848 søkte Moe støtte fra universitetet, som kunne muliggjøre at han fordypet
seg i folklore på heltid. Han fikk avslag i første omgang. Blant annet fordi
hans vitenskap ikke soknet til noe konkret fakultet. At Asbjørnsen hadde inne
en søknad om reisestipend, talte ikke til Moe sin fordel. Etter hvert ble han
likevel tildelt 240 spesidaler i stipend, som det første i verden innenfor:
Tradisjonsvitenskap. Spesidaler var pengeenheten i Norge, som eksisterte mellom
årene 1560 – 1875, og som inneholdt like over 85 prosent sølv. Fra Europa og
verden kom det på denne tiden en strøm av eventyr, for de respektive land – om
ikke alle steder, så i mange. Asbjørnsen hadde også fått en klekkelig
tildeling, i 1849: 60 spesidaler til havbunnsundersøkelser, og 100 spesidaler
til innsamling.
Mesterverket
Eventyr kom fra Østerdalen. En
ny utgave av eventyrsamlingen var på trappene, med kun 4 nye eventyr fra det
foregående. Moe hadde en grundig innledning på 58 sider. Sammen med utallige
merknader, syntes forlegger Dahl at 570 sider var i det meste laget. Østlandsdominansen
var tydelig; 32 eventyr kom fra Buskerud, 9 fra Telemark, 6 fra Akershus, 5 fra
Oppland, 3 fra Telemark - og 1 fra Vest-Agder. Innledningen av Moe er egentlig
en kortfattet gjenfortelling av hans tanker de siste 15 årene, fra spredte
trykksaker eller framføringer. Han tar utgangspunkt i noen fåtallige eventyr og
sammenlikner dem med fortellinger fra andre kanter av jordkloden. Blant annet
hinduistiske og mongolske historier. Like fullt hadde eventyrene er sterkt
nasjonalt særpreg, ifølge Moe. Han gjengir Grimms teori, og skriver:
«Eventyrerne
skal ha en felles spire, de uttrykker samme idé – tilpasset betingelsene, i
hvert enkelt land.»
Med andre ord, de skal
gjenspeile en nord-europeisk kulturarv, i norsk sammenheng. Det dreier seg om
mytologi, ikke fantasi. Mytologi kan gjerne defineres som «en historisk
fortelling med en legendarisk lærdom.» De norske særegenhetene, ethvert lands
kjennetegn, består av to komponenter – som er til for å utnyttes i eventyrene.
-
Folkelivet.
-
Naturen.
Eventyrene skal fange det
karakteristiske ved personene og rollefigurene, der man i Norge gjerne
vektlegger det humoristiske, i sterkere grad enn andre land, ifølge Moe. Eventyrene
gjengis derfor til en viss grad på en folkelig måte, selv om de også skal ha en
dannende funksjon. P.A. Munch i Morgenbladet var rask med å anerkjenne Moe sine
mange merknader; Den innsiktet det gav i eventyr og fortellerkunst. SNL beskriver
P.A. Munch slik: Peter
Andreas Munch var en norsk historiker, språkforsker og geograf. Han var, sammen
med Rudolf Keyser, blant grunnleggerne av historiefaget i
Norge. Han tilhører den generasjonen som fikk betydning for oppbyggingen av en
nasjonal kultur i den nye norske staten etter 1814.
Avhandlingens vide, klare og
logiske oppbygning, gjør Asbjørnsens og Moes arbeider banebrytende,
pionérarbeid. Moe hadde lest Grimm-brødrene grundig, men gjorde sine egne
personlige betraktninger og observasjoner. Enkelte deler av Brødrene Grimms
virksomhet, som framgangsmåte for innsamling, er som tidligere gjengitt ikke
lagt merke til av de norske eventyrkameratene – mens andre deler er det.
Kretsen rundt
Asbjørnsen og Moe
Man ville på denne tid skape et
norsk kulturliv, men i 1840-årene var det kun litteraturen som var i frammarsj.
Deretter kom malerkunsten, så musikklivet. Asbjørnsen gav forelesninger ved
universitetet, og hadde et voksende ry som vitenskapsmann. Tross han ikke hadde
embetseksamen, var det få som stilte spørsmål ved hans kunnskap. Både
Asbjørnsen og Moe syntes Steen Steensen Blichers folkelige vekkelse fra 1839
var interessant/ spennende, som hadde til hensikt å våkne Norge åndelig. I
tillegg hadde det et skandinavisk preg. Skandinavismen levde i beste velgående
i intelligentsiaen. Welhaven forsterket det idealistisk-romantiske preget i
nasjonal-romantikken. Han stod blant annet for nasjonal selvhevdelse gjennom
vår kulturarv. Det er ellers en rekke personer, med sterke kunstneriske og
akademiske evner i kretsen rundt Asbjørnsen og Moe.
Den romantiske
realisten
Rundt 1850 var det liberalister
som styrte Norge, og den «Den lille istid» - som hadde vart i århundrer med
Danmark – var det satt sluttstrek i, og dansk kultur var på tilbakemarsj. Jordbruket
fikk en betydelig framgang. Naturalhusholdet avtok og varebyttet økte. Mange
gikk over til potetdyrking, fordi poteten fikk sitt gjennombrudd i Norge ved
starten av 1800-tallet. Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ble
opprettet ved Universitetet i 1860. Teknologiske nyvinninger gjorde at
matproduksjonen holdt noenlunde tritt, med befolkningsøkningen. I det øvrige
næringslivet, var det sammenhengende oppgang i årene 1850 – 1873. Likevel
fantes det alvorlig fattigdom, så sterk at myndighetene ikke kunne overse det.
Velstanden økte – det gjorde også forskjellene. Ny veilov førte blant annet til
bedre samferdsel. I 1854 fikk landet frimerker. Stortingsvalget i 1851 innledet
en periode med nye skillelinjer i politikken. Østlandsbøndene ble mer
konservative (Høire), mens trøndere og vestlandsbønder søkte lykken i kretsen
rundt Johan Sverdrup (Venstre). En bølge av nye kirkesamfunn tiltrakk seg
særlig lavere samfunnsklasser. En elite støttet seg til vitenskap. Den
nasjonal-romantiske perioden var i ferd med å ebbe ut: Ved 1850 kom det et
betydelig i skille i norsk og europeisk litteraturhistorie.
Nasjonal-romantikken forsvant. Den tidligere omsvermingen av bondekulturen – en
viktig ingrediens i nasjonalromantikken – fikk av flere det glatte lag. Den nye
tid ble særlig anført av Bjørnstjerne Bjørnson.
«Gutten som kappåt
med trollet», som eksemplifisering
Den finner du her: Film
No comments:
Post a Comment