Trolig var han likevel mer en inspirasjonskilde for senere
forfattere, enn at hans egen katalog – i ettertid – står på egne bein. Per Thomas Andersen vektlegger i sin omtale av Jonas
Lie, hans mentalitets-forståelse - som bidrog til utviklingen av den norske
romanen. De var flere innflytelsesrike forfattere, til den moderne norske
romanen, skriver Andersen – men Jonas Lie står i en viss særstilling. Ikke bare var
han først ute med den impresjonistiske fortellermåten, men han sammenbandt på
sett og vis romantikken og den realistiske skrivestil (Andersen 2012: 246). Kanskje
var hans forsøk – i større grad enn Bjørnson – å åpenbart skulle løse
samfunnsproblem. Fri for andre hensyn.
Denne omtalen er i stor grad skrevet på bakgrunn av en bok i
norsk litteraturhistorie; «Norsk litteraturhistorie,» av Per Thomas Andersen.
Oslo: Universitetsforlaget, 2012. Denne artikkelen tar for seg et omriss av
forfatterskapet, mens biografisk materiale og kontekstualiteten Norge, er
nesten ubeskrevet. Men – noe bør sies om Jonas Lie sitt eget liv.
Livet i korte trekk
Jonas Lie var født i Hokksund i 1833, men siden faren var
ettertraktet embetsmann traktet han land og strand rundt, i embete. Jonas Lie
trødde sine barnesko i både Tromsø, Kvinnherad, senere Bergen og Stavern. I
likhet med andre norske forfattere, studerte han ved Heltbergs Studentfabrikk
(som egentlig da var en kulturfabrikk), der hans akademiske løpebane endte med
juss-eksamen i 1858. Han fikk den prominente tittelen «sakfører», i
Kongsvinger, og giftet seg med sin kusine – ved samme etternavn. Hun fikk
angivelig stor innflytelse for hans forfatterskap, onde tunger vil ha det til
at hun fungerte som en diktafon. De fikk tre etterkommere sammen. Lie dristet
seg utpå, men gikk konkurs, i rollen som økonomisk spekulant. Imidlertid var
han en redelig mann – han ønsket å tilbakebetale sine skyldnere, og klarte
dette - gjennom romanene sine. Men gjelden dro han med seg så å si nesten hele
livet i gjennom. I 1871 dro han til Italia, og vendte hjem til Norge tre år
senere (1874) etter tilskjenket diktergasje. Da han døde i 1908 etterlot han
seg lyrikk, noen skuespill, og 30 skrevne bøker.
Forfatterskapet
Hans kunstneriske virke kan deles inn i tre perioder. Jonas
Lie debuterte som en romantisk inspirert forteller (Andersen 2012: 247), der
han 34 år gammel debuterte med lyrikksamlingen Digte, men han hadde inntil da skrevet en rekke journalistiske
artikler. Den markante fortelleren Lie presenterte seg imidlertid i 1870 (37
år), med Den fremsynte eller Billeder fra Nordland. Med Lodsen og hans Hustru (1874),
skrev han sin første sjø- og ekteskapsroman. I kontrastene mellom ektefellene, finns
det både klassekonflikt og psykologiske motsetninger (Andersen 2012:247). Fra
han var 39 år, gikk Jonas Lie mer over til å bli en realistisk problemdikter:
Gaa paa (1882) og Livsslaven (1883), hvor begge verker er inspirert av den
impresjonistiske fortellermåten (Andersen 2012:247). I løpet av 1880-årene kom
hans mest kjente romaner, Familien på Gilje (1883), Kommandørens
døtre (1886) og Et samliv (1887). I 1890 gav han ut Onde Magter,
som innvarslet en ny periode i forfatterskapet – der han i sine psykologiske
skildringer gav større plass til livets skyggesider (Andersen 2012:247). I to
mesterlige eventyrsamlinger åpnet han også opp for fantasiens store spillerom.
Selv om Jonas Lies midtre periode som forfatter er viet størst oppmerksomhet
(de realistiske bøkene), er den tidlige og sene Jonas Lie minst like spennende,
ifølge litteraturvister Per Thomas Andersen.
Romantikken og fraværet
av moderne fortellergrep
Den fremsynte eller
Billeder fra Nordland har en ganske enkel historie, men det er opplagte
kvaliteter ved verket, ifølge Andersen. Det handler blant annet om et intenst
kjærlighetsforhold mellom David Holst og prestedatteren Susanne, men forholdet
kompliseres ved uenigheter mellom de to familier, samt at David i sine
framtidsdrømmer ser faretruende elementer ved forholdet (Andersen 2012:247). Og
som romantiske kjærlighetshistorier flest (ifølge Andersen), så ender også
denne tragisk. Der Holst dør ensom og forlatt i en av hovedstadens mange
loftsetasjer, pleiet av noen barndomsvenner. David lever en tilværelse mellom
borgerlig sjelsro og en kaotisk drømmetilværelse. Jonas Lie skildrer med innlevelse en rekke
forhold, blant annet den storslåtte nord-norske natur. Fortelleteknisk er boka
gammeldags, der Lie ikke benytter seg av de senere impresjonistiske teknikker,
ifølge Andersen. Men boka peker framover, over hva som ble stående igjen i
Jonas Lies forfatterskap; Nemlig menneskets sjelelige skyggesider (Andersen
2012:249).
Impresjonisme
Ved romanen Gaa paa (1882)
beveget Lie seg i retningen av kritisk realisme. Livsslaven (1883) er en bok hvor impresjonistisk fortellerteknikk
spiller en viktig rolle; Fortelleren har trukket seg tilbake, der det er lite
skildring. I stedet for pekes det på karakteristiske detaljer, der replikker og
scener ble viktigere, enn tidligere (Andersen 2012:249-250). Den moderne
betegnelsen ”show, don’t tell” er kanskje på sin plass? Fortellerstilen ble
også mer muntlig, og dermed i overenstemmelse med virkeligheten (Andersen
2012:250). I Kommandørens Døttre er
mennesket i enda større grad ofre for det miljø de vokser opp i, en slags mulig parallell
til den gamle Elvis-slageren In the
ghetto.
Kan troll temmes?
Onde magter (1890) tar for seg et røft miljø, og innleder en periode i Lies forfatterskap, der han beskriver
sinnets mørkemakter (Andersen 2012:250). Ofte beskriver Lie i utgangspunktet
harmoniske relasjoner, før trolske krefter overtar, og forsurer forholdet
(Andersen 2012:251). I Onde magter er det misunnelse og makt, over andre,
som etter hvert går helt over styr (Andersen 2012:251). Både Niobe
(1893) og Naar sol gaar ned (1895) er det mørke drivkrefters virvelvind
som får herje (Andersen 2012:251). Jonas Lie var en dypt religiøs mann,
ettertenksom – men hadde en evne til å ta innover seg samtidens
problemstillinger (Andersen 2012:251). Tross hans moderate og forsiktige natur,
hadde han en evne til å gjøre dypdykk i personer.
No comments:
Post a Comment