Gripende Bastøy

"Kongen av Bastøy" får terningkast 6 av meg, og er etter mitt skjønn den beste norske filmen noensinne.

Derfor kan filmen heller ikke reduseres til en spenningsfilm, fordi det skal svært, svært mye til for at en spenningsfilm alene skal konkurrere blant tidenes beste filmer. Denne filmen har så fabelaktig mye mer enn ren spenning. Dette er et veldreid drama som aldri slutter å overraske, på tross av sin tradisjonelle oppbyggning. Handlingen utspiller seg på Bastøy - stedet som i 1898 ble kjøpt av staten for å forstre opp såkalte slemme gutter, og de første guttene ankom øya i år 1900. Bastøy ble et svært kjent skolehjem, og et «ris bak speilet» som «uskikkelige gutter» over hele Norge kunne bli truet med. Bastøy skolehjem liknet et fengsel. Stedet ble nedlagt i 1970. Filmen "Kongen av Bastøy" skildrer tiden før og under et dramatisk opprør på skolehjemmet 20. mai 1915.

"Jeg ser alt, jeg hører alt"
Klassisk nok er det et skille mellom de gode og de onde, barnene og barnehjemslederne, men en av filmens absolutte styrker er at de alle framstilles som mennesker, der noen er langt mer forkvaklet enn andre, riktignok, men de blir aldri karikaturer. Dette skal samtlige av skuespillerne ha æren for - med et imponerende kobbel av barne- og ungdomsskuespillere på den ene siden, og de to framtredende onde - bestyreren (Stellan Skarsgård) og Bråthen (Kristoffer Joner). De to sistnevnte gir tidlig beskjed om at "de ser alt, hører alt;" her er det ingen tillitt til skolehjemsguttene. En mønsterelev har vært der i seks år, så man skal ha tålmodighet hvis man først havner på Bastøy. Det er hjerteskjærende å følge med på denne guttens samvittighetskvaler over alt han opplever på Bastøy. Dette er glitrende framstilt flere steder i filmen - gutten må se alt, høre alt.

SamholdDet er et merkelig, og også rørende samhold, mellom guttene. Her tar de vare på hverandre, her sladrer de også på hverandre, og her slåss de seg imellom. Det handler om å ha sine stier rene, dersom man skal ha mulighet for å en dag slippe fri. Det er en film som handler om kjærlighet, vennskap, svik og løgner - og så mye mer. Her har alle personene fått utdelt et nummer - der C1 og C19 er filmens hovedpersoner (spilt av Trond Nilssen og Benjamin Helstad, to glitrende unge skuespillere vi nok vil høre masse fra framover). Sammen lengter og drømmer de seg bort etter et liv på sjøen, anført av C19 lengsler etter å være harpunér. Fabelaktige allusjoner over livet på sjøen, og havet, bringer tankene til den lille verden - på Bastøy.

"Den som sår brennenesler, kan ikke høste roser."
Livet på Bastøy er hardt, og ørkesløst. "Arbeidet skal være like meningsløst som deres oppførsel," ifølge bestyreren. Men bestyreren blir aldri en karikaturtegning, vi får en viss sympati for ham, med det noe tvetydige utsagnet "Disiplin uten medfølelse er hjerteløst." Her styres guttene med kjeft, pisk og trusler - dette er barn som hele tiden blir holdt under streng oppsikt av fryktregimet. Regler. Regler. Regler. Det minste reglementsbrudd har sin straff. De som bukker under, blir stemplet som å ikke kunne leve blant folk. Her er det utukt mot barn, her blir Bråthen forvist, og kallet tilbake igjen - noe som får skjebnesvangre følger for C1. C1 gnagende samvittighet er rørende å følge. C19 stå-på-vilje likeså. Uten å røpe for mye av handlingen, kan det hele oppsummeres med Axel Kiellands ord: Den som sår brennenesler, kan ikke høste roser."

Skattelistene

Nå er skattelistene her, og det er tid for tungtgravende journalistikk.

Skattelistene er ikke like tilgjengelige som tidligere, det var aldri meningen at folk skulle sitte på fest, drikke sprit, vri en åtter, og klikke seg jevnlig innom skattelistene, for å søke på venner, naboer og lærere, slik det tidligere var rikelig anledning til. Nå kreves det i så tilfelle litt mer organisering. Idag må man ta med MIN-ID på fest, og det er vel i flaueste laget å styre med i edruelig tilstand, før man ankommer festen. Denne blogger synes det er bra at skattelistene ikke er like åpne som tidligere, samtidig er det bra vi har ordningen. Den skal kanskje først og fremst avdekke skattesnytere. Skattelistene har absolutt noe for seg, blant annet er penger makt, og det kan således være sunt å avdekke maktstrukturer i samfunnet. Heldigvis lever vi i et så egalitert samfunn at de store forskjeller ikke er så påfallende; det har ikke så mye å si om den ene såkalte daglivarekongen tjener 2500 kroner mer enn den andre. Det som er litt morsomt er hvordan Rogalands avis tolker hvor maktstrukturene ansamler seg; de har laget en oversikt - som første sak i avisen - hvordan inntekten til bystyrerepresentantene i Stavanger er. Er dette maktens tindre? Man kan selvfølgelig begrunne en slik prioritering med at det er viktig om politikernes inntekt avspeiler befolkningens inntekt. Representasjonsteori skiller seg i to hovedgrupper, liberal kontra ansvarlig representasjon. Dette skal ikke diskuteres her, men det er ut i fra ansvarlig representasjonsteori grunn til å stille spørsmål til om en slik oversikt er særlig relevant for å undersøke hvorvidt representantene er representative for befolkningen.

Avsløring
Jeg har laget noen oversikter under, som faller innunder posten for tungtgravende journalstikk. Følgende lister kan framskaffes av meg, dersom du tar kontakt. Disse oversiktene har virkelig som mål å avdekke maktsegmenter i samfunnet:

- Inntektstoppen for alle dem som heter Gudrun
- Gjennomsnittsinntekten til dem som heter Roar.
- Formuetoppen til dem med briller.
- Skattetoppen til dem som har fornavn som begynner med Å, og det etternavnet inneholder bokstaven P, eventuellt en tysk s.
- Skattetoppen til dem som har etternavn som ender med -sen på morssiden.
- Inntektstoppen til dem som heter Gudrun eller Roar, har briller, har mellomnavn med bokstaven p i seg, eller en tysk s, og har et etternavn på morssiden som ender med - sen.

Ta kontakt!