Gripende Bastøy

"Kongen av Bastøy" får terningkast 6 av meg, og er etter mitt skjønn den beste norske filmen noensinne.

Derfor kan filmen heller ikke reduseres til en spenningsfilm, fordi det skal svært, svært mye til for at en spenningsfilm alene skal konkurrere blant tidenes beste filmer. Denne filmen har så fabelaktig mye mer enn ren spenning. Dette er et veldreid drama som aldri slutter å overraske, på tross av sin tradisjonelle oppbyggning. Handlingen utspiller seg på Bastøy - stedet som i 1898 ble kjøpt av staten for å forstre opp såkalte slemme gutter, og de første guttene ankom øya i år 1900. Bastøy ble et svært kjent skolehjem, og et «ris bak speilet» som «uskikkelige gutter» over hele Norge kunne bli truet med. Bastøy skolehjem liknet et fengsel. Stedet ble nedlagt i 1970. Filmen "Kongen av Bastøy" skildrer tiden før og under et dramatisk opprør på skolehjemmet 20. mai 1915.

"Jeg ser alt, jeg hører alt"
Klassisk nok er det et skille mellom de gode og de onde, barnene og barnehjemslederne, men en av filmens absolutte styrker er at de alle framstilles som mennesker, der noen er langt mer forkvaklet enn andre, riktignok, men de blir aldri karikaturer. Dette skal samtlige av skuespillerne ha æren for - med et imponerende kobbel av barne- og ungdomsskuespillere på den ene siden, og de to framtredende onde - bestyreren (Stellan Skarsgård) og Bråthen (Kristoffer Joner). De to sistnevnte gir tidlig beskjed om at "de ser alt, hører alt;" her er det ingen tillitt til skolehjemsguttene. En mønsterelev har vært der i seks år, så man skal ha tålmodighet hvis man først havner på Bastøy. Det er hjerteskjærende å følge med på denne guttens samvittighetskvaler over alt han opplever på Bastøy. Dette er glitrende framstilt flere steder i filmen - gutten må se alt, høre alt.

SamholdDet er et merkelig, og også rørende samhold, mellom guttene. Her tar de vare på hverandre, her sladrer de også på hverandre, og her slåss de seg imellom. Det handler om å ha sine stier rene, dersom man skal ha mulighet for å en dag slippe fri. Det er en film som handler om kjærlighet, vennskap, svik og løgner - og så mye mer. Her har alle personene fått utdelt et nummer - der C1 og C19 er filmens hovedpersoner (spilt av Trond Nilssen og Benjamin Helstad, to glitrende unge skuespillere vi nok vil høre masse fra framover). Sammen lengter og drømmer de seg bort etter et liv på sjøen, anført av C19 lengsler etter å være harpunér. Fabelaktige allusjoner over livet på sjøen, og havet, bringer tankene til den lille verden - på Bastøy.

"Den som sår brennenesler, kan ikke høste roser."
Livet på Bastøy er hardt, og ørkesløst. "Arbeidet skal være like meningsløst som deres oppførsel," ifølge bestyreren. Men bestyreren blir aldri en karikaturtegning, vi får en viss sympati for ham, med det noe tvetydige utsagnet "Disiplin uten medfølelse er hjerteløst." Her styres guttene med kjeft, pisk og trusler - dette er barn som hele tiden blir holdt under streng oppsikt av fryktregimet. Regler. Regler. Regler. Det minste reglementsbrudd har sin straff. De som bukker under, blir stemplet som å ikke kunne leve blant folk. Her er det utukt mot barn, her blir Bråthen forvist, og kallet tilbake igjen - noe som får skjebnesvangre følger for C1. C1 gnagende samvittighet er rørende å følge. C19 stå-på-vilje likeså. Uten å røpe for mye av handlingen, kan det hele oppsummeres med Axel Kiellands ord: Den som sår brennenesler, kan ikke høste roser."