Sunday, January 29, 2012

Dickens!

I år er det 200 år siden Charles Dickens ble født - det skal jubileres!

Det hadde vært gledelig om folk i større grad leste Dickens, og at landets teaterscener åpnet opp dørene for nye Dickens- oppsetninger. Selv har jeg vært så heldig å få være med i en Dickens-oppsetning i Sandnes kulturhus 2009, musikalen "Oliver!" Dette var en svært kjekk opplevelse, på grunn av et herlig ensemblet, fengende musikk, og fordi Dickens er høyst relevant i dag med sine innholdsrike, substansielle og allmenngyldige historier. Jeg har i mange år før 2009 ikke forstått hvorfor ikke "Oliver!" er satt opp mer, og komplett uforståelig er det at ikke Rogaland Teater har gjort det, siden de har et så rikholdig barne- og ungdomsteater. De har også i hvert fall de siste 20 årene hatt skuespillere til å bekle hovedkarakterene. Håper imidlertid at Rogaland Teater har et Dickens-stykke på repertoaret til høsten. De har jo med tidligere bravur satt opp Nicholas Nikleby (i 2004) - som var en fantastisk opplevelse, i det som totalt var en 7 timer lang maratonforestilling. La meg foreslå at neste Dickens-oppsetning på Rogaland Teater blir "A Christmas Carol," i månedene november til januar, kanskje nettopp fordi det inkluderer barneskuespillere, og teatret har et helt barneteater ¨ta av. Stykket er av høy kvalitet! Jeg skal ta for meg tre av Dickens verker, og hvorfor da ikke starte med "A Christmas Carol?"

"Scrooge"
"A Christmas Carol" (også kalt Scrooge) er en mindre bok som handler om den sure og gjerrige Ebenezer Scrooge ideologiske, etiske og følelsesmessige forvandling etter det overneturlige besøket til Jacob Marley. Fortellingen starter på julaften nøyaktig syv år etter dødsfallet til Ebenezer Scrooge forretningspartner, Jacob Marley. Scrooge har ikke åpnet livet for snillhet og medfølelse. Scrooge hater jul. Han forkaster nevøens Fred middagsinvitasjon, og avviser to herremenns forespørsel om middagsdonasjon til de fattige. Den eneste form for julegave Scrooge gir er å gi sin underbetalte kontorist, Bob Cratshit, fri første juledag. Dette gjør han bare for å innfri sosiale kutymer. Når Scrooge returnerer hjem på kvelden, blir han hjemsøkt av Marleys spøkelse. Marley advarer Scrooge å foreandre sitt levesett, med mindre han ikke vil oppleve et like dårlig etterliv som Marley. Scrooge blir hjemsøkt av tre spøkelser til, som følger han videre i historien i håp om å se en forvandling hos Scrooge. Den første av åndene, spøkelse for julens fortid, tar Scrooge med seg på en reise til Scrooge barne- og ungdomstid. Dette viser at Scrooge tidligere var mer uskyldsren. Reisen viser også hvorfor Scrooge ble gjerrig, og hvorfor han begynte å hate julen. Den andre ånden, spøkelse for julens nåtid, tar Scrooge med til flere steder: En plass hvor man forbereder julemiddagen, feiringen av jul i julearbeideres hytte og til et fyrtårn. Tiny Tim introduseres på denne reisen, kontoristens syke sønn, som ikke får medisinsk behandling på grunn av gjerrige Scrooge uanstendige lønn. Den tredje ånden, spøkelse for julens framtid, påminner Scrooge om hvilken skrekkelig skjebne Scrooge vil lide dersom han ikke forandrer livet sitt. I historiens siste sekvens våkner Scrooge opp julemorgenen med glede og begeistring, og han tilbringer dagen med nevøens familie etter å anonymt å ha sent en kalkun til cratchits hjem. Scrooge har over natten blitt en annerledes mann, og møter nå folk med snillhet, sjenerøsitet og medfølese - og blir kjent som inkarnasjonen av jul.

Jublende mottakelse
Boka fikk svært god mottakelse da den ble utgitt. Londons litterære magasin, Athenaeum, skrev at "fortellingen fikk deg både til å le og gråte - til å åpne sine hender og hjerter, mot veldedighet." Selv en kritiker som vanligvis var kritisk til Dickens, Theodore Martin, snakket varmt om boken. Den religiøse bevegelsen ignorerte for det meste boken, siden boken var sterkt sekulær, men også i visse religøse pressekretser ble boken hyllet for å være spekket med humor og hjertevarme.

Budskap med samfunnskritikk
Boka oppfordrer til å vise menneskelig godhet. Foruten dette, kan også boka leses som en betydelig samfunnskritisk bok. Boka ble utgitt i konteksten av endrede fattigdomslover i Storbritannia. Dickens stilte spørsmål ved hvilken plikt vi alle har til å ta vare på dem som faller utenfor samfunnet, dengang i konteksten av den industrielle revolusjon. Hvilken plikt har vi ikke til å behandle dem som faller utenfor humant? Dickens angriper dem som faller setter seg som dommer over de fattige, framfor å hjelpe. Jeg tror nestekjærlighetsbudskapet er vesentlig også i dag. Om enn boken er sterkt sekulær - hvilket jeg ikke i seg selv er imot - er dette sterkt forenelig med den kristne nestekjærlighetsbudskapet som til de grader kvalifiserer fortellingen til en sentral julehistorie. Selv om velferdsgoder er langt bedre utbygd i dag enn det var på midten av 1800-tallet - såvel i Storbritannia og i Norge - er det viktig å i dag framholde det personlige ansvaret vi alle har til å skape et godt samfunn å leve i.

"Nicholas Nickleby"
Det andre verket jeg vil ta for meg av Charles Dickens er "Nicholas Nikleby." Denne historien er sammen med "Oliver Twist" hans aller mest samfunnskritiske verker. Romanen kretser rundt livet og eventyrene til Nicholas Nickleby, en ung mann som må brødfø sin mor og søster etter farens død. Onkelen Ralph tror ikke Nicholas vil greie dette, og er Nicholas hovedfiende i stykket. Nicholas far dør brått etter å ha gjort en rekke dårlige investeringer, noe som fører til at han mister alt han eier og har. Nicholas, moren og søsteren Kate blir tvunget til å reise fra sin komfortable livstil i Devonshire, og setter kursen mot London. Her søker de hjelp hos sin eneste slektning, onkel Ralph, som er en kald og følelsesløs forretningsmann. Han skaffer Nicholas en lavt betalt jobb som assistent hos Wackford Squeers. Squeers driver en kostskole, og Nicholas er redd for Squeers voldelige oppførsel, men forsøker å undertrykke redselen. Her mottar Nicholas et brev fra Squeers tjener, Newman Noggs, som en gang var en velstående mann, men som nå har tapt alle sine penger, og som søker trøst i alkoholen. Brevet uttrykker bekymring for en uskyldig ung mann, og tilbyr assistanse dersom Nicholas trenger dette. Når Nicholas ankommer Yorkshire, innser han at Squeer er en svindler: Han tar inn uønskede barn mot høy betaling, og putter pengene i sin egen lomme. Mens Nicholas er på skolen, blir han venn med en som heter Smike, som er eldre enn de andre barna, og som fungerer som en ubetalt tjener. Det bygger seg opp en relasjon mellom Nicholas og Fanny Squeers, etter Fannys initiativ, Wackfords ordinære datter. Under et kortspill blir det i stedet for flørting mellom Nicholas og Fannys venninne, Tilda Price, til ergrelse for Fanny og John Browdie - Tildas høystående venn. En morgen stikker Smike av, men blir fakket og ført tilbake. Squeers begynner å slå han, men Nicholas kommer i mellom. Etter å ha blitt slått i fjeset, forlater Nicholas skolen - som heter Dotherboys Hall - og møter John Browdie på veien. Han gir Nicholas penger, slik at han kan komme seg tilbake til London. Smike støter på Nicholas, og Smike følger med Nicholas til London. Nicholas oppsøker arbeidsøkerkontoret, der han treffer en ung og vakker jente. Nicholas er i ferd med å gi opp jobbsøkingen, idet Noggs tilbyr han å bli fransklærer hos en høytstående familie - under dekknavnet Johnson. Imens blir moren og søsteren Kate tvunget til å flytte ut av huset til den snille portrettmaleren Miss LaCreevy, og inn i et husly som Ralph eier i Londons slum. Ralph finner jobb til Kate, hun kan jobbe hos en hattemaker for kvinner, Madame Mantalini. Kate er klumsete på jobb, og mister etter en stund stillingen etter flere beskyldninger - og ender venneløs opp i Londons hattemiljø. Ralph spørr henne om å delta i en forretningsmiddag, og oppdager ved ankomst at hun er eneste kvinne. De andre gjestene inkluderer blant annet den karakterløse adelsmannen Mulberry Hawk og hans venn lord Frederick Verisopht. Hawk ydmyker Kate ved middagen. Ralph viser en følsomhet for Kate, men truer med å trekke tilbake den finasielle støtten hvis Kate forteller om det som har skjedd. Flere dager senere oppdager Nicholas at hans onkel har returnert. Han besøker sin mor og søster akkurat idet Ralph leser for dem Fanny Squeers brev. Han konfronterer onkelen, som truer å trekke tilbake den økonomiske støtten så lenge Nicholas bor med dem. Nicholas forlater til slutt London, men advarer Ralph at det en dag vil komme et oppgjør mellom dem. Neste morgen reiser Nicholas og Smike til Portsmouth, i håp om å mønstre på som seilere. På ferden møter de teatermannen Vincent Crummels, som hyrer Nicholas (som fortsatt går under navnet Johnson) til å medvirke i franske tragedier. De blir varmt mottatt av truppen, som huser mange eksentriske og melodramatiske personligheter. Deres debut blir i "Romeo og Julie." I London har herr Mantalinis forbruk ruinert han og hans kone. Madame Mantalini tvinges til å selge forretningen til Miss Knag, som sparker Kate ved første anledning. Hun får seg jobb hos Fru Wittierly. I mellomtiden starter sir Mulberry Hawk et komplott for å ydmyke Kate, siden hun avviser hans tilnærmelser. Han bruker Lord Frederick, som er betatt av henne, til å finne ut hvor hun bor. Han er i ferd med å lykkes, idet Mrs. Nikleby kommer inn på Ralphs kontor. Kate går til sin onkel for assistanse, men han avslår å hjelpe henne. Det er nå opp til Newman Noggs å hjelpe henne, og han skriver et brev til Nicholas, og forteller om søsterens behov for hjelp, i vage vendinger.

Sunday, January 15, 2012

Min hyllest til Dag Frøland


Han var en foregangsmann når det gjaldt skarpe og intelligente tekster i revy-Norge, men han utviste også en varme, og sårbarhet som mangler sidestykke, på revyscenen.

I jula gikk det et særdeles verdig portrett av Dag Frøland, signert Andreas Diesen. Dette gir meg anledning til å skrive noe om Dag Frøland. Min kunnskap om Dag Frølands revyvirke stammer fra fem VHS-kassetter som ble utgitt på begynnelsen av 1990-tallet (tror jeg), og viser fem revyer fra 1980-tallets Chat Noir og Cheatau Neuf i sin helhet: Brød og sirkus (1979/1980), Levende lys (1981/1982), Syvende himmel (1983/1984) Slottstappet (1984/1985) og Norge i våre hjerter (1985/1986). Dessuten har jeg min kjennskap til Frøand ved DVDen "Revykongen" og CDen "Fra den vakre til den vise" (1996), i tillegg til julas portrettprogram. Han var den ubestridte revykonge på 1980-tallet, til han takket av med revyen "Kanal Frøland" i 1989/1990. Og for noen av oss blir han tidenes revykonge.

Banebryteren
Mens andre hørte på Nirvana tidlig på 1990-tallet, analyserte jeg Dag Frølands tekster og artisteri. Ingen har gitt meg mer inspirasjon, eller formet meg mer, som revyentusiast, enn Dag Frøland. VHS-kassettene har alltid vært en gullgruve for meg. Og hva er det jeg liker ved revyene: Han var en outstanding tekstforfatter, og framfører tekster med en fandenivoldskhet som er rått å se på. Pelsene? For meg er dette stafasjeri, Frøland trengte dette så absolutt ikke - for tekstene var sterke, og for meg overdøver tekstene framtoningen i pels. Men han kanskje hadde moro av det, som provokasjon? Men; det gjør det åpenbart ikke for andre. Jeg husker at Dagbladet, ved Frølands bortgang, hadde en kommentar-artikkel om Dag Frølands revyvirke som var svært tendensiøs, og basert på uvitenhet fra journalisten sin side. Der ble det hevdet at han hadde en revyform som tilhørte begynnelsen av 1900-tallet. Jeg husker ikke helt hva journalisten i bygget dette på, i sin helhet, men blant annet ble det trukket fram hans pelsbruk - og kanskje påstanden utelukkende bygget på denne pelsbruken? Da er det all grunn til å motsvare dette med at Frøland for det første skapte en revyform, som blant annet Mari Maurstad framhevet i minneprogrammet, som aldri tidligere hadde eksistert i Norge: Hvem hadde tidligere kjøpt pelser til seg selv og ensemblet, og fått fløyet inn store deler av danseensemblet fra USA - for å sikre høy kvalitet? Dette hadde ikke skjedd tidligere. Tekstene var heller ikke av den art at man bare kunne si Einar Gerhardsen fra scenekanten - så veltet og hikstet folk i latter - det var svært høy kvalitet på tekstene. Og hvem hadde framført slike fandenivoldske og hardtslående tekster i revy-Norge tidligere? Heldigvis har revytekster stort sett blitt stadig bedre, slik at dagens revytekster overgår kanskje på noen områder Frølands tekster, men ingen slår Frøland i eleganse og formsikkerhet. Og - tekstene var mer enn en generasjon lenger framme en de foregående tekstforfatterne - hvor nettopp det å si Einar Gerhardsen fra scenekanten holdt i massevis.

Favorittparodier
Det er særlig Frølands parodier, hans evne til å ta folk på kornet, som er frydefulle å se på. Han har en evne til å se egenskaper eller framtoning ved personene som vi andre ikke ser, og som blir så gjenkjennbart når vi ser det. Da er det særlig to parodier, kanskje tre parodier, fra denne tiden - som jeg synes er verd å trekke fram. Det ene er Toralv Maurstad parodien:


"Jeg elsker dramatikk
Champagne og lyrikk
Peer Gynt i lusekofte
Og Brand på stabbursloftet
Jeg elsker spenning, kamp og bråk
Og gamle dørkarmer fra Sjåk.
Jeg elsker Don Quijote
Og så syns jeg rakørret er godt.

.... Lukter jo jævlig men det er jo dyrt, så jeg må jo ha det.

Jeg brenner for teater
og unge damer i spagater
Jeg elsker Millers og O'Neill
Og BMW som firmabil

.... Jeg har jo en Landrover også, for jeg må jo komme meg over tunet når jeg skal hjem.

Jegh elsker Lang dags ferd imot natt
og tiurleik i busk og kratt.

.... Moro å se andre parre seg og."

Osv.

Den andre glitrende parodien er Kåre Willoch parodien. Referansene er til forskjell fra Toralv Maurstad parodien mer tidsaktuelle:
Ensemblet synger Seier'n er vår. Kåre Willoch kommer inn på scenen.
" Kutt ut dette tøvet om at vi har vunnet. Det er jo jeg som har vunnet. Sett i gang med å pusse skoene mine, så jeg har noe å speile meg i. Hele folket i arbeid. Dere skjønner det, små piker, at man må arbeide for å kunne overleve, ikke alle kan motta gaver fra Industriforbundet. Og heller ikke alle kan ta seg jobb i NORAD eller Tjuveradd som det heter nu. Frøken Jespersen, be Kaci Kullmann ringe til Tostrup og spørr om kronen min er klar, jeg har ventet på den i over et halvt år nu. Og de, frøken Bastiansen, si til Herr. Benkow at han kan begynne som redaktør av Svalbard-posten fra 1. juni. Det er nok langt nok vekk tenker jeg.

"Kong Ludvig i Versailles han gikk rundt å speilet seg
Og det gjør også jeg
for jeg er så glad i meg
Ja, Youngstorget bebreider meg, min sjarm og min kultur
Og sier jeg er hjerteløs og lur

Jeg kan vel ikke noe for at jeg er deilig
at jeg er født med overflod av intelligens,
Og setter Brundtland helt på topp det ser jeg feil i
for hun er så lunefull og slem når hun har mens

.... Ja, hun er det.

Jeg kan vel ikke noe for at jeg er herre
Og at man roper på en mann som kan si nei
En mann som sier til Toralv Maurstad, at dessverre
Det er ikke drikkepenger mer å få hos meg.

... Nei, nå må Toralv Maurstad lære seg å finansiere både sitt kjønnsliv og Henkel Trocken på en helt annen måte. Men nå skal visst mirakelet være skjedd, underet over alle undere, det skal visst finnes en dame som Toralv Maurstad ikke har lyst på. Nemlig Veslemøy Haslund.

Det er en beskjed fra Christian Moen, og han spørr om De vil ha det kjøttet hjemmet eller på kontoret?

Tror du at du snakker til en alminnelig direktør i SAS Catering. Heretter må de lære dem om å hviske sånne beskjeder, hvis ikke er det rett over i Det liberale folkepartiet. De har forresten landsmøte i disse dager, i en telefonkiosk på Kringsjå.

Nå er kronen deres kommet fra Tostrup.

Ja sett dem ned, sett den ned på egget. Nå føler jeg meg som den reneste Napoleon den fjerde.

Ja, heretter så skal jeg tituleres ekselens
og Bogstad hovedgård, skal bli min residens
Fra Campingplassen skal jeg jage arbeidsfolk og mobb
Og holde kroningsfest for Ullerns snobb.
Jeg kan vel ikke noe for at jeg er dannet
Jeg kan vel ikke noe for at jeg er fin
Å bruker hvite hansker når jeg later vannet
Ja, jeg gjør det, jeg liker nemlig meget godt å holde på formene
Og jeg har en hjerne som en feilfri dampmaskin

Det er jo mange som betrakter meg som konge
Å det beklager jeg som trofast monarkist.
Men 17. mai så står jeg på balkongen
Mens Olav sitter i entreen og spiller whist.

Favoritt-stand-upDag Frøland har omtalt Otto Jespersen som en av tidenes beste norske monologister. Tross gammel begrepsbruk, er det grunnlag for å si at Dag Frøland videreutviklet den norske stand-up-sjangeren. Rolv Wesenlund var kanskje den første som gjorde stand-up i Norge, men Dag Frøland gjorde også stand-up, og i hans tilfelle var det utelukkende sugd fra eget bryst. (Visste du forresten at Rolv Wesenlund var medtekstforfatter til revyen "Norge i våre hjerter?") Oftest foregikk stand-upen slik at Dag Frøland satt sammen med sine medskuespillere framme med barkrakk på scenekanten, og liret av seg tidsaktuelle sketsjer - med eksempelvis Arve Opsahl og Elisabeth Granneman. Men også alene - som stand up'er - var Dag Frøland fortreffelig. Den kanskje mest kjente og framskutte stand-upen til Dag Frøland er den han har om boligmarkedet ( eller eiendomsmarkedet, som det heter på Oslos beste vest.) Denne stand-upen vet jeg har inspirert også andre komikere senere.

Favorittnumre
Det er drøssevis av gode sketsjer og sanger som kunne ha blitt trukket fram fra revyene på 80-tallet. Noen av dem ligger på you tube. Blant annet "Kråke søker måke." Frøland har skrevet en glitrende sang om tidligere justisminister Inger Louise Valle, spilt av Elsa Lystad, kalt "Hønse-Lovisa" (med referanse til Oskar Bråthen, som Dag Frøland aktet så høyt.) Og hans sårbarhet kommer fram i "Klovnen." Det er kanskje ikke rene spillesketsjer som var Dag Frølands kjennemerke. Men hva gjør vel det, når det meste av det han produserte var outstanding. Avslutningsvis vil jeg trekke fram sangen "Levende lys," som viser at han også kunne overraske i valg av åpningssang til revyene sine. Sangen handler om hans forkjærlighet for Europa - et syn som jeg deler. Han snakket alltid varmt om sine venner, når han ble spurt, sier Andreas Diesen i programmet, og for det meste hyllet han sine kolleger også fra scenekanten (men hadde eksempelvis spark til Dizzie Tunes, og kanskje især deres tekster.) Dag Frøland vil gå inn i historiene som en banebrytende tekstforfatter, glitrende entertainer og en revyteatersjef som fornyet norsk revy på veldig mange måter.