Han var en foregangsmann når det gjaldt skarpe og intelligente tekster i revy-Norge, men han utviste også en varme, og sårbarhet som mangler sidestykke, på revyscenen.
I jula gikk det et særdeles verdig portrett av Dag Frøland, signert Andreas Diesen. Dette gir meg anledning til å skrive noe om Dag Frøland. Min kunnskap om Dag Frølands revyvirke stammer fra fem VHS-kassetter som ble utgitt på begynnelsen av 1990-tallet (tror jeg), og viser fem revyer fra 1980-tallets Chat Noir og Cheatau Neuf i sin helhet: Brød og sirkus (1979/1980), Levende lys (1981/1982), Syvende himmel (1983/1984) Slottstappet (1984/1985) og Norge i våre hjerter (1985/1986). Dessuten har jeg min kjennskap til Frøand ved DVDen "Revykongen" og CDen "Fra den vakre til den vise" (1996), i tillegg til julas portrettprogram. Han var den ubestridte revykonge på 1980-tallet, til han takket av med revyen "Kanal Frøland" i 1989/1990. Og for noen av oss blir han tidenes revykonge.
Banebryteren
Mens andre hørte på Nirvana tidlig på 1990-tallet, analyserte jeg Dag Frølands tekster og artisteri. Ingen har gitt meg mer inspirasjon, eller formet meg mer, som revyentusiast, enn Dag Frøland. VHS-kassettene har alltid vært en gullgruve for meg. Og hva er det jeg liker ved revyene: Han var en outstanding tekstforfatter, og framfører tekster med en fandenivoldskhet som er rått å se på. Pelsene? For meg er dette stafasjeri, Frøland trengte dette så absolutt ikke - for tekstene var sterke, og for meg overdøver tekstene framtoningen i pels. Men han kanskje hadde moro av det, som provokasjon? Men; det gjør det åpenbart ikke for andre. Jeg husker at Dagbladet, ved Frølands bortgang, hadde en kommentar-artikkel om Dag Frølands revyvirke som var svært tendensiøs, og basert på uvitenhet fra journalisten sin side. Der ble det hevdet at han hadde en revyform som tilhørte begynnelsen av 1900-tallet. Jeg husker ikke helt hva journalisten i bygget dette på, i sin helhet, men blant annet ble det trukket fram hans pelsbruk - og kanskje påstanden utelukkende bygget på denne pelsbruken? Da er det all grunn til å motsvare dette med at Frøland for det første skapte en revyform, som blant annet Mari Maurstad framhevet i minneprogrammet, som aldri tidligere hadde eksistert i Norge: Hvem hadde tidligere kjøpt pelser til seg selv og ensemblet, og fått fløyet inn store deler av danseensemblet fra USA - for å sikre høy kvalitet? Dette hadde ikke skjedd tidligere. Tekstene var heller ikke av den art at man bare kunne si Einar Gerhardsen fra scenekanten - så veltet og hikstet folk i latter - det var svært høy kvalitet på tekstene. Og hvem hadde framført slike fandenivoldske og hardtslående tekster i revy-Norge tidligere? Heldigvis har revytekster stort sett blitt stadig bedre, slik at dagens revytekster overgår kanskje på noen områder Frølands tekster, men ingen slår Frøland i eleganse og formsikkerhet. Og - tekstene var mer enn en generasjon lenger framme en de foregående tekstforfatterne - hvor nettopp det å si Einar Gerhardsen fra scenekanten holdt i massevis.
Favorittparodier
Det er særlig Frølands parodier, hans evne til å ta folk på kornet, som er frydefulle å se på. Han har en evne til å se egenskaper eller framtoning ved personene som vi andre ikke ser, og som blir så gjenkjennbart når vi ser det. Da er det særlig to parodier, kanskje tre parodier, fra denne tiden - som jeg synes er verd å trekke fram. Det ene er Toralv Maurstad parodien:
"Jeg elsker dramatikk
Champagne og lyrikk
Peer Gynt i lusekofte
Og Brand på stabbursloftet
Jeg elsker spenning, kamp og bråk
Og gamle dørkarmer fra Sjåk.
Jeg elsker Don Quijote
Og så syns jeg rakørret er godt.
.... Lukter jo jævlig men det er jo dyrt, så jeg må jo ha det.
Jeg brenner for teater
og unge damer i spagater
Jeg elsker Millers og O'Neill
Og BMW som firmabil
.... Jeg har jo en Landrover også, for jeg må jo komme meg over tunet når jeg skal hjem.
Jegh elsker Lang dags ferd imot natt
og tiurleik i busk og kratt.
.... Moro å se andre parre seg og."
Osv.
Den andre glitrende parodien er Kåre Willoch parodien. Referansene er til forskjell fra Toralv Maurstad parodien mer tidsaktuelle:
Ensemblet synger Seier'n er vår. Kåre Willoch kommer inn på scenen.
" Kutt ut dette tøvet om at vi har vunnet. Det er jo jeg som har vunnet. Sett i gang med å pusse skoene mine, så jeg har noe å speile meg i. Hele folket i arbeid. Dere skjønner det, små piker, at man må arbeide for å kunne overleve, ikke alle kan motta gaver fra Industriforbundet. Og heller ikke alle kan ta seg jobb i NORAD eller Tjuveradd som det heter nu. Frøken Jespersen, be Kaci Kullmann ringe til Tostrup og spørr om kronen min er klar, jeg har ventet på den i over et halvt år nu. Og de, frøken Bastiansen, si til Herr. Benkow at han kan begynne som redaktør av Svalbard-posten fra 1. juni. Det er nok langt nok vekk tenker jeg.
"Kong Ludvig i Versailles han gikk rundt å speilet seg
Og det gjør også jeg
for jeg er så glad i meg
Ja, Youngstorget bebreider meg, min sjarm og min kultur
Og sier jeg er hjerteløs og lur
Jeg kan vel ikke noe for at jeg er deilig
at jeg er født med overflod av intelligens,
Og setter Brundtland helt på topp det ser jeg feil i
for hun er så lunefull og slem når hun har mens
.... Ja, hun er det.
Jeg kan vel ikke noe for at jeg er herre
Og at man roper på en mann som kan si nei
En mann som sier til Toralv Maurstad, at dessverre
Det er ikke drikkepenger mer å få hos meg.
... Nei, nå må Toralv Maurstad lære seg å finansiere både sitt kjønnsliv og Henkel Trocken på en helt annen måte. Men nå skal visst mirakelet være skjedd, underet over alle undere, det skal visst finnes en dame som Toralv Maurstad ikke har lyst på. Nemlig Veslemøy Haslund.
Det er en beskjed fra Christian Moen, og han spørr om De vil ha det kjøttet hjemmet eller på kontoret?
Tror du at du snakker til en alminnelig direktør i SAS Catering. Heretter må de lære dem om å hviske sånne beskjeder, hvis ikke er det rett over i Det liberale folkepartiet. De har forresten landsmøte i disse dager, i en telefonkiosk på Kringsjå.
Nå er kronen deres kommet fra Tostrup.
Ja sett dem ned, sett den ned på egget. Nå føler jeg meg som den reneste Napoleon den fjerde.
Ja, heretter så skal jeg tituleres ekselens
og Bogstad hovedgård, skal bli min residens
Fra Campingplassen skal jeg jage arbeidsfolk og mobb
Og holde kroningsfest for Ullerns snobb.
Jeg kan vel ikke noe for at jeg er dannet
Jeg kan vel ikke noe for at jeg er fin
Å bruker hvite hansker når jeg later vannet
Ja, jeg gjør det, jeg liker nemlig meget godt å holde på formene
Og jeg har en hjerne som en feilfri dampmaskin
Det er jo mange som betrakter meg som konge
Å det beklager jeg som trofast monarkist.
Men 17. mai så står jeg på balkongen
Mens Olav sitter i entreen og spiller whist.
Favoritt-stand-upDag Frøland har omtalt Otto Jespersen som en av tidenes beste norske monologister. Tross gammel begrepsbruk, er det grunnlag for å si at Dag Frøland videreutviklet den norske stand-up-sjangeren. Rolv Wesenlund var kanskje den første som gjorde stand-up i Norge, men Dag Frøland gjorde også stand-up, og i hans tilfelle var det utelukkende sugd fra eget bryst. (Visste du forresten at Rolv Wesenlund var medtekstforfatter til revyen "Norge i våre hjerter?") Oftest foregikk stand-upen slik at Dag Frøland satt sammen med sine medskuespillere framme med barkrakk på scenekanten, og liret av seg tidsaktuelle sketsjer - med eksempelvis Arve Opsahl og Elisabeth Granneman. Men også alene - som stand up'er - var Dag Frøland fortreffelig. Den kanskje mest kjente og framskutte stand-upen til Dag Frøland er den han har om boligmarkedet ( eller eiendomsmarkedet, som det heter på Oslos beste vest.) Denne stand-upen vet jeg har inspirert også andre komikere senere.
Favorittnumre
Det er drøssevis av gode sketsjer og sanger som kunne ha blitt trukket fram fra revyene på 80-tallet. Noen av dem ligger på you tube. Blant annet "Kråke søker måke." Frøland har skrevet en glitrende sang om tidligere justisminister Inger Louise Valle, spilt av Elsa Lystad, kalt "Hønse-Lovisa" (med referanse til Oskar Bråthen, som Dag Frøland aktet så høyt.) Og hans sårbarhet kommer fram i "Klovnen." Det er kanskje ikke rene spillesketsjer som var Dag Frølands kjennemerke. Men hva gjør vel det, når det meste av det han produserte var outstanding. Avslutningsvis vil jeg trekke fram sangen "Levende lys," som viser at han også kunne overraske i valg av åpningssang til revyene sine. Sangen handler om hans forkjærlighet for Europa - et syn som jeg deler. Han snakket alltid varmt om sine venner, når han ble spurt, sier Andreas Diesen i programmet, og for det meste hyllet han sine kolleger også fra scenekanten (men hadde eksempelvis spark til Dizzie Tunes, og kanskje især deres tekster.) Dag Frøland vil gå inn i historiene som en banebrytende tekstforfatter, glitrende entertainer og en revyteatersjef som fornyet norsk revy på veldig mange måter.
No comments:
Post a Comment