Bulgaria: Hvem har flertall?

Den store vinneren av det bulgarske valget i 2013 var Boris Borisov, lederen for det konservative sentrum-høyre partiet «Borgere for det europeisk utviklede Bulgaria.» Likevel klarte ikke det statsbærende partiet å danne regjering.  

Partiet (GERB) kan også omtales som populistisk og nasjonalistisk, og ble grunnlagt så sent som i desember 2006. Det er derfor ganske oppsiktsvekkende at et såpass nytt parti får så høy oppslutning: 30,5 prosent, en nedgang på 9,2 prosentpoeng siden forrige valg. Det nest største partiet ble «Bulgarsk sosialistparti,» et parti som har eksistert siden 1894 – men som fikk nytt navn på 1990-tallet etter kommunismens kollaps. Sosialistpartiet BSP fikk 26,6 prosents oppslutning, en framgang på 8,9 prosent . Og det ble disse som havnet i koalisjonsregjering. «Borgere for det europeisk utviklede Bulgaria» (GERB) klarte ikke å havne i regjeringskontorene, tross at partiet ble det største partiet.

De neste partiene på listen

«Bevegelsen for rettigheter og friheter» (DPS) kom på tredje plass, og er et liberalt sentrumsparti, med særlig forsvar for muslimske minoritetsinteresser.  Partiet har gjort kommunismen og dets innflytelse til sin hovedmotstander siden opprettelsen av partiet i 1980-årene, da under et annet navn. På tross av kommunistmotstand, har partiet sittet i regjering med kommunistene (i perioden 2005 – 2009), og kan derfor karakteriseres som et maktsøkende parti. Oppslutningen ved valget i 2013 var på 11,3 prosent, en nedgang på 2,7 prosentpoeng siden siste valg. Det fjerde største partiet er «Attack,» som er et ultra-nasjonalistisk populistisk parti på ytterste høyre. Ved valget i 2013 fikk partiet 7,3 prosents oppslutning, en nedgang på 2,3 prosentpoeng siden forrige valg. I likhet med Hellas har derfor også den bulgarske nasjonalforsamlingen fått sitt høyrefløyparti i nasjonalforsamlingen, med ikke ubetydelig oppslutning. Sperregrensen på 4 prosent sørget for at det 3,7 prosent store partiet NSFB, et nasjonalistisk euro-skeptisk parti, ikke ble representert i nasjonal-forsamlingen, i landet som huser 7,4 millioner innbyggere. 

Regjeringen

Det var bulgarske venstrekrefter som klarte å danne den regjering som sitter i dag. Sosialistpartiet BSP regjerer sammen med juniorpartner DPS, det liberale sentrumspartiet «Bevegelsen for rettigheter og friheter.» Det var et spill rundt regjeringsdannelsen. Den 24. mai fikk de konservatives leder «Borgere for det europeisk utviklede Bulgaria» (GERB) mandat til å danne ny regjering, av presidenten i landet.  Det klarte han imidertid ikke, han fikk ikke nok partier med på laget til å danne en flertallsregjering. Presidenten Rosen Plevneliev inviterte så BSP til å etablere en regjering. Og til slutt, etter en del fram-og-tilbake ble det etablert en sentrum-venstre regjering. Det jeg imidertid ikke forstår er at det bulgarske parlamentet har 240 seter. Det skal altså være mulig å dele parlamentet i to nøyaktig like store deler, med 120 taburetter til hver av fløyene. Det er nettopp det som har skjedd denne gang, ved valget i 2013: Sosialistpartiet har 84 representatner, mend det liberale sentrumspartiet og koalisjonspartneren har 36 representanter. Dette blir nettopp 120 representanter. Hvordan de får flertall – med mindre partipisken i de andre partiene er fraværende – er et mysterium.

Camerons høyredreining – et takk og farvel til Liberaldemokratene?

Det har stormet i det Liberaldemokratiske partiet vedrørende deres regjeringsprosjekt som  juniorpartner til de konservative. Er det tid for å bryte ut av koalisjonen?

Jeg mener (t)ja, selv om noen hevder at 75

prosent av partiprogrammet til Liberaldemokratene har blitt gjennomført. I hvert fall synes jeg at partiet bør søke kompaniskap med Labour etter valget i 2015, selv om de inntil valget bør holde begge dører åpne. Nytt valg avholdes i 2015. De konservative og Liberaldemokratene har klart å snu britisk økonomi fra nedtur til opptur. Partileder Nick Clegg hevder at dette nok neppe hadde vært tilfellet uten Liberaldemokratene i regjering. Snuoperasjon-prosjektet er selvsagt ikke ferdigstilt, men med De konservatives høyredreining i det siste, er det helt sikkert at Liberaldemokratene klarer å gjennomføre flere av sine hjertesaker sammen med Labour for øyeblikket, siden partiet i en vekstøkonomi kan tenke mer fordeling, kontra skattelette – i det klassedelte Storbritannia. Tidligere har jeg på denne bloggen argumentert for at regjeringskollaps er en mulig løsning, fordi det dreier seg om hvilken kurs det økonomisk splittede Storbritannia skal styres i retning av. Liberaldemokratene er et sentrum, sentrum-høyreparti – faktisk et ganske radikalt liberalt parti (ut i fra deres tradisjon) i den europeiske konteksten. Oktober-tallene i UK polling-report viser også at Liberaldemokratene av velgertaktiske årsaker kan tjene på å tre ut av regjeringen: UKIP er nå større en Liberaldemokratene. Meningsmålingen i den tidligere nevnte utgivelsen viser følgende tall, som har vært relativt stabile over en periode: Labour 41 prosent, The conservatives 31 prosent, UKIP 12 prosent og Liberaldemokratene 8 prosent. Camerons høyredreining skjer kanskje på selvstendig grunnlag, men styres nok også av en frykt for UKIP, og De konservatives høyredreining kan derfor motiveres av en oppdemming mot UKIP. Høyredreiningen skaper imidlertid problemer for samarbeidspartner Liberaldemokratene. Torryene er stadig mer skeptiske til EU, og det stikker kjepper i hjulene for det EU-vennligsinnede Liberaldemokratene. Dette viser Torryene har større idémessig fellesskap med UKIP. Hva kan Liberaldemokratene se tilbake på etter to år med regjeringssamarbeid med De konservative?

Økonomien snudd fra nedkonjunktur til oppgang

Den største bragden for De konservative/ Liberaldemokratene er at de har klart å bringe optimismen tilbake i britisk økonomi. Slår man opp på BBC sine økonomiske nettsider er det tre ord som går igjen: «Grow, grow, grow.» Ifølge Liberaldemokratene selv ville en regjering av utelukkende De konservative, vært en regjering uten sosial medfølelse. De ville ha kuttet offentlige utgifter så dramatisk at det ville ha gått markert ut over de aller fattigste og mest trengende. Privatiseringen hadde tiltatt, og de «grønne agenda» ville nettopp bare vært en «agenda.» Den grønne agenda oppmuntrer folk til å gjøre mer i hjemmene sine som er energibesparende. Innen neste valg har koallisjonsregjeringen lovet å øke bunnfradraget til 10.000 pund. Neste vår økes bunnfradraget til 8105 pund. Foreløpig har økningen vært på et par tusen pund. Dette hadde nok ikke skjedd i regjering, fordi De konservative er mer opptatt av å kutte skattene for middelklassen, fær eventuelle skattekutt for de svakere. Uten Liberaldemokratene ville den nasjonale helseforsikringen ha blitt privatisert. Liberaldemokratenes likestillingsminister Lynne Featherstone har varslet at det skal bli tilltatt med ekteskap mellom samme kjønn. Uten liberaldemokratene hadde lobbyisme fra banker og storindustri fått mer gjennomslag i regjeringen, mens nå er fokuset mer på små-skala-industriens interesser. Støtte elever økonomisk, som kommer fra lavinntektsfamilier, slik at de kan ta seg råd til utdanning. Dette står riktignok i begge partiers partiprogrammer, men Liberaldemokratene hevder Torryene stjal deres idé – og bør få æren for det, siden de også har vært en pådriver for denne ordningen i regjering. Bekjempelse av barnefattigdom er som kjent et sentralt liberalt politikkområde.  Liberaldemokratene har vært en støttespiller til Cameron og Storbritannias Europa-politikk, der statsministeren har merket press for en mildt sagt mer passivt medlemskap i EU. Økning av skolepenger var ikke i noe av de to koalisjonspartienes programmer, men Liberaldemokratene har åpenbart vært en bremsekloss mot å øke avgiften (Liberaldemokratene frykter sterkt at det de vil bli husket for er å nettopp øke studentavgiften.)    

Liberaldemokratene 2015

Lite tyder imidlertid på at Nick Clegg vurderer å gå ut av koalisjonen, og det noteres grunnet en mann som står meg svært nær politisk. Men noe kryptisk uttaler han på partikonferansen i høst av for Liberaldemokratene handler det om å velge det beste av to onder: « Labour vil vrake gjenoppbyggingen av britisk økonomi. De konservative vil bringe landet i feil retning,» sa Clegg den gang, og fortsatte: Liberaldemokratene kan sluttføre jobben, og bringe utviklingen i en rettferdig retning,» som kanskje er inspirert av den tidligere Labour-lederen Tony Blairs tredje vei? Clegg vil holde mulighetene åpne for begge «fløypartiene» etter valget i 2015 (og det er bra!), men framholder at Liberaldemokratene må få gjennomslag: «Vi er ingens juniorpartner.» Clegg er videre særlig kritiksk til Torryenes Europapolitikk, men mener at Liberaldemokratenes regjeringsdeltakelse er vel verd grunnet Storbritannias (økonomiske) snuoperasjon. Og – det gleder meg personlig – har Liberaldemokratene forbilledlig bremset konservative kutt i arveavgiften (som jeg uforståelig må registrere at andre europeiske liberale partier ikke alltid forfekter).      

Parlamentsvalget 2015

Valget i 2015 blir avgjørende for Liberaldemokratene. Et styre av de konservative/ Liberaldemokratene inntil valget, vil være svært merkelig å ikke gå til nyvalg på. Skal Liberaldemokratene frigjøre seg fra De konservatives høyredreining bør derfor Liberaldemokratene ut av koalisjonen nå, av valgtaktiske årsaker, men ikke minst av hensyn til hvilken samfunnsretning Storbritannia skal føres inn i. Avisen The independent skriver denne uken at Cameron vil møte oppstandelse i eget parti, om han går til valg på fortsatt koalisjon med Liberaldemokratene. Det kan godt være det. Men det er faretruende for De konservative å uttale dette nå, fordi Liberaldemokratene – for å redde stumpene – kan bryte ut av koallisjonen nå – i 2013. De konservaitves høytenkning, utluftig og ikke minst høyredreining er derfor uklokt, dersom også Liberaldemokratene demonstrerer makt- og realpolitikk der kjøttvekta teller. Med regjeringskollaps forsvinner Cameron som statsminister og De konservative som førende regjeringsparti, og erstattes av Labour og Ed Miliband. Dette er mitt råd, om ikke Nick Cleggs.

Østerrikes koalisjonsregjering fortsetter

Det liberale partiets NEOS leder kan smile over et
imponerende valgresultat for det nyetablerte partiet.

Storkoalisjonen av SPØ og ØVP fortsetter i Østerrike.

Koalisjonen har allerede rukket å styre i fem år. Jeg synes det er bra med en rød/blå-regjering, det er mye god liberal politikk som blir utmeislet mellom kompromisser av sosialdemokrater og konservative. Ifølge Reuters driver de blant annet en pro-europeisk sentrumspolitikk.  De to statsbærende partiene i Østerrike partiene går begge tilbake, mens de fire neste partiene på listen går fram. Faktisk er tilbakegangen for de to store partiene såpass markant, at disse to partiene samlet opplever sin dårligste oppslutning på årtier – det verste siden 1945. De to partiene oppnår et ganske knapt flertall – til de to største partiene å være – med 50,9 prosent oppslutning. Det kan derfor stilles spørsmål til hvorvidt regjeringen lenger kan kalles en storkoalisjon, fordi regjeringen ikke er særlig overtallig lenger. Østerrike opplever derfor en fragmentering av partilandskapet.  Gledelig er det at Østerrike nå har fått sitt liberale sentrums, sentrum-høyreparti, hvilket alpelandet ikke hadde forrige gang jeg skrev om Østerrikes politikk. Og som landet heller ikke har hatt i den foregående parlamentsperioden. Noen beskriver valget med det som vanligvis er to gjensidig utelukkende ord: Stabilitet og forandring. Stabilitet fordi regjeringskoalisjonen fortsetter. Forandring fordi småpartiene fosser fram.

Det liberale partiet NEOS

Partiet ble stiftet i 2012, og har siden opprettelsen hatt sin leder i Matthias Strolz. Partiet passerte sperregrensen på 4 %, med en oppslutning på 4,9 prosent . med 9 av 183 seter i nasjonalforsamlingen. Partiet har forsøkt å kapre sentrum-høyre tilhengere, i følge akademikerne Silvia Kritzinger, Michael Lewis-Beck og  Eva Zeglovitz. De har passert sperregrensen som en hestehov, blant fem til-høyre-for-sentrum-partier.

Valgets vinner: FPØ

Valgets vinner er det (ytterliggående) høyrepartiet FPØ. Partiet gikk fram omkring fire prosent, til 21,4 prosents oppslutning. Det er særlig to saker som kjennetegner partiet, i hvert fall hva vekker internasjonal oppsikt: Anti-muslimske holdninger, og en motstand mot at Østerrike skal betale inn til EU for å finansiere livredning til fattigere EU-medlemsland. (Tendensen er altså ikke ulik fra den vi kjenner i Storbritannia for tiden, der innvandringsskepsisismen er på frammarsj og motstanden mot EU – en bølge som foreløpig ser ut til å tjene partiet UKIP.) – Vi er en suksesshistorie, sier FPØs partiformann Heinz-Christian Strache (44), som elsker å pirke i det bestående politiske systemet, fra en anti-establishment-synsvinkel. Overraskende godt gjør også miljøpartiet De grønne det, med 11,4 prosent oppslutning – en solid oppgang siden siste valg. Partiet De grønne er, sammen med sosialdemokratiske SPØ, det eneste venstre-for sentrum partiet, i det som er et markert høyreorientert politisk alpeklima (De grønne har blitt regnet som den sittende regjeringens tredje koalisjonspartner forut for valget, dersom koalisjonen ikke hadde fått flertall). Team Stronach (er dette et rally-lag?) er dannet av den østerriske-canadiske bildel-milliardæren Frank Stronach – og fikk 5,8 prosents oppslutning. Magnaten Frank Stronachs parti deler FPØs EU-skepsis, men har et langt mer positivt syn på innvandring og utlendinger enn FPØ – i landet som ikke har vært spesielt rause i immigrasjonsspørsmålet. Partiet kan derfor kanskje betegnes som et liberalistisk parti, selv om EU-aksen vanskelig lar seg plassere på en høyre/ venstre-akse. Kjekt er det at det ytterliggående høyrepartiet BZØ er ute av landets lovgivende forsamling, som helt sikkert har tapt stort til Team Stronach.   

Den blokkoverskridende koalisjonen

De to statsbærende partiene har ikke klart å enes eller gjennomføre store strukturelle reformer. Dette er dumt for Østerrike, siden nasjonalstaten har et segmentert Lager- og proporz-system jeg har skrevet mye om tidligere. De to store klassiske østeriske konfliktlinjene: Religion og sosial klasse, deler fortsatt Østerisk politikk, i hvert fall for de to store partiene. Høyere sosiale lag stemmer konservativt, mens lavere sosiale lag stemmer sosialdemokratisk. Religiøse stemmer konservativt, sekulære stemmer sosialdemokratisk. Hva gjelder andre store politikkområder, som skatt, skole og andre sektorer, er det stor uenighet mellom partiene.  Kritikerne mener de to partiene ikke har gode nok reformer, for å sikre levestandaren til innbyggerne i det 8,4 millioner store landet, ifølge Reuters. Tilhengerne av koalisjonen er overrasket over at tilslutningen om partiene ikke er større, siden arbeidsledigheten er blant EUs laveste, og veksten er godt over gjennomsnittet i det europeiske fellesskapet. Imidlertid har korrupsjonsskandaler blant etablert politikere rokket ved folks tillitt til de etablerte, hvilket kan bidra til å forklare samarbeidspartienes elektoratsmessige nedgang. – Vi skal åpne opp for mer marked, for å skape økonomisk vekst, uttalte ØVP-leder og utenriksminister Michael Spindelegger programaktig, valgnatten. Rikskansler Werner Faymanns (SPØ) har invitert Spindelegger og det sosial-konservative partiet ØVP til regjeringsforhandlinger, for å sikre at sentrumspolitikk blir videreført i skiheisnasjonen. Men Spindelegger og ØVP har ikke akkurat slått opp armene til SPØ, siden de nok kjenner presset fra flere ytterste høyrepartier. Det blir nok likevel en ny mellomstor-koalisjon.