Camerons høyredreining – et takk og farvel til Liberaldemokratene?

Det har stormet i det Liberaldemokratiske partiet vedrørende deres regjeringsprosjekt som  juniorpartner til de konservative. Er det tid for å bryte ut av koalisjonen?

Jeg mener (t)ja, selv om noen hevder at 75

prosent av partiprogrammet til Liberaldemokratene har blitt gjennomført. I hvert fall synes jeg at partiet bør søke kompaniskap med Labour etter valget i 2015, selv om de inntil valget bør holde begge dører åpne. Nytt valg avholdes i 2015. De konservative og Liberaldemokratene har klart å snu britisk økonomi fra nedtur til opptur. Partileder Nick Clegg hevder at dette nok neppe hadde vært tilfellet uten Liberaldemokratene i regjering. Snuoperasjon-prosjektet er selvsagt ikke ferdigstilt, men med De konservatives høyredreining i det siste, er det helt sikkert at Liberaldemokratene klarer å gjennomføre flere av sine hjertesaker sammen med Labour for øyeblikket, siden partiet i en vekstøkonomi kan tenke mer fordeling, kontra skattelette – i det klassedelte Storbritannia. Tidligere har jeg på denne bloggen argumentert for at regjeringskollaps er en mulig løsning, fordi det dreier seg om hvilken kurs det økonomisk splittede Storbritannia skal styres i retning av. Liberaldemokratene er et sentrum, sentrum-høyreparti – faktisk et ganske radikalt liberalt parti (ut i fra deres tradisjon) i den europeiske konteksten. Oktober-tallene i UK polling-report viser også at Liberaldemokratene av velgertaktiske årsaker kan tjene på å tre ut av regjeringen: UKIP er nå større en Liberaldemokratene. Meningsmålingen i den tidligere nevnte utgivelsen viser følgende tall, som har vært relativt stabile over en periode: Labour 41 prosent, The conservatives 31 prosent, UKIP 12 prosent og Liberaldemokratene 8 prosent. Camerons høyredreining skjer kanskje på selvstendig grunnlag, men styres nok også av en frykt for UKIP, og De konservatives høyredreining kan derfor motiveres av en oppdemming mot UKIP. Høyredreiningen skaper imidlertid problemer for samarbeidspartner Liberaldemokratene. Torryene er stadig mer skeptiske til EU, og det stikker kjepper i hjulene for det EU-vennligsinnede Liberaldemokratene. Dette viser Torryene har større idémessig fellesskap med UKIP. Hva kan Liberaldemokratene se tilbake på etter to år med regjeringssamarbeid med De konservative?

Økonomien snudd fra nedkonjunktur til oppgang

Den største bragden for De konservative/ Liberaldemokratene er at de har klart å bringe optimismen tilbake i britisk økonomi. Slår man opp på BBC sine økonomiske nettsider er det tre ord som går igjen: «Grow, grow, grow.» Ifølge Liberaldemokratene selv ville en regjering av utelukkende De konservative, vært en regjering uten sosial medfølelse. De ville ha kuttet offentlige utgifter så dramatisk at det ville ha gått markert ut over de aller fattigste og mest trengende. Privatiseringen hadde tiltatt, og de «grønne agenda» ville nettopp bare vært en «agenda.» Den grønne agenda oppmuntrer folk til å gjøre mer i hjemmene sine som er energibesparende. Innen neste valg har koallisjonsregjeringen lovet å øke bunnfradraget til 10.000 pund. Neste vår økes bunnfradraget til 8105 pund. Foreløpig har økningen vært på et par tusen pund. Dette hadde nok ikke skjedd i regjering, fordi De konservative er mer opptatt av å kutte skattene for middelklassen, fær eventuelle skattekutt for de svakere. Uten Liberaldemokratene ville den nasjonale helseforsikringen ha blitt privatisert. Liberaldemokratenes likestillingsminister Lynne Featherstone har varslet at det skal bli tilltatt med ekteskap mellom samme kjønn. Uten liberaldemokratene hadde lobbyisme fra banker og storindustri fått mer gjennomslag i regjeringen, mens nå er fokuset mer på små-skala-industriens interesser. Støtte elever økonomisk, som kommer fra lavinntektsfamilier, slik at de kan ta seg råd til utdanning. Dette står riktignok i begge partiers partiprogrammer, men Liberaldemokratene hevder Torryene stjal deres idé – og bør få æren for det, siden de også har vært en pådriver for denne ordningen i regjering. Bekjempelse av barnefattigdom er som kjent et sentralt liberalt politikkområde.  Liberaldemokratene har vært en støttespiller til Cameron og Storbritannias Europa-politikk, der statsministeren har merket press for en mildt sagt mer passivt medlemskap i EU. Økning av skolepenger var ikke i noe av de to koalisjonspartienes programmer, men Liberaldemokratene har åpenbart vært en bremsekloss mot å øke avgiften (Liberaldemokratene frykter sterkt at det de vil bli husket for er å nettopp øke studentavgiften.)    

Liberaldemokratene 2015

Lite tyder imidlertid på at Nick Clegg vurderer å gå ut av koalisjonen, og det noteres grunnet en mann som står meg svært nær politisk. Men noe kryptisk uttaler han på partikonferansen i høst av for Liberaldemokratene handler det om å velge det beste av to onder: « Labour vil vrake gjenoppbyggingen av britisk økonomi. De konservative vil bringe landet i feil retning,» sa Clegg den gang, og fortsatte: Liberaldemokratene kan sluttføre jobben, og bringe utviklingen i en rettferdig retning,» som kanskje er inspirert av den tidligere Labour-lederen Tony Blairs tredje vei? Clegg vil holde mulighetene åpne for begge «fløypartiene» etter valget i 2015 (og det er bra!), men framholder at Liberaldemokratene må få gjennomslag: «Vi er ingens juniorpartner.» Clegg er videre særlig kritiksk til Torryenes Europapolitikk, men mener at Liberaldemokratenes regjeringsdeltakelse er vel verd grunnet Storbritannias (økonomiske) snuoperasjon. Og – det gleder meg personlig – har Liberaldemokratene forbilledlig bremset konservative kutt i arveavgiften (som jeg uforståelig må registrere at andre europeiske liberale partier ikke alltid forfekter).      

Parlamentsvalget 2015

Valget i 2015 blir avgjørende for Liberaldemokratene. Et styre av de konservative/ Liberaldemokratene inntil valget, vil være svært merkelig å ikke gå til nyvalg på. Skal Liberaldemokratene frigjøre seg fra De konservatives høyredreining bør derfor Liberaldemokratene ut av koalisjonen nå, av valgtaktiske årsaker, men ikke minst av hensyn til hvilken samfunnsretning Storbritannia skal føres inn i. Avisen The independent skriver denne uken at Cameron vil møte oppstandelse i eget parti, om han går til valg på fortsatt koalisjon med Liberaldemokratene. Det kan godt være det. Men det er faretruende for De konservative å uttale dette nå, fordi Liberaldemokratene – for å redde stumpene – kan bryte ut av koallisjonen nå – i 2013. De konservaitves høytenkning, utluftig og ikke minst høyredreining er derfor uklokt, dersom også Liberaldemokratene demonstrerer makt- og realpolitikk der kjøttvekta teller. Med regjeringskollaps forsvinner Cameron som statsminister og De konservative som førende regjeringsparti, og erstattes av Labour og Ed Miliband. Dette er mitt råd, om ikke Nick Cleggs.