Smørsang

Den fløyelsmyke stemmen er ment å behage, men har paradoksalt nok forarget enda mer. 

Hva er en Crooner? På norsk; smørsanger. Crooning er en sangstil som kjennetegnes av synging av populære sanger med en myk, og i begynnelsen sentimental stemmebruk. Etter hvert ble smørsangen brukt om både tunge og lystige sanger, men der fellesnevneren nettopp var selve stemmebruken: Man skulle synge nært mikrofonen, slik at lytteren oppfattet budskapet som av nesten privat karakter. En Crooner er oftest en mann som synger balladesanger. Den norske betegnelsen smørsanger brukes gjerne i nedsettende ordelag, for menn er vel ikke ballademakere? Smørsangen uttrykker vel heller ikke alltid kjerneverdiene i det maskuline, men det var vel heller kanskje ikke stemmen til Marlon Brando? Men man skal ikke snakke nedsettende om smørsangere: Sangstilen krever en sterk og fleksibel kontroll på stemmebåndene, og det krever samme romlighet i stemmen, som en operasanger bør ha. Vel er stemmene mykere og lavere enn andre sangstiler, men det betyr slett ikke at alle klarer å synge slik. Og pusten er avgjørende for god smørsang: den skal ikke høres. Ordet ”Crooning” betyr egentlig ”nynning.” Som en godnatta-sang skal ikke teksten være opprivende eller kontroversiell, men det musikalske uttrykket skal i alle tilfeller bevege lytteren.  Storhetstiden for smørsangeren regnes for perioden 1920 – 1950 årene. Crooning ble imidlertid brukt som betegnelse før dette. Sent i det 19.århundre fikk nemlig smørsangen såkalte rasemessige overtoner; det var en mørkhudet person som sang godnatta-sanger til barn, som for det aller meste var hvite i huden. På 1920-tallet fikk imidlertid crooning-betegnelsen en annen betydning, da handlet det om – på grunn av radioens framvekst – å synge mykt og direkte inn i mikrofonen. Blant de første som utnyttet denne teknikken, finner man en kvinne ved navn Vaughn de Leath (1900 – 1943) – som oftest bare ble akkopagnemert av en Ukulele. Hun ble ledende vokalist i gruppen «The voice of Firestone» i 1928, et NBC-program, som fra og med 1930-tallet viet henne 15 minutter med musikalske innslag i programmet. På grunn av hennes varsomme stemmebruk ble hun raskt alles venninne i høytaleren.    

Radio: Det var takket være radioapparatet at smørsyngingen blomstret, særlig i mellomkrigsårene. Apparatet var som skapt for en myk, sensitiv lyd. Nå behøvde sangen ikke lenger formidles til de bakerste radene i en teatersal – og man kunne nå fokusere på følelser og nyanser – ikke volum, og kraft bak stemmen. Det nye mediet var som skapt for dem som ville være nær mikrofonen, og derav lytteren. Croonerne dominerte raskt plateindustrien, og ble raskt superstjerner i krystallapparatet: Cliff Edwards (bedre kjent som «ukulele Ike»), Art Gillham («Den viskende pianist»), Little Jack Little («den vennlige stemmen fra Cornfields), «Hviskende Jack Smith» (Den hviskende barytonen») og Joe White («Sølvmaske-tenoren») ble populære på slutten av 1920-tallet/ begynnelsen av 1930-tallet. Kanskje var den mest populære gruppen Gene Austins. De tre mest anerkjente navnene fra 1930-tallet er imidlertid Rudi Vallee, Ross Columbo og Bing Crosby. Alle smørsangere sang om kjærlighet og romantikk. Og etter hvert ble det også det folk ville høre. ved tidlig 1930-tallet var 2/3 av radioshowene musikkbasert. Ved slutten av årtiet bestod musikkprogrammer fortsatt for 57 prosent av sendeflaten. Det som imidlertid gjorde at smørsangen ble populær, var at populærmusikken stod for en stadig større andel av låtvalget – til fortrengelse for klassisk musikk, operetter, etnisk- og regional musikk. I 1939 stod populærmusikken for 75 prosent av låtvalget. Stadig oftere var hiten eller schlageren å høre i eteren.   

Røtter og eksempler: Ordet stammer nok fra skotsk språk. Smørsangens røtter finnes i den italienske opera-tradisjonen Bel Canto, men man kan også hevde at smørsangen henter sin inspirasjon fra jazzen. Forskjellen mellom Crooning og Opera ligger særlig i at Croonerne ikke vektlegger det samme volumet som påkreves i Opera-sjangeren. Crooneren vektlegger jazzens frasering. Blues, dixieland-jazz og hawaii-toner har også vært framtredende elementer innenfor sjangeren, og innslag av country, der kanskje Bjøro Haaland er det norske eksempelet, gjerne ispes crooning. Det er vel kanskje de mange sjanger-blandingene som gjør at smørsangen best kan beskrives som underholdningsmusikk? Kjente internasjonale croonere er Bing Crosby, Dean Martin, Frank Sinatra, Dick Powell, Nat King Cole, Andy Williams, bobby Darin og Jimmy Durante.  I Norge var Einar Rose en smørsanger, helt til plateomslaget avslørte han som ganske omfangsrik. Ellers kan kongerike skilte med smørsangere som Jens Book-Jensen og siddisene Jan Høiland og Hans Petter Hansen.