Hello good morning happy day!

Har aldri hatt noe sans for persondyrkelse. Har funnet stor glede i å forstå personer, og finne karaktertrekk som er forbilledlige, og som vi kan trekke ut som idealer. Men jeg kan godt følge litt i Roger Whittakers fotspor, i et par minutter.

Hello good morning happy day                                                                     

Flott låt! 

The sun is creeping around my window
Hello good morning happy day
I got to get my head up off my pillow

I dreamed that I was walking down this highway
A crowd of folks seemed to be be walking my way
Well I wouldn' call It walking more like swaying
And one and all the folks seemed to be saying

Hello good morning happy day
The sun is creeping around my window
Hello good morning happy day
I got to get my head up off my pillow

When I'm in bed I do the darndest dreaming
One night I dreamed about a fellow screaming
Planes, bombs something he called war
But no one seemed to listen anymore

Hello good morning happy day
The sun is creeping around my window
Hello good morning happy day
I got to get my head up off my pillow

Hello, hello, hello happy day

Hello good morning happy day
The sun is creeping around my window
Hello good morning happy day
I got to get my head up off my pillow

Hello good morning happy day
The sun is creeping around my window
Hello good morning happy day
I got to get my head up off my pillow

Voks opp! Respekter andres egenart, og gjenfinn din egen

Ønsker å ta vare på ting, som gjorde meg til den jeg har blitt.  

Det første er filmen ”Pirate patrol,” som var en av mine yndlingsfilmer som barn. Det er egentlig en tullete film, med slåsskamper og den slags. Har aldri likt action-komedier, har aldri forstått konseptet fleipet blanding av fysisk hardaball og komiske sleivspark. Det minner meg om dagens verbale ytringer, som tidvis er radbrekking av sinn og sjel – uten noen form for aktverdighet. Glad er jeg derfor for at jeg gjorde meg ferdig med”Pirate Patrol,” selv om jeg har den i hylla. Men en ting synes jeg fortsatt er flott med filmen, han kjemper mot nedbrytende krefter – her pirater. Han er en asiatisk firgjøringshelt, som nedkjemper sjørøversk styggedom, holdninger som samfunnet ikke vil ha, eksempelvis stjeling, uredelighet, og de som vil frarøve mennesker et fritt liv. Personlig lekte ellers i trær – og gjorde slik småunger gjorde i gamle dager. Det var en barndom fylt med det en barndom skal innehold, blant annet venner og omtanke. Hadde nok kamerater, men ikke for mange. Tror at vennskapene mellom ikke altfor mange andre unger, skapte verdier som lojalitet oss i mellom. Kanskje har vi tapt noe i vår tid med for flyktige bekjentskaper? Skal alt bare være ”fra vugge til gnav,” fra det ene til det andre, 24 timer i døgnet? Selvsagt er det utfordringer knyttet til lojalitet, f. eks individualitet. Men et viktig spørsmål er hvem man skal være lojal mot, og da mener jeg at det riktige er å være lojale mot sunne, humanistiske verdier og prinsipper.  

Det andre er playmo. Var playmo-entusiast som liten. Å bygge byer. Det minner meg igjen om at jeg likte å tegne personer, selv om jeg ikke var særlig flink til det -  og beskrive disse personene i en sparsonnelig tekst ved siden av. Kanskje setter vi ekstra pris på mennesker som best beskrives sparsommelig?

Det tredje jeg kan trekke fram er ”Bonnie Tylor Greatest hits,” der en av de første kjærlighetssangene jeg likte var ”Totaly eclipse of the heart” – for hjertet kan splintres, knuses – av ulike strømdrag. Det var imidlertid ikke den første kjærlighetssangen jeg likte, det var Jahn Teigens ”Du er det vakraste som finns.” Den var på en kassett, som inneholdt  sanger og sketsjer, og husker at sangen ”Hand in Hand” var på samme utgivelse – fra OL i Seoul. Kjekt å sammenblande sketsjer og sanger, for vi er vel helstøpte mennesker? Den kassetten lånte jeg av (og leverte tilbake) til en kamerat på den tiden. Sa nok neppe at det var på grunn av førstnevnte klissesang jeg ville låne kassetten – heller på grunn av OL-hymnen?

 Men har sans for Jahn Teigen;

”Jeg har ofte gått og tenkt på
hva det var jeg gjorde galt
tenkt på alt jeg ikke fikk fortalt
Det er så mye jeg ville si deg
det er så mye jeg skulle ha gjort
Men tida gikk så alt for for”

Tror vi må gjenfinne vår egenart i vår tid, og dit er det et stykke å gå. I tillegg må man respektere andres egenart – og jeg legger i utgangspunktet et positivt menneskesyn til grunn. Da kan det av å til være grunn til å la være å ytre noe du kanskje ikke i ettertid kan stå helt ut inne for? Men disse gjenstandene får jeg vel stå for, og er et ankerfeste som kan si noe om hvem jeg er i møtet med verden. Ikke frarøv andre sin identitet, og jeg legger et positivt menneskesyn til grunn. Vi må bygge et samfunn på mangfold - og humanitet.  

Vennskap

Et flott ord.     

Flott låt! 

Individer kan skape sterke fellesskap, og sterke fellesskap kan skape individer. Jeg er skeptisk til gjenger – det har jeg alltid vært, samtidig som jeg har satt pris på nære fellesskap. Problemet med gjenger er at det lett kan oppstå konformitet, og en holdning som er i utakt med virkeligheten. Samtidig kan det ha en tendens til at folk går hverandre på nervene. Ordet vennskap er imidlertid fint, fordi det utgjøres av et ord som er bøyd i substantiv ubestemt form entall. Gode fellesskap synes jeg bygger på toleranse, grensesetting, åpenhet, integritet og raushet, blant annet. 

“The obvious child”

En flott låt av Paul Simon, er denne – der trommene i lydkulissene reflekter en form for individuelt samhold – og hele lydbilde utviser en respekt for ulike musikalske uttrykk.  Fremtredende er ordet obvious child som viser ethvert menneskets egenverdi, og det er først og fremst stemningen i sangen som jeg synes beskriver vennskap på en god måte - det er noe verdig over det. For vi har alle barnet i oss. Skal jeg beskrive en god kamerat med ett ord, vil jeg velge det norske ordet real. 

I'm accustomed to a smooth ride
Or maybe I'm a dog who's lost its bite
I don't expect to be treated like a fool no more
I don't expect to sleep through the night
Some people say a lie's a lie's a lie
But I say why
Why deny the obvious child?
Why deny the obvious child?

And in remembering a road sign
I am remembering a girl when I was young
And we said, these songs are true
These days are ours
These tears are free
And hey
The cross is in the ballpark
The cross is in the ballpark

We had a lot of fun
We had a lot of money
We had a little son and we thought we'd call him Sonny
Sonny gets married and moves away
Sonny has a baby and bills to pay
Sonny gets sunnier
Day by day by day by day

I've been waking up at sunrise
I've been following the light across my room
I watch the night receive the room of my day
Some people say the sky is just the sky
But I say
Why deny the obvious child?
Why deny the obvious child?

Sonny sits by his window and thinks to himself
How it's strange that some rooms are like cages
Sonny's yearbook from high school
Is down from the shelf
And he idly thumbs through the pages
Some have died
Some have fled from themselves
Or struggled from here to get there
Sonny wanders beyond his interior walls
Runs his hand through his thinning brown hair

Well I'm accustomed to a smoother ride
Maybe I'm a dog that's lost his bite
I don't expect to be treated like a fool no more
I don't expect to sleep all night
Some people say a lie is just a lie
But I say the cross is in the ballpark
Why deny the obvious child?

Haydn har det beste klassiske soundet

Flott låt! 

Han skulle vært produsent.    

Virtuosen var ikke den største melodimakeren, til det ligger nok både Bach og Mozart et hestehode foran. Men det er noe med lydbildet – som treffer sjelen gjenkjenbart. Det er lett fiolinspill og fløyter som preger verkene, i intens samspill, på sitt beste. Det er noe lyst og nysgjerrig over musikken – jeg som ellers ikke har særlig sans for nyttårskonserten fra Wien, fordi det blir for stivt, må likevel medgi at Haydn er dyktig – og åpenbart en av de mest innovative wienerklassisistene. Man kan nesten høre av musikken at han inspirerte både Mozart og Beethoven. Jeg opplever Haydn med kontrastfullte overganger mellom det lyse og det mektige, der Mozart nok hentet inspirasjon fra det første, Beethoven fra det andre.

Av flotte verker, kan jeg trekke fram ”Le Matin” – som beskriver det lekende og utforskende mennesket på en gode måte. Det er en usedvanlig virtuositet i verket, som skiller seg fra wienerklassisistenes langt mer rigide og finslige tilnærming. Le Matin betyr morgen, så dette verket likner en soloppgang, som kvikner et hus – en fin måte å starte dagen på.