Voks opp! Respekter andres egenart, og gjenfinn din egen

Ønsker å ta vare på ting, som gjorde meg til den jeg har blitt.  

Det første er filmen ”Pirate patrol,” som var en av mine yndlingsfilmer som barn. Det er egentlig en tullete film, med slåsskamper og den slags. Har aldri likt action-komedier, har aldri forstått konseptet fleipet blanding av fysisk hardaball og komiske sleivspark. Det minner meg om dagens verbale ytringer, som tidvis er radbrekking av sinn og sjel – uten noen form for aktverdighet. Glad er jeg derfor for at jeg gjorde meg ferdig med”Pirate Patrol,” selv om jeg har den i hylla. Men en ting synes jeg fortsatt er flott med filmen, han kjemper mot nedbrytende krefter – her pirater. Han er en asiatisk firgjøringshelt, som nedkjemper sjørøversk styggedom, holdninger som samfunnet ikke vil ha, eksempelvis stjeling, uredelighet, og de som vil frarøve mennesker et fritt liv. Personlig lekte ellers i trær – og gjorde slik småunger gjorde i gamle dager. Det var en barndom fylt med det en barndom skal innehold, blant annet venner og omtanke. Hadde nok kamerater, men ikke for mange. Tror at vennskapene mellom ikke altfor mange andre unger, skapte verdier som lojalitet oss i mellom. Kanskje har vi tapt noe i vår tid med for flyktige bekjentskaper? Skal alt bare være ”fra vugge til gnav,” fra det ene til det andre, 24 timer i døgnet? Selvsagt er det utfordringer knyttet til lojalitet, f. eks individualitet. Men et viktig spørsmål er hvem man skal være lojal mot, og da mener jeg at det riktige er å være lojale mot sunne, humanistiske verdier og prinsipper.  

Det andre er playmo. Var playmo-entusiast som liten. Å bygge byer. Det minner meg igjen om at jeg likte å tegne personer, selv om jeg ikke var særlig flink til det -  og beskrive disse personene i en sparsonnelig tekst ved siden av. Kanskje setter vi ekstra pris på mennesker som best beskrives sparsommelig?

Det tredje jeg kan trekke fram er ”Bonnie Tylor Greatest hits,” der en av de første kjærlighetssangene jeg likte var ”Totaly eclipse of the heart” – for hjertet kan splintres, knuses – av ulike strømdrag. Det var imidlertid ikke den første kjærlighetssangen jeg likte, det var Jahn Teigens ”Du er det vakraste som finns.” Den var på en kassett, som inneholdt  sanger og sketsjer, og husker at sangen ”Hand in Hand” var på samme utgivelse – fra OL i Seoul. Kjekt å sammenblande sketsjer og sanger, for vi er vel helstøpte mennesker? Den kassetten lånte jeg av (og leverte tilbake) til en kamerat på den tiden. Sa nok neppe at det var på grunn av førstnevnte klissesang jeg ville låne kassetten – heller på grunn av OL-hymnen?

 Men har sans for Jahn Teigen;

”Jeg har ofte gått og tenkt på
hva det var jeg gjorde galt
tenkt på alt jeg ikke fikk fortalt
Det er så mye jeg ville si deg
det er så mye jeg skulle ha gjort
Men tida gikk så alt for for”

Tror vi må gjenfinne vår egenart i vår tid, og dit er det et stykke å gå. I tillegg må man respektere andres egenart – og jeg legger i utgangspunktet et positivt menneskesyn til grunn. Da kan det av å til være grunn til å la være å ytre noe du kanskje ikke i ettertid kan stå helt ut inne for? Men disse gjenstandene får jeg vel stå for, og er et ankerfeste som kan si noe om hvem jeg er i møtet med verden. Ikke frarøv andre sin identitet, og jeg legger et positivt menneskesyn til grunn. Vi må bygge et samfunn på mangfold - og humanitet.