Søren Kierkegaard

Han regnes som eksistensialismens far. 

Ja, hvorfor lever vi? Det er grunnlaget for Søren Kierkegaards skriverier. Er forfatterskapet diktning eller tenkning? Det gir ikke Kierkegaard selv noe fullgodt svar på (Jor 1985:21), men det er grunn til å tro at det er en viss avstand mellom Kirkegaard selv, og det han skrev. Desto mer interessant er det å se på Kierkegaards liv og tanker. Hans forhold til en dame som heter Regine utelates i denne gjennomgangen. Det bør likevel nevnes at han hadde dyp kjærlighet til henne, som forfulgte han hele livet. Dette er heller ingen dyptpløyende gjennomgang av hans filosofi, snarere heller en smaksprøve. Derfor utelates også en del verker i gjennomgangen. Forfatterskapet er så rikt og innfløkt – derfor blir en gjerne aldri ferdig med Søren Kierkegaard (Jor 1985:7). Derfor er det ambisiøst å skulle skrive om han i et blogginnlegg. Foruten filosof, var han dikter, psykolog og teolog, på én gang (Jor 1985:8). Men i bunn for alt lå kanskje troen - ifølge Fløistad står Kierkegaard sammen med andre filosofer i tanken om av kristendommens menneskeforståelse er det eneste som gir mennesket integritet og identitet (Fløistad 1983: 143) Det sies gjerne at ingenting er tilfeldig hos Kierkegaard (Jor 1985:10). Mens Henrik Ibsen nøyde seg med å stille spørsmålene, søkte Kierkegaard etter svarene (Jor 1985:11) Han søkte det eksistensielle, det enkelte (Theistl 1995: 180). Han søkte hele livet mot å bli en god kristen (Jor 1985:13). Det kan være vanskelig å få has på Kierkegaard, og dertil vanskelig å kategorisere (Jor 1985:16). Han kalles derfor tidvis både det ene og det andre. Han går ikke av veien for å kritisere statskirken som en åndelig suppestasjon (Jor 1985:17) – og er generelt kritisk til Danmarks åndelige tilstand i 1840-årene. Han er kritisk til den institusjonaliserte kristendom, i form av statskirken, der også Grundtvig får gjennomgå (snl; Søren Kierkegaard) Forfatterskapet sprang ikke bare ut av hans eget liv, men forfatterskapet formet også hans skrivegjerning (Jor 1985:20). Han brukte bilder, allegorier, metaforer og symboler for å nå fram (Jor 1985:21). Han er imidlertid kanskje ikke så vanskelig som et ryktet vil ha han til? Det var først og fremst det fellesmenneskelige, det allmenne ved det å være menneske, som opptok Kierkegaard (Theistl 1995:13).

Kierkegaards kjennemerke

Et særtrekk ved Kierkegaard skriving er at han benytter seg av pseudonymer. Det vil si at han gjennom bøkene snakker gjennom rollefigurer, og det er derfor vanskelig å tilskrive om dette er tankene til Kierkegaard som han står inne for, eller om det kun skal tilskrives rollefigurer. Han er derfor ikke langt unna å være en dramatiker. Denne gjennomgangen utelater rollefigurenes snakk, og av det lille som blir gjengitt går jeg ut i fra er Kierkegaards tanker og mening. Men det er et fint triks for å tiltrekke seg leseren, man kan på sett og vis velge hvem i verkene man holder med, hvem av de som snakker man kjenner seg mest igjen i.

Kierkegaard som barn

Mellom alderen 6 til 21 år dør i alt fem søsken, og Sørens mor, så det Kierkegaardske hjem kan omtales som dødens forpost (Svendsen 1962:288). Søren Kirkegaard (1813 – 1855) var likevel som barn ofte fleipete, med kvikke replikker (Theistl 1995:10), kanskje for å fortrenge noe av de dystre omgivelsene? Han var liten og spinkel, men med et kvikt hode (Theistl 1995:10). Han skaffet seg også kunnskap og dannelse (Theistl 1995:11). Han hadde visstnok en usedvanlig omsorgsfull og kjærlig mor (Theistl 1995:30). Paulus Svendsen sier at han nesten aldri nevnte moren, men at det var faren han ”skylder meest av Alt” (Svendsen 1962:288). Faren var komplisert, streng og mørk, morens rake motsetning (Theistl 1995:32). Faren hadde valgt et liv uten fast virke, hvilket betydde mye tid ti religiøse skrifter og grublerier, hvilket noe gav han stor grad av samvittighetskvaler (Theistl 1995:33). Dette kunne han gjøre fordi han solgte sin forretning i København før århundreskiftet (Svendsen 1962:288). Sørens far hadde også hadde arvet en formue fra sin onkel, en forretningsmann, som bidrog at faren kunne leve et svært stillfarent liv. (Theistl 1995:28). Han ble derfor også med årene ganske så intellektuell (Theistl 1995:36), noe som nok kom sønnene til gode? Hjemmet var ellers preget av renslighet og sparsommelighet (Theistl 1995:33). Den strenge Gud og dystre kristendom ble tidlig hverdagskost for Søren (Theistl 1995:33; Svendsen 1962:288).Faren stimulerte både deres tankevirksomhet og fantasi (Theistl 1995:35), tross sin strenghet. En blanding av opphøyd farsfigur og på likefot med barna (Theistl 1995:35).  Han lå ikke på gulvet med snurrebasser og lekeapparater, men framelsket deres forestillingsevne (Theistl 1995:37), der man kanskje ikke kunne kreve at han lå på alle fire, med 56 års aldersforskjell overfor Søren. Med få ord kunne faren trylle fram de mest fantasifulle stemninger (Theistl 1995:37). Farens ordkunstneri gjorde nok at Søren raskt lærte seg å slå om seg med vittigheter og skøyertreker (Theisstl 1995: 39). Fleip og ironi brukte Søren kanskje for å holde en viss avstand til omverdenen? (Theistl 1995:43). Men framfor alt tilrettela faren for det som senere skulle være en viltvoksende intelligens?

”Det å ikke ha noen mening, er også et valg, for hvis ikke man har noen mening, gir man andres meninger større spillerom”

                                                                                                     

                                                                                                                Søren Kirkegaard

Kierkegaard på skolebenken

Han leste lekser, og var for det mest rolig. Egentlig var det en kar man aldri ble helt klok på (Theistl 1995:40). Han var full av motsetninger; spøkefull, men tungsindig, blant annet (Theistl 1995:41). Han var tidlig en mester i latin (Theistl 1995:42). Språkfagene (dansk, gresk og fransk), foruten historie, fikk han toppkarakter i (Theistl 1995: 46).

Den unge Kierkegaard

Han avtjente aldri noen militærtjeneste, men ble skrevet inn på det teologiske fakultet i stedet (Jor 1985:31), som sin eldre bror – av i alt syv barn. Søren Kierkegaard kunne nå konsentrere seg om de boklige slagene. På grunn av hans fars oppdragelse var teologistudium nært sagt en selvfølge (Theistl 1995:47). Han gikk i lære hos den senere biskop Martensen – men forholdet dem i mellom var langt fra godt (Jor 1985:31). Kampen stod mellom ”sofisten” Kierkegaard og ”retorikeren” Martensen (Jor 1985.31). Flere tankestrømmer fattet Kierkegaard interesse for i denne perioden (Jor 1985:31). Han leste Shakespeare, Heine, Hegel og Gothe, i forsømte studiene i sin fordypende lesing (Jor 1985:32). Teologien alene var ikke tilstrekkelig for å tilfredsstille Sørens vitebegjærlige ungsinn, og han leste derfor mye filosofi og var aktiv i studentforeningen (Theistl 1995:47). Dansk filosofi stod i overgangen mellom romantikk og rasjonalitet på den tiden (Theistl 1995:48) – men særlig etter Hegels død i 1831 var romantikken sterkt avtakende (Theistl 1995:221). Han var svært opptatt av musikk, særlig Mozart (Jor 1985:33). Han levde et ganske utsvevende liv i denne perioden, i begynnelsen av 20-årene (Jor 1985:33; Theistl 1995:63). Han skrev dagbok, som også regnes som en inngangsport til å forstå hans mer offisielle arbeider (Jor 1985:34).  Her tok han gjerne et oppgjør med pietismen, som hadde fulgt han siden hans barndom (Jor 1985:34).Særlig begynnelsen av studietiden var noen frigjørende år for den unge Søren Kierkegaard (Svendsen 1962:288). I 1834 begynner han nemlig å tvile virkelig på sin kristne tro, og livets mening, forholdet til faren og studiene (Theistl 1995:59). Dette økte i takt med studiet, det sies gjerne at den som har skarpe øyne ser også murens sprekker (Theistl 1995:59). Han overeier å slutte med teologien, og heller studere jus (Jor 1985:36). En annen løsning var å kaste seg over naturvitenskapen (Theistl 1985:61). Heller ikke skuespiller var uaktuelt for Kierkegaard (Jor 1985:36; Theistl 1995:64), Det kongelige Teater ble tidvis Kierkegaards annet hjem (Theistl 1995:63). Jesus og Paulus har tidvis ferierende i Kierkegaards univers (Theistl 1995:65). Etter nærstående dødsfall, blant annet professor Møller, tilbakevender han til kristen tro (Theistl 1995:72).

                                                              ”Troen er den høyeste lidenskap i et menneske”

                                                                                                                             

                                                                                                            Søren Kierkegaard.

Han fortsatte de teologiske studier, blant annet på grunn av trusler fra faren om å gjøre han arveløs hvis ikke (Jor 1985:36). De siste to årene kaster han seg over studiene med liv og lyst, og får gode resultater (Jor 1985:38). Han fullfører teologisk embetseksamen, og tar en magisteravhandling i filosofi, som egentlig er en doktorgrads-avhandling, om ironi (Jor 1985:39) (broren valgte å skrive om løgn, Theistl 1995:97).Kanskje ikke uventet at Kierkegaard skrev om ironi, da han hadde vært ironiker fra barnsben av? Innfallsvinkelen var Sokrates og det som ble ansett som hans arbeider, da Sokrates regnes for den person som brakte ironien til verden (Theistl 1995:100). Kierkegaard er kritisk til Sokrates ironibruk, og da må han i hvert fall være kritisk til Hegel? Ironien gir flyktige svar og tilfeldige sannheter, og er alt i alt negativ (Theistl 1995:100).  Men Kierkegaard forsvarer også Sokrates, som han mener benytter ironien som en metode, ikke et levestett (Theistl 1995:101).  Etter 10 år som student hadde han gjort seg både veltalende og vittig i selskapslivet, og studiegjelden betalte faren (Jor 1985:40; Svendsen 1962:288). Motsetningene i han, mellom det indre og det ytre, er noe gåtefullt ved Kierkegaard (Svendsen 1962:289) Han ble oppfordret til en videre akademisk karriere, men valgte ikke dette (Theistl 1995:98). Kanskje ikke uventet var den akademiske språkform og metodiske tilnærming fristende for Søren Kierkegaard? Da engelskmennene bombet København viste far til Søren kløkt, og vekslet inn i utenlandsk valuta, slik at han faktisk tjente på den ulykke som rammet København (Thiestl 1995: 28). Søren arvet som 27-åring 30.000 riksdaler og eiendommen Nytorv 2 fra faren, noe som gjorde at han ble en av Københavns beslåtte borgere (Jor 1985:40; Theistl 1995:79), i 1838. Han flyttet ikke inn i Nytorv 2 før 1844 (Theistl 1995:148). Arven førte også til at han kunne skrive, framfor å være prest med fast inntekt (Theistl 1995: 177).

                                            

                             ”Å våge, er å miste fotfeste en liten stund. Å ikke våge, er å miste seg selv”

                                                                                                                                    

                                                                                                               Søren Kirkegaard.

Berlin

I motsetning til den samtidige H.C. Andersen reiser ikke Kierkegaard Europa rundt, men får et eget forhold ti Berlin – hvor han var fire ganger i løpet av sitt liv. Her saumfarer han byens krinkelkroker, og forsøker å gjøre noe med sin skrivekløe. Offisielt var han i Berlin for å søke lærdom fra datidens kjente filosofer, for å deretter vende hjem til et universitet eller kirke (Theistl 1995: 107). Skrivingen forløser, og han vender tilbake til København – der utgivelsen av Enten-eller er på trappene. Han blir en dikter, filosofisk og teologisk inspirert (Svendsen 1962:289).  

Enten-eller

Mindre enn ett år etter tilbakekomsten fra Berlin blir Enten-eller utgitt (Theistl 1995:111). Den ble utgitt under et pseudonym, noe som ble vanlig for Kierkegaard i årene som fulgte (Theistl 1995: 142). Dette hang sannsynligvis sammen med sterkt begrenset ytringsfrihet og sensur, i enevoldsstaten (Theistl 1995:144). En annen grunn kan være at han på den måten kunne jobbe uforstyrret? (Teistl 1995:145).Enten-eller er en koloss av en bok (700 sider), og Kierkegaard hadde nok ikke forestilt seg hvilken plass den ville få i verdenslitteraturen (Theistl 1995:111) Debutverket byr ikke på debutantusikkerhet, men er et fullverdig filosofisk diktverk angivelig (Jor 1985:52).  Det er et geni man ser i verket, som både gjennomborer i sine refleksjoner, og behersker språket utmerket (Jor 1985:54). Det spekuleres i om nettopp Kierkegaard har vært sterkt inspirerende til Danmarks senere språkutvikling (Jor 1985:54), hvilket han nok var? Hva ville så Kierkegaard med verket Enten-eller?

”Et ulykkelig menneske som gjemmer dype kvaler i sitt hjerte, men hvis lepper er dannet slik at idet sukker og skriker strømmer ut over dem, lyder de som skjønn musikk”

                                                                                                  

                                                                                    Søren Kirkegaard, om dikterrollen.

Enten-eller legger vekt på at man har to valg av lidenskaper: Det etiske eller det estetiske (Thiestl 1995:115).Hva betyr så å eksistere? For Kierkegaard betyr det å gjøre seg synlig (Theistl 1995:115). Ser og blir oppmerksom på hvem vi er. Kierkegaard bruker uttrykket spissborger om en person som lever lykkelig, men har liten innsikt i hvem man egentlig er (Teistl 1995:115). Egentlig brukes uttrykket om en småborgerlig person, som er et gjennomsnittsmenneske med gjennomsnittlige meninger (Theistl 1995:115). En som følger strømmen. Kierkegaard beskriver en slik person med en søvngjengergang gjennom tilværelsen (Teistl 1995:115). Så lenge det er fart i sakene nok til at man kan overse seg selv (Theistl 1995:116). Dette er det Kierkegaard omtaler som estetikeren. I motsatt lei finner man etikeren.  Dette er en person som fordyper seg i områder hvor vedkommende har stor lidenskap (Theistl 1995:116). I motsetning til estetikeren gjelder det ikke å finne på noe nytt hele tiden. Ting krever fordypning, og det skal være godt (Theistl 1995:117). Estetikeren gjør alt for å unngå kjedsomhet – og hvis det kjedsomme inntreffer så sover han (Theistl 1995:119). Kjedsomheten fører til tungsinn (melankoli og depresjon) og ironi (Teistl 1995:119). Mer en noen andre visste nok Kierkegaard om ironiens muligheter, blant annet det å holde livet på avstand (Theistl 1995:120). Kierkegard snakker også om ironien som en mulig etisk lidenskap (Theistl 1995:120). Man begynner gjerne å iscenesette sitt eget liv. I kjedsomheten er roten til alt vondt, skriver Kierkegaard (Theistl 1995:123) – der det nok er en form for tomhet han egentlig kanskje beskriver? Kierkegaard mener løsningen på dette er forandring, og at den fryder (Theistl 1995:124). Estetikeren er alltid i høyspenn, aldri fornøyd, alltid rastløs (Theistl 1995:134). Ingen blir mett av overflate og pynteprodukter, det estetikeren higer etter (Theistl 1995:134).Et grunnbegrep hos etikeren er plikt og ansvar, som står i motsetning til estetikerens lyst og konvensjonelle frihetstrang . Plikten er etikerens livsmål og livsinnhold (Svendsen 1962:300).  

”Mang et klokt ord har blitt sagt i spøk. Dessverre blir langt

 dummere ord sagt i fullt alvor.”

                                                                                 Søren Kierkegaard.

Sommeren 1843 ble usedvanlig produktiv for Kierkegaard (Theistl 1995:155).  Et halvår etter Enten-eller kom det to nye bøker på markedet av Kierkegaard; Frykt og Bæven og Gjentakelsen (Jor 1985:60). Og – den 13. juni 1844 kommer Philosophiske Smuler eller En Smule Philosophie av Johannes Climacus.

Frygt og Bæven, Gjentakelsen og Philosphiske smuler

I Frygt og Bæven peker han ut over et etiske nivå, og fortsetter der Enten-eller sluttet: Gud. (Theistl 1995:155). I Frygt og Bæven utvikler han et innflytelsesrikt begrep om angst (snl; Søren Kierkegaard). Angst er en ubestemt frykt, en frykt som mangler objekt (snl; Søren Kierkegaard). Menneskets radikale frihet er kilden til dets angst (ibid).  Gjentakelsen (1843) handler om å bli seg selv på nytt (Theistl 1995:171). Philosphiske smuler er som navnet tilsier et filosofisk verk. Der refereres det til noen særdeles vakre tanker fra Platon: Mennesket vet alt. Vi lærer aldri noe nytt, vi bare gjenopplever slumrede idéer. At vi lærer noe i livet, skyldes at bestemte idéer dukker opp fra erindringen, og vi blir bevisste (Theistl 1995:179). Derfor er også Sokrates spørsmål så sentrale, fordi han gjenoppliver bevisstheten (Theistl 1995:179).

Begrepet Angest (1844) og Stadier på livets vei (1845)

Kierkegaard snakker om ånden som binder sammen kropp og sjel (Theistl 1995:184), i boka Begrepet Angest. Det som skaper ånden i et menneske, er språket, ifølge Kierkegaard (Theistl 1995:185). Begrepet Angest er en merkelig og dyptpløyende bok hvor hele den kierkegaardske menneskekunnskap og dikteriske evner utfolder seg fritt (Jor 1985:66). Verket er ikke meddelende, men belærende (Jor 1985:66). Kierkegaard var en av de aller første som analyserte begrepet angst (Jor 1985:66). Kirkegaard var konservativ av natur og politisk overbevisning (Jor 1985:73). Fra og med 1847 fortsetter han som teolog og oppbyggelsesforfatter (1985:77).  Stadier på livets vei er et videre dypdykk i det religiøse (Theistl 1995:196).

De oppbyggelige taler

Kierkegaard hadde jevnlig utgitt oppbyggelige taler. I alt er det omtrent hundre av dem (Svendsen 1962:298). Dette var gjerne strofer av bibelske tekster, med sine egne personlige kommentarer (Theistl 1995:261). De var både alvorlige og ppekende (Theistl 1995:261). De oppbyggelige tekstene var selve ryggraden i Kierkegaards forfatterskap (Theistl 1995:261).

Forskjellen mellom humor og ironi

Kierkegard mener at ironikeren kan plasseres på et stadiet mellom estetikeren og etikeren, mens humoristen ligger mellom etikeren og det religiøse. Det er lettere å forstå det siste, framfor det første, mener jeg. Dette fordi ironikeren kan være blottet for etisk sans? Videre sier Kierkegard noe veldig interessant (og riktig, journ.anm), mellom ironikeren og humoristen: Humoristen er bluferdig, beskjeden og kontaktsøkende. Ironien er spiss, kjærlighetsløs. Humoren er overbærende og kjærlig. Humoren inneholder både latter og gråt, mens ironien bygger på latter og løssluppenhet (Theistl 1995: 228). Videre: Humoristen belyser sin egen svakhet, men ironikeren er raljerende på andres bekostning (ibid).

Kjærlighetens gjerninger (1847)

Verket er visstnok noe av det merkeligste fra Kierkegaards side (1995:247). Han var uten kone, hadde ikke mange venner, han hadde et distansert forhold til sin familie – og hadde bare hatt noen spredte kjæresterier i ungdommen – men skriver altså noe av det mest vakre som er skrevet om kjærligheten (Theistl 1995:247). Utgivelsen Kjærlighetens gjærninger har form av oppbyggelige taler (Jor 1985:78). ”Du skal elske din neste” sier Kierkegaard, og formaner at vi har en plikt til å elske (Jor 1985:78) – og boken ender med en lovprising av kjærligheten (Jor 1985:79). I mai 1849 fulgte to etisk religiøse småavhandlinger (Jor 1985:81). Den andre utgivelsen drøfter forskjeller mellom geni og apostel.  I september 1850 kommer det siste større skriftet fra Kierkegaard – Indøvelse i kristendom. Dette verket inneholder hva Kirkegaard forstod med kristendom, og polemiske angrep på tidsaktuelle problemstillinger (Jor 1985:84). Boken står i en særstilling innenfor forfatterskapet (Jor 1985:84-85). Han tar blant annet også et oppgjør med egen skrivegjerning (Jor 1985:85).

                                                        

                                     ”Det er mye lettere å se til venstre og til høyre, enn inn i seg selv”

                                                                                                                            

                                                                                                              Søren Kierkegaard

I 1848 får han en religiøs åpenbaring, som bringer han dypere ned i troen (Svendsen 1962:291). Han har ikke noe til overs for revolusjonene samme år (Paulus 1962:291), og er grunnleggende konservativ. 10 år etter disputasen på universitetet anser han sin diktergjerning som forbi (Svendsen 1962:292). Kierkegaard omskriver den franske politiker Talleyrand, som jeg ikke er spesielt vellykket. Men Kierkegaard bærer med seg sitatet fra Talleyrand, som jeg synes er godt: Mennesket har fått språket til å skjule sine tanker (Theistl 1995:174). Derfor skal man også vedkjenne seg at det er en viss avstand mellom Kierkegaards liv og menneske, og hans diktning. Han torpederer Hegels tenkning (Jor 1985:64).  Kierkegaard kjente til revolusjonære bevegelser i samtiden, men lite tydet på at han kjente til Marx som enkeltindivid (1985:78) Kierkegaard bygger sine skriverier ut i fra en bestemt oppfattelse av mennesket, og har derfor en klar psykologi (Jor 1985:98). På Kierkegaards tid var imidlertid ikke psykologi en egen disiplin – men underlagt filosofien (Jor 1985:98). Han støtte seg på de gamle grekernes idealer, at man først måtte kjenne seg selv, for å forstå andre (Jor 1985:99). Kierkegaards måte å skrive på, er å binde sammen det personlige og allmenngyldige (Jor 1985:100). Han klarer også å binde sammen det filosofiske og selvransakende, med dikterisk ordkraft (Jor 1985:100). Han tror i likhet med Augustin at mennesket sammenbindes av ånd (Jor 1985: 102).  I teologien er Kirkegaard ortodoks (Jor 1985:102). Kierkegaard angrep Hegel, og hans lære (Jor 1985:108) – som under hans studietid var dominerende i filosofikretser (Theistl 1995:50). Kierkegaard mener blant annet at abstrakt tenkning, der Hegel snakker om å fortå alt utifra helheten, kan føre oss bort fra det etiske (Jor 1985:112). Kierkegaard kalles gjerne eksistensfilosofiens far (”hvorfor lever vi”?), selv om de senere eksistensfilosofer har tatt en litt annen retning enn Kierkegaard (Jor 1985:116). Han inspirerte Heidegger og Sartre, og er Nordens fremste innenfor Vestlig tenkning (snl; Søren Kierkegaard).

Kierkegaard i samtiden

Angst er et psykologisk uttrykk for at ånden vil bryte i gjennom, sier Kierkegaard (Jor 1985:127). Angssten er et uttrykk for at drømmen ønsker å utfolde seg (Jor 1985:128).  Skal man forstå Kierkegaard er det viktig å si at det ikke var hans mål å frambringe et helhetlig tankesystem. Men han inspirerte mange protestanter i det 20. århundret (Jor 1985:165). Han tjente ikke mye på forfatterskapet, selv om det gav han et lite overskudd. Sitt eksistensgrunnlag hadde han i all hovedsak fra farsarven (Theistl 1995:149). Forfatterskapet førte nok imidlertid at han brukte mindre penger, å fly på byen var det ikke alltid tid til? Da han døde var det bare litt penger til overs, resten hadde han blant annet brukt opp på skreddersydde klær, teaterbesøk og diverse velgjørenhet (Theistl 1995:149). Han hadde ofte gått på resturant og røykt sigaretter på byens kaféer. Han likte å forlate Københavns byliv og ut til utkantene, der nye idéer og tanker kunne oppstå (Theistl 1995:149).  Utad var Kierkegaard kjent som den kloke, gudfryktige og noe merkelige figuren (Theistl 1995:148). Han var både hemmelighetsfull, betydningsfull og original (Theistl 1995:148). Så fremt han ikke gikk København gatelangs, bedrev han energisk skriving (Theistl 1995:148). Han var livet i gjennom en aktiv kirkegjenger, gjerne i Frues kirke (Theistl 1995:150). Kierkegaard solgte ikke mange bøker i sin samtid, med fåtallige unntak.  Københavns 120.000 innbyggere inneholdt bare et fåtall som kunne følge hans kunnskapskrevende og sofistikerte tankegang (Jor 1985: 86).  I årene 1849 – 1854 var han praktisk talt taus – han hadde formidlet det han ville si (Jor 1985:86). Da han døde kunne nesten samtlige enes om at et stort menneske hadde gått bort.

Kilder:

 - Fløistad, Guttorm (1983): Filosofi og vitenskap fra Renessansen til vår egen tid. Oslo:              Universitetsforlaget.
 - Jor, Finn (1985): Til hiin enkelte Oslo: Norbok
 - Svendsen, Paulus (1962): Søren Kierkegaard i Vestens tenkere.¨
 - Store Norske leksikon; Søren Kierkegaard. Sist lest: 01.08.2016
 - Thielst, Peter (1995): Historien om Søren Kierkegaard - livet må leves forlengs, men forstås        baklengs.