Låtsnekker Stevens

Cat Stevens, som han én gang i tiden kalte seg, var en av de aller fremste førstegenerasjons singer/ songwriters.

Hans egentlige navn var Steven Giorgiou (f. 1948), og er idag muslim og heter Yusuf Islam. Steven var sønn av en gresk-kypriotisk far og en svensk mor, så det har alltid vært ulike kulturelle strømninger i Steven Giorgiou – en slags inkarnasjon av Londons pulserende internasjonale liv. Først kan det være hensiktsmessig å snakke litt om tidsånden som én av vise-pionérene tilhørte. Han var av den såkalte 1945-generasjonen, oppvokst i fred og toleransens tidsalder – skal vi tro bokforfatteren David Evans (1995:1). Den unge generasjonen var fri-tenkende, individualister, som var kritisk til den konformitet man så i alskens institusjoner og samfunnslag (Evans 1995:1). I dette samfunnsklimaet så kanskje særlig musikkprodusenter at det lot seg tjene penger på den unge generasjonen, ved å lage forholdsvis billige plater (gjerne bare med en gitar og stemme), som kunne selge i million-opplag. På den måten var Cat Stevens rett mann, på rett sted, til rett tid. 

Kreativ atmosfære

I gatene rundt Charing Cross Road og Denmark Street i Londons West End lyttet musikkfolk til unge mennesker, som både sang personlige og opprørske sanger – hvilket skilte seg fra førkrigs-generasjonens amerikanske musikkinnflytelse, der Hollywood ble premissleverandøren, med deres rigide shoo-ba-di-doo. Imidlertid var selvsagt den nye musikkstilen inspirert av Amerika fortsatt, men i England begynte man blant annet å lage musikk som var mer genuint britisk, for den unge generasjonen, og samtidig universell. Elvis Presley og Bill Haley hadde hoftevrikket og sunget om klokker som klang, og ble banebrytende utover De forente amerikanske stater (Evans 1995:1). Dette brøytet vei for 68-ernes overtakelse av låt-snekringen, så vel som andre opprør. Og – ny generasjon gav nye muligheter: Kanskje for første gang i historien ble det vanlig at den yngre generasjon kom hjem med mer penger i lommeboken, enn sine foreldre? (Evans 1995:3). Dette viser hvilke muligheter som lå åpne for 45-generasjonen, som ville høre sin tids sanger og kulturelle ytringer, også i eteren. 

Steves barndomsår

London var allerede tidlig i etterkrigen en multikulturell smeltedigel, der impulser fra ulike kulturer skapte en dynamisk skapertrang. Folk strømmet til fra Afrika, Karibia, India, Russland – og Hellas, for å nevne noe (Evans 1995:6). I denne atmosfæren var det gresk-svenske Stephen Dimetre Giorgiou ble født (Evans 1995:9). Han kalte seg som ung bare Steve, før han tok kunstnernavnet Cat Stevens. Postadressen til Stevens barndomshjem var Shaftesbury Avenue, som skrånte mot to verdener: New Oxford Street i nord, og mot overnevnte gate i sør (Evans 1995:11). Stedet ligger like nord for Camebridge Circus, i Nord-London (Charlesworth 1984:8). Hans gresk-kypriotiske far – Stavros - var kokk på familiens bistro, der familien bodde i etasjen over kjøkkenet. Bistroen bar navnet The Moulin Rouge (Charlesworth 1984:8). Moren, Ingrid, var støttende og lojal overfor mannen sin - og ellers lys og vakker. Over gaten fra bistroen lå Shaftesbury Teater, som markerer utposten i Londons teaterdistrikt. Det var blant annet her musikalen Hair spilte i mange år, symptomatisk for Cat Stevens i vindusposten like over gaten, som også var barn av sin tid, markerte dette en ny tid. Steven var i en ungeflokk på tre, blant mellomstemann David og storesøsteren Anita, som sammen med Stevens mor stelte pent med yngstemann, og var til de grader stolt av Steven. Ingrid var en praktfull dame, og visstnok ukomplisert (Evans 1995:11). Hun snakket varmt og kjærlig, med en viss svensk aksent – etter å ha kommet til Storbritannia som barnepasser i 1937 (Evans 1995:11; Charlsworth 1984:8). Faren var staut, og visstnok kjekk i sin ungdom, men hadde blitt ganske velholdt med årene – og snakket livet i gjennom med bred gresk-kypriotisk tilsnitt. Han beholdt sin middelahavsaktige framtoning og sjåvinistiske væremåte (Evans 1995:12). En av Cat Stevens mest kjente sanger, Father and son – regnes som en selvbiografisk låt, om en ung mann som vil gå sine egne veier, men fremdeles ha sin fars kjærlighet (Evans 1995:12) – kanskje en vanskelig oppgave? Og – selvbiografisk, ved at Cat Stevens var noe mildere enn sin far. Stavros var en person som snakket før han tenkte (Evans 1995:13), impulsiv og direkte. En og annen fanatisk replikk før hjernen var tilkoblet, kunne forekomme. Kjernefamilien Georgiou var preget av godt samhold, og vanskelig å komme innpå for utenforstående (Charlsworth 1984:9).  Hans bestevenn i unge år var en gutt ved navn Eddie (Evans 1995:15), som beskrives full av håp og energi. Strøket i West End var veldig blandet, der det fantes pomp og prakt og fattigdom, side om side (Evans 1995:16). Steve var svært ofte i Eddies barndomshjem, fylt av hjerterom (Evans 1995:16). Folk, som kjente til deres vennskap, husker de alltid laget sanger, der de brukte parker og caféer, til å skrive lyrikk (Evans 1996:18). Og – musikaliteten ble stimulert av Stevens far, som hadde kjøpt båndopptaker til sønnen (Evans 1996:18). Steve kunne gjerne være en rakkerunge i ny og ne, men klarte alltid å snakke seg utav enhver situasjon (Evans 1996:21). Når Steve vokste seg større, ble han fremragende på skolen (Evans 1996:22). Én av Steves tekster lyder: “Remember the day’s at the old school yard, we used to laugh a lot!” Åpenbart var det mye latter I Cat Stevens barndoms verden, Steven skapte mye latter og glede rundt seg. Han hadde en sterk karakter, og brukte denne styrken til å være avslappet i forhold til omgivelsene (Evans 1996:22).

Steven Demetri Georgious unge år

Steven følte seg som et annerledes barn. Han klatret kanskje steder han ikke burde klatre, og skrev morsomme og rare historier, om både byen og Themsen (Charlesworth 1984:9). Han brukte mye tid på å tegne og fargelegge tegneseriestriper. Hans første mål i livet var å bli maler, slik hans onkel Hugo i Sverige (Charlesworth 1984:9). Den første skolen han gikk på var romersk-katolsk, så han vokste opp som kristen, der han sang hymner om morgenen, og gikk i kirken søndager og tirsdager. Den unge Steven elsket historiene om Jesus og disiplene, forteller Cat Stevens selv (Charlesworth 1984:9). Han var som barn sjenert, og hadde problemer med å uttrykke seg overfor de andre. I stedet for å leke med andre barn, satt han gjerne hjemme og tegnet – og følte i det hele tatt det mye lettere å uttrykke seg selv gjennom kunst (Charlesworth 1984:9). Sangen Jerusalem – som for oss nordmenn kanskje er best kjent gjennom Night at the proms – ble tidlig en favoritt for Steve, han følte en tilhørighet til musikk (Charlesworth 1984:10). Den første store musikkopplevelsen for Steve kom da han bare var 9 år, i hvert fall hadde oppsetningen premiere da: West Side Story. I en alder av ti ble han revet med av Laurie Londons He Got The Whole World In His Hand (som finnes på Spotify). Fra og med da,lekte han med tanken om et liv på scenen. Et paradigmeskifte, som for mange andre, var The Beatles, som slapp sin første plate da Steve var 15 år. Dagene gikk på dette tidspunktet med til lytting til The Beatles, Bob Dylan og Leadbelly. Han huskes fra skolebenken som kvikk, en som lærte raskt (Evans 1996:49). Han huskes også tidlig som en poet, om enn ikke så god som han ble - på grunn av manglende livserfaring (Evans 1996:49). Man kunne snakke om allslags med Steven Georgiou, særlig Charles Dickens (Evans 1996:49). Og biler (Evans 1996:63).

Hvor ble han oppdaget?

Cat Stevens begynte å holde konserter på et sted kalt The Marquee (Evans 1996:33). Han har alltid hatt god diksjon, da han sang kunne man høre teksten, og han var karismatisk. Gutterommet var fylt med gitarer (Evans 1996:35). Han var 18 år, da han kom med sin første hit: I love my dog (1966). Cat Stevens I love my dog nådde opp til en 27. eller 28. plass på en renommert britisk hitliste (Evans 1996:41), den gang toppet av Beach Boys Good Vibrations. I love my dog ble regnet som annerledes fra resten av hitliste-sangene, Cat Stevens var særegen. Den andre singelen som ble sluppet kom i 1967; Matthew and son. Demoen, med bare Cat Stevens og en kassegitar, hadde blitt spilt for Tony Hall på plateselskapet Decca  - som ikke likte sangen overhodet. En herre ved navn Tony Hall bestemte seg likevel for å lage en symfonisk utgave av låten, med både fioliner og harpe – 25 musikere totalt. Sangen fungerte som en japansk strikkmotor på britiske hitlister; den steg raskt til andreplass (den høyeste plassering en Cat Stevens sang noengang nådde), men ramlet ut etter ganske kort tid. På kort tid solgte den imidlertid 90.000 eksemplarer. Den gang var det The Monkees I’m a believer, som toppet hitlisten. Så forsvant Cat Stevens fra offentligheten i nesten to år, men levde nokså uforstyrret i sitt barndomshjem, over bistroen, på gutterommet (Charlesworth 1984:6; 17). I mellomtiden, før han returnerte som soloartist, skrev han The first cut is the deepest, som ble utgitt av P.P. Arnold (flott versjon) – og senere sunget av blant andre Rod Stewart, i blant dem også Cat Stevens selv. Hvorfor sangene til Cat Stevens er ganske nedpå, og for mange noe triste, kommer av at Cat Stevens alltid skrev når han var i ulage (Charlesworth 1984:22). Hans første album kom i februar 1967, og inneholdt 14 sanger, som først og fremst fikk medfart av kritikerne. "Cat Stevens første album er verken fremragende eller overraskende,” ifølge datidens kritiker i bladet Melody Maker. Med de tre overnevnte hiter, hadde Cat Stevens etablert seg som en slagermaker sommeren 1967 (Charlesworth 1984:27). Hans inntekt nådde 1000 pund i uken, noe han fikk fra plateinnspillinger, låtskriver-royalties og enkelte sceneopptredener. Foruten det britiske markedet var han Frankrike-venn, Tyskland-venn og Nederland-venn, der platesalget nådde britiske størrelser. Ifølge kilder i boka av Evans, var han megastjerne i Frankrike og Tyskland (Evans 1996:80). 

Musikalkomponist

Han kalte seg for Cat Stevens fordi en jente en gang fortalte han at han hadde øyne som en katt (Evans 1996:44). Han var i starten av karrieren ikke særlig artikulert, noe som tiltok med årene (Evans 1996:59). Det var to musikal-planer i Cat Stevens artistliv. Den første var tanken om en scenemusikal ved navn The Mexican Flower (Charlesworth 1984:27). Den andre var Revolussia - planene her kom noe lenger. Tanken om denne musikalen bar han med seg i tre år,  han skrev mange sanger til musikalen – blant annet Father and son. Siden platen ikke ble noe av, utkom sangene på senere album, i foredlet utgave - først og fremst tekstlig. Det var kanskje ikke så naturlig å synge og tsaren, løsrevet fra konteksten? 

Begrepet singer/songwriter

Uttrykket kan dateres til midten av året 1968, og stedet California. Det var året da Joni Mitchell slapp sitt første album, og James Taylor sendte sin første demo til Apple Records og dets leder, Peter Asher (Charlesworth 1984:32).  På denne tiden entret også både Leonard Cohen og Randy Newman musikkindustrien, der tekstene ble langt langt viktigere enn tidligere. Man måtte lytte medfølende og forståelsesfullt. Filmen The Graduate med Dustin Hoffman forandret mannsrollen, og hvilke idealer mannen skulle etterstrebe. Uskyld, sjenanse og sjarm erstattet tidligere verdier, som styrke, framgang og macho-kultur (Charlesworth 1984:32). Ærlighet og enkelthet var kvaliteter, som ble verdsatt hos singer/ songwriters (Charlesworth 1984:32), der jeg vil legge til at å forklare komplekse temaer med enkel språkdrakt, er visesangerens styrke. Frustrasjon og kjærlighetssyke ble derfor ofte trubadurens kjerneanliggende (Charlesworth 1984:32). Cat Stevens var i så måte intet unntak. Han returnerte, som en følsom og introspektiv sanger – i 1970. Her gjorde han et forrykende comeback med platene Tea for the Tillerman (1970) og Teaser and The Firecat (1971). To års pause var lang tids avbrekk, som artist, siden Stevens var relativt uerfaren i underholdningsindustrien (Charlesworth 1984:32). Han hadde i toårs-perioden slitt med tuberkulose, men kom frisk og rask tilbake med mange nye sanger. Han hadde i mellomtiden omgitt seg med få folk, og hadde fordypet seg i bøkenes verden (Charlesworth 1984:32). Han hadde blitt fascinert av yoga, Østens filosofi og religioner generelt (Charlesworth 1984:32). Før de to overnevnte platene, var det én plate, som først ventet: Mona Bone Jackon (1970), kun et halvår før Tea for the Tillerman (1970). Singelen, som skulle få sving på platesalget, var Lady d’Arbanville. Fra forrige artistperiode hadde han fjernet seg fra intrikate arrangementer, og pompøse strengeinstrumenter – de elleve sangene kom som et varmt og friskt pust, og Cat Stevens viste at han var en artist man ikke kunne overse (Charlesworth 1984:33). Tap av og utilstrekkelig kjærlighet, ble nå Cat Stevens lyriske sareptakrukke. Sangen Pop Star handler om de hysteriske tilstander, som preget Cat Stevens tilværelse tidligere - og foregrep på mange måter sangen på avslutningsalbumet fra 1978 – (I never wanted) to be a star. Aversjon mot artistlivet gikk på sett og vis som en rød tråd gjennom kunstnerkarrieren? Salgstallet pekte særlig oppover for Mona Bone Jackon etter utgivelsen av de to neste albumene. Tea for the Tillerman var imidlertid albumet som etablerte Cat Stevens som en av de ledende innenfor singer/ songwriter-feltet (Charlesworth 1984:39). Jeg kommer ikke til å karakterisere enkeltsanger så nøye, siden dette kan tolkes av leseren selv ved lytting. Ifølge hovedpersonen selv har han alltid jobbet slik at melodien kom først, og kalte det låtene selv tidligere for folk songs.

Tea for the Tillerman

Albumet er en klassiker innenfor britisk musikkliv, og regnes for Cat Stevens beste album (Charlesworth 1984:39). Som forgjengeren Mona Bone Jackon var albumet lite lystig, men heller ikke depressivt. Father and son var egentlig skrevet til musikalen Revolussia – der hovedpoenget er at sønnen vil tilslutte seg revolusjonen (Charlesworth 1984:39). Sangen ble sluppet tekstlig omskrevet, og sluppet som singel, men ble aldri noen farsott på hitlistene (Charlesworth 1984:40). Hvert spor på Tillerman-platen har sin egen sjarm. Den fryktpregede sangen Where do the children play slekter på det norske klassiske diktet Landskap av gravemaskiner, og er et pek mot asfalt- og utbyggingskulturen, i funksjonalismens tidsalder.  Låten Hard headed Woman er hentet her i fra, og er en flott låt. I kjølvannet av Tillerman-plata ble det også filmmusikk for Cat Stevens; Harold og Maude, fra 1971 – en svart komedie (som har lite med den norske kongeslekten å gjøre red.anm.). Selv om Stevens nye sound var vesentlig ulik fra tidligere overorkestrerte Matthew and son, var de gamle sangene fortsatt noe Stevens var stolt av (Charlesworth 1984:45). Etter en konsert i London i Queen Elizabeth Hall ble han sammenliknet med James Taylor, først og fremst (Charlesworth 1984:47). Det neste albumet Cat Stevens slapp,var året derpå klar for butikkhyllene.

Teaser And The Firecat

I begynnelsen av oktober 1971 ble Teaser And The Firecat sluppet, midt under en Europa-turné, som blant annet inneholdt konserter i London Colisseum og Edinburgh Usher Hall (Charlesworth 1984:47). Platen fikk rosende kritikker, Melody Maker (et musikk-magasin) lot et bilde av Stevens pryde hele forsiden i et nummer, og singelen Moonshadow ble geni-erklært. To av Cat Stevens styrker var temposkifte, og variasjon, mellom sangene - lød hyllesten inni bladet (Charlesworth 1984:47). Moonshadow hadde blitt tilblitt under en Spania-ferie, og er en av Cat Stevens lysere låter (Charlesworth 1984:48). Sangene på albumet angikk gjerne bekymringer rundt begrepet kjærlighet, mens melodiene gjerne var optimistiske (altså mer lystig enn Tillerman-plata journ.anm.). Mange mener den skjøre sangen How Can I Tell You er Stevens beste kjærlighetssang (Charlesworth 1984:48). Cat Stevens mest kjente sang er hentet herifra; Morning has broken, etter tekst av Elanor Farjeon (Charlesworth 1984:48). Enkelte trekker fra arrangementet i to av sangene; Bitterblue og Rubylove. Den siste er gresk-inspirert, og er kanskje en hilsen til farens opphav og Stevens aner? Konsertene Cat Stevens holdt i etterkant av albumet, foregrep sanger fra albumet etterpå - han spilte gjerne uutgitte låter: Can’t keep it in og Boy With A moon and a star in his hand – fra platen Catch Bull At Four. Istedenfor å sylte pengene ned i gods og tull, kjøpe seg Ferrari og slikt, sparte Cat Stevens heller pengene til en liten terrasse-leilighet i Walham Grove (Charlesworth 1984:49). Charlesworth hevder et annet sted at Stevens var sparsommelig i økonomiske saker, mens Evans påpeker i sin bok at han aldri var gjerrig (Evans 1996:64). Han holdt i perioden en lav profil, langt unna jet-set tilværelse (Charlesworth 1984:49).

Catch Bull At Four og Foreigner
Charlesworth bekrefter ikke at en lidende kunstner har størst skaperkraft, men hevder at en kunstner – som kanskje andre yrkesutøvere – er best når vedkommende er sulten (1984:50). Han kommer også med en annen påstand, som er interessant; det beste fra en kunstner blir gjerne produsert i deres formative år, og ved slutten av karrieren – da det ikke lenger er nødvendig å spare på kruttet (Charlesworth 1984:50).  I løpet av 1970 og 1972 hadde Cat Stevens sluppet tre album på skarve 18 måneder – et halvårs mellomrom i snitt (Charlesworth 1984:50). I hvert fall halvparten av disse sangene hadde blitt skrevet mens Cat Stevens levde en tilbaketrukket tilværelse – før Mona Bone Jackon. Catch Bull At Four ble en umiddelbar USA-suksess, der den som eneste Stevens album nådde førteplassen på Billboard (Charlesworth 1984:53). Albumet ble innspilt på Chateau d’ Herouville i Frankrike, og i Oxfordshire (Evans 1996:100). Platen Foreigner kom i 1973. Den ble innspilt med musikere fra New York, og er mer up-beat en de tidligere platene. Ut i fra tidligere standard, ble ikke platen den kommersielle suksessen man hadde ventet. Platen nådde opp blant topp 50 i Storbritannia, det året. Noe bedre gikk det med platen i USA, den ble nummer tre i Billboards top 100 liste, men forsvant raskt utav rangeringen (Charlesworth 1984:61). Det tok ikke lang tid før Cat Stevens var i studio igjen, og spilte inn det som kanskje ble hans siste kvalitetsplate.

Buddha And The Chocolate Box

Albumet var en gjenforening med produsenten fra noen a hans tidligere utgivelser; Paul Samwell-Smith. Albumet ble godt mottatt av så vel kritikere, som produsenter, og som singel ble duettsangen med Suzanne Lynch sluppet: Oh very young. Dette er kanskje én av Stevens vakreste sanger, ifølge Charlesworth (1984:64). Cat Stevens var på denne tid søkende, spesielt interessert i filosofi, orientalske religioner, astrologi og gresk mytologi (Charlesworth 1984:66). Han led ellers av samvittighetskvaler, for noe av sin tidligere livsførsel. I de seks påfølgende årene viet han derfor mye av sin energi,og donerte  inntekt, til veldedighet - særlig rettet mot barn (Charlesworth 1984:66). Pengene akkumulerte seg til over en halv million pund over en seksårsperiode. Han hadde lest mye, i et lengre opphold i Brasil, og julen 1974 tilbringte han i de sveitsiske alper (Charlesworth 1984:66) Han bodde i en hytte fra 1531, like i nærheten av skisenteret i Davos. Egentlig var krypinnet bopelen til den sveitsiske operasangeren Ernst Haefliger (Charlesworth 1984:68). Her leste, skrev og komponerte han, etter lyden av brasilianske toner og den klassiske samlingen som stod i hyllene til Haefliger (Charlesworth 1984:68). Sangene han skrev i Brasil var kanskje ikke uventet rytmiske, mens alpelandskapet skapte hovedsaklig enkle og likefram melodier (Charlesworth 1984:68). Etter en måned i klokkerepublikken, bar det til innspilling av hans nye plate: Numbers. 

Numbers og Izitso

Albumet som helhet ble en større kommersiell suksess, enn enkeltsanger. Ingen låter nådde hitlistene, men i USA fikk platen en stund en trettende plass på salgslisten. Det tok imidlertid tre år før Cat Stevens kuttet ut artistlivet. Han ble tiltakende mer religiøs, fram mot bruddet (Charlesworth 1984:75). Punktumet ble satt med Izitso, 1977. Platen ble innspilt i vekselvis Massachusetts og København (Charlesworth 1984:76). Cat Stevens forklarte følgende i forbindelse med sluttstreken som Cat Stevens, 1977: I ett år leste og leste jeg. Jeg spilte fortsatt inn musikk, og holdt konserter, men interessen forsvant. Jeg hadde med meg et religiøst skrift overalt, og enkelte trodde nok sikkert jeg hadde blitt sprø – men det ble jeg ikke (Charlesworth 1984:76). Enkelte mener av vendepunktet bort fra scenelivet kom i 1975 (Evans 1996:80), så avslutningen modnet seg over to, tre år. Den mest kjente sangen fra 1977-albumet Izitso er Remember The Days At The Old School Yard. Det var ingen salgsuksess, og albumet fikk lunkne kritikker. Mange sanger ble ansett for å være selvbiografiske, blant annet (I Never Wanted) To Be A Star. Og – juli 1978 skiftet han navn, og trådte ut av kunstnertilværelsen. Han spilte ikke gitar, i hvert fall ikke de fem første årene, etter navnebyttet. Ikke at troen nektet han å synge, men han følte rett og slett ikke for det. I dag synger han av og til gamle sanger, og komponerer for sin nye trosretning. Han ble regnet for å være en perfeksjonist, som kunne nådd enda lenger hvis markedsføringen hadde vært bedre, ifølge enkelte (Evans 1996:78). Men kanskje var han skapt for noe annet enn en artistkarriere? Folk har vært så beveget av denne mannen, de tyr lett til tårene når de hører han, på tross av at andre igjen mener at musikken appellerer mer til intellektet, enn hjertet (evans 1996:133). Musikaliteten er stram og rytmisk, der selv den beste trommeslager kan slite (Evans 1996:130). Og – musikalsk har han alltid visst hva han vil 

formidle.   

Kilder:

-        Charlesworth, Chris (1984): Cat Stevens.New York: Proteus Publishing Company.

-        Evans, David (1996): The Life and Times of Cat Stevens. London: Britannia Press Publishing.