David Hume, induktiv - og erfaringskunnskap

Med David Hume så kom blant annet rasjonalitet og vitenskap, og arbeidene var og er en inspirasjonskilde for flere andre – fra og med Opplysningstiden.

Ved første øyekast kan hans arbeider forbindes med det 18. århundrets bekymringer, problemer og samfunnsutfordringer. Hans arbeider er regnet for ekstremt viktige. Han la vekt på hvordan hver og ens individuelle erfaring, formet oppfatninger om for eksempel sosiale, økonomiske og kulturelle anliggender – for å nevne noe, men det er altså det observerte som er viktig for Hume. Men man kan likevel allerede nå peke på Humes induksjonsproblem: Hvis det er slik Hume sier, at all kunnskap bygger på erfaring, har Hume erfart all kunnskap? Her kan man igjen innvende at noen handlinger et mennesker gjør er basert på antakelser, og ikke kunnskap – fordi det for eksempel er asymmetrisk informasjon mellom to aktører? Også derfor bør det derfor være moderasjon oss mennesker i mellom. Dette er hele grunnlaget for menneskers verdighet og ukrenkelighet. Denne artikkelen bruker benvevnselsen Hume 1991, selv om dette egentlig er en dansk oversettelse (med kommentarer) av hans verk. 

Humes metodologiske forklaring og begrensninger på vår forståelse

Ifølge Hampsher-Monk var bare toleranse ønskelig i de spørsmålene som ikke man kunne fastslå med sikkerhet var riktig. Dette må ses i sammenheng med datidens religiøse innflytelse – slik at spørsmål som ikke fikk noen tros-svar i skriften (med mofifikasjoner?) stod man fritt i. Og – mange moralske svar kunne man finne her, men det eksisterte også spørsmål som ikke gav entydige svar, og kanskje var det kryssende hensyn? Man kunne ikke observere alt innenfor religiøse spørsmål, og man hadde på den annen side ingen raske svar på uforklarligheter. Dette i seg selv taler vel kanskje for toleranse mellom både troende og ikke-troende? Og – dette koker igjen ned til Humes uttalelse at man sjelden kan, omskrevet, fastslå med 110 prosent sikkerhet. Men mye vet vi.

David Humes tanker – i forkortet form

Innfallsvinkelen til Hume er, som tidligere nevnt, erfaringsbasert – ingen lover kan trekkes uten at vi har erfart dem.  Han snakker foraktelig om hypoteser, men jeg vet ikke helt hvorfor – kanskje er det på grunn av våre fordommer vi utleder dem fra? Men uten før-forståelse kan vi ikke gripe fenomener. Vi har ingen medfødte forestillinger, sier Hume (1991:50). Han skiller seg derfor fra andre tenkere, som mener at vi er født med en sterk og sunn karakter. Der denne bevisstheten framtrer, fra et glemselens slør. Hume skiller mellom inntrykk og forestillinger (Hume 1991:49). Der vil jeg innvende at inntrykk sitter i sjelen, mens forestillinger sitter i hodet. Det er derfor kanskje ikke alltid at vitenskapen kan rasjonaliseres slik det kanskje gjøres på den måten det gjøres i dag. Eksempelvis kan en tenke seg rasjonaliseringsprogrammer i bedrifter, der man har mangelfullt grunnlag fra mange sider – til å trekke kloke valg? Og derfor gjøre Hume til en ubestridt rasjonalist, slik vi i dag forstår begrepet, er derfor usikkert? Samtidig må man være nøktern på dette felt. Hume sier videre at man ikke kan vite noe om noe, før man har følt det i vår bevissthet – det er kanskje hans sentrale syn på erfaring (Hume 1991: 50). Da kan man tenke seg at å lese, høre om hendelser, er tilstrekkelig for denne fornemmelsen. Å lese om ubehag, vekker ubehag. Samtidig kan man derfor konstatere at for mye ubehag i samfunn (å lese) skaper dis-harmoni overfor menneskets natur,.  Derfor er det samtidig viktig med folkeopplysning. 

Årsak-virkning

Hans teorier om årsak og virkning er greie (Hume 1991:50—52). Hume viser til både biljardkuler og historie, da han sier at årsak og virkning også vil gjelde i verdensutviklingen. Det vil være problematisk for et studie som eksempelvis statsvitenskap å proppe det med for mye historie, for dette regnes som to adskilte faggreiner, og statsvitenskapen kan sammenfattes med mange andre  - selv om det finnes overlapping i begge fag. Det er imidlertid et problem for statsvitenskapen med for lite historisk analyse, og det er et problem for historie-faget med for mye løsrevet empiri. På den annen side, kan man ofte ikke innenfor noen av disse fag observere de kausale mekanismene, slik at dette blir vanskelig å sammenblande disse faggreiene i for stor grad. Men å skulle si at det ikke eksisterer kausale mekanismer, er også problematisk. Kausal mekanisme kan defineres som det som binder to begivenheter sammen. Men den største trusselen mot dette igjen, er vanetenkning, at alt bare vil gjenta seg – hva gjelder stort og smått. Det finnes så uendelig mange faktorer innenfor sosial forskning, som gjør det problematisk. Og dette er nok også årsaken til Willochs læresetning: ”Historien gjentar seg aldri, det er fordi man ikke kjenner historien, den vil gjenta seg?” Altså – hadde man kjent alle faktorer, kunne man stanset feilskjær. Likeledes – kjenner man historiens alle faktorer, gjentar den seg ikke – og vil i alle tilfeller ikke være identisk.

Om filosofiens variasjon

På Humes tid var det meste kalt filosofi. Hume snakker om de forskjellige arter av filosofi. Synes det er merkelig at det gjøres en distinksjon mellom samfunnsvesen og fornuftsvesen, av Hume (1991:70). Hvorfor skulle dette være motsetninger?

                                                           Vær filosof, men vær i all din filosofi menneske” David Hume.