- En artikkel om vitenskapsteori.
Komparativ metode betyr sammenliknende metode.
Sammenlikning gjør vi hele tiden, om vi sammenlikner aktører, institusjoner
eller strukturer. Denne artikkelen vil drøfte komparativ metode innenfor rammen
av statsvitenskap, til dels historie.
Det er spennende å sammenlikne, men det byr også på
utfordringer. Sammenlikning gjøres ofte for å teste hypoteser, men det kan gi
oss nye teser – som kan være teoriutviklende. Det kan være med utgangspunkt i
statistikk, eller historiske case – for å nevne noe. Særlig innenfor
statsvitenskapelig forskning har komparativ metode vokst fram i de tilfeller vi
har med et fåtalls enheter å gjøre, såkalt «liten N.» Men undersøkelsene skal
være systematiske. Vi skal her gjennomgå noen hovedsyn på komparativ metode,
som har utviklet seg de siste tre tiår. Ikke alt nevnes nå, men jeg vil komme tilbake til det i andre artikler. Innenfor statsvitenskapen kan de
fåtalls enhetene være eksempelvis revolusjoner eller post-kommunistiske
regimer. Noen analytikere mener til og med at den komparative metode alltid er
best, for å undersøke fenomener. Siden komparativ metode innebærer et fåtalls
enheter, utgår statistisk som metode. Jeg vil i denne artikkelen drøfte
påstanden hvorvidt «komparativ metode – alltid best?»
Kvalitative eller kvantitative teknikker?
Til det vil jeg si at jeg ikke kan avgjøre om komparativ
metode alltid er best innenfor statsvitenskapen eller historie. I kvantitativ
metode teller man, veier man, fenomener. I kvalitativ metode ligger veien mer
åpen for fenomener som ikke kan veies, eller telles, også kan undersøkes. Man
kan innenfor komparativ metode ha muligheter til å undersøke flere variabler,
enn hva tilfellet er ved en statistisk undersøkelse. På den andre side, selv om vi undersøker flere
variabler, kan det være noe særkjennetegn ved fenomenet, som en undersøkelse
ikke fanger opp – noe som også vil være gjeldende med et større antall, statistiske
enheter. Men å påberope seg svaret på hvorfor et fenomen inntreffer, foreta en
generalisering, kan dét være mer innlysende for den komparative metode, siden
man står overfor et begrenset antall case, med de muligheter det innebærer for
å undersøke disse case nøyere. Innsigelsen mot et lite antall case, er at det
er vanskeligere å trekke generelle slutninger fra det, fordi vi står overfor et
lite antall enheter eller eksempler. Overføringsverdien til det generelle kan
synes begrenset. I en stor kvantitativ undersøkelse, med mange case, kan vi si
at resultatene er – hvis de er det – statistisk signifikante. Man kan i disse
tilfellene overse mye, som har vært relevante for de ulike utfall. Men her
kommer det noe interessant, det kan være en feilslutning. Fordi man i en statistisk
undersøkelse kan peke på variabler – som viser fellestrekk mellom de ulike
undersøkelsene – eksempelvis variabler som må gi bestemte utfall for at et
fenomen skal inntreffe. Kvantitative undersøkelser kan derfor være gull verd,
hvis vi skal peke på variabler som må være til stede, for at et fenomen inntreffer.
Konklusjon
Jeg vil ikke si at kvantitative undersøkelser alltid er best,
når man skal foreta sammenlikninger. Men å si at komparativ undersøkelse, med
et fåtalls case og kvalitativ måling, alltid er best, er i like stor grad en
feilslutning. Kvantitative undersøkelser kan derimot være best for å undersøke hvorvidt en eller noe fåtalls variabler er viktige hvorfor et fenomen har statistisk innvirkning, hva som må være til stede for at noe skjer - på tross av begrensninger, også ved denne metoden.