Revy skal være i farger

Med noen ytterst få hederlige unntak finnes det ikke et revyklipp jeg liker i sort-hvitt. 

Flott klipp!

Det går et humorskille i Norge, og sikkert skiller innenfor andre områder, da fargefjernsynet kom til landet. Siden jeg av det selvbiografiske materiale skriver om stort sett barndom, henter jeg også klipp jeg husker fra tidligere tider – som blant annet har inspirert meg. Dette innslaget har rystet meg. 

Jeg har et tidligere sted på bloggen skrevet at det finnes ett og annet humorinnslag (i svart-hvitt) som er hjerteskjærende. Og jeg sikter her til to numre, spesielt. Og – det mest rystende for meg, som barn, er det jeg vil vise nå – som sikkert er kjent for noen.

Det er et nummer med Kari Diesen og Arvid Nielsen, som jeg ble grepet av i svært unge år. Vet ikke helt hvordan det skal beskrives – men det handler åpenbart om fattigdom. I tillegg er det en svært «tom» og «fortettet» stemning i innslaget, som selv et barn opplevde som «meningsløs.» Det kan være greit å ta med seg i en tid preget av velferd og vellykkethet. For - det finnes fortsatt folk som ikke har det bra, verken materielt, eller opplevd lykke i tilværelsen. 

Dette er altså norsk revy i eksistensialistisk utgave.