Komparativ metode – alltid best?

 - En artikkel om vitenskapsteori.

Komparativ metode betyr sammenliknende metode. Sammenlikning gjør vi hele tiden, om vi sammenlikner aktører, institusjoner eller strukturer. Denne artikkelen vil drøfte komparativ metode innenfor rammen av statsvitenskap, til dels historie.

Det er spennende å sammenlikne, men det byr også på utfordringer. Sammenlikning gjøres ofte for å teste hypoteser, men det kan gi oss nye teser – som kan være teoriutviklende. Det kan være med utgangspunkt i statistikk, eller historiske case – for å nevne noe. Særlig innenfor statsvitenskapelig forskning har komparativ metode vokst fram i de tilfeller vi har med et fåtalls enheter å gjøre, såkalt «liten N.» Men undersøkelsene skal være systematiske. Vi skal her gjennomgå noen hovedsyn på komparativ metode, som har utviklet seg de siste tre tiår. Ikke alt nevnes nå, men jeg vil komme tilbake til det i andre artikler. Innenfor statsvitenskapen kan de fåtalls enhetene være eksempelvis revolusjoner eller post-kommunistiske regimer. Noen analytikere mener til og med at den komparative metode alltid er best, for å undersøke fenomener. Siden komparativ metode innebærer et fåtalls enheter, utgår statistisk som metode. Jeg vil i denne artikkelen drøfte påstanden hvorvidt «komparativ metode – alltid best?»

Kvalitative eller kvantitative teknikker? 

Til det vil jeg si at jeg ikke kan avgjøre om komparativ metode alltid er best innenfor statsvitenskapen eller historie. I kvantitativ metode teller man, veier man, fenomener. I kvalitativ metode ligger veien mer åpen for fenomener som ikke kan veies, eller telles, også kan undersøkes. Man kan innenfor komparativ metode ha muligheter til å undersøke flere variabler, enn hva tilfellet er ved en statistisk undersøkelse. På den andre side, selv om vi undersøker flere variabler, kan det være noe særkjennetegn ved fenomenet, som en undersøkelse ikke fanger opp – noe som også vil være gjeldende med et større antall, statistiske enheter. Men å påberope seg svaret på hvorfor et fenomen inntreffer, foreta en generalisering, kan dét være mer innlysende for den komparative metode, siden man står overfor et begrenset antall case, med de muligheter det innebærer for å undersøke disse case nøyere. Innsigelsen mot et lite antall case, er at det er vanskeligere å trekke generelle slutninger fra det, fordi vi står overfor et lite antall enheter eller eksempler. Overføringsverdien til det generelle kan synes begrenset. I en stor kvantitativ undersøkelse, med mange case, kan vi si at resultatene er – hvis de er det – statistisk signifikante. Man kan i disse tilfellene overse mye, som har vært relevante for de ulike utfall. Men her kommer det noe interessant, det kan være en feilslutning. Fordi man i en statistisk undersøkelse kan peke på variabler – som viser fellestrekk mellom de ulike undersøkelsene – eksempelvis variabler som må gi bestemte utfall for at et fenomen skal inntreffe. Kvantitative undersøkelser kan derfor være gull verd, hvis vi skal peke på variabler som må være til stede, for at et fenomen inntreffer.

Konklusjon

Jeg vil ikke si at kvantitative undersøkelser alltid er best, når man skal foreta sammenlikninger. Men å si at komparativ undersøkelse, med et fåtalls case og kvalitativ måling, alltid er best, er i like stor grad en feilslutning. Kvantitative undersøkelser kan derimot være best for å undersøke hvorvidt en eller noe fåtalls variabler er viktige hvorfor et fenomen har statistisk innvirkning, hva som må være til stede for at noe skjer - på tross av begrensninger, også ved denne metoden.