Det storslåtte samfunnet – en juletale

Flott låt!

Ladies and gangsters

Vi lever åpenbart i en brytningstid. Hvilke verdier, holdninger og prinsipper skal vi ta med oss inn i den nye tid. Hvilke verdensanskuelser har vi? Ikke alt som er nytt er bra – tenk bare på skulderputene?

Også i år har vi gjennomgått rask forandring. Samfunnsomveltninger eller samfunn i rask endring krever tiltak, og noen aspekter eller perspektiver skal vi se på med den største årvåkenhet. Det gjelder særlig sosial nød/ fattigdomsbekjempelse, og samholdsforvitring. Dette rammer og kan ramme alle, også tilfeldig. Vi må gjøre alt vi kan for å skape Et inkluderende oss.

En underliggende samfunnsstrøm av ny-liberalisme preger oss i hverdagen, og er viktig å sette ord på. Å sette ord på, som et forsvar for de instanser som står imot uheldige utviklingstrekk i samfunnet. Å være imot ny-liberalismen er et forsvar for de som bevarer verdier og holdninger i vårt samfunn. Ny-liberalismen kan ses på som en trussel imot konservatisme, sosialdemokrati og tradisjonell liberal tenkning.  Jeg kan gjerne nevne skolesektoren, vår justis- og domstolsvesen og Helse-Norge. Jeg kan også nevne alle som står på gølvet i stats- og kommune-Norge, og ledere i offentlige virksomheter. Ja, min lojalitet i disse tider ligger først og fremst hos offentlige virksomheter, som har et samfunnsoppdrag, som er viktigere enn på årtier. I tillegg til de nevnte sektorer, bør statsbudsjett og lovgivning framover særlig ivareta barn og eldre. Klarer vi alt dette, vil det være god samfunnsutvikling, også for middelklassen - særlig de trange tidskår og økonomi som preger mange småbarnsfamilier. I vårt lille Oaseland, Norge.

Det private næringsliv må også blomstre, innenfor rammen av verdighet og anstendighet. Vi kan ikke – i ny-liberalistiske tider – ødsle med det gode i mennesket, som kan forsømmes dersom yteevnen hos den enkelte bringes til ytterlighetene. Et samfunn av rovdrift overfor enkeltmennesker bringer med seg menneskelige tragedier, og utgifter overfor alle, eller fellesskapet. Vi skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer en selv. For det kan det fort gjøre.

Og vi må rette vårt utsyn imot verden og Europa, prøve å såkalt erobre grønne markedsandeler – framfor å tro at konkurranseutsetning og besparelser i det offentlige skaper lykke her hjemme. Det er bedre å innhente kapital utenfra, i stedet for å innføre stadig flere markedsløsninger i det offentlige – fra et marked, med begrenset overføringsverdi og sammenlikningsgrunnlag. Husk på at det offentlige ikke er et varemarked, de har andre verdier å virkeliggjøre enn de umiddelbart målbare. Vi må bedre vår samfunnskultur, for at næringslivet skal oppleve videre vekst, innenfor grønn omstilling. Heller det, framfor skatte- og avgiftslettelser.

Overfor vårt Statsbudsjett, som i Norge diskuteres året rundt – til og med i sommerhalvåret – har de siste årene økt dramatisk. Vi ber om at samfunnets kjerneoppgaver prioriteres i budsjettene framover. Når selveste Sorenskriver Helge Bjørnestad roper etter mer penger til domstolene, er det viktig å rope varsku - også andre steder. Også skole og helse bør verdsettes mer, når karusellen svinger for full rulle, i markedet. Noen må gå motstrøms. Noen må ivareta de bestandige verdier. Vi må bygge et samfunn på redelighet og ærlighet – derfor er det viktig å ikke la eksempelvis nedrig virksomhet passere. Skolen kan danne, helsevesenet kan lappe, begge kan forebygge. Vi er Et inkluderende oss.

Når jeg nå har valgt å nevne Et inkluderende oss, er det også et forsøk på å revitalisere sosiologien, som fagfelt. Vi kan i Norge ivareta vårt fellesskap og tilhørighet som flokk, i større grad, enn det vi gjør i dag. Det innebærer å ikke godta former for utenforskap. De innebærer at vi som folk er imøtekomne overfor hverandre, for vi vet aldri hva et annet menneske har opplevd eller gjennomlevd. Vi er alle minoriteter.

Vi opplever den største omkalfatring av vårt samfunn siden Den industrielle revolusjon. Vi er inne i Den informative revolusjon. Samfunnet blir stadig mer kompleks, og sjeldnere enn noen gang finnes det enkle løsninger. Men våre prinsipper er enkle og gjennomtrengende.  Vi må heller ikke gjøre ting mer komplisert enn de er. Da trenger vi partier som også regulerer, ikke bare står for frislipp – som Venstre, et sentrumsparti, som både skal og bør ta et oppgjør med ytterliggående høyreutslag - som ny-liberalismen innebærer. Inger Lise Rypdal sang det så godt i sangen I mitt liv. Jeg siterer Inger Lise; «I mitt liv, var det aldri plass til drømmer.» Et land og folk som mister tro – er et land imot avgrunnen. Det er viktig å utvise liberal utviklingsoptimisme, selv om vi ikke stenger våre øyer for problemer. Det er viktig at alle norske radio- og TV-kanaler i året som kommer, sender jevnlige repriser av denne sangen. I Dagsrevyen, Norge Rundt – overalt, for å holde motet oppe. Akkurat det er veldig viktig. For – vi er da optimister? Vi kan bygge Det storslåtte samfunnet.

Så kan jeg bevege meg over i hjørnet, av det største alvor. Det er med bekymring vi antar at vi går en tid i møte, med mer sosial nød. Ny-liberalisme må ikke få ødelegge for alt som ikke er umiddelbart målbart, og redusere mennesket til egen-maksimerende individer. Det er ikke gunstig for samfunnet, ei heller for den bekostning det påfører fellesskapet – i tillegg til de menneskelige tragedier dette medfører. Det storslåtte samfunnet handler om å styrke både privat og offentlige virksomhet, ved at private blir mer konkurransedyktge utenlands og det offentlige blir gitt muligheter til å ivareta de verdier, holdninger og hensyn de er satt til å forsvare. Det kan være heldig med en endring av departementsstrukturen, for å iverksette tiltak på samfunnsområder som begrenser omkostninger for offentlige organer og instanser, ja – hele det menneskelige fellesskap. Vi legger ikke noen annen mening i uttrykket radikal enn offentlige tiltak/ intervenering – og kan ikke tas til inntekt for noe annet tankesystem, enn de som regulerer til vern om vårt samfunn; sosialdemokrati, konservatisme og et tradisjonelt og liberalt verdisett - og i disse tider vekt på klima. For å bruke en amerikansk betegnelse, er det en progressiv liberalisme. Et navn som jeg kan trekke fram i året som kommer – og som vi kan vente oss en del fra, er Franklin Delanor Roosevelt (FDR). For – mens en medstrøms liberalisme er viktig for å få fart på et samfunn i stillstand, er en motstrøms liberalisme viktig i et samfunn under rask endring. Begge deler, men nå det sistnevnte, for å realisere rettferdighet.

Norge er i utgangspunktet et Oaseland, som har gode forutsetninger for å lykkes framover. Vi kan ikke måle lykke i økonomi, selv om finanser selvsagt er et gode. Vi har stor petroleumsformue, til å skjøtte vårt bo. Vi har store arealer, som kan huse flere mennesker enn dagens drøye 5 millioner. Og vi har et klima, som aldri når temperaturhøyder som Sahara. Jeg skulle ønske vi vektla mer Fredsnasjonen Norge, for rettferdighet, åpenhet og inkludering og klimaløsninger – med et enda større internasjonalt engasjement og samkvem, enn det vi har i dag. Måtte vi sette vårt land, formet som en omvendt feilkonstruert badminton-racket, på kartet i internasjonale fora – ja, som internasjonalt fór. Lenge leve Den liberale intergovernmentalismen.

Alle våre fem plattformer har i året som har gått, gått som normalt. I denne forbindelse vil vi spesielt trekke fram Riksbladets arbeider, og se tilbake på de lovnader de gav ved forrige jul. De sa de kom til å skrive om 1700- og 1800-talls historie. Det har ikke blitt så mye tid til dette foreløpig, men det er et løfte vi tar med oss inn i 2020. Like fullt har de oversatt Bellman til stavangersk; en dikter som dere også i fortsettelsen vil stifte nærmere bekjentskap med. De har også omhandlet den historiske Tea party-hendelsen i USA, og snakket om poteten. Riksbladet sa de ville omhandle berømte personer, og de har i år skrevet om Abraham Lincoln og Paul Simon. Og de har også tatt for seg vitenskapsteori; Den grunnleggende forskjellen mellom kvalitativ og kvantitativ metode – og hva som er mest hensiktsmessig til ulike formål, innenfor samfunnsvitenskapen. Vi sa ikke vi skulle skrive om humor og musikk – men dette har også vært et gjennomgående trekk i året som er gått. De har også hatt flere essays om samfunnskultur, som forener historie, kultur, blant annet Vi har også underliggende pekt på at de liberale, ikke må miste sine politiske venstreperspektiver.

Hvorvidt Riksbladet kommer ut neste år, er usikkert. Vi synes det er mange ting med vårt samfunn å gripe fatt i, men vi vet ikke. I tilfelle vi frekvensen være mindre hyppig. I tilfelle Riksbladet kommer ut, vil vi trolig skrive mer om litteratur, og ha flere 2-siders kronikker – enn tidligere. Også i 2019 har vi gitt ut rundt 100 artikler.

Og for å avslutte med noen velvalgte ord av Øysten Sunde; Åna Sira, Senorita, kiss me goodnight. Jeg vil ønske deg en riktig god, fredfull jul.