Lojalitet

Den siste uken har vi kunnet lese om varierende alvorlige handlinger som reiser problemstillinger knyttet til begrepet lojalitet.

Lojalitet kan defineres som en personlig egenskap av plikttroskap eller lovlydighet. I enkelte sammenhenger kan lojalitet regnes som en verdsatt egenskap eller dyd. Lojalitet innebærer vennlig innstilling og hjelpsomhet mot den lojaliteten rettes mot. Altfor ofte tolkes lojalitet som noe positivt. I den lokale Risvik-saken (Overgrepene, med døden til følge, på Jonny André Risvik) har vi kunnet lese om de grufulle overgrepene mot en såkalt venn, som alltid støttet lojalt opp om sine venner. Hvor lå lojaliteten til overgriperne, er et åpnebart spørsmål. På internasjonalt nivå har vi denne uken opplevd arrestasjonen mot Ratko Mladic som står for retten i Haag, med 11 tiltalepunkter mot seg. (Retten har ikke en gang klart å fått tiltalen ned i 10 punkter.) Hvem var Mladic lojal mot? Noen perverterte tanker om sin egen nasjons overlegenhet? Eller mot menneskeheten? Og - hvor mange har ikke vært lojale mot Mladic og hans massakre, hvilket reiser de samme prinsipielle spørsmålene som Nurnberg-prosessen: Hvordan skal man håndtere rettergang for alle de som har vært lojale mot en fører. Skal de frigis fordi de bare lovlydighet og pliktig har adlydt ordre, eller skal de stilles ansvar for sine handlinger? På internasjonalt nivå kan vi også lese om USAs president (og fredsprisvinner) Barack Obama som iløpet av hans to første år som president har øverste ansvaret for tiltalen av fem varslere. Varslerne har lekket informasjon om kritikkverdige forhold i det amerikanske forsvaret. Her er den åpenbart motsetninger mellom Obamas ord og handlinger, selv om det nok er riktig som Sven Egil Omdal skriver at dette nok skyldes mer nidkjære medarbeidere på lavere nivå, at hele fem varslere er tiltalt. Like fullt må Obama ta ansvaret for at det under den 44. presidenten er det tiltalt flere varslere enn under alle de 43 foregående presidentene. Hvor skal lojaliteten til varslerne ligge? Mot Obama? Mot forsvaret? Eller – mot befolkningen?

Stavanger-ordfører Leif Johan Sevland har sagt til RA lørdag 4. juni at han synes det er uproblematisk med de mange lunsjer og middager han deltar på – hans integritet er inntakt. Det tror jeg også på, fordi jeg har høye tanker om Leif Johan Sevland. Men det problematiske oppstår dersom folk ikke oppfatter han (og andre politikere) som uhildet. Hvor ligger politikernes lojalitet. Hos lunsjvertene? Velgerne? Befolkningen? Det er ikke alle som er tilstrekkelig bemidlet eller har nok ressurser til å være lunsjverter for politikere, slik at det neppe er et representativt utvalg av lunsjverter
Lojalitet er også en nødvendig ingrediens i enhver humant og sivilisert moralsystem.
Problemet med lojalitet er at det ses i enkelte miljøer på som så aktverdig at det tilsidesetter alle andre dyder, som eksempelvis humanisme og nestekjærlighet (Risvik- og Mladic-saken) og sannhetssøking (Obama-saken). Så lenge det gjør det, er det ikke noen vits i å være lojal mot lojaliteten.