Autoritet

Jeg vil nå redegjøre over sentrale begreper som inngår i autoritarisme. Jeg vil drøfte disse begrepene opp i mot hverandre. Problemstillingen jeg vil besvare er følgende: Går det an å godta autoritetsutøvelse og samtidig være anti-autoritær? Jeg vil konkludere med at det å være grunnleggende anti-autoritær kan innebære å godta noen former for autoritetsutøvelse. Denne bloggen vil diskutere dette ved å bruke Webers tre former for autoritetsutøvelse: Den tradisjonelle autoritet, karismatisk autoritet og legalt-rasjonelt styre.

Det er innledningsvis tjenelig å definere begrepene makt, autoritet og autoritær.
Autoritet har svært mye med makt å gjøre, og makt skal man være kritisk til. Kan man imidlertid godta makt, for å minimere maktutøvelse? Makt kan defineres som at ”A får B til å gjøre slik som A vil.” Ja, mener jeg.

Autoritet kjennetegnes ved at den oppfattes rettmessig og legitim av de underordnede. Autoritet kan dermed oppfattes som legitim makt. Autoritet gjør det mulig å få gjennomført mål mot andres interesser uten at det skjer mot deres (tilsynelatende) vilje. Dette innebærer ikke nødvendigvis at de underordnede er enige i de overordnedes avgjørelser, det betyr kun at de anerkjenner de overordnedes rett til å foreta slike avgjørelser og ens egen plikt til å adlyde. Vellykket autoritet har altså svært mye med lojalitet å gjøre, og lojalitet har jeg blogget tidligere om. For å utøve autoritet er det viktig å ha et lovverk i bunn.

Å være autoritær har en (enda) verre klang enn autoritet. Autoritær kan betegnes den som uten saklig grunnlag eller uten å gi saklig begrunnelse, bestemmer over andre. En autoritær innstilling kan også medføre overdreven respekt for enhver som står over en i sosial rang, slik at man lar seg dominere på følelsesmessig grunnlag, uten fornuftstyrte argumenter.

Lovverk er slike fornuftstyrte argumenter som motvirker autoritært styre. Autoritært styre kan oppstå i en familie, på jobben, eller i et hvilket som helst sosialt miljø. Kanskje er det slik at autoritære handlinger blomstrer fritt i et miljø uten formell autoritet, siden det da det ikke finnes noen spesielle retningslinjer for hvilke former for autoritet som skal gjelde. Av disse årsaker kan det å være anti-autoritær innebære at man godtar autoritetsutøvelse, for å minimere autoriteten. Jeg vil være en forsvarer av autoritet, dersom dette implisitt innebærer å minimere autoriteten. Dette for å minimere tvang og unngå anarki.

Max Weber definerte tre former for autoritet. Dette var tre former for legitimt styre.

- Tradisjonell autoritet som legitimeres av veletablerte tradisjoner og sosiale strukturer. For eksempel autoriteten til kongelige og geistlige.

- Karismatisk autoritet legitimeres av en persons usedvanlige innsikt og evne til å skape lojalitet og lydighet blant underordnede. Slik autoritet finner vi gjerne fra profeter og politikere, som Lenin, Luther, Hitler og Walesa.

- Legal-rasjonell autoritet legitimeres gjennom formelle lover og regler. Moderne samfunn preges av denne formen for autoritet.

Det er ikke slik at denne blogger er motstander av enhver form for tradisjonell, karismatisk eller legal-rasjonell autoritet. Men tradisjonell og karismatisk autoritet, er langt mer problematisk enn legalt-rasjonelt styre. Det er også nyanser innenfor legalt-rasjonelt styre, som gjør at det er vanskelig å akseptere dette som en uproblematisk form for styre. Mitt hovedanliggende er først å peke på at disse former for styre er problematisk å holde fra hverandre.

For å ta det mest åpenbare først. Vi har parlamentarisme i Norge. Det er stortinget som vedtar hvilke lover som skal gjelde (50 % + 1 stemme). Dette er den øverste institusjoneringen av legalt-rasjonelt styre. Der velges representanter gjennom jevnlige åpne og frie valg. Man kan ikke komme bort fra at disse representantene har fått tilslutning på grunn av sin karismatiske autoritet. Det mest nærliggende er å peke på Carl I. Hagen, som klarte å bygge opp FrP fra et 0,7 %-parti til et 25 %-parti. Gjennom vårt representative valgsystem ser vi derfor at det legalt-rasjonelle styre i stor grad er påvirket av det karismatiske styret, ved at et partis stemmevekt blir påvirket av hvorvidt de har karismatiske fanebærere eller ikke: Carl I. Hagens personlige egenskaper har trolig vært sterkt medvirkende til partiets oppslutning, og dertil gjennomslag i den legalt-rasjonelle kanal. Og – er dette bra eller dårlig? Han har jo nettopp vært en fanebærer og uttrykket for en betydelig andel av befolkningens vilje, og det kan man i seg selv kanskje ikke være veldig kritisk til. Problemet oppstår i særlig grad dersom de karismatiske styret ikke er bundet av legale-rasjonelle regler i bund for autoritetsutøvelsen – hvilket eksempelvis Lenin og Hitler ikke var. Det som er viktig å peke på er at Lenin ikke var bundet av parlamentarisk styre, og Hitler ikke var bundet av liberale prinsipper for styret, slik at de ble noen av de mest nedbrytende eksempler på hvilke følger fraværet av legalt-rasjonelt styre har for autoritetsutøvelse, og dersom styre i for stor grad hviler på karismatisk styre. Det tidligere nevnte eksempelet for autoritetsutøvelse, 50 % + 1 stemme, er langt fra eneste tilstrekkelige forutsetning for et sunt styre. Godt er det at vi har et liberalt demokrati, en styringsskikk med representativt demokrati der de folkevalgtes politiske makt står under rettsvesenet – der grunnleggende rettighter gis, og regulerer majoritetens makt over minoritetenes sivile rettigheter. Det legalt-rasjonelle styret kan derfor være en svært dårlig form for autoritetsutøvelse dersom det ikke er liberale rettigheter i bunn for autoritetsutøvelsen. Bra er det legalt-rasjonelle styret hvis det hviler på liberal-demokratiske verdier for autoritetsutøvelsen.

Den tradisjonelle form for autoritetsutøvelsen er gjerne generelt mer framtredende i den private sfære, kontra den offentlige ( og det er ellers grunn for å tro at det samme vil gjelde for det karismatiske styret, men her finnes det selvsagt gode eksempler fra begge sfærer). Det mest nærliggende eksempelet på tradisjonelt styre er gjerne er patriark eller matriark som styrer – gjerne monarki, dersom man taler om det offentlige. Det åpenbare problemet med dette styret er at maktutøvelse går i arv. Også problematisk vil det være dersom en familie blir styrt av at det nødvendigvis skulle være de eldste som hadde autoritetsutøvelse over andre, automatisk fordi alderen i seg selv skulle tilsi kompetanse. Derfor er det viktig å også i den private sfære anerkjenne de sivile rettighetene et menneske har – og la et menneske få fritt styre over sitt eget liv. Vi finner i mange konservativt drevede organisasjoner/ bedrifter at det gjerne er det tradisjonelle styret som gjelder, ved at firmaer går i arv, eller rett og slett firmaet har et meritterende opprykksprinsipp. Dette er problematisk, da det ikke er nødvendigvis slik at den som har mest erfaring fra den enkelte bedrift er den som er mest egnet til å styre. Og – for å ta et eksempel som både er aktuelt og som peker tilbake på det tidligere eksempelet: er Carl I. Hagen den mest egnede til å føre partiet opp mot nye høyder fordi han tidligere har hatt formell posisjon som formann med over 25 % oppslutning (tradisjonelt styre) og fordi han er en leder med utstråling og appell (karismatisk styre)? Som formann har han vist seg svært allmektig ved å vedta et regelverk (ikke lover) for eksludering av medlemmer. Dette er en form for autoritetsutøvelse som kanskje ikke er særlig anti-autoritært. Dette viser igjen at det er vanskelig å skulle tilsi at et legalt-rasjonelt styre er antiautoritært, fordi det bugner i hvilket regelverk som skal gjelde. Jeg vil understreke at jeg ikke kjenner spesielt godt til FrPs regelverk, men det kan bidra til å forklare at dersom sterke enkeltpersoner (ved tradisjonelt og karismatisk styre), kan vedta lover som er svært eksluderende (legalt-rasjonelt styre.) Igjen viser dette at det er vanskelig å holde tradisjonelt, karismatisk og legalt-rasjonelt styre i fra hverandre. Derfor er det svært vanskelig å skulle konkludere med om det tradisjonelle, karismatiske eller det legalt-rasjonelle styre i seg selv minsker autoritetsutøvelse – det avhenger selvsagt av hvordan det utøves. Men: Karismatisk og tradisjonelt styre kan brukes til å vedta et lovverk som minimerer autoritetsutøvelse, og skaper tilstrekkelig grad av orden for å unngå anarki. Samtidig kan legalt-rasjonelt styre brukes til å tøyle karismatisk og tradisjonelt styre, for å forhindre at det blir autoritært. Derfor konkluderer denne blogger med at å være grunnleggende anti-autoritær innebærer å godta noen former for autoritetsutøvelse.