Gresselig lesing

Denne påsken leste jeg Doris Lessings ”Det synger i gresset.” Bøker hører med til påsken. På lik linje med Kvikklunsj og appelsiner.

Jeg har lenge ønsket å lese nobelpris-vinnerens aller beste verker, og boka som kanskje regnes som hovedgrunnen på hvorfor Doris Lessing (1919 - ) fikk Nobelprisen i 2007. Doris Lessing debuterte med romanen ”Det synger i gresset” i 1950, og var nesten nøyaktig like gammel som undertegnede er nå. Boka beskriver det avslørende kampforholdet mellom de hvite og sorte i Sør-Afrika og mislykket ekteskap Romanen starter ved funnet av en død kvinne – Mary Turner. Etterpå følger boka hennes liv kronologisk – nærmest fra vugge, helt til grav. En blogger beskriver at dette livet er preget av ”fattigdom, ensomhet og annerledeshet.” Dessverre tror jeg ikke hovedpersonens syn på svarte afrikanere skiller seg vesentlig fra de hvite sør-afrikanernes gjengse oppfatning. Jeg stiller derfor litt spørsmålstegn ved hvor annerledes Riktignok gifter hun seg sent, og dermed er noe annerledes sett utenfra, men hun er i bunn og grunn en ekte hvit sør-afrikaner. Det kan også problematiseres hvor fattig og ensom hun er. Andre skriver at ”hun har et lykkelig og tilfredsstillende liv som singel hvit sør-afrikaner.” Etter mitt skjønn lever hun et borgerlig liv før ekteskapet, og man kan jo da vurdere om dette innebærer småborgerlig ensomhet. Det kommer jo an på øyene som ser. Hun har imidlertid mange venner, fin jobb, og verdsetter livet som uavhengig. En blogger skriver følgende, som jeg slutter meg til i sin helhet: ”Jeg har aldri kunnet forstå begrepet “untermench”, at tyskere under andre verdenskrig kunne se på jøder som like verdiløse som rotter.  Helt ubegripelig.  Men Doris Lessing gjør det forståelig i denne boka. Ikke ved å skildre hvor ille negrene er, hvordan de lukter eller hvorvidt de er late. Men ved å skildre frykten Mary opplever, og den spenningen som oppstår mellom hvit og svart.” Lessing er en mester til å beskrive frykten hos hovedpersonen Mary. Dette får vi allerede skildret før ekteskapsinngåelsen, men trer kanskje enda klarere fram etter at hun gifter seg med Dick, en fattig farmer som strever med å gjøre gården sin lønnsom. Andre forståsegpåere mener at Mary er mer åpenbart rasist, og begrunner dette med Marys holdning – som deles blant mange hvite afrikanere – at de hvite skal stå over svarte afrikanere.  Mary synes også de svarte er avskyelige, illeluktende og dyriske. Den første arbeidsfordelingen på gården er at hun har ansvaret innomhus, mens Dick har ansvaret for driften av gården. Mary og Dicks forhold kan beskrives som noe kjølig og distansert.  Plutselig blir Dick syk, og Mary må overta gårdsdriften – noe som gjør at Mary etter hvert skaffer seg kjennskap til hvor inkompetent Dick har vært i driften av gården. Mary mener t gården bare er til for å tjene penger, mens Dick er mer idealistisk innrettet. Det som er befriende med boken er at den er fri for innviklet handlingsgang. (dette er ingen russisk roman med ørten personligheter, med navn som har påfallende mange like konsonanter stablet etter hverandre.) Dette er i langt større grad en reise i Marys indre. Boka handler i stor grad om Marys liv på en farm, som hun flytter til etter at hun sent i livet gifter seg med den fattige, og kanskje noe mer åpenbart snillere, Dick. Her skildrer Lessing Marys møte med slavene – og særlig Moses – en svær, svart mann som blir sentral i hennes liv og undergang. Boken har en åpen fortellerstil, som også er befriende. Det er lite karakteriseringer i boken, i hvertfall få eller ingen refleksjoner man stusser over. Det gjør at boka er lett å lese, i hvertfall hvis man har samme perspektiv på hvite afrikanere som det Lessing har. Avslutningsvis kan vi bruke litt spalteplass på Doris Lessing. Hun var politisk aktiv kommunist fram til 1954. Gjennom hele livet har hun vært sterkt politisk engasjert. Hun sies å være feminist, opptatt av kvinners liv – og ekteskapet. Kanskje bidrar Marys ekteskap med den allikevel noe snillere Dick til at det går såpass galt med Mary? Eller kanskje ville det gått verre uten Dick?

Francois Bayrou – den beste franske presidentkandidaten

Av de mange franske residentkandidatene som stiller til første valgomgang i Frankrike på søndag, er det Francois Bayrou som stikker av med min støtte – lederen for partiet Demokratisk bevegelse.

Partiets (heretter DM) leder har svært høy personlig popularitet. Det tror jeg ikke skyldes populistisk popularitet, men heller hans integritet som politisk lederskikkelse.

Politisk karriere  

Franskmenn har det med å opprette poltiske partier, særlig på  borgerlig side,  når utfordringer møtes. Derfor er det vanskelig å angi Bayrous politiske ståsted. Bayrou selv liker å beskrive seg som en sentrumskandidat, og for øvrig tilhenger av Tony Blairs den tredje vei. Han tilhører de facto sentrum-høyre siden i Frankrike, blant annet siden han har vært aktiv minister i mange høyreregjeringer. Ser man på tvers av landegrensene ligger nok hans hjerte nærmere Obamas politikk, enn Nicholas Sarkozy – og godt er det.  Det henger selvfølgelig sammen med at det politiske livet i Frankrike, i hvertfall i økonomisk forstand, ligger betydelig lenger til venstre i Frankrike enn i USA. Også det er godt. Francois Bayrou (1951 - ) var medlem av partiet som rett og slett oversettes som sosial-demokratisk sentrum (CDS), den kristelig-demokratiske komponenten av sammenslutningen UDF, Unionen for fransk demokrati – det tidligere dominerende høyrepartiet.  Etter valgseieren for koallisjonen RPR/ UDF i valget til lovgivende forsamling i 1993, ble Bayrou utdanningsminister i regjeringen under statsminister Edouard Balladur. I denne regjeringen gjennomførte han tiltak hvor lokale myndigheter kunne subsidiere franske privatskoler. På tross av at han støttet Edouard Balladurs kandidatur foran presidentvalget i 1995, fikk han fortsette som utdanningsminister etter Jacques Chiracs valgseier, og under den nye regjeringen, ledet av Alain Juppé. (Balladur var en konservativ politiker, og statsminister i perioden 1993 – 1995, så Bayroy støttet i alle tilfeller høyresiden. Juppé var også en konservtiv politiker). Etterfulgt av majoritetsforandringen i parlamentsvalget i 1997, til fordel for den plurale venstreside, havnet han i opposisjon, og konkurrerte om presidentskapet i UDF i 1998.  I 2002 støttet ikke Francois Bayrou forsøket på å slå sammen UDF med RPR, der den nye  sammenslutningen fikk det nye navnet UMP.  Francois Bayrou har vært økende grad kritisk til kursen som UMP-regjeringen har hatt, som han mener ikke er i kontakt med den jevne franskmann. Bayrou motsetter seg at det skal eksistere noe toparti-system, hvor man har sosialistene på den ene siden, og RPR (senere UMP) på den andre siden – som alternerer om makten.  I 2007 stilte Francois Bayrou igjen opp som president. Man forventet at valget ville stå mellom Sarkozy og sosialistenes Ségolene Royal. Bayrous framgang på meningsmålingene i februar, kompliserte imidertid dette bildet, og det var et reelt scenario at kanskje Bayrou ville danke ut sosialistenes Royal foran andre valgomgang – slik sosialistene ved forrige presidentvalg hadde blitt slå ut av nasjonalisten Jean Marie Le-Pen. Nå klarte imidertid ikke Bayrou å nå andre valgomgang, med fikk 18,57 prosent av stemmene. Og ble en klar tredje kandidat. Dette var den beste notering ved et presidentvalg for UDF siden 1981. Bayrou støttet ikke noen av kandidatene foran andre valgomgang, men antydet at Sarkozy var den verste kandidaten. I etterkant av tapet annonserte Bayrou at han ville starte sitt eget sentrumsparti, Demokratisk bevegelse (MoDem). Bare en håndfull UDF-politikere sluttet seg til det nye partiet. Hovedandelen opprettet et rivaliserende parti – ”Nye sentrum,” som er et sosial-liberalt sentrum-høyre parti i Frankrike, som var langt mer vennligsinnet overfor UMP.  De fleste på grasrota støttet imidlertid Bayrou, og han fikk den største medlemsmassen. MoDem ble etablert bare et par uker før valget til nasjonalforsamlingen i juni 2007, men klarte likevel å oppnå 7,6 prosent av stemmene – og ble det tredje største partiet. Dette var høyere enn hva UDF hadde fått i 2002 – 4,9 prosent av stemme.  Bayrous parti klarte bare å få fire taburetter i nasjonalforsamlingen.

Politiske synspunkt

Demokratisk bevegelse regnes som et sosial liberalt sentrumsparti, som ønsker å føre en pro-europeisk politikk. Partiets leder Francois Bayrou har inntatt klare standpunkter på en rekke spørsmål.  Han har uttrykt at ”EU er den vakreste konstruksjonen av menneskelig humanitet.” I et intervju med New York Times har Bayrou uttalt at han er ”En demokrat, en Clinton-tilhenger,  og en mann som snakker om den tredje vei” (Tony Blair-tilhenger jour. anm.) Hans politiske plattform går ut på å skaffe nye jobber, forbedring av utdanning, forbedre boforholdene i forsteder, redusere offentlig forbruk, ha balanserte budsjetter og en sterkere Europeisk Union, der Frankrike skal være i førersete. I motsetning til Sarkozy har han kritisert Amerikas økonomiske modell under George W. Bush, og han har omtalt det som en modell for ”de sterkestes rett.” Han er sterk kritisk til et uregulert marked.  Han har kritisert USA for et samfunn der pengene styrer, og der det blir for dyrt for menigmann å ta høyere utdanning.

Alternativer?  

Dersom Bayrou ikke skulle vinne presidentvalget, hvilket det er svært store sannsynligheter for, står valget mellom sosialisten Hollande og den konservative Sarkozy. Da håper jeg Hollande vinner, blant annet fordi venstresiden i Frankrike historisk har vært ganske så liberale i mange spørsmål. Dessuten tror jeg Holland, i motsetning til Sarkozy, har de vakreste planer for det klassedelte Frankrike.  

"Fartsfylt og gøy"

Stills scene: The follies siste produksjon er en fartsfylt farse som er en fornøyelse å se.

I går kveld hadde revygruppen premiere på Stills scene. Forviklingskomedien heter "Ute av drift." Den er utmerket komponert av en av sjangerens store forfattere, Ray Cooney. The Follies revyproduksjoner har tilpasset stykket til stavangersk, og legger inn noen lokale vrier. Det er et godt valg å sette opp "Ute av drift," det er rett og slett en drivende god historie som burde fenge de fleste. Det er tydelig det er lagt mye arbeid i scenografien, som fungerer som en fin ramme for forviklingene som skjer på scenen. "Ute av drift" er en typisk ut-og-inn-gjennom-dørene farse med en historie som tas opp til elleville høyder. Humoren er av det klassiske slaget, og den treffer godt.

Utroskap i politikermiljø

Stykkets hovedperson er Stavanger Høyres formannskapsmedlem Reidar Willien (Andre Hageseter). Den gifte mannen innleder en utenomekteskapelig affære med den like gifte Jorunn Verde (Christine Therese Aspenberg), partisekretær i Stavanger Arbeiderparti. De befinner seg på et hotell bare et steinkast unna bystyresalen i Stavanger. Derfor passer det seg jo ytterst dårlig at det dukker opp et lik i vinduskarmen til hotellsuiten.

Frykter skandale

Willien frykter naturlig nok skandale, og kan ikke tilkalle politiet. Dermed starter arbeidet med å dysse ned likfunnet. Williens personlige sekretær Jørgen Grissvang (Sindre Hellevik) tilkalles. De to kommer naturligvis til stadighet opp i store problemer etter hvert som hotelldirektøren og andre involverte krever forklaringer på hva som har skjedd.

Gode i bærende roller

Andre Hageseter imponerer i den bærende rollen som Reidar Willien. Mannen er vel den eneste i ensemblet med mye erfaring fra profesjonelle scener på Stavangeren og Rogaland Teater. Erfaringen viser seg tydelig når han utfolder seg på scenen. Sindre Hellevik lager sin rollefigur Jørgen Grissvang til en utmerket ellevill utgave av en nerdete Egenes-mann. Som amatørteater tatt i betraktning er denne produksjonen imponerende god. Det er aldri et kjedelig øyeblikk, og skuespillerne leverer replikker med bra timing. Det er tydelig at revygjengen har hatt regihjelp av profesjonelle Svein Harry Schøttker Hauge og Cato Skimten Storengen, begge kjent fra Rogaland Teater.

Denne anmeldelsen stod på trykk i Rogalands Avis, fredag 13. april. RA var det eneste mediehuset som anmeldte forestillingen. Terningkastet datt ut i publiseringsfasen, men journalisten Stein Roger Fossmo var rask med å tilkjennegi terningkastet på facebook. Terningkastet ble publisert i Rogalands Avis lørdag 14. april.

Påskekort fra Hemsedal

Det var herlig med tre fulle rennedager i storanlegget.

Det har vært fantastisk å stå på Telemark i to dager (slalomski en dag, som var å skru klokken 15 år tilbake.)
Torsdagen var det skiftende skydekke, med store gløtt av sol, og solen foremlig badet i snøen på fredagen og lørdagen. Hytta var også storslagen, så dette har vært en minnerik ferie! Der spilte vi blant annet "Alias." Så ellers mye hjort denne påsken.