Francois Bayrou – den beste franske presidentkandidaten

Av de mange franske residentkandidatene som stiller til første valgomgang i Frankrike på søndag, er det Francois Bayrou som stikker av med min støtte – lederen for partiet Demokratisk bevegelse.

Partiets (heretter DM) leder har svært høy personlig popularitet. Det tror jeg ikke skyldes populistisk popularitet, men heller hans integritet som politisk lederskikkelse.

Politisk karriere  

Franskmenn har det med å opprette poltiske partier, særlig på  borgerlig side,  når utfordringer møtes. Derfor er det vanskelig å angi Bayrous politiske ståsted. Bayrou selv liker å beskrive seg som en sentrumskandidat, og for øvrig tilhenger av Tony Blairs den tredje vei. Han tilhører de facto sentrum-høyre siden i Frankrike, blant annet siden han har vært aktiv minister i mange høyreregjeringer. Ser man på tvers av landegrensene ligger nok hans hjerte nærmere Obamas politikk, enn Nicholas Sarkozy – og godt er det.  Det henger selvfølgelig sammen med at det politiske livet i Frankrike, i hvertfall i økonomisk forstand, ligger betydelig lenger til venstre i Frankrike enn i USA. Også det er godt. Francois Bayrou (1951 - ) var medlem av partiet som rett og slett oversettes som sosial-demokratisk sentrum (CDS), den kristelig-demokratiske komponenten av sammenslutningen UDF, Unionen for fransk demokrati – det tidligere dominerende høyrepartiet.  Etter valgseieren for koallisjonen RPR/ UDF i valget til lovgivende forsamling i 1993, ble Bayrou utdanningsminister i regjeringen under statsminister Edouard Balladur. I denne regjeringen gjennomførte han tiltak hvor lokale myndigheter kunne subsidiere franske privatskoler. På tross av at han støttet Edouard Balladurs kandidatur foran presidentvalget i 1995, fikk han fortsette som utdanningsminister etter Jacques Chiracs valgseier, og under den nye regjeringen, ledet av Alain Juppé. (Balladur var en konservativ politiker, og statsminister i perioden 1993 – 1995, så Bayroy støttet i alle tilfeller høyresiden. Juppé var også en konservtiv politiker). Etterfulgt av majoritetsforandringen i parlamentsvalget i 1997, til fordel for den plurale venstreside, havnet han i opposisjon, og konkurrerte om presidentskapet i UDF i 1998.  I 2002 støttet ikke Francois Bayrou forsøket på å slå sammen UDF med RPR, der den nye  sammenslutningen fikk det nye navnet UMP.  Francois Bayrou har vært økende grad kritisk til kursen som UMP-regjeringen har hatt, som han mener ikke er i kontakt med den jevne franskmann. Bayrou motsetter seg at det skal eksistere noe toparti-system, hvor man har sosialistene på den ene siden, og RPR (senere UMP) på den andre siden – som alternerer om makten.  I 2007 stilte Francois Bayrou igjen opp som president. Man forventet at valget ville stå mellom Sarkozy og sosialistenes Ségolene Royal. Bayrous framgang på meningsmålingene i februar, kompliserte imidertid dette bildet, og det var et reelt scenario at kanskje Bayrou ville danke ut sosialistenes Royal foran andre valgomgang – slik sosialistene ved forrige presidentvalg hadde blitt slå ut av nasjonalisten Jean Marie Le-Pen. Nå klarte imidertid ikke Bayrou å nå andre valgomgang, med fikk 18,57 prosent av stemmene. Og ble en klar tredje kandidat. Dette var den beste notering ved et presidentvalg for UDF siden 1981. Bayrou støttet ikke noen av kandidatene foran andre valgomgang, men antydet at Sarkozy var den verste kandidaten. I etterkant av tapet annonserte Bayrou at han ville starte sitt eget sentrumsparti, Demokratisk bevegelse (MoDem). Bare en håndfull UDF-politikere sluttet seg til det nye partiet. Hovedandelen opprettet et rivaliserende parti – ”Nye sentrum,” som er et sosial-liberalt sentrum-høyre parti i Frankrike, som var langt mer vennligsinnet overfor UMP.  De fleste på grasrota støttet imidlertid Bayrou, og han fikk den største medlemsmassen. MoDem ble etablert bare et par uker før valget til nasjonalforsamlingen i juni 2007, men klarte likevel å oppnå 7,6 prosent av stemmene – og ble det tredje største partiet. Dette var høyere enn hva UDF hadde fått i 2002 – 4,9 prosent av stemme.  Bayrous parti klarte bare å få fire taburetter i nasjonalforsamlingen.

Politiske synspunkt

Demokratisk bevegelse regnes som et sosial liberalt sentrumsparti, som ønsker å føre en pro-europeisk politikk. Partiets leder Francois Bayrou har inntatt klare standpunkter på en rekke spørsmål.  Han har uttrykt at ”EU er den vakreste konstruksjonen av menneskelig humanitet.” I et intervju med New York Times har Bayrou uttalt at han er ”En demokrat, en Clinton-tilhenger,  og en mann som snakker om den tredje vei” (Tony Blair-tilhenger jour. anm.) Hans politiske plattform går ut på å skaffe nye jobber, forbedring av utdanning, forbedre boforholdene i forsteder, redusere offentlig forbruk, ha balanserte budsjetter og en sterkere Europeisk Union, der Frankrike skal være i førersete. I motsetning til Sarkozy har han kritisert Amerikas økonomiske modell under George W. Bush, og han har omtalt det som en modell for ”de sterkestes rett.” Han er sterk kritisk til et uregulert marked.  Han har kritisert USA for et samfunn der pengene styrer, og der det blir for dyrt for menigmann å ta høyere utdanning.

Alternativer?  

Dersom Bayrou ikke skulle vinne presidentvalget, hvilket det er svært store sannsynligheter for, står valget mellom sosialisten Hollande og den konservative Sarkozy. Da håper jeg Hollande vinner, blant annet fordi venstresiden i Frankrike historisk har vært ganske så liberale i mange spørsmål. Dessuten tror jeg Holland, i motsetning til Sarkozy, har de vakreste planer for det klassedelte Frankrike.