Denne påsken leste jeg Doris Lessings ”Det synger i gresset.” Bøker hører med til påsken. På lik linje med Kvikklunsj og appelsiner.
Jeg har lenge ønsket å lese nobelpris-vinnerens aller beste verker, og boka som kanskje regnes som hovedgrunnen på hvorfor Doris Lessing (1919 - ) fikk Nobelprisen i 2007. Doris Lessing debuterte med romanen ”Det synger i gresset” i 1950, og var nesten nøyaktig like gammel som undertegnede er nå. Boka beskriver det avslørende kampforholdet mellom de hvite og sorte i Sør-Afrika og mislykket ekteskap Romanen starter ved funnet av en død kvinne – Mary Turner. Etterpå følger boka hennes liv kronologisk – nærmest fra vugge, helt til grav. En blogger beskriver at dette livet er preget av ”fattigdom, ensomhet og annerledeshet.” Dessverre tror jeg ikke hovedpersonens syn på svarte afrikanere skiller seg vesentlig fra de hvite sør-afrikanernes gjengse oppfatning. Jeg stiller derfor litt spørsmålstegn ved hvor annerledes Riktignok gifter hun seg sent, og dermed er noe annerledes sett utenfra, men hun er i bunn og grunn en ekte hvit sør-afrikaner. Det kan også problematiseres hvor fattig og ensom hun er. Andre skriver at ”hun har et lykkelig og tilfredsstillende liv som singel hvit sør-afrikaner.” Etter mitt skjønn lever hun et borgerlig liv før ekteskapet, og man kan jo da vurdere om dette innebærer småborgerlig ensomhet. Det kommer jo an på øyene som ser. Hun har imidlertid mange venner, fin jobb, og verdsetter livet som uavhengig. En blogger skriver følgende, som jeg slutter meg til i sin helhet: ”Jeg har aldri kunnet forstå begrepet “untermench”, at tyskere under andre verdenskrig kunne se på jøder som like verdiløse som rotter. Helt ubegripelig. Men Doris Lessing gjør det forståelig i denne boka. Ikke ved å skildre hvor ille negrene er, hvordan de lukter eller hvorvidt de er late. Men ved å skildre frykten Mary opplever, og den spenningen som oppstår mellom hvit og svart.” Lessing er en mester til å beskrive frykten hos hovedpersonen Mary. Dette får vi allerede skildret før ekteskapsinngåelsen, men trer kanskje enda klarere fram etter at hun gifter seg med Dick, en fattig farmer som strever med å gjøre gården sin lønnsom. Andre forståsegpåere mener at Mary er mer åpenbart rasist, og begrunner dette med Marys holdning – som deles blant mange hvite afrikanere – at de hvite skal stå over svarte afrikanere. Mary synes også de svarte er avskyelige, illeluktende og dyriske. Den første arbeidsfordelingen på gården er at hun har ansvaret innomhus, mens Dick har ansvaret for driften av gården. Mary og Dicks forhold kan beskrives som noe kjølig og distansert. Plutselig blir Dick syk, og Mary må overta gårdsdriften – noe som gjør at Mary etter hvert skaffer seg kjennskap til hvor inkompetent Dick har vært i driften av gården. Mary mener t gården bare er til for å tjene penger, mens Dick er mer idealistisk innrettet. Det som er befriende med boken er at den er fri for innviklet handlingsgang. (dette er ingen russisk roman med ørten personligheter, med navn som har påfallende mange like konsonanter stablet etter hverandre.) Dette er i langt større grad en reise i Marys indre. Boka handler i stor grad om Marys liv på en farm, som hun flytter til etter at hun sent i livet gifter seg med den fattige, og kanskje noe mer åpenbart snillere, Dick. Her skildrer Lessing Marys møte med slavene – og særlig Moses – en svær, svart mann som blir sentral i hennes liv og undergang. Boken har en åpen fortellerstil, som også er befriende. Det er lite karakteriseringer i boken, i hvertfall få eller ingen refleksjoner man stusser over. Det gjør at boka er lett å lese, i hvertfall hvis man har samme perspektiv på hvite afrikanere som det Lessing har. Avslutningsvis kan vi bruke litt spalteplass på Doris Lessing. Hun var politisk aktiv kommunist fram til 1954. Gjennom hele livet har hun vært sterkt politisk engasjert. Hun sies å være feminist, opptatt av kvinners liv – og ekteskapet. Kanskje bidrar Marys ekteskap med den allikevel noe snillere Dick til at det går såpass galt med Mary? Eller kanskje ville det gått verre uten Dick?
No comments:
Post a Comment