En stor svensk revypersonlighet

En av mine aller største favorittartister innen revyverden er svenske Bosse Parnevik

Jeg har ikke sett altfor mye av Bosse Parnevik, men han har en stoisk, sleip ro på scenen - i tillegg til å være glitrende folkelig satiriker.Det er noe glatt, som gjør det morsomt. Bo Sigfrid ”Bosse” Parnevik er født den 20. mars 1938, i Gøteborg – og er en svensk imitator og komiker. Familien flyttet til Munkfors i Varmland når Bosse var to år gammel. Han begynte sin artistkarriere allerede i tenårene. Hans TV-debut kom nyttårsaften 1957, i et program fra Nalen i Stockholm. Charlie Norman, Ingemar Johansson og Povel Ramel var imitasjonsobjekter på repertoaret allerede fra disse årene.  Bosse en dyktig friidretts-mann.Heltidsartist ble han i 1964.  Etter å ha deltatt i Folkparkernes Artistforum i Vasterås i 1969, begynte ryktet om Bosses fortreffelighet å spre seg. Han slo for alvor i gjennom i Lennart Hylands ”Karusellen” i 1963. Stor suksess gjorde han også i Ulf Thorens serie ”Hvar fjortonde dag,” 1965 – 1967.

Etter gjennombruddet
På slutten av 1960-tallet var Parnevik så etablert at han gjorde omtrent 300 opptredener i folkeparkene mellom mai og september. Han ble raskt en av Sveriges mest etablerte artister.  I 1971 gjorde han sine første egne TV-program, kalt ”Harpsundpartaj.” Årene 1978 – 1979 var han programvert for TV-serien ”Party hos Parnevik,” som ble en enorm seersuksess. Foruten hans unike stemmeimitasjoner, la han sjelen ned i sminken, hvilket gjorde at han ble enormt lik dem han parodierte. Blant Parneviks mest kjente imitasjoner kan nevnes Olof Palme, Ingemar Mundebo, Lennart Bodstrøm. Sven-Bertil Taube og Bengt Bedrup.

Entreprenør
I sammen med Hasse Wallman etablerte han også som kroeier, og kjøpte et antall resturanter i Stockholm, blant annet Bacchi Wapen i Gamla Stan. Sin første revy satt han opp på Chinateatern, ”Parneviks revyparty,” med blant andre Siw Malmkvist, Grynet Molvig og Lars Amble på rollelisten. Køddetelefoner var han en mester i. Han pleide ofte, for ulike underholdningsprogram, å ringe, mens han gav seg ut for å være kjente personer. Som oftest klarte han å lure samtalepartneren i andre enden. En klassisk samtale er da han ringte Anni Frid-Lyngstad, der han utgir seg for å være Charlie Norman. Et annet klassisk eksempel er hans samtale med Malena Ivarsson, der han utgir seg for å være Bengt  Bedrup.

Ingen festbrems
I 1987 hadde han premiere på Oscarsteatern med ”Parneviks Oscarparty”, en suksess som spiltes 368 ganger. I 1993-1994 var spilleplassen Cirkus i Stockholm, der han spilte ”Parneviks Cirkusparty.” Etter dette har det vært sparsomt med sceneopptredener, siden han har levd en pensjonisttilværelse.   I november 2007 var det premiere på forestillingen ”Parneviks Gubbrøra” på Maximteatern i Stockholm. Iløpet av drøye to timer viste han noen av sine mest minneverdige TV-innslag, samt gjorde liveimitasjoner på scenen. Han fortalte også om sine møter med majesteter, statsministre, presidenter, skuespillere – og andre imitasjonsobjekter. Parnevik er hedersmedlem i LIS – Lokalrevyer i Sverige – og deler hvert år ut en revypris, Parnevikstipendiet, til unge revytalenter. Det ligger en del videoklipp med Bosse Parnevik på you tube, som jeg anbefaler på det sterkeste.

Fornøyelig Flor og fjære

På fredag var jeg med jobben på Flor og Fjære. Et tropisk planterike på Sør-Hidle, midt i Rogaland, like utenfor Stavanger, som jeg aldri tidligere har besøkt – tross ønsket om det.

Må medgi at jeg ikke har særlig peiling på flora. Likevel var det fantastisk opplevelsesrikt å ta innover seg de mange plantevekstene som familien Bryn har fått til å vokse på den en gang så golde øya, da det betegnende nok var 8 grader midt i juni. Beskjedne tall på gradestokken til tross, solen skinte, og kolleget var i feststemning. Her har de palmer, her har de Aloe-planter, kaktuser og japanske Bonzai-tre. Parken er inndelt i ulike avdelinger, som klosterområdet, Asia og Mexico – med tilhørende passende plantevekster.  Båtturen fra Skagenkaien tar kun 20 minutter, så er du praktisk talt i andre verdenshjørner. Her er så vakkert, her er så fredfullt. Stedet har møysommelig blitt beplantet, utvidet og ivaretatt siden familien Bryns patriark, Åsmund Bryn, kjøpte tomten som landsted i 1965. Siden har en av sønnene overtatt, og senere blitt utvidet. Faktisk så hadde jeg trodd stedet var større en det er, det er ikke veldig stort (veldig relativt uttrykk dette, altså). Men planteelivet er rikere enn hva jeg hadde trodd på forhånd. Etter en times omvisning, ble besøket avsluttet med en 5-retters middag av en dyktig nederlandsk kokk som selvfølgelig bærer navnet André.   

Dyktige Pernille!

Pernille Sørensen gjestet Stavangeren 18. og 19.mai, og jeg var heldig som fikk overvære dette one-woman-showet.

Tittelen på forestillingen er ”Flink pike.” Pernille Sørensen er flink i alle ordets aspekter. Hun er drivende dyktig når hun forteller om småbarnsfamilie-problematikk, og ikke minst når hun dykker ned i ungpikeverdenen. Aller best var de to parodiene av Mette-Marit – her tar hun karaktertrekk til det ekstreme, og det blir så gjenkjennende at lattersalvene står i taket. Forestillingen får terningkast 5 av meg.

Jeg var så heldig å opptre samme kveld som Pernille Sørensen på Hall Toll i 2006, og hun var veldig imøtekommende og hyggelig, og gav meg gode tips i etterkant av opptredenen som
jeg husker ennå.  

Det Liberale Folkepartiet (1972-1988)

Hvis du lurer på hvor jeg står politisk, så vil jeg benytte anledningen til å henvise til det gamle liberale folkepartiet DLF, ikke det nåværende DLF.

Dagens DLF er et ultra-liberalistisk parti. Det opprinnelige ”Det liberale folkepartiet,” som virket i overnevnte periode, var et sentrum-høyreparti. Jeg vil samtidig understreke at politikk blir utformet i sin samtid, der jeg erkjenner at jeg ikke sikkert hadde vært moderat sentrum-høyre, borgerlig liberaler i et annet land, i en annen tid. Men for å beskrive mitt ståsted de siste 15 årene – i Norge – er det formålstjenelig å henvise til det gamle liberale folkepartiet.

 Europeisk posisjonering

Jeg befinner meg akkurat midt i sentrum av den liberale tradisjonen på kontinentet, der det Luxembourgske liberale partiet befinner seg – langs sentrale akser. Jeg er altså en gjennomsnittlig europeisk liberaler, sett ut ifra foregående problemstilling om mitt norske utgangspunkt anno 2012. I nordisk liberal sammenheng ligger mine synspunkter nærmest det svenske Folkpartiet. I norsk sammenheng tilhører jeg nok høyrefløyen i Venstre, men heller ikke dette er alltid entydig. Dessuten kan det være vanskelig å angi høyre- og venstreskiller i politikken. Men i likhet med Det liberale Folkpartiet er jeg blant annet ikke like ihuga miljøverner som Venstre er, og klarer meg godt hvis du omtaler meg som tilhørende høyrefløyen i partiet av denne grunn. Men; det er langt mer enn et mer vekstorientert utgangspunkt – som Det liberale folkepartiet hadde til forskjell fra Venstre -  som gjør at jeg nok tilhører en gammel DLF-arv. Veldig forenklet sagt blir DLFs politikk ivaretatt av henholdsvis Venstre og Høyre i Norge, der jeg befinner meg i en mellomposisjon. Derfor er det kanskje ikke så rart at min drømmeregjering er flertall for Venstre, KrF og Høyre – med noe annet forholdstall mellom partiene enn det er i dag. Jeg anser meg som i alle hovedsak som liberaler, i spedd konservative og sosialdemokratiske strømninger.

Partiets historie

Partiet ”Det liberale Folkepartiet” (som Venstre selvsagt i dag burde hete) var opprettet etter splittingen på Venstre sitt ekstraordinære landsmøte på Røros i 1972. Bakgrunnen for splittelsen var en langvarig konflikt mellom ulike fløyer i Venstre. Enkelte grupper i Venstre, blant annet store deler av Unge Venstre, hadde vært misfornøyde med at Venstre deltok i den borgerlige koallisjonsregjeringen til Per Borten. En kan på den tiden snakke om en høyre- og venstrefløy i Venstre. Da EF-striden kom ble denne motsetningen forsterket, og Venstre ble omtrent delt på midten i EF-spørsmålet. Etter EF-avstemningen i 1972 var EF-motstanderne i Venstre, med gunnar Garbo og Hallvard Eika i spissen med i regjeringen Korvald, en ren nei-regjering med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Ja-fløyen, som også kan kalles høyrefløyen i partiet, reagerte sterkt på dette. Resultatet var det ekstraordinære landsmøte på Røros. Etter at ja-folkene innså at de var i mindretall i salen, forlot de lokalet, den 11. november 1972. Utbryterne kallet seg i starten ”Folkpartiet Nye Venstre,” men måtte endre navn til ”Det nye Folkepartiet” (DNF) etter at regjeringen Korvald ikke godkjente partinavnet. 8 av 13 av Venstre sine stortingsrepresentanter ble med i ”Det nye Folkepartiet,” deriblant nestelederen Helge Seip og den tidligere lederen og Venstre-høvdingen fra Vest-Agder, Bent Røiseland. Ved Stortingsvalget i 1973 fikk DNF valgt inn ett direktemandat, Ole Myrvoll, fra Hordaland. I 1977 falt partiet ut av Stortinget, og kom aldri inn igjen. I 1980 endret partiet navn til ”Det Liberale Folkepartiet.”

Politisk posisjonering      

Det står noe forunderlig i Wikipedia: ”Partiet hadde sterke likhetstrekk med Venstre, men var klart mer sosialliberalistisk.” Sosial-liberalistisk er en misvisende betegnelse. De var i tilfelle mer sosial-liberalt, eller liberalistisk, for å henholdsvis beskrive partiet lenger til venstre eller lenger til høyre, for Venstre. Hybriden sosial-liberalistisk er en kortslutning. Sosial-liberale eller radikale beskriver de noe mer venstreorienterte liberale partiene, mens liberalistisk beskriver de noe mer høyreorienterte liberale partiene. Faktum var at partiet lå i en europeisk sentrumsarv, og kan derfor best beskrives som liberalt, noe lenger til høyre enn det sosial-liberale Venstre. Det står også noe annet misvisende i Wikipedia om Venstre, slik jeg er kjent med partihistorien: Mens Venstre på 1970-tallet prøvde å ta avstand på den borgerlige siden, og på 1980-tallet søkte samarbeid med Arbeiderpartiet, var DLF alltid er klart borgerlig parti. Det er nok riktig at DLF var mer tydelige borgerlige. Men at Venstre søkte samarbeid med Arbeiderpartiet er nok noe som skyldes en misforstått og klønete valgplakat der Odd Einar Dørum blir viet med Gro Harlem Brundtland. Dette ble tolket som at de søkte regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, mens teksten på plakaten lød noe slikt som ”et slikt samarbeid bør vi ikke ha noe av.” Klønete, absolutt, men nettopp derfor kan det stilles tvil til om Venstre i virekligheten søkte samarbeid med Arbeiderpartiet på 1980-tallet, slik Wikipedia beskriver.    

DLFs sortie

Utover 1980-tallet gikk opplsutningen om partiet stadig nedover. Ved kommune- og fylkestingsvalget i 1987 stilte Venstre og DLF felleslister i mange kommuner og fylker. På en samlingskongress 4. og 5. juni 1988 var partiet gjenforent med Venstre. Den siste lederen Marit Bjorvatn ble nestleder i Venstre, og DLF-medlemmer ble kvoterte inn i styre på alle plan i Venstre. Av store personligheter i Venstre kan vi foruten de to nevnte ta med Ole Myrvoll, som var partiets eneste stortingsrepresentantant noensinne, perioden 1973 – 1977. Det var Høyres Willoch/ Norhus som red på høyrebølgen (og ALP/ FrP), der verken Venstre eller DLF nøt godt av den borgerlige vinden som startet på 1970-tallet, og varte til langt ut på 1980-tallet. Litt uforståelig, men mye kan nok skyldes at den norske liberale bevegelsen den gang søkte støtte i Høyre, fordi både Venstre og DLF lå med brukket rygg.

Kritikk av Røros-vedtaket

En hovedkritikk mot Røros-vedtaket kan sies å ha et borgerlig perspektiv. Hos andre borgerlige partier – som Høyre – er det nok mindre tradisjon for at et landsmøte dikterer stortingsrepresentanters stemmegiving. Venstre-vedtaket, som gjorde at stortingsflertallet i Venstre for EF kom i mindretall, var et diktat fra landsmøtet som nok virket som en unødig inngripen i det som kanskje burde være en liberal holdning, nemlig å overlate til representatene selv å stemme ut i fra sin holdning. At flertallet av stortingsrepresentantene meldte seg ut av Venstre, og opprettet et eget parti, er delvis forståelig i en så stor og viktig sak, men det skapte kraftige sår som nok ikke tjente de som ble igjen i Venstre heller, ved elektoratsmessig synkende oppslutning for Venstre gjennom tre tiår etterpå. Ikke alt skyldtes Røros, men det gjorde likevel svært stor skade på lang sikt. Jeg mener ønsket om et slagkraftig borgerlig sentrumsliberalt parti, som burde holdes forent, burde veie mer enn hva splittelsen på Røros kostet. En annen viktig kritikk mot å la landsmøte-vedtak styre over den parlamentariske gruppens synspunkter, er at forskning viser at landsmøtedelegater er mer ytterligående i sin standpunkt enn parlamentsrepresentater, sammenliknet med velgerne. Siden Stortingsgruppens synspunkter kanskje lå nærmere Venstre-velgeren, og kanskje spesielt velgerpotensialet, burde Stortingsgruppens synspunkter veie tyngst.