Det Liberale Folkepartiet (1972-1988)

Hvis du lurer på hvor jeg står politisk, så vil jeg benytte anledningen til å henvise til det gamle liberale folkepartiet DLF, ikke det nåværende DLF.

Dagens DLF er et ultra-liberalistisk parti. Det opprinnelige ”Det liberale folkepartiet,” som virket i overnevnte periode, var et sentrum-høyreparti. Jeg vil samtidig understreke at politikk blir utformet i sin samtid, der jeg erkjenner at jeg ikke sikkert hadde vært moderat sentrum-høyre, borgerlig liberaler i et annet land, i en annen tid. Men for å beskrive mitt ståsted de siste 15 årene – i Norge – er det formålstjenelig å henvise til det gamle liberale folkepartiet.

 Europeisk posisjonering

Jeg befinner meg akkurat midt i sentrum av den liberale tradisjonen på kontinentet, der det Luxembourgske liberale partiet befinner seg – langs sentrale akser. Jeg er altså en gjennomsnittlig europeisk liberaler, sett ut ifra foregående problemstilling om mitt norske utgangspunkt anno 2012. I nordisk liberal sammenheng ligger mine synspunkter nærmest det svenske Folkpartiet. I norsk sammenheng tilhører jeg nok høyrefløyen i Venstre, men heller ikke dette er alltid entydig. Dessuten kan det være vanskelig å angi høyre- og venstreskiller i politikken. Men i likhet med Det liberale Folkpartiet er jeg blant annet ikke like ihuga miljøverner som Venstre er, og klarer meg godt hvis du omtaler meg som tilhørende høyrefløyen i partiet av denne grunn. Men; det er langt mer enn et mer vekstorientert utgangspunkt – som Det liberale folkepartiet hadde til forskjell fra Venstre -  som gjør at jeg nok tilhører en gammel DLF-arv. Veldig forenklet sagt blir DLFs politikk ivaretatt av henholdsvis Venstre og Høyre i Norge, der jeg befinner meg i en mellomposisjon. Derfor er det kanskje ikke så rart at min drømmeregjering er flertall for Venstre, KrF og Høyre – med noe annet forholdstall mellom partiene enn det er i dag. Jeg anser meg som i alle hovedsak som liberaler, i spedd konservative og sosialdemokratiske strømninger.

Partiets historie

Partiet ”Det liberale Folkepartiet” (som Venstre selvsagt i dag burde hete) var opprettet etter splittingen på Venstre sitt ekstraordinære landsmøte på Røros i 1972. Bakgrunnen for splittelsen var en langvarig konflikt mellom ulike fløyer i Venstre. Enkelte grupper i Venstre, blant annet store deler av Unge Venstre, hadde vært misfornøyde med at Venstre deltok i den borgerlige koallisjonsregjeringen til Per Borten. En kan på den tiden snakke om en høyre- og venstrefløy i Venstre. Da EF-striden kom ble denne motsetningen forsterket, og Venstre ble omtrent delt på midten i EF-spørsmålet. Etter EF-avstemningen i 1972 var EF-motstanderne i Venstre, med gunnar Garbo og Hallvard Eika i spissen med i regjeringen Korvald, en ren nei-regjering med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Ja-fløyen, som også kan kalles høyrefløyen i partiet, reagerte sterkt på dette. Resultatet var det ekstraordinære landsmøte på Røros. Etter at ja-folkene innså at de var i mindretall i salen, forlot de lokalet, den 11. november 1972. Utbryterne kallet seg i starten ”Folkpartiet Nye Venstre,” men måtte endre navn til ”Det nye Folkepartiet” (DNF) etter at regjeringen Korvald ikke godkjente partinavnet. 8 av 13 av Venstre sine stortingsrepresentanter ble med i ”Det nye Folkepartiet,” deriblant nestelederen Helge Seip og den tidligere lederen og Venstre-høvdingen fra Vest-Agder, Bent Røiseland. Ved Stortingsvalget i 1973 fikk DNF valgt inn ett direktemandat, Ole Myrvoll, fra Hordaland. I 1977 falt partiet ut av Stortinget, og kom aldri inn igjen. I 1980 endret partiet navn til ”Det Liberale Folkepartiet.”

Politisk posisjonering      

Det står noe forunderlig i Wikipedia: ”Partiet hadde sterke likhetstrekk med Venstre, men var klart mer sosialliberalistisk.” Sosial-liberalistisk er en misvisende betegnelse. De var i tilfelle mer sosial-liberalt, eller liberalistisk, for å henholdsvis beskrive partiet lenger til venstre eller lenger til høyre, for Venstre. Hybriden sosial-liberalistisk er en kortslutning. Sosial-liberale eller radikale beskriver de noe mer venstreorienterte liberale partiene, mens liberalistisk beskriver de noe mer høyreorienterte liberale partiene. Faktum var at partiet lå i en europeisk sentrumsarv, og kan derfor best beskrives som liberalt, noe lenger til høyre enn det sosial-liberale Venstre. Det står også noe annet misvisende i Wikipedia om Venstre, slik jeg er kjent med partihistorien: Mens Venstre på 1970-tallet prøvde å ta avstand på den borgerlige siden, og på 1980-tallet søkte samarbeid med Arbeiderpartiet, var DLF alltid er klart borgerlig parti. Det er nok riktig at DLF var mer tydelige borgerlige. Men at Venstre søkte samarbeid med Arbeiderpartiet er nok noe som skyldes en misforstått og klønete valgplakat der Odd Einar Dørum blir viet med Gro Harlem Brundtland. Dette ble tolket som at de søkte regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, mens teksten på plakaten lød noe slikt som ”et slikt samarbeid bør vi ikke ha noe av.” Klønete, absolutt, men nettopp derfor kan det stilles tvil til om Venstre i virekligheten søkte samarbeid med Arbeiderpartiet på 1980-tallet, slik Wikipedia beskriver.    

DLFs sortie

Utover 1980-tallet gikk opplsutningen om partiet stadig nedover. Ved kommune- og fylkestingsvalget i 1987 stilte Venstre og DLF felleslister i mange kommuner og fylker. På en samlingskongress 4. og 5. juni 1988 var partiet gjenforent med Venstre. Den siste lederen Marit Bjorvatn ble nestleder i Venstre, og DLF-medlemmer ble kvoterte inn i styre på alle plan i Venstre. Av store personligheter i Venstre kan vi foruten de to nevnte ta med Ole Myrvoll, som var partiets eneste stortingsrepresentantant noensinne, perioden 1973 – 1977. Det var Høyres Willoch/ Norhus som red på høyrebølgen (og ALP/ FrP), der verken Venstre eller DLF nøt godt av den borgerlige vinden som startet på 1970-tallet, og varte til langt ut på 1980-tallet. Litt uforståelig, men mye kan nok skyldes at den norske liberale bevegelsen den gang søkte støtte i Høyre, fordi både Venstre og DLF lå med brukket rygg.

Kritikk av Røros-vedtaket

En hovedkritikk mot Røros-vedtaket kan sies å ha et borgerlig perspektiv. Hos andre borgerlige partier – som Høyre – er det nok mindre tradisjon for at et landsmøte dikterer stortingsrepresentanters stemmegiving. Venstre-vedtaket, som gjorde at stortingsflertallet i Venstre for EF kom i mindretall, var et diktat fra landsmøtet som nok virket som en unødig inngripen i det som kanskje burde være en liberal holdning, nemlig å overlate til representatene selv å stemme ut i fra sin holdning. At flertallet av stortingsrepresentantene meldte seg ut av Venstre, og opprettet et eget parti, er delvis forståelig i en så stor og viktig sak, men det skapte kraftige sår som nok ikke tjente de som ble igjen i Venstre heller, ved elektoratsmessig synkende oppslutning for Venstre gjennom tre tiår etterpå. Ikke alt skyldtes Røros, men det gjorde likevel svært stor skade på lang sikt. Jeg mener ønsket om et slagkraftig borgerlig sentrumsliberalt parti, som burde holdes forent, burde veie mer enn hva splittelsen på Røros kostet. En annen viktig kritikk mot å la landsmøte-vedtak styre over den parlamentariske gruppens synspunkter, er at forskning viser at landsmøtedelegater er mer ytterligående i sin standpunkt enn parlamentsrepresentater, sammenliknet med velgerne. Siden Stortingsgruppens synspunkter kanskje lå nærmere Venstre-velgeren, og kanskje spesielt velgerpotensialet, burde Stortingsgruppens synspunkter veie tyngst.