Nye politiske koster på sagaøya

Islands sosialdemokratiske statsminister Jóhanna Sigurdardóttir vil trekke seg fra politikken når Alltingets periode utløper i april, opplyste hun torsdag, melder Stavanger Aftenblad.

Den nå 69 år gamle første kvinnelige statsministeren på Island sier at de siste fire årene har vært krevende for både henne og islendingene. Etter at det islandske konservative partiet «Selvstendighetspartiet», under ledelse av Geir Haarder (med røtter i Ryfylke), fikk skylda for den islandske økonomiens sammenbrudd som bør regnes som år 0 på Island, fikk venstresiden for første gang flertall i 2009. Selvstendighetspartiet opplevde et velgerras, der partiet gikk tilbake 12,94 prosentpoeng til 23,70 prosents oppslutning. Det er kanskje rart ikke velgerflukten var større, med tanke på hvor «hårde» beskyldningene mot Haarder var. Størst var nedgangen for Selvstendighetspartiets kanskje nærmeste allierte «Frjálslyndi flokkurinn,» det liberale partiet: Deres oppslutning sank med 5,04 prosentpoeng til 2,22 prosents oppslutning. Vi kan jo koste på oss en liten gjennomgang av Frjálslyndi flokkurinn.

Sagaøyas liberale bevegelse

Dagens liberale parti heter Lys Framtid, og partiet skal senere ses nærmere på. Dagens partileder heter Gudmundur Steingrimson (bildet til høyre). Liberalismen har vært en livskraftig bevegelse på Island siden 1897, men partipolitisk ble de forent med de konservative. I 1897 stiftet man partiet «Framskrittspartiet,» som i motsetning til det norske FrP hadde sine røtter i politikkens sentrum. Etter navne-endringer, kom de i 1905 fram til at partiet skulle heter «Det demokratiske parti.»  Sammen med partiet som kanskje best kan oversettes med «Partiet for landets beskyttelse,» forente den liberale og konservative bevegelsen på Island seg i partiet «selvstendighetspartiet,» i 1908 – og dette heter det hovedsakling konservative partiet også i dag. På 1920-tallet opplevde partiet avskallinger til både høyre og venstre: I 1923 tilsluttet den del av høyresidens medlemsmasse seg det nyopprettede «Borgerpartiet,» mens i 1926 tilsluttet venstresiden seg agrar-/ bondepartiet «Framskrittspartiet.» Resten dannet partiet det liberale partiet «Frjálslyndi flokkurinn.» Det liberale partiet eksisterte ikke lenge, allerede i 1929, tre år etter opprettelsen, gikk også dette partiet – i likhet med det Demokratiske partiets fusjonering i 1908 – inn i «Selvstendighetspartiet.» Først i 1998 hentet man fram det gamle navnet, og dannet et rent liberalt parti på Island, hvilket ikke hadde eksistert på sagaøya de siste tre generasjonene. Navnet på partiet var selvfølgelig«Frjálslyndi flokkurinn.» Oppslutningen om partiet har variert, men det har alltid vært et juniorparti: 7,38 prosents oppslutning av velgerne i 2003 er partiets toppnotering, men bare marginalt dårligere oppslutning – og fortsatt fire representanter - i 2007. Siden har partiets oppslutning vært lite lystelig lesing, og partiet falt ut av Alltinget i 2009. Dagens leder heter Sigurjón Þórðarson, født 1964. Han har naturfaglig utdannelse fra Island og England, og med spesialområde innenfor vannforurensing er han kanskje kandidat til en miljøvern-ministerpost? Partiet står for fri markedsøkonomi, og er vektlegger sterkt Islands uavhengighet i utenrikspolitikken. Kanskje islandendingers skeptisisme til fri markedsøkonomi – i kjølvannet av finanskrisen – har fått islendingene til å se seg om etter partier med annet ideologisk grunnlag, foran neste valg.

Meningsmålinger   

Mye kan tyde på det – men det er også på gang en gjenreisning av «Selvstendighetspartiet». Samstaða, eller "Solidaritet,“ er et nyopprettet parti som har sine røtter i Grønt venstreparti. Partiet forfekter klassiske venstreorienterte idealer som styrking av velferdssystemet, beskyttelse av miljøet og er pro-egalitert (Likhetsorientering). Partiet fikk ved sin første notering på et meningsmålingsinstitutt i 2012 en oppslutning på 21,3 prosent av stemmene. Partiet ser ut til å stjele enorme stemmemengder fra Sosialdemokratene, som på samme måling går tilbake fra 20 til 8 mandater, hvilket vil virke slunkent overfor de 63 plassene som eksisterer i verdens eldste fungerende parlament, Alltinget, fra år 930. Partiet stjeler også fra Grønt venstreparti, som går tilbake på målingene. Mye kan tyde på dødt løp mellom blokkene: Selvstendighetspartiet ser ut til å igjen bli det største partiet, der oppslutningen om partiet ser ut til å skaffe partiet 24 taburetter, det vil si tre ganger så stort som den gamle erkefienden sosialdemokratene (Slevstendighetspartiets leder er idag Bjarni Benediktsson Jr., avbildet til høyre) . Islandsk nyeste parti, som best kan oversettes med „Lys framtid,“ ser ut til å overta det liberale partiets plass i mange henseender. Lys framtids idealer er liberlismen, en grønn politikk, internasjonal og demokratiske orientering – og alt i alt: en lys framtid. Kanskje skiller partiet seg mest fra det foregående liberale partiet i utenrikspolitikken.  Det skal bli spennende å følge med på det islandske valget, og om ikke-sosialistene får flertall i nasjonalforsamlingen. Tar man med Framskrittspartiets 8 representanter, som de lå an på målingene i januar, så er det stor sannsynlighet for ikke-sosialistisk flertall. 24 representanter (Selvstendighetspartiet – det konservative partiet) + 8 representanter (Framskrittspartiet – agrar- / bondepartiet) + 4 representanter (Lys framtid – det liberale partiet) = 36 representaner, hvilket med dette regnestykket gir flertallskoallisjon av borgerlige partier i Alltinget. 

Eplekjekkasene går til filmen

Første og andre september var Eplekjekkasene langs jærkysten, i villmarken og på golfbanen for å filme materiale til sin nye revy.

Vi kan røpe såpass at det ligger an til to filminnslag i årets revy, «om cider.» Vi røper ingenting hva det ene innslaget omhandler.

Det andre innslaget, som er revyens første filminnslag, går ut på å presentere oss fire deltakere på en positiv og fordelaktig måte – en ekte grand prix-åpning. Hvor sant er det som fortelles, er derimot ymse. Over ser vi Andreas Lagesen i kompaniskap med en ku, langs Nærlandsstranden. Andreas har alltid hatt en evne til å komme nært firbente skapninger, i motsetning til undertegnede som måtte stå et par hundre meter unna – i frykt for at en okse skulle se rødt denne dagen. Jeg ville ikke angripes av storfe i full vigør.    

Borgerlig-liberale VVP vinner valget i Nederland!

Både liberale VVP og arbeiderpartiet PvdA stikker av med valgseieren i Nederland. Partiene har understreket avstanden mellom dem, der konfliktlinjen har vært av det klassiske slaget: Keynesiansk etterspørselspolitikk versus vektleggingen av den ortodokse økonomiske skole – innenfor EU. Paradoksalt nok må kanskje VVP danne regjering med PvdA.  

Ekstra hyggelig er det at det ytterliggående høyreradikale partiet, under ledelse av Geert Wilders, Frihetspartiet, får halvert oppslutning i nasjonalforsamlingen, etter gårsdagens katastrofevalg for partiet.  Det ellers innvandringskeptiske partiet, har denne gang spilt på andre nasjonalistiske saker, der de har villet gjøre valget til en folkeavstemning mot Euroen. Det har tydeligvis ikke falt i god jord hos velgerne, som ser ut for å ha opptrådt lojalt overfor Nederlands medlemskap i den Europeiske Union.  

«Folkepartiet for frihet og demokrati» (VVP) får én eller to plasser mer enn arbeiderpartiet PvdA. Det er viktige ekstrataburetter, siden det da blir naturlig at regjeringen utgår fra VVP – det sittende regjeringspartiet. VVP får 41 mandater i nasjonalforsamlingen, mot PvdA sine 39. Mark Rutte, VVP-leder og statsminister holder inntil videre kortene tett inntil brystet med hensyn til hvem han vil henvende seg til for å danne regjering: – Jeg kommer i morgen til å ta første steg i arbeidet med å danne regjering, var alt han ville si natt til torsdag, melder NRK. Begge partiene er tilhengere av EUs krisehåndtering og euroen, og politiske kommentatorer spår at Rutte vil invitere Samsom med i en såkalt lilla koalisjonsregjering, videreformidler det samme mediehuset. Selv om det har vært uoverenstemmelser over hvilke økonomiske skoleretninger EU skal føre, er de altså enige om EUs krisetiltak – så langt.

Inntil gårsdagens valg har VVP regjert sammen i mindretallsregjering med det kristeligdemokratiske sentrum-høyre partiet CDA. VVP og CDA har henholdsvis vært den største og tredje største partigruppe i nasjonalforsamlingens førstekammer. VVP kan ligger nærmere norske Høyre, enn Venstre, dersom vi tar utgangspunkt i økonomisk politikk. CDA opplever en betydelig tilbakegang dette valget, en nedgang på 5,2 prosentpoeng sørger for en reduksjon i taburetter fra 21 til 13. Velgernes manglende tillitt denne gangen fører kanskje med seg at partiet selv velger i tre ut i fra mindretallsregjeringen, som domineres av VVP. Partiet har blitt redusert fra å være tredje størst, til å havne på en femte plass. Det fjerde største partiet er sosialistpartiet SP, som beholdt sine 15 seter med en oppslutning på 9,9 prosent.

Partiet som ligger nærmest det norske Venstre, er det sentrumsorientert frihetselskende partiet D’66. De gikk fram ett prosentpoeng, og fikk en oppslutning på 7,9 prosent og 12 taburetter. Flertallet av VVP og PvdA fører sannsynligvis til en slagkraftig flertallsregjering på mange felter, selv om det ikke går an å stikke under en stol at det er uenigheter mellom dem når det gjelder økonomiske virkemidler for å få fart på økonomien. Kanskje får PvdA betydelig gjennomslag for sin økonomiske politikk, dersom en regjering av PvdA dannes. Det er nemlig sannsynlig at PvDA får den viktigste finansministerposten, som må jobbe nært sammen med utenriksministeren for å fremme en felles poltikk overfor EU, om hvilken økonomisk politikk EU skal føre. Erfaringene fra Storbritannia, som etter kraftige nedskjæringer i offentlige utgifter og skattelette ikke har opplevd mer en marginale vekstrater, fører kanskje til at Nederland ser til venstre for VVP etter en økonomisk suksessformel?

Raus Paus

Ole Paus holdt på i 2 ½ time på Sandnes Brygge

Han sørget for en minneverdig fredagskveld. Sangene spente fra de ordrike, beskrivende livsvisdomsvisene til satiriske godbiter, av det samme klassiske slaget. Ole Paus spenner fra nasjonalskald av statsmannsformat til opprørsk nidvisemaker, og krydrer kvelden med svært gode historier mellom låtene, hvor særlig ordvalget løfter den i utgangspunktet lune humoren i taket. Av godbiter vil jeg trekke fram «Innerst i sjelen,» som ifølge hovedpersonen selv ble skrevet ikke mange steinast unna Sandnes Brygge; på Ogna. Ellers var det fantastisk å oppleve sangen om Sylvia Rafael fra tidlig Pausposten, som jeg for øvrig en gang i tiden skrev en alternativ tekst til.

Ole Paus er en intelligent ringrev som kjenner sitt publikum, og det humoristisk anlagte, men dog lydhøre publikummet, fikk servert mange sanger av det «løgne» slaget. For eksempel den tidløse «Tønnesen.» Veldig kjekt var det at de nyere sangene som Paus spilte denne kvelden, ikke står tilbake for hans mest kjente slagere, hvor mange i hvert fall er 25 år gamle. Av disse nyere sangene vil jeg spesielt trekke fra «det begynner å likne et liv dette her, det begynner å likne en bønn.» Dessuten fikk vi en norsk Paus signert versjon av Cohens «Halleluja,» som nok var i tilstrekkelig tro mot originalen til at kor slutter å synge sangen som julesang.  

Ole Paus stemme har ikke hvert bedre enn på lenge, rent stemmeteknisk og i mer symbolsk forstand; Han representerer i dag på mange felt en hørverdig motkultur i dagens Norge. Det gjorde han også på 70-tallet, der han flere ganger iløpet av kvelden streifet innom den militante feministbevegelsen. Og vi trenger en slik røst, for å sitere Ole Paus første låt i kveld, i vårt lille land.

Ole Paus framstår dessuten som en usedvanlig hyggelig og hjertego’ visekunstner. Jeg fikk øyekontakt med Paus, på tomannshånd i det han forlot scenen.