Raus Paus

Ole Paus holdt på i 2 ½ time på Sandnes Brygge

Han sørget for en minneverdig fredagskveld. Sangene spente fra de ordrike, beskrivende livsvisdomsvisene til satiriske godbiter, av det samme klassiske slaget. Ole Paus spenner fra nasjonalskald av statsmannsformat til opprørsk nidvisemaker, og krydrer kvelden med svært gode historier mellom låtene, hvor særlig ordvalget løfter den i utgangspunktet lune humoren i taket. Av godbiter vil jeg trekke fram «Innerst i sjelen,» som ifølge hovedpersonen selv ble skrevet ikke mange steinast unna Sandnes Brygge; på Ogna. Ellers var det fantastisk å oppleve sangen om Sylvia Rafael fra tidlig Pausposten, som jeg for øvrig en gang i tiden skrev en alternativ tekst til.

Ole Paus er en intelligent ringrev som kjenner sitt publikum, og det humoristisk anlagte, men dog lydhøre publikummet, fikk servert mange sanger av det «løgne» slaget. For eksempel den tidløse «Tønnesen.» Veldig kjekt var det at de nyere sangene som Paus spilte denne kvelden, ikke står tilbake for hans mest kjente slagere, hvor mange i hvert fall er 25 år gamle. Av disse nyere sangene vil jeg spesielt trekke fra «det begynner å likne et liv dette her, det begynner å likne en bønn.» Dessuten fikk vi en norsk Paus signert versjon av Cohens «Halleluja,» som nok var i tilstrekkelig tro mot originalen til at kor slutter å synge sangen som julesang.  

Ole Paus stemme har ikke hvert bedre enn på lenge, rent stemmeteknisk og i mer symbolsk forstand; Han representerer i dag på mange felt en hørverdig motkultur i dagens Norge. Det gjorde han også på 70-tallet, der han flere ganger iløpet av kvelden streifet innom den militante feministbevegelsen. Og vi trenger en slik røst, for å sitere Ole Paus første låt i kveld, i vårt lille land.

Ole Paus framstår dessuten som en usedvanlig hyggelig og hjertego’ visekunstner. Jeg fikk øyekontakt med Paus, på tomannshånd i det han forlot scenen.