Palme

Filmen om Olof Palme, «Palme,» legger heldigvis til side direkte  spekulasjoner om motiv for mordet, og konsentrerer seg heller om mennesket Palme. Det er langt mer interessant.  Skjønt, det er i hovedsak det politiske mennesket Palme, og hans betydelighet som lederskikkelse, jeg sitter igjen med etter å ha sett filmen. 

Musikken av Benny Anderson underbygger på en kledelig måte dets hovedfunksjon: Å understreke det myteomspunnete menneske Palme. Alle kjenner navnet Olof Palme. Han forbindes med attentatet på Sveavagen, der han ble skutt og drept 28.februar 1986 etter et kinobesøk. Fortsatt, over 25 år etter, er dette et nasjonalt traume i Sverige – og har satt sitt preg på «det svenske folkhemmet.» Hans karriere er innholdsrik. Han var sosialdemokratenes partileder i perioden 1969 – 1986, og representerer således en æra blant de svenske «sosserna.» Statsminister var han i perioden 1969-76 og 1982 – 1986. I perioden 1976 – 1982 hadde man flere borgerlige regjeringer (der blant annet det liberale Folkpartiet var toneangivende), men dette kan vel, etter det jeg har fått inntrykk av, være en periode litt typisk for skandinavisk borgerlig uensartethet. Opposisjonstilværelsen og årene 1976 til 1982 er ikke filmen viet i stor grad til, symptomatisk for en film som fokuserer på maktmennesket Palme og statsministerårene. Palme var jurist/ rettsviter, og var medlem av riksdagen fra 1958, og fram til sin død. Før han tiltrådte som statsminister for første gang i 1969, hadde han innehatt en rekke statsrådsposter, deriblant kommunikasjonsminister (1965-1967) og utdanningsminister (1968-1969). Filmen viser at han fikk et svært tett og nært forhold med daværende statsminister Tage Erlander, de ble rett og slett et tospann. Palme var en omstridt person, man snakket i tiden om såkalt «palmehat.» Dypt foraktet i noen miljøer, elsket i andre – et hat som jeg tror, og som filmen antyder, tiltok med årene. Blant annet er det en uttalelse fra tidligere statsminister og nåværende utenriksminister Carl Bildt at han hadde en tendens til å sole seg i glansen av andres bragder, og legger til at han så forskjellige sider av Palme. Dette tror jeg henger sammen med at Olof Palme ble utsatt for mye kritikk og stridigheter, noe som nok preget han som menneske, mer og mer. Det er ikke lett å være uforanderlig eller upåvirket av dette når man står «ringside» hele tiden. 

Bakgrunn

Olof Palme kom fra et overklassemiljø på Stockholms finere bredder, Østermalm. De bodde der den rumenske ambassaden (Østermalmsgatan 36) holder til i dag, det er vel ikke alle som kan si seg oppvokst i det som senere har blitt ambassadebolig? Han var sønnesønn av forskningsmannen og den liberale politikeren Sven Palme (1854 – 1934), som satt i Riksdagens andrekammer. Trolig er ikke Olof Palme upåvirket av også liberalismen, der filmen flere ganger understreker at han er «en demokratisk sosialist,» altså med de liberale friheter som vektlegges i et demokrati. Olof Palme var også skeptisk til tiltak fra venstresiden om å skatte bedrifter og industri for mye, de har en tålegrense de også, som ikke kan overskrides uten at hele næringer bryter sammen. Faren, Gunnar Palme (1886 – 1934) var administrerende direktør i forsikringsselskapet Thule. Moren var Elisabeth Sophie von Knieriem (1890 – 1972), som var av baltisk-tysk opphav, født i Latvia. Palmes første skoleår var på «Beskowska skolan» i Stockholm. I 10-åresalderen skrev moren han inn på «Sigtuna Humanistiska Leroverk.» Filmen forteller at de fleste overklassegutter og adelsfolk gikk på denne kostskolen, som Olof Palme ikke trivdes særlig godt i på grunn av det man i dag har gitt betegnelsen «mobbing»  Han fortsatte studiene i USA, der han tok bachelor of Arts i 1948. Iløpet av studietiden hadde han rundreise i USA. Senere vendte han hjem til Sverige, og begynte jus-studiene. I 1951 ble han cand.jur.

Politisk karriere

Han ble tilbudt jobb som Tage Erlanders assistent i 1953. I løpet av de siste årene hadde han blitt sosialdemokrat, og det var ifølge han selv tre hendelser som forårsaket dette. Den første årsaken var en skattedebatt i 1947, mellom Ernst Wigforss (sosialdemokratene),  Jarl Hjalmarsson (Moderaterna) og Elon Andersson (Folkpartiet). Dernest opplevde han på sin USA-tur i 1948 store klasseforskjeller. Den tredje årsak tilskrives hans Asia-reise i 1953, der han opplevde virkningene av kolonialismen. Filmen framstiller Olof Palme som en framragende utenrikspolitiker, og en urokråke for borgerlige og andre som ønsket å bevare svensk nøytralitet, med en tradisjonell framgangsmåte: Ikke legge seg oppi hva som beveger seg i fjernere strøk av verden. Olof Palme stod ikke bare opp mot USAs krigføringer i Nord-Vietnam (som førte til hjemsendelse av amerikansk ambassadør i Sverige, og svensk ambassadør i USA), men var også en ivrig kritiker av de europeiske høyreautoritære fascistregimene i Hellas, Spania og Portugal.  En av hans første politiske merkesaker var imidlertid den innenrikspolitiske «Studiesociala utredningen» i 1959. Palme giftet seg 9. juni 1956 med psykologen Lisbet Beck-Friis, etter at han tidligere hadde inngått et proforma ekteskap med en tsjekkoslovakisk dame for å bringe henne ut av øsyblokk-regimet. Olof og Lisbet flyttet inn i et rekkehus på Vallingsbyhøyden, og fikk tre barn.  Dette var en klassereise for Olof Palme, som gikk fra sin opprinnelige overklasse til å proletarisere seg i en av Stockholms mest moderne drabantbyer. Hans første virkelige statsrådspost fikk han bestyre perioden 1965-1967; som kommunikasjonsminister. Deretter avanserte han til posten med den forunderlige tittelen «ecklesiastminister» i 1967. Til tross for at han hadde meldt seg ut av statskirken, hadde han ansvar for kirkesaker. I 1968 byttet departementet til den noe mer alminnelige betegnelsen «Utbildningsdepartementet» (Utdanningsdepartementet). I 1969 etterfulgte han Tage Erlander som partileder og statsminister. Han var en framskutt USA-kritiker, hvilket blant annet kom til uttrykk i den såkalte juletalen sin, 1972. Talen skapte en diplomatisk krise mellom USA og Sverige, som kanskje Palme forutså, men kanskje tok konsekvensen av. Etter riksdagsvalget i 1973 ble Palme sittende som en ganske vingeklippet statsminister. Ingen av de to blokkene hadde nemlig flertall. I grunnen ganske latterlig at man inndeler mandatfordelingen slik at man kan få to jevnstore grupper. Sosialdemokratene og Vansterpartiet kommunisterna hadde 175 mandat, like mye som den borgerlige blokken, utgjort av Centern, Folkpartiet og Moderaterna. Palme-regjeringen klarte likevel i løpet av perioden å få gjennomført noen betydningsfulle reformer: Loven om medbestemmelse i arbeidslivet og loven om allmenn foreldreforsikring. I 1975 trådte den nye forfatningen i kraft, hvilket blant annet innebar at monarkens oppgaver ble sterkt redusert. Enkelte hevder at Sverige med dette i praksis ble en republikk. Etter valget i 1976, da kjernekraftspørsmålet dukket opp, og de borgerlige fikk majoriteten i nasjonalforsamlingen (Riksdagen), ble Sosialdemokratene (etter 40 år med uavbrutt tilgang til regjeringskontorene) tvunget til å gå av. Han fikk store problemer vedrørende den såkalte Geijer-saken, der folk hevdet han løy for å beskytte sosialdemokratiet: Etter det jeg har skjønt handlet denne saken om at hans justisminister ble mistenkt for å ha benyttet seg av prostituerte. Valget i 1979 var nok et nederlag for Sosialdemokraterna, ettersom det ikke lyktes å gjenvinne regjeringsmakten. Palmes stilling i partiet var likevel urokkelig. I 1980 ble Palme utnevnt til FNs meklingsmann i Iran-Irak-krigen, og etter socialdemokratenes valgseier i 1982 tok han igjen tilbake statsministerembetet. Han havnet i konflikt med næringslivsinteresser, da Riksdagen i 1983 vedtok å innføre et lønnstakerfond, som kritikerne hevdet var et forsøk på å sosialisere det svenske næringslivet. Og i 1985-1986 oppstod det uoverenstemmelser med ledende miltære som hevdet at Palme var for svak til å markere avstand til Sovjetunionen.

Politisk kjempe

Palme var viden kjent for sin innsikt i teori, samt gjennomføringsevne som praktisk politiker. Han var også en glimrende folketaler, med sterk agitatorisk kraft. Hans engasjement skapte skjenket han nok mange motstandere. Etter sin død ble han omtalt som Nordens ledende politiker. Jeg har en bok om Olof Palme liggende i bokhylla. Den heter rett og slett «Olof Palme,» og er gitt ut av det om enn radikale forlaget «Pax.» Det gjengitte i fortsettelsen er et utdrag fra denne boka, der jeg fokuserer på hans politiske kjennetegn og orientering.

Politisk ståsted

«Det finnes ingen annen måte enn at flertallet til syvende og sist må bestemme,» sa Olof Palme, og bekjente seg derfor til demokratiet som styreform. Mitt ankerpunkt mot den politiske høyreside har ofte vært at de ikke er utpreget demokrater. Heller ikke venstresiden er alltid like demokratisk (som liberale), der det også her har vært totalitære farer. Det er jo heller ikke slik at demokrati i seg selv alltid er det beste, og credoet her er gjerne at « vedtak om å brenne hekser blir ikke et bedre vedtak selv om majoriteten går inn for dette.» Likevel vil jeg hevde at demokrati, med liberale begrensninger (slik jeg forutsetter at også Olof Palme la til grunn) er den beste styreform. Reiulf Steen omtaler Olof Palme som en av vår tid største parlamentarikere (Palme et.al. 1986:7): I all sin gjerning og i hele sitt virke var han en sterk bekreftelse på at demokratiets og folkestyrets prinsipper er alle andre styringssystemer overlegne – både som praktisk arbeidsgrunnlag, som inspirasjon og visjon.» Videre: «En kompromissløs og ubetinget demokrat.» Han skal ifølge Reiulf Steen ha vært den største fanebærer for sosial rettferdighet, for likestilling, for frihet og demokrati.» På grunn av min begrensede kjennskap til Palme vet jeg ikke alltid hvilke saker som skjuler seg bak disse festordene. Videre har Reiulf Steen noen flotte ord, som det er verd å ta med seg videre – her i konteksten av Palme-drapet. «Vi vil ha toleranse, men det betyr ikke handlingslammelse. Vi vil ha rettssikkerhet, men det betyr ikke ettergivenhet.» For de av meg som har fulgt meg over en viss tid, har nok lagt merke til min frustrasjon over at mange forveksler ordet liberal med «ettergivenhet.» Liberal – som oftest i ordbøkene forklares som «tolerant,» bør samtidig legge seg for øret at ordet ikke må forveksles med verdipluralisme. Selv om verdisettet er noe mer begrenset enn de konservatives, betyr ikke det at liberalere i mindre grad hegner om grunnleggende verdier – om enn færre enn andre.

Sikkerhet i fellesskapet

Under denne overskriften har Olof Palme skrevet en artikkel som innleder med å referere til et besøk i Hiroshima. Det var kanskje blant annet dette, som sørget for hans engasjement knyttet til imperialismens konsekvenser? Artikkelen handler i stor grad om viktigheten av nedrustning. Han – i likhet med de fleste andre – forkaster avskrekkingsteorien, og godt er det. Her var hans engasjement enestående. Olof Palme ønsket verdensfred.

Stor gjennomføringskraft

Olof Palme gikk ikke så ofte på kino, men han likte det godt, skriver Herbjørn Sørebø: Han visste at filmen kunne fortelle han noe viktig om samfunnet, om tidsånd, og forholdet mellom mennesker. Samtidig likte han å kartlegge publikumsreaksjoner i kinosalen. Filmen han hadde sett kvelden han ble skutt var den svenske eksperimentelle filmen «Brødrene Mozart,» som var karakteristisk for Olof Palme: Han var et søkende menneske, og ville vite hvordan filmkunstnerne tolket samtiden. I sitt eget fag – politikk – var han også en kunstner, i følge Sørebø. Sørebø forteller at han var bevandret i litteraturen, han hadde til og med rukket over den norske, ganske intrikate forfatteren, Tarjei Vesaas. Han gnistret av liv, noe man fikk inntrykk av gjennom hans intense øyne. Man kunne snakke med han om nesten hva som helst, uten at det ble tomt prat. Han hadde detaljkunnskaper om Norge, som mang en norsk politiker kunne misunne han. Sørebø mer enn antyder at Palme var lynende intelligent: Han kunne svare på de to neste spørsmålene i møtet med journalister, for han visste de ville komme. Han var en mediayndling. Men han var langt derifra bare noen kamera-forfører. Han utrettet mye som assistent for tidligere statsminister Tage Erlander, og som kommunikasjonsminister og undervisningsminister, ifølge Sørebø. Det var han som gjorde det viktigste politiske arbeidet med Arlanda flyplass, ifølge Sørebø, men hva det innebar har jeg ikke nok kjennskap til. Dessuten var det han som ledet arbeidet med omlegging til høyrekjøring i Sverige. Han var aktivt med i utbyggingen av radio og fjernsyn. Han var i det hele tatt en resultatsøkende politiker. Det er grunn til å understreke dette, siden mange fester seg utelukkende med den fengende taleren. 

 Opphav

Olof Palme ble ikke født inn i det sosialdemokratiske partiet. Hans farfar  var artillerioffiser og hadde ekstraarbeid for et forsikringsselskap, der han senere ble en vellykket sjef. Det var dette selskapet Olof Palmes far overtok, Gunnar Palme. Og giftemålet Gunnar gjorde med Elisabeth von Knieriem er tidligere berørt. Det var dette som var den såkalte adelige bakgrunnen, som var merkelappen Olof Palme hadde på seg. Han vokste opp i «Østermalm,» der han fikk på seg at «Palmer alltid varit høgerman.» Men Gunnar Palme var nok liberal. Elisabeth Palme gjorde masse for fattige barn i Stockholm. Olof var med moren sin rundt i folks hjem, der de hadde det trangt. Hans sosiale engasjement ble nok også vekket ved at broren døde bare syv år gammel.     

Skarp

Olof Palme var inderlig glad i byen han vokste opp i. 17 år gammel tok han eksamen ved «Sigtuna humanistiska leroverk» med toppkarakter. Han leste ikke så mye den gang, men fulgte nøye med i timene, visstnok. Han hadde en kort militærkarriere, der han ble løytnant. Så tok han juridisk utdanning, søkte stipend til USA, og ble bachelor of Arts med statsvitenskap og økonomi som fag. Det var på denne reisen hans øyne vekslet fra steder med umåtelig slum til utrolig rikdom. På grunn av hans velstående bakgrunn yndet mange å framstille han som en klassesviker, særlig etter at han giftet seg med ei psykolog fra de høyere samfunnslag. Palmehatet tok gjerne en slik form, og kanskje brøytet de med dette vei for det tragisk attentatet mot en av Nordens tidenes største politikere. Dessuten fikk han også mot seg at han var lynende intelligent, at han kunne ordlegge seg så godt på mange språk, og var suveren på internasjonale konferanser og omgangen med statsmenn og masemedia. En slik man kunne vel verken være en sosialist eller sosialdemokrat i sin sjel? Det samme hatet ble for øvrig Franklin D. Roosevelt møtt med, som også hadde en finere bakgrunn. Når det gjelder  Palmes språklige ferdigheter hadde han lært tysk av moren, han kunne delvis fransk, pratet glimrende engelsk, kunne tale etter manuskript på spansk - og leste russisk.   

Problemfylt

Sørebø skriver at Palme ikke lykkes fullgodt i innenrikspolitikken. Det kunne ha både politiske og personlige årsaker. Han var ikke omstridt i partiorganisasjonen gjennom de sytten årene han var statsminister, men i velgerkorpset var meningene delte. Mange syntes blant annet at han var kvass og spottende mot motstanderne, for uvøren og pågående i stilen. Men så hadde han også utfordringer som var store. Like etter at han ble valgt som partileder brøt den ville streiken i Kiruna ut. Det var nok et opprør fra venstresiden, der man protesterte mot blandingsøkonomien som det svenske «folkehemmet» var bygd på. I tillegg oppstod det i hans regjeringstid oljekrisen, og det følelsesladde spørsmålet knyttet til kjernekraft og lønnstakerfondet. Olof Palme satte mye krefter inn på å holde partiet samlet, og han klarte å forhindre partisplittelse slik mange andre arbeiderparti har opplevd.

Samarbeidsorientert

Årene hvor sosialdemokratene var i opposisjon – 1976 til 1982 – var den alminnelige oppfatning at Olof Palme var en svak opposisjonsleder. Han samordnet ikke angrepene på de skiftende borgerlige regjeringene. Denne kritikken såret Palme dypt. Han ble likevel ofte framstilt som en konfrontasjonspolitiker. Men i den perioden det stod likt mellom de to blokkene i Riksdagen, viste han sin evne til å inngå kompromiss. Og i sin siste valgperiode måtte han hente støtte fra Vansterpartiet kommunisterna for å få støtte.  Det er en side vel Olof Palme som ofte blir glemt. Olof Palme var et usedvanlig rikt utrustet, og et sammensatt menneske.

Framtiden for britiske Liberaldemokratene?

Den britiske koalisjonsregjeringen av De konservative og juniorpartner Liberal-Democrats sliter på meningsmålingene. Det går nemlig trått i britisk økonomi, selv om det lysner litt. Undertegnede har tro på snuoperasjonen av britisk økonomi. Er det likevel på tide at Liberal-Demokratene trekker seg fra koalisjonen, og heller søker samarbeid med Labour? Eller skal de fortsette til neste nyvalg, for å deretter søke samarbeid med Labour? Eller skal de gå inn i en ny valgomgang med de konservative? Hestekuren i britisk økonomi bør bare godtas dersom det på sikt kan bringe økonomien på fote igjen, for å deretter bruke veksten til å utlikne forskjeller
 i landet som for mange fortoner seg som et brutalt klassesamfunn. Da kan samarbeid med Labour på lengre sikt være det riktige, samtidig som dagens samarbeid med de konservative er høyst nødvendig.   

Meningsmålinger viser at Liberaldemocrats i november og desember i all hovedsak ligger an til å få mellom 8 og 10 representanter i Westminister. Omtrent 50 taburetter forsvinner for Liberaldemocrats, i forhold til kanonvalget i 2010. Dette er ganske stabil, om enn lav oppslutning om Liberaldemocrats, i henhold til hva partiet fikk i september. En meningsmåling som ble presentert i tabloidavisen Sun 27. september viser en oppslutning på 41 prosent for Labour, 32 prosent for The Conservatives – og 9 prosent for Liberal-democrats. En meningsmåling som ble presentert i The Guardian 24. september viser også en oppslutning på 41 prosent til Labour, 31 prosent til The Conservatives og 14 prosent til Liberal-democratene. Og i en meningsmåling i The Telegraph 18. september viser at 45 prosent støttet Labour, The Conservatives støttes av 30 prosent, og Liberal-democrats støttes av 10 prosent. Liberal-demokratenes gjennomsnitt på disse målingene er altså: 9 + 14 + 10 / 3 = 11 prosent. Dette er langt under valgresultatet i 2010, som gav de britiske liberale ufattelig høye 23,0 prosent av stemmene, og 62 av 650 seter i nasjonalforsamlingen. At et parti som får om lag 25 prosent av stemmene, bare forsynes med under 10 prosent av setene i nasjonalforsamlingen, skyldes jo den britiske valgordningen som ivaretar representasjonen til de to største partiene. Dette skal ikke diskuteres direkte i denne artikkelen. Det som imidlertid skal ses nærmere på er følgende; Er det på tide at Liberal-Demokratene trekker seg fra koalisjonen, og heller søker samarbeid med Labour? Selv foretrekker jeg liberale partier som søker samarbeid til høyre (konservative og kristeligdemokratiske partier), dernest til venstre: sosialdemokratiske partier. Partiet utfordres nå av et fjerde parti, viser den siste meningsmålingen fra 7. desember. Der får Labour 43 prosent, De konservative 32 prosent, Liberaldemocrats 10 prosent – og UKIP 9 prosent. UKIP (UK independence party) er et EU-skeptisk høyrepopulistisk liberalistisk parti, som nok stjeler mye av Liberaldemokratenes velgergrunnlag: Skotske og walisiske valgdistrikt. Dette på tross av at politikken de fører er noe ganske annet enn pro-EU partiet Liberaldemocrats, som ellers er et sentrumsorienter liberalt parti. Men Liberaldemocrats henter i stor grad sin tilslutning fra protestvelgere, samt velgere som ønsker et løsere forhold mellom England og de omkringliggende landene i samveldet. Dette gjør at Liberaldemocrats i øyeblikket er i ferd med å forvitre. 

Statsbudsjettet 2012

Den britiske regjeringen gjennomførte omfattende sparereformer, som innebar kraftige kutt i offentlig velferd, da statsbudsjettet for 2012 ble lagt fram. Dette for å bane veien for skattereduksjoner, som har til hensikt å stimulere britisk økonomi. Det er altså en dynamisk skattepolitikk man er ute etter, som på lang sikt kan brukes til å øke offentlig velferd – eller ytterligere skattereduksjoner. Det er dette veivalget Liberaldemocrats står overfor. De fleste økonomisk liberale er vel enige om at britene trengte denne innstrammingen, for å få landets haltende økonomi på fote igjen. Fra april 2013 skal toppskatten reduseres fra 50 prosent, til 45 prosent. Bunnfradraget skal fra januar 2013 økes med omtrent 1000 pund, til 9205 pund, for å lette skattetrykket for de med lave inntekter. 24 millioner briter vil derfor på årsbasis få rundt 2500 kroner mer å rutte med. Fra april 2013 vil det ikke lenger være mulig for pensjonister å ha en skattefri inntekt på omtrent 10000 pund i året, før de blir skattlagt. De må betale skatt fra første penny. 300.000 briter som tjener høyere middelinntekter får en høyere skattesats fra april 2013: Innslagspunktet på 40 prosent skatt reduseres fra 42475 pund til 41450 pund. Størrelsen på pensjonsutbetalinger holdes på dagens nominelle nivå, en politikk som ble knesatt ved statsbudsjettet i 2012. I praksis betyr dette en realnedgang i pensjonene, på grunn av inflasjon. Dette har kanskje vært en hard sak å svelge for konservative representanter og velgere, som tradisjonelt har vernet om honnørene. Barnebidraget forsvinner helt for husholdninger som tjener over 60.000 pund årlig. Folk får full utbetaling hvis du tjener opp til 50.000. Deretter vil barnebidraget falle for en prosent for hvert 100 pund opp til 60.000. Regjeringen forsøker å kutte i offentlig byråkrati, men forutsatt lite hensiktsmessige innrettede datasystemer for dette systemet, stiller jeg meg meget skeptisk til om ikke innsparingene forsvinner i mer byråkrati. Da synes jeg heller det hadde vært hensiktsmessig å innføre en generell reduksjon. For som Kåre Willoch sier: - Barnetrygden skal utlikne forskjeller mellom dem som har barn og dem som ikke har barn. Underforstått, barnetrygden skal ikke benyttes til å omfordele inntekter mellom såkalte samfunnslag. Selv om klassedelingen er markant i Storbritannia, synes jeg omfordeling kan gjøres på mer hensiktsmessig måte. Når det gjelder de økonomiske utsiktene så regner uavhengige byråer med at veksten vil være på 2 prosent i 2013, og 2,7 prosent i 2014. I 2015 og 2016 vil veksten trolig være 3 prosent. I eurosonen som helhet er veksten anslått til å være mellom 0,5 prosent til minus 0,3 prosent. Den britiske inflasjonen vil gå ned med 1 prosentpoeng, til 1,9 prosent. De langsiktige virkningene av budsjettet spås derfor til å være positive, selv om et statsbudsjett langt derifra alene kan ta æren for dette. Når det gjelder arbeidsledigheten er den i dag på 8,7 prosent, men forventes å falle til 6,3 prosent i 2016 – 2017. bedriftsbeskatningen blir lettere, i håp om å skape nye bedrifter. Skattesatsen ble senket fra 24 til 22 prosent. De rike slipper imidlertid ikke unna uten skatteskjerpelser; Det blir blant annet høyere beskatning av de dyreste boligene. Dette er bare noen nøkkelpunkter fra statsbudsjettet.

Liberal-demokratenes statsråder

Det britiske systemet er slik at det utelukkende er representanter i parlamentet som kan rekrutteres til statsrådsposter: Er du ikke representert i parlamentet, så er du også utelukket til en ministerpost. Partiet har 5 av 23 ministre. Øverst troner visestatsminister Nick Clegg, som ikke har andre oppgaver i regjeringen enn å være visestatsminister. Vi kan jo starte med Nick Clegg.

Nick Clegg

Lederen for liberaldemokratene ( fra 2007-) er for øyeblikket «desputy minister of Great Britain and Northern Ireland,» som på norsk best kan karakteriseres som «minister for samveldet.» Ministerposten krever at vedkommende jobber svært tett med statsministeren. De har fine titler i Storbritannia, han er blant annet «Lord-president for rådet,» som har som oppgave å jobbe med politiske og konstitusjonelle reformer i koalisjonsregjeringen. Han har representert Sheffield Hallam siden 2005, der de tok en dundrende seier med over 50 prosent av stemmene, i det historisk konservative valgdistriktet. Tidligere var han medlem av Europaparlamentet, og han er en prisbelønt journalist for «Financial Times.» I tillegg til parlamentariske roller, har han vært en bidragsyter til mange pamfletter og bøker om politiske saker. Han har også hatt en rekke jobber, inkludert ski-instruktør og vært bankfunksjonær i Helsinki. Han har studert ved Universitetet i Camebridge, Universitetet i Minnesota – samt ved skole i Belgia. Han snakker flytende engelsk, fransk, nederlandsk, tysk og spansk (!). Vi kan jo spørre oss hvorfor han ikke ble utenriksminister? Det var derfor kanskje litt parodisk at han ble valgt som talsperson for hjemlige spørsmål, før han entret regjeringssamarbeidet. Han er ellers en beslått mann, hans formue estimeres til å være rundt 20 millioner NOK. Han beklaget i september 2012 at han brøt valgløftet fra 2010, om ikke å høyne studieavgiften. Clegg (1967-) er født i Buckinghamshire, som tredje av totalt fire barn.

Tidlige år og familie

Familien Clegg er på sin fars side av adelig herkomst, fra Øst-Europa. Han mor er nederlandsk. Og hans engelske bestefar Hugh Anthony Clegg var redaktør i British Medical Journal i 35 år. Hans mor lærte han til å være skeptisk mot den tradisjonelle klassedelingen av det britiske samfunnet.

Utdannelse

Clegg var utdannet ved to uavhengige skoler; ved Caldicott Skolen i Farnham Royal i sørlige Buckinghamshire, og senere ved Westminister skolen i sentrale-London. Som 16-åring var han utvekslingsstudent i Munchen. Han hadde et friår som ski-instruktør i Østerrike, før han begynte på universitetet i Camebridge i 1986, hvor han studerte arkeologi og antropologi. Han var aktiv i studentteatret. Han var også kaptein på sitt college tennislag, og medvirket i menneskerettighetsorganisasjonen Survival International. Sommeren 1989 var han bankfunksjonær i en finsk bank i Helsinki. Etter universitetet ble han tildelt et stipend for å skrive en oppgave innenfor politisk filosofi om den grønne bevegelsen, ved universitetet i Minnesota. Så flyttet han til New York, for å jobbe i det progressive liberale magasinet «The Nation.» Så arbeidet han i Brussel en periode, der han jobbet med bistand til tidligere Sovjetland. Han tok sin andre mastergrad ved College of Europe i Bruges, et universitet for europeiske studier i Belgia, hvor han for øvrig møtte sin kone, Miriam Gonzalez Durantez. En rettsviter og datter av spansk senator.

Publikasjoner

Clegg har skrevet et stort antall pamfletter og bøker. Sammen med Dr. Richard Grayson skrev han en bok i 2002 om viktigheten av devolusjon i utdanningssystemet, basert på komparativ forskning i Europa. Han skrev en kontroversiell pamflett for «Center for European Reform,» der han forfektet devolusjon og evolusjon i den europeiske union. Han var også bidragsyter til «Orange Book,» hvor han forfektet markedsliberale løsninger for å reformere den europeiske union.  

Medlem av Europaparlamentet (1999 – 2004)

Clegg ble valgt til den ledende liberaldemokratiske kandidaten for East Midlands I 1998. Da han ble valgt i 1999 var han den første liberale parlamentarikeren som ble valgt fra dette distriktet, siden 1931. Som medlem av Europaparlamentet jobbet han med kampanjen for parlamentarisk reform, som vektla reformer vedrørende utgifter, transparens og ansvarlighet i Europaparlamentet. Han ble talsmann som handel og industri for den europeiske liberale demokratiske reformgruppe (ELDR). I 2002 forlot han Brussel, der han i et innlegg i The Guardian argumenterte for at han ville få utrettet mer på hjemmebane.  I løpet av hans periode i Europaparlamentet arbeidet han for at pensjonister skulle få en mer meningsfull og aktiv pensjonisttilværelse. Etter han forlot Europaparlamanetet bedrev Clegg noe lobbyvirksomhet, før han ble valgt inn til parlamentet i Westminister i 2005.

Parlamentsrepresentant fra 2005

Clegg vant parlamentsvalget i 2005 med over 50 prosent av stemmene. Cleggs valgkampsaker var lokal trafikkavvikling, gjenvinning, boligbygging og helse. Han bekjempet nedleggelsen av lokale tjenester som brannstasjoner og postkontor.  Da han ble valgt inn i parlamentet, ble han valgt til partiets talsperson om Europa. Hans evne til å forankre praktiske spørsmål i liberale verdier gjorde at man raskt spekulerte om han ikke var en framtidig leder for liberaldemokratene? I etterkant av liberaldemokratenes leder Charles Kennedys avgang 7. januar 2006, var han utpekt som en verdig arvtaker. Clegg pekte imidlertid på representanten Sir Menzies campbell, og dermed var hans lederkandidatur inntil videre avblåst. 

Liberaldemokratenes talsperson for hjemlige spørsmål

Etter lederskiftet i 2006 ble Clegg forfremmet til talsperson for hjemlige spørsmål, og erstattet Mark Oaten. I denne jobben forfektetet Clegg liberaldemokratenes forsvar av sivile rettigheter, der han blant mye annet kjempet mot identitetskort og registrering av uskyldige personers DNA, selv om det så skulle forhindre terrorisme. Han arbeidet for fengselsreform, et liberalt perspektiv på immigrasjon, og forsvarte menneskerettigheter mot angrep fra nesten enhver politisk fløy. I januar 2007 lanserte Dlegg kampanjen «We Can Cut Crime!» Dette var en handlingsplan for å få bukt med kriminaliteten der hvor Liberaldemokratene hadde det politiske lokalansvaret.

Sir Menzies Campbell sin resignasjon

Clegg skapte furore da han vekjente seg lederskapsambisjoner på Liberaldemokratenes partikonferanse i 2007. Dette etterfulgte økende mediaspekulasjon vedrørende Sir Menzies Campbell lederskap. 15. oktober 2007 trådte Campbell til siden, og sa at: - Lederskapsspørsmålet forhindret videre framgang for partiet.

Leder for Liberaldemokratene fra 2008

Etter at Campbell sluttet ble Clegg ansett av media som hovedkandidat til ledervervet. BBC sin politiske redaktør, Nick Robinson uttalte at valget ville bli et jevnt løp mellom Clegg og Chris Huhne, som stod i mot campbell i 2006-valget. Fredag 19. oktober  2007 lanserte Clegg sitt kandidatur til ledervervet. Kandidatene braket sammen, selv om de var enige på en rekke saksfelt. Men det var Clegg som stakk av med seieren, 30. januar 2008. I det man kan kalle sin tiltredelsestale, erklærte Clegg at han innehadde «et liberalt temperament, og at han trodde på Storbritannia som et tolerant og pluralt samfunn.» Han erklærte at målene var å forsvare «sivile rettigheter og beskyttelse av miljøet.»  I et intervju med «BBC radio 5,» morgenen etter valget, sa Clegg at han «ikke trodde på Gud, men hadde den dypeste respekt for alle troende.»  Clegg innrømmet for magasinet GQ  i mars 2008 at han hadde ligger med over 30 kvinner. Den eldre Liberaldemokratiske parlamentsrepresentanten Lembit Opik forsvarte Clegg, ved uttalesen: Du kan være et menneske, selv om du er partileder.»   

A winning team

Da Clegg ble valgt som partileder, utpekte Clegg sin tidligere rival Chris Huhne til å etterfølge han i posten som talsperson for hjemlige spørsmål. Vince Cable fortsatte som finanspolitisk talsmann. Mediakommentatorer noterte seg at Clegg-Huhne-Cable trioen var et effektivt politisk team for de kommende årene. Av hans mange uttaleser er det noen som blir stående: «Jeg tror at hver enkelt person er ekstraordinær. Tragedien er at vi har innredet et samfunn der altfor mange mennesker ikke får oppleve sitt ekstraordinære potensiale. Mitt syn – det liberale syn – er at regjeringens jobb er å sørge for at de får det. Ikke fortelle folk hvordan de skal leve livene sine. Men å gjøre valgene mulig, til å realisere potensialet, uavhengig hva målene er. Vi må utfordre særinteresser, bryte ned privilegier.»

Holdningen til andre partier

I Underhuset konsentrerte Clegg seg om å angripe Labour og statsminister Gordon Brown, men høsten 2009 begynte han å konsentrere seg om David Cameron, og dets konservative leder. Clegg avvise et forsøk fra Cameron, at de to partiene skulle arbeide sammen. Clegg argumenterte for at De konservative var vidt forskjellig fra Liberaldemokratene, og at Liberaldemokratene var de sanne progressive i britisk politikk.

Politikkens innhold

Cleggs plattform for Liberaldemokratene har vært å modernisere partiet, på samme tid som han har ønsket å opprettholde partiets politiske og filosofiske liberale tradisjon. Siden han har blitt leder har han forfektet flere valg for ventelistepasienter, blant annet å gi dem mulighet for å bli behandlet i det private markedet, underr statlig finansiering.  Han har gått inn for «substansiell skattekutt, for å beholde pengene i folks lommebøker,» bedre miljøpolitikk, faste parlamentsvalg og overføre mer makt til lokale styringsorganer. Clegg har gått inn for kutt i forsvarsprojekter som for eksempel utviklingsprosjekter av Eurofighter.

 Minister for samveldet fra 2010

Clegg ble minister for Samveldet 11. mai 2010 i kraft av koalisjonsinngåelse med det britiske konservative partiet, under statsminister David Cameron.  Han har også vært minister for «konstitusjonelle og politiske reformer,» som var et nøkkelområde som liberaldemokratene forhandlet om, og Clegg har i sin nye post beholdt denne porteføljen.

Koalisjonsenigheten

Dagen etter valget i 2010 hadde ikke Storbritannia ett parti med flertall lengre. I lys av denne realiteten gikk David Cameron ut offentlig og gav et tilbud om å forhandle med Liberaldemokratene om landets første koalisjonsregjering, siden 2. verdenskrig. Clegg svarte på dette at det var etter hans syn det største partiet i Underhuset som hadde førsterett på å styre.  Hvilke politiske saker har vært kontroversielle? Først og fremst har kanskje den forhøyede studentavgiften vært en stor kamel for Liberaldemokratene å svelge. 12. oktober 2010. Et annet nederlag for Liberaldemokratene har vært å forkaste reformen av «House og lords,» noe de måtte gjøre i august 2012.

Danny Alexander

Danny Alexander (f. 1972) er vise-finansminister. Porteføljen innebærer finans og økonomi. I Storbritannia har de en særegen ordning, der de opererer både med en finansminister (”Chancellor of the Exchequer”)  og en visefinansminister (”Chief Secretary of the Treasury”). Stillingen som visefinansminister ble opprettet i 1961, og har til hensikt å avlaste byrden og arbeidsmengden til finansministeren. Stillingen innebærer å forhandle med departementene om budsjettet, fastsette størrelsen på offentlig sektor og velferdsreformer. Alexander har vært valgt inn fra valgkretsen ”Inverness, Naim, Badenoch og Strathspey,” fra 2005. Valgkretsen ligger sørøst i Skottland, der Liberaldemokratene har vunnet overlegent foran Labour ved de to siste valgene. I sin første parlamentsperiode var han en av partiets ledende opposisjonspolitikere, hvor han i parlamentet arbeidet med arbeid og pensjon. Han var i tillegg stabsjef for Nick Cleggs medarbeidere i parlamentet, og leder og hovedbidragsyter i utvalget som jobbet fra partiets partiprogram, 2007 – 2010. Alexander var blant de fire liberaldemokratene som forhandlet fram regjeringsplattformen sammen med De konservative.Han ble først utnevnt som statsråd for Skottland, men i slutten av mai 2010 ble han visefinansminister etter at David Laws (LibDem) trakk seg. Alexander ble født i Edinburgh, og er oppvokst i Skottland. Han har sin utdannelse innenfor ”Filosofi, politikk og økonomi” ved St. Anne’s College, Oxford. 

Parlamentsrepresentant fra 2005

I 2005 ble Alexander for første gang valgt til å sitte i parlamentet, der ble han en partitalsmann innenfor saker som dreide seg om arbeid og pensjon. Han har også hatt en rekke andre verv i partiet, perioden 2005 – 2010. I etterfølgelsen av valget i 2010 ble Alexander tilsluttet forhandlingsteamet som forhandlet med De konservative, sammen med sine partifeller Chris Huhne, David Laws og Andrew Stunell. Han ble først utnevnt til minister for Skottland, siden inntok  han posten som visefinansminister – etter at David Laws trakks seg 29. mai 2010.

Mer selvstyre for Skottland

Da De konservative og Liberaldemokratene dannet regjering, sa Skottland-minister Alexander at ”at han ville forsikre om at den britiske regjeringen kunne jobbe sammen med den skotske regjeringen og det skotske parlament” og tilføyde: ”Vi har et program for styring som vi vil ha satt ut, og som vil være til enorm fortjeneste for den skotske befolkning.” Alexander ble i kraft av å være Skottland-minister gitt myndighet til å impelementere anbefalinger til Calman Kommisjonen, hvilket var å overføre økonomisk/ fiskal makt til det skotske parlamentet” Dette var en del av avtalen mellom De konservative og Liberaldemokratene, den såkalte Scotland Bill 2011. I sine første offisielle besøk til Skottland, og møter med førsteminister Alex Salmond, ble Alexander ledsaget av statsminister David Cameron. Cameron formante om en ny begynnelse i relasjonene mellom de to parlamentene, engelske Westminister og skotske Holyrood. Han lovet å ankomme det skotske parlamentet årlig for å ta imot spørsmål. Også Cameron understreket den nye regjeringens vilje til å overlate mer fiskal uavhengighet til Skottland.

Vince Cable

Så har du Dr. Vince Cable (f. 1943), minister for forretningsliv, innovasjon og ferdigheter. Det har alltid vært god liberal politikk å skaffe seg en form for handels- og næringsminister, siden det her er muligheter for å realisere liberaleres tro på å ta i bruk markedet som løsninger på utfordringer. På individnivå er det et politikkområde som fremmer det private initiativ, skapertrang og spontanitet. Dette er for øvrig også et politikkområde hvor kunnskap sorterer under statsråden, i form av begrepet ferdigheter, og liberaleres tro på fornuft og framskritt (jf. opplysningstidens idealer), er også et område hvor man kan fremme liberal politikk. Vince Cable har vært medlem av parlamentet siden 1997. Universitetsøkonomen ble rådgiver for den kenyanske regjeringen i 1966. 69-åringen har også bak seg en framgangsrik periode i forretningslivet. Han var sjefsøkonom for Shell perioden 1995 – 1997. Hans politiske bakgrunn er ikke ensartet: På 1970-tallet var han aktiv i partiet Labour (Arbeiderpartiet). I 1982 ble han tilsluttet det nyopprettede sosialdemokratiske partiet, som i 1988 – sammen med The liberal Party – dannet Liberal Democrats. Han klarte ikke å vinne parlamentsplass i 1983, 1987, 1992, inntil han vant mandatet i Twickeham i 1997 – en sterkt borgerlig valgkrets, der det desidert nest største partiet er De konservative.  Cable var blant annet partiets økonomiske talsmann i perioden 2003 til 2010.Cable startet sin universitetskarriere med naturvitenskap på Camebridge University, før han endret studieretning til økonomi. Han ble president i «The Camebridge Union i 1965» - en organisasjon som kan betegnes som en debattklubb/ studentersamfunn. Han fikk sin PhD-grad i 1973 fra Universitetet i Glasgow, og studerte videre ved Camebridge. Han underviste i et tidsrom ved Universitet i Glasgow, samtidig som han var tilknyttet London School of Eceonomics. I perioden 1966 til 1968 var han minister i den kenyanskeregjeringen. På 1970-tallet var han spesialrådgiver for industriminister John Smith. Han har hatt en rekke politiske verv hos Liberaldemokratene.

Edward Davey

Davey (f. 1965) er minister for energi og klimaforandring. Det har vært god liberal politikk å sørge for miljøvern, fordi det handler om eksternaliteter: folk tar ikke den reelle kostnaden av varen, men lemper kostnadene over på andre – fellesskapet. Davey har vært parlamentsmedlem for Kingston og Surbiton siden 1997 – en valgkrets i Londons forstad, hvor også De konservative er det desidert nest største partiet. Statsrådsposten har han hatt siden 2012.  Han ble uteksaminert med en bachelorgrad I «Filosofi, politikk og økonomi»  som 23-åring. Som tenåring jobbet han på en svinefarm, og hos apotek-kjeden Boots.  I 1989 ble han ansatt av liberaldemokratene som økonomisk forsker, mens han tok sin mastergrad i økonomi ved Birkbeck College, London. Under denne perioden foreslo han å gjøre nasjonalbanken uavhengig, en politikk som ble implementert av Labour I etterkant av valget I 1997. I 1993 ble han ledelseskonsulent ved Omega Partners, inntil han ble valgt inn i parlamentet i 1997. Han representerer den tidligere valgkretsen Surbiton, der han slo ut den De konservatives kandidat. Han ble gjenvalgt med enda større margin ved valget i 2001. Liberaldemokratene har framholdt behovet for å investere i offentlig sektor, spesielt i utdanning, og nødvendigheten av å øke skattene for å klare dette – hvilket har blitt kjent under slagordet penny on income tax to pay for education. Liberaldemokratene ville øke støtten til utdanning med 3 milliarder pund (omtrent 36 milliarder NOK), ved å øke basisskatten fra 22 pence til 23 pence per pund – altså 1 prosentpoeng. Davey anses som hjernen bak denne politikken. Han var også en av bidragsyterne til «The Orange book» (2004) sammen med Vince Cable og Nick Clegg. Bokens ulike artikler vektleegger overordnet konkurranse og valgfrihet i flere av samfunnets utfordringer: Helsevesen, pensjoner, globalisering, miljøvern, sosial- og jordbrukspolitikk, lokalstyre, EU og fengselsvesenet. Boken anses for ettertiden å være mer økonomisk liberal enn hvilket syn Liberaldemokratene i etterkant har forfektet. Davey forfattet artikkelen om «liberalisme og lokalt styre.» Davey ble talsperson for finanssaker av Liberaldemokratenes mangeårige leder Paddy Ashdown (leder 1988 – 1999). Dette var en post han fortsatte i, mens Charles Kennedy ble Liberaldemokratenes leder. Han ble i 2005 partiets talsperson for utdanning og ferdigheter i 2005, før han ble talsmann for handel og industri i mars 2006. Han har også hatt en rekke formelle verv innad i partiet: I desember 2006 etterfulgte han Norman Lamb, og ble stabssjef for deværende partileder Menzies Campbell. Davey er i dag formann for kampanje og kommunikasjonskomiteen. Davey har også engasjert seg i kontroversielle kontroverser, for eksempel da han uttalte at det var «tid for te» med Taliban i 2009. Tidligere har han vært tilknyttet departementet før Forretning, innovasjon og ferdigheter, der han har hatt ansvaret for arbeidsrelasjoner, konsument og post-saker. 3 februar 2012 etterfulgte han Chris Huhne, og ble statsråd for energi og klimaforandring. 

Michael Kevin Moore

Michael Moore (f. 1965) er minister for Skottland. Det har alltid vært god liberal politikk å ta vare på selvstyre og minoriteter. Han representerer valgkretsen Berwickshire, Roxburgh og Selkirk, sør I Skottland, og har gjort dette i hvert fall siden 2005 – der partiet har ligget et stykke foran nummer 2-partiet De konservative. Statsrådposten har han hatt siden koallisjonsregjeringens tiltredelse, 29. mai 2010. Moore kom i partiets førersete fra og med 2005, der han har arbeidet med spørsmål rundt forsvar, utenrikssaker, utviklingsarbeid, og selsvagt Nord-Irland og Skottland. Et par måneder etter regjeringsdannelsen ble han minister for Skottland. Siden han inntok regjeringskontorene har han oversett implementeringen av økt skotsk selvstyre, den såkalte Skottland-akten 2012. Etter at han ble innvalgt i parlamentet har han vært partiets talsmann for skotsk økonomi, og vært medlem at parlamentets skotske komité, før han ble partiets transportpolitiske talsmann. Etter at Charles Kennedy overtok lederkapet i partiet i 2001, har han vært talsmann for utenrikspolitikken, senere forsvarspolitisk talsmann. Under Menzies Campbells lederskap ble ansvaret utenrikssaker, og under Nick Clegg ble han omplassert til internasjonal utvikling. Han er kåret av avisen The Telegraph som partiets 13. mest innflytelsesrike person i partiet, september 2010.

Liberal-demokratenes historie

Liberal Democrats (ofte forkortet Lib Dem) er et britisk liberalt parti i Storbritannia, dannet 1988. Partiet er en sammenslutning av Det sosialdemokratiske parti og Det liberale partiet, der det liberale partiet har røtter tilbake til 1700-tallet. Det sosialdemokratiske partiet brøt ut av Labour i 1981, der jeg vil anta årsaken var tidligere Labour-leder Neil Kinnocks radikale taktomskifte. Siden dannelsen har partiet vært det tredje største i Storbritannia. Fra og med parlamentsvalget i 2010 har partiet hatt 57 taburetter i nasjonalforsamlingen, House of Commons. Lederen har siden 2007 vært Nick Clegg. Partiet er med i de internasjonale foreningene Den liberale internasjonale og Det europiske Liberaldemokratiske- og reformpartiet. Søsterpartiet i Norge er Venstre. Siden mai 2010 har Liberaldemokratene sittet i koallisjonsregjering med De konservative. Det har ikke alltid vært like lett å plassere partiet langs en høyre/ venstre akse, der de har inntatt politiske standpunkt både til høyre og venstre for sentrum, men partiet har i etterkrigstiden markert seg som et venstreliberalt parti i europeisk internasjonal sammenheng. Cleggs lederskap og kompaniskapet med De konservative har nok ført til en høyredreining av partiet, sammenliknet med deres historiske ståsted. Ellers vil jeg understreke at jeg er en varm forsvarer av Nick Clegg.

Superstjerne Bjørnson

«Hei, hipp, hurra, som fyller ditt år, ja deg vil vi gratulere» Dette er vel ikke akkurat en tekst av Bjørnstjerne Bjørnson, selv om han i dag ville feiret 180 år.

Ingen – null – norske institusjonsteatre har hatt Bjørnstjerne Bjørnson på repertoaret dette året. Det er tragisk, siden det i år har vært jubileum for en av de største mennesker innenfor norsk åndsliv – som også markerte seg sterkt internasjonalt. Bjørnson var en bauta innenfor politikk, diktning og åndsliv Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnstjerne Bjørnson (1832 -1910) var en liberaler, riktignok før sosialismen ble oppfunnet. Han førte i sin samtid viktig Venstre-politikk, selv om det er uvisst om han i dag ville vært liberaler. Men jeg tror det, for han hadde også betydelige konservative strømninger i seg.  Det var mange politiske saker han var veldig engasjert i, men Bjørnson var for det meste opptatt av at diskriminerte og undertrykte minoriteter skulle få sine rettigheter. Han var Venstre-politiker og derfor i sin samtid radikal. Han var veldig engasjert i saker som dannelsen av Venstre, kampen for folkestyre, opphevelse av unionen med Sverige, og allmenn stemmerett. Selv var han også veldig opptatt av kvinners rettigheter i samfunnet, og kampen for landsmålet. Han reiste mye rundt og holdt brennende taler og var opptatt av alt som rørte seg i tida; sosiale forhold, moral og religion. Attensytti- og åttiårene ble den voldsomste kamptiden i Bjørnsons liv. Unionsstriden, skandinavismen, demokratiske reformer, et norskere språk, norsk teater og folkelig oppdragelse - alt dette var han sterkt opptatt av. I syttiårene kjempet han mot de konservative på alle områder. Men i åttiårene lå han i strid på flere fronter. Politisk kjempet han mot høyrepartiet som før, religiøst sloss han mot teologene; men i sedelighetsspørsmålet vendte han våpnene to veier, mot de konservative og mot bohemene. En god liberaler, som er opptatt av brytningene mellom venstre og høyre. Han var engasjert i splittelsen av Venstre i 1888. Saken var hvorvidt man skulle gi diktergasje til Alexander L. Kielland. Den moderate del av Venstre ville ikke være med på å bevilge diktergasje, en sak som var med på å splitte partiet – i Rene Venstre og Moderate Venstre.  I 1903 gikk han ut av Venstre og var med på dannelsen av Samlingspartiet sammen med Høyre. Samlingspartiet er et tidligere norsk politisk parti. Ved Stortingsvalget høsten 1903 fant Høyre og moderate krefter fra Venstre sammen. Samlingspartiet hadde angivelig front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radikalisme og det framvoksende sosialdemokratiet. Sentrale personer i og rundt samlingspartiet var foruten Bjørnstjerne Bjørnson, Christian Michelsen og Wollert Konow. Samlingspartiet gikk i 1903 til valg på et program som blant annet inneholdt løfter om forhandlinger med Sverige, framfor ensidig norsk aksjon i konsulatsaken. I starten av livet var Bjørnson personlig kristen, men etter hvert ble han lei av den borgerlige dobbeltmoralen. Han var lei av menn som undertrykte sine koner og prester som trodde de var samfunnets konger og kunne gjøre hva de ville. Bjørnstjerne Bjørnsons diktning var mye påvirket av kristendommen, men som tidligere sagt tok han etter hvert mer avstand fra den. Etter fullført middelskole og examen artium fra "Heltbergs studentfabrikk" (1852) jobbet han som journalist og kritiker, og kjempet da for en norsk scenekunst. Når Bjørnson ville uttrykke sine meninger gjorde han det ofte i form av taler og foredrag. Han er blitt husket som en glimrende taler.I 1903 fikk Bjørnson Nobelprisen i litteratur. Han var den første skandinaviske dikteren som ble tildelt denne prisen. Dette forteller litt om hvor høyt han ble verdsatt i egen samtid. Da han døde i 1910 hadde han lenge vært selve "landsfaderen" i alle nordmenns øyne.

Spektakulær Mozart

«Mozart – en teaterkonsert» i Konserthusets Zetlitz-sal var rett og slett nyskapende. 

Det hovedsakelig danske ensemblet briljerer med særpreg og presisjon, og løfter fram lokale krefter i storform. Men jeg vil raskt understreke regissørens innsats, Nicolaj Cederholm. Jeg ser at han i programbladet krediteres også konseptene, og det er nettopp konseptene som er framraganede. Helaftenen omtales som en teaterkonsert, og låner også elementer fra cabaretsjangeren, varieteforestillingen, om mye mer. Dette er for meg løsrevne numre (Kanskje også revysjangeren?), som sammen har det til felles at de framføres utelukkende musikalsk, med Mozart-temaer i seg. Dette er gjort med humor og alvor, og noe midt i mellom. Det som er så grensesprengende er deres lek med populærkulturelle fenomener, der de parodier særlig musikalske uttrykk og stilarter på en helt genuin ellevill måte. Noe skal ikke forklares, det må rett og slett oppleves. Denne forestillingen gikk du faktisk virkelig glipp av, hvis du ikke så den. Men trøst deg med at det kommer en oppfølger om ikke lenge: «Beethoven – en teaterkonsert.» Terningkast 6.