Superstjerne Bjørnson

«Hei, hipp, hurra, som fyller ditt år, ja deg vil vi gratulere» Dette er vel ikke akkurat en tekst av Bjørnstjerne Bjørnson, selv om han i dag ville feiret 180 år.

Ingen – null – norske institusjonsteatre har hatt Bjørnstjerne Bjørnson på repertoaret dette året. Det er tragisk, siden det i år har vært jubileum for en av de største mennesker innenfor norsk åndsliv – som også markerte seg sterkt internasjonalt. Bjørnson var en bauta innenfor politikk, diktning og åndsliv Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnstjerne Bjørnson (1832 -1910) var en liberaler, riktignok før sosialismen ble oppfunnet. Han førte i sin samtid viktig Venstre-politikk, selv om det er uvisst om han i dag ville vært liberaler. Men jeg tror det, for han hadde også betydelige konservative strømninger i seg.  Det var mange politiske saker han var veldig engasjert i, men Bjørnson var for det meste opptatt av at diskriminerte og undertrykte minoriteter skulle få sine rettigheter. Han var Venstre-politiker og derfor i sin samtid radikal. Han var veldig engasjert i saker som dannelsen av Venstre, kampen for folkestyre, opphevelse av unionen med Sverige, og allmenn stemmerett. Selv var han også veldig opptatt av kvinners rettigheter i samfunnet, og kampen for landsmålet. Han reiste mye rundt og holdt brennende taler og var opptatt av alt som rørte seg i tida; sosiale forhold, moral og religion. Attensytti- og åttiårene ble den voldsomste kamptiden i Bjørnsons liv. Unionsstriden, skandinavismen, demokratiske reformer, et norskere språk, norsk teater og folkelig oppdragelse - alt dette var han sterkt opptatt av. I syttiårene kjempet han mot de konservative på alle områder. Men i åttiårene lå han i strid på flere fronter. Politisk kjempet han mot høyrepartiet som før, religiøst sloss han mot teologene; men i sedelighetsspørsmålet vendte han våpnene to veier, mot de konservative og mot bohemene. En god liberaler, som er opptatt av brytningene mellom venstre og høyre. Han var engasjert i splittelsen av Venstre i 1888. Saken var hvorvidt man skulle gi diktergasje til Alexander L. Kielland. Den moderate del av Venstre ville ikke være med på å bevilge diktergasje, en sak som var med på å splitte partiet – i Rene Venstre og Moderate Venstre.  I 1903 gikk han ut av Venstre og var med på dannelsen av Samlingspartiet sammen med Høyre. Samlingspartiet er et tidligere norsk politisk parti. Ved Stortingsvalget høsten 1903 fant Høyre og moderate krefter fra Venstre sammen. Samlingspartiet hadde angivelig front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radikalisme og det framvoksende sosialdemokratiet. Sentrale personer i og rundt samlingspartiet var foruten Bjørnstjerne Bjørnson, Christian Michelsen og Wollert Konow. Samlingspartiet gikk i 1903 til valg på et program som blant annet inneholdt løfter om forhandlinger med Sverige, framfor ensidig norsk aksjon i konsulatsaken. I starten av livet var Bjørnson personlig kristen, men etter hvert ble han lei av den borgerlige dobbeltmoralen. Han var lei av menn som undertrykte sine koner og prester som trodde de var samfunnets konger og kunne gjøre hva de ville. Bjørnstjerne Bjørnsons diktning var mye påvirket av kristendommen, men som tidligere sagt tok han etter hvert mer avstand fra den. Etter fullført middelskole og examen artium fra "Heltbergs studentfabrikk" (1852) jobbet han som journalist og kritiker, og kjempet da for en norsk scenekunst. Når Bjørnson ville uttrykke sine meninger gjorde han det ofte i form av taler og foredrag. Han er blitt husket som en glimrende taler.I 1903 fikk Bjørnson Nobelprisen i litteratur. Han var den første skandinaviske dikteren som ble tildelt denne prisen. Dette forteller litt om hvor høyt han ble verdsatt i egen samtid. Da han døde i 1910 hadde han lenge vært selve "landsfaderen" i alle nordmenns øyne.