i landet som for mange fortoner seg som et brutalt klassesamfunn. Da kan samarbeid med Labour på lengre sikt være det riktige, samtidig som dagens samarbeid med de konservative er høyst nødvendig.
Meningsmålinger
viser at Liberaldemocrats i november og desember i all hovedsak ligger an til å
få mellom 8 og 10 representanter i Westminister. Omtrent 50 taburetter
forsvinner for Liberaldemocrats, i forhold til kanonvalget i 2010. Dette er
ganske stabil, om enn lav oppslutning om Liberaldemocrats, i henhold til hva
partiet fikk i september. En meningsmåling som ble presentert i tabloidavisen
Sun 27. september viser en oppslutning på 41 prosent for Labour, 32 prosent for
The Conservatives – og 9 prosent for Liberal-democrats. En meningsmåling som
ble presentert i The Guardian 24. september viser også en oppslutning på 41
prosent til Labour, 31 prosent til The Conservatives og 14 prosent til
Liberal-democratene. Og i en meningsmåling i The Telegraph 18. september viser
at 45 prosent støttet Labour, The Conservatives støttes av 30 prosent, og
Liberal-democrats støttes av 10 prosent. Liberal-demokratenes gjennomsnitt på
disse målingene er altså: 9 + 14 + 10 / 3 = 11 prosent. Dette er langt under
valgresultatet i 2010, som gav de britiske liberale ufattelig høye 23,0 prosent
av stemmene, og 62 av 650 seter i nasjonalforsamlingen. At et parti som får om
lag 25 prosent av stemmene, bare forsynes med under 10 prosent av setene i
nasjonalforsamlingen, skyldes jo den britiske valgordningen som ivaretar
representasjonen til de to største partiene. Dette skal ikke diskuteres direkte
i denne artikkelen. Det som imidlertid skal ses nærmere på er følgende; Er det
på tide at Liberal-Demokratene trekker seg fra koalisjonen, og heller søker
samarbeid med Labour? Selv foretrekker jeg liberale partier som søker samarbeid
til høyre (konservative og kristeligdemokratiske partier), dernest til venstre:
sosialdemokratiske partier. Partiet utfordres nå av et fjerde parti, viser den
siste meningsmålingen fra 7. desember. Der får Labour 43 prosent, De
konservative 32 prosent, Liberaldemocrats 10 prosent – og UKIP 9 prosent. UKIP
(UK independence party) er et EU-skeptisk høyrepopulistisk liberalistisk parti,
som nok stjeler mye av Liberaldemokratenes velgergrunnlag: Skotske og walisiske
valgdistrikt. Dette på tross av at politikken de fører er noe ganske annet enn
pro-EU partiet Liberaldemocrats, som ellers er et sentrumsorienter liberalt
parti. Men Liberaldemocrats henter i stor grad sin tilslutning fra
protestvelgere, samt velgere som ønsker et løsere forhold mellom England og de
omkringliggende landene i samveldet. Dette gjør at Liberaldemocrats i
øyeblikket er i ferd med å forvitre.
Statsbudsjettet 2012
Den britiske
regjeringen gjennomførte omfattende sparereformer, som innebar kraftige kutt i
offentlig velferd, da statsbudsjettet for 2012 ble lagt fram. Dette for å bane
veien for skattereduksjoner, som har til hensikt å stimulere britisk økonomi.
Det er altså en dynamisk skattepolitikk man er ute etter, som på lang sikt kan
brukes til å øke offentlig velferd – eller ytterligere skattereduksjoner. Det
er dette veivalget Liberaldemocrats står overfor. De fleste økonomisk liberale
er vel enige om at britene trengte denne innstrammingen, for å få landets
haltende økonomi på fote igjen. Fra april 2013 skal toppskatten reduseres fra
50 prosent, til 45 prosent. Bunnfradraget skal fra januar 2013 økes med omtrent
1000 pund, til 9205 pund, for å lette skattetrykket for de med lave inntekter.
24 millioner briter vil derfor på årsbasis få rundt 2500 kroner mer å rutte
med. Fra april 2013 vil det ikke lenger være mulig for pensjonister å ha en
skattefri inntekt på omtrent 10000 pund i året, før de blir skattlagt. De må
betale skatt fra første penny. 300.000 briter som tjener høyere middelinntekter
får en høyere skattesats fra april 2013: Innslagspunktet på 40 prosent skatt
reduseres fra 42475 pund til 41450 pund. Størrelsen på pensjonsutbetalinger
holdes på dagens nominelle nivå, en politikk som ble knesatt ved
statsbudsjettet i 2012. I praksis betyr dette en realnedgang i pensjonene, på
grunn av inflasjon. Dette har kanskje vært en hard sak å svelge for
konservative representanter og velgere, som tradisjonelt har vernet om
honnørene. Barnebidraget forsvinner helt for husholdninger som tjener over
60.000 pund årlig. Folk får full utbetaling hvis du tjener opp til 50.000.
Deretter vil barnebidraget falle for en prosent for hvert 100 pund opp til
60.000. Regjeringen forsøker å kutte i offentlig byråkrati, men forutsatt lite
hensiktsmessige innrettede datasystemer for dette systemet, stiller jeg meg
meget skeptisk til om ikke innsparingene forsvinner i mer byråkrati. Da synes
jeg heller det hadde vært hensiktsmessig å innføre en generell reduksjon. For
som Kåre Willoch sier: - Barnetrygden skal utlikne forskjeller mellom dem som
har barn og dem som ikke har barn. Underforstått, barnetrygden skal ikke
benyttes til å omfordele inntekter mellom såkalte samfunnslag. Selv om
klassedelingen er markant i Storbritannia, synes jeg omfordeling kan gjøres på
mer hensiktsmessig måte. Når det gjelder de økonomiske utsiktene så regner
uavhengige byråer med at veksten vil være på 2 prosent i 2013, og 2,7 prosent i
2014. I 2015 og 2016 vil veksten trolig være 3 prosent. I eurosonen som helhet
er veksten anslått til å være mellom 0,5 prosent til minus 0,3 prosent. Den
britiske inflasjonen vil gå ned med 1 prosentpoeng, til 1,9 prosent. De
langsiktige virkningene av budsjettet spås derfor til å være positive, selv om
et statsbudsjett langt derifra alene kan ta æren for dette. Når det gjelder
arbeidsledigheten er den i dag på 8,7 prosent, men forventes å falle til 6,3
prosent i 2016 – 2017. bedriftsbeskatningen blir lettere, i håp om å skape nye
bedrifter. Skattesatsen ble senket fra 24 til 22 prosent. De rike slipper
imidlertid ikke unna uten skatteskjerpelser; Det blir blant annet høyere beskatning
av de dyreste boligene. Dette er bare noen nøkkelpunkter fra statsbudsjettet.
Liberal-demokratenes statsråder
Det britiske
systemet er slik at det utelukkende er representanter i parlamentet som kan
rekrutteres til statsrådsposter: Er du ikke representert i parlamentet, så er
du også utelukket til en ministerpost. Partiet har 5 av 23 ministre. Øverst
troner visestatsminister Nick Clegg, som ikke har andre oppgaver i regjeringen
enn å være visestatsminister. Vi kan jo starte med Nick Clegg.
Nick Clegg
Lederen for
liberaldemokratene ( fra 2007-) er for øyeblikket «desputy minister of Great
Britain and Northern Ireland,» som på norsk best kan karakteriseres som
«minister for samveldet.» Ministerposten krever at vedkommende jobber svært
tett med statsministeren. De har fine titler i Storbritannia, han er blant
annet «Lord-president for rådet,» som har som oppgave å jobbe med politiske og
konstitusjonelle reformer i koalisjonsregjeringen. Han har representert
Sheffield Hallam siden 2005, der de tok en dundrende seier med over 50 prosent
av stemmene, i det historisk konservative valgdistriktet. Tidligere var han
medlem av Europaparlamentet, og han er en prisbelønt journalist for «Financial
Times.» I tillegg til parlamentariske roller, har han vært en bidragsyter til
mange pamfletter og bøker om politiske saker. Han har også hatt en rekke
jobber, inkludert ski-instruktør og vært bankfunksjonær i Helsinki. Han har
studert ved Universitetet i Camebridge, Universitetet i Minnesota – samt ved
skole i Belgia. Han snakker flytende engelsk, fransk, nederlandsk, tysk og
spansk (!). Vi kan jo spørre oss hvorfor han ikke ble utenriksminister? Det var
derfor kanskje litt parodisk at han ble valgt som talsperson for hjemlige
spørsmål, før han entret regjeringssamarbeidet. Han er ellers en beslått mann,
hans formue estimeres til å være rundt 20 millioner NOK. Han beklaget i
september 2012 at han brøt valgløftet fra 2010, om ikke å høyne studieavgiften.
Clegg (1967-) er født i Buckinghamshire, som tredje av totalt fire barn.
Tidlige
år og familie
Familien Clegg er på sin fars side av adelig herkomst, fra Øst-Europa.
Han mor er nederlandsk. Og hans engelske bestefar Hugh Anthony Clegg var
redaktør i British Medical Journal i 35 år. Hans mor lærte han til å være
skeptisk mot den tradisjonelle klassedelingen av det britiske samfunnet.
Utdannelse
Clegg var utdannet ved to uavhengige skoler; ved Caldicott Skolen i
Farnham Royal i sørlige Buckinghamshire, og senere ved Westminister skolen i
sentrale-London. Som 16-åring var han utvekslingsstudent i Munchen. Han hadde
et friår som ski-instruktør i Østerrike, før han begynte på universitetet i
Camebridge i 1986, hvor han studerte arkeologi og antropologi. Han var aktiv i
studentteatret. Han var også kaptein på sitt college tennislag, og medvirket i
menneskerettighetsorganisasjonen Survival International. Sommeren 1989 var han
bankfunksjonær i en finsk bank i Helsinki. Etter universitetet ble han tildelt et stipend for å skrive en oppgave
innenfor politisk filosofi om den grønne bevegelsen, ved universitetet i
Minnesota. Så flyttet han til New York, for å jobbe i det progressive liberale
magasinet «The Nation.» Så arbeidet han i Brussel en periode, der han jobbet
med bistand til tidligere Sovjetland. Han tok sin andre mastergrad ved College
of Europe i Bruges, et universitet for europeiske studier i Belgia, hvor han
for øvrig møtte sin kone, Miriam Gonzalez Durantez. En rettsviter og datter av
spansk senator.
Publikasjoner
Clegg har skrevet et stort antall pamfletter og bøker. Sammen med Dr.
Richard Grayson skrev han en bok i 2002 om viktigheten av devolusjon i
utdanningssystemet, basert på komparativ forskning i Europa. Han skrev en
kontroversiell pamflett for «Center for European Reform,» der han forfektet
devolusjon og evolusjon i den europeiske union. Han var også bidragsyter til
«Orange Book,» hvor han forfektet markedsliberale løsninger for å reformere den
europeiske union.
Medlem av
Europaparlamentet (1999 – 2004)
Clegg ble
valgt til den ledende liberaldemokratiske kandidaten for East Midlands I 1998. Da
han ble valgt i 1999 var han den første liberale parlamentarikeren som ble
valgt fra dette distriktet, siden 1931. Som medlem
av Europaparlamentet jobbet han med kampanjen for parlamentarisk reform, som
vektla reformer vedrørende utgifter, transparens og ansvarlighet i
Europaparlamentet. Han ble talsmann som handel og industri for den europeiske
liberale demokratiske reformgruppe (ELDR). I 2002 forlot han Brussel, der han i
et innlegg i The Guardian argumenterte for at han ville få utrettet mer på
hjemmebane. I løpet av hans periode i
Europaparlamentet arbeidet han for at pensjonister skulle få en mer meningsfull
og aktiv pensjonisttilværelse. Etter han forlot Europaparlamanetet bedrev Clegg
noe lobbyvirksomhet, før han ble valgt inn til parlamentet i Westminister i
2005.
Parlamentsrepresentant fra 2005
Clegg vant
parlamentsvalget i 2005 med over 50 prosent av stemmene. Cleggs valgkampsaker
var lokal trafikkavvikling, gjenvinning, boligbygging og helse. Han bekjempet
nedleggelsen av lokale tjenester som brannstasjoner og postkontor. Da han ble valgt inn i parlamentet, ble han
valgt til partiets talsperson om Europa. Hans evne til å forankre praktiske
spørsmål i liberale verdier gjorde at man raskt spekulerte om han ikke var en
framtidig leder for liberaldemokratene? I etterkant av liberaldemokratenes
leder Charles Kennedys avgang 7. januar 2006, var han utpekt som en verdig
arvtaker. Clegg pekte imidlertid på representanten Sir Menzies campbell, og
dermed var hans lederkandidatur inntil videre avblåst.
Liberaldemokratenes talsperson for
hjemlige spørsmål
Etter lederskiftet i 2006 ble Clegg forfremmet til talsperson for
hjemlige spørsmål, og erstattet Mark Oaten. I denne jobben forfektetet Clegg
liberaldemokratenes forsvar av sivile rettigheter, der han blant mye annet
kjempet mot identitetskort og registrering av uskyldige personers DNA, selv om
det så skulle forhindre terrorisme. Han arbeidet for fengselsreform, et
liberalt perspektiv på immigrasjon, og forsvarte menneskerettigheter mot angrep
fra nesten enhver politisk fløy. I januar 2007 lanserte Dlegg kampanjen «We Can
Cut Crime!» Dette var en handlingsplan for å få bukt med kriminaliteten der
hvor Liberaldemokratene hadde det politiske lokalansvaret.
Sir
Menzies Campbell sin resignasjon
Clegg skapte
furore da han vekjente seg lederskapsambisjoner på Liberaldemokratenes partikonferanse
i 2007. Dette etterfulgte økende mediaspekulasjon vedrørende Sir Menzies
Campbell lederskap. 15. oktober 2007 trådte Campbell til siden, og sa at: -
Lederskapsspørsmålet forhindret videre framgang for partiet.
Leder for Liberaldemokratene fra 2008
Etter at Campbell sluttet ble Clegg ansett av media som hovedkandidat til
ledervervet. BBC sin politiske redaktør, Nick Robinson uttalte at valget ville
bli et jevnt løp mellom Clegg og Chris Huhne, som stod i mot campbell i
2006-valget. Fredag 19. oktober 2007
lanserte Clegg sitt kandidatur til ledervervet. Kandidatene braket sammen, selv
om de var enige på en rekke saksfelt. Men det var Clegg som stakk av med
seieren, 30. januar 2008. I det man kan kalle sin tiltredelsestale, erklærte Clegg
at han innehadde «et liberalt temperament, og at han trodde på Storbritannia som
et tolerant og pluralt samfunn.» Han erklærte at målene var å forsvare «sivile
rettigheter og beskyttelse av miljøet.» I et intervju med «BBC radio 5,» morgenen etter valget, sa Clegg at han «ikke
trodde på Gud, men hadde den dypeste respekt for alle troende.» Clegg innrømmet for magasinet GQ i mars 2008 at han hadde ligger med over 30
kvinner. Den eldre Liberaldemokratiske parlamentsrepresentanten Lembit Opik
forsvarte Clegg, ved uttalesen: Du kan være et menneske, selv om du er
partileder.»
A winning team
Da Clegg ble valgt som partileder, utpekte Clegg sin tidligere rival
Chris Huhne til å etterfølge han i posten som talsperson for hjemlige spørsmål.
Vince Cable fortsatte som finanspolitisk talsmann. Mediakommentatorer noterte
seg at Clegg-Huhne-Cable trioen var et effektivt politisk team for de kommende
årene. Av hans mange uttaleser er det noen som blir stående: «Jeg tror at hver
enkelt person er ekstraordinær. Tragedien er at vi har innredet et samfunn der
altfor mange mennesker ikke får oppleve sitt ekstraordinære potensiale. Mitt
syn – det liberale syn – er at regjeringens jobb er å sørge for at de får det.
Ikke fortelle folk hvordan de skal leve livene sine. Men å gjøre valgene mulig,
til å realisere potensialet, uavhengig hva målene er. Vi må utfordre
særinteresser, bryte ned privilegier.»
Holdningen
til andre partier
I Underhuset konsentrerte Clegg seg om å angripe Labour og statsminister
Gordon Brown, men høsten 2009 begynte han å konsentrere seg om David Cameron,
og dets konservative leder. Clegg avvise et forsøk fra Cameron, at de to
partiene skulle arbeide sammen. Clegg argumenterte for at De konservative var
vidt forskjellig fra Liberaldemokratene, og at Liberaldemokratene var de sanne
progressive i britisk politikk.
Politikkens
innhold
Cleggs plattform for Liberaldemokratene har vært å modernisere partiet,
på samme tid som han har ønsket å opprettholde partiets politiske og
filosofiske liberale tradisjon. Siden han har blitt leder har han forfektet
flere valg for ventelistepasienter, blant annet å gi dem mulighet for å bli
behandlet i det private markedet, underr statlig finansiering. Han har gått inn for «substansiell
skattekutt, for å beholde pengene i folks lommebøker,» bedre miljøpolitikk,
faste parlamentsvalg og overføre mer makt til lokale styringsorganer. Clegg har
gått inn for kutt i forsvarsprojekter som for eksempel utviklingsprosjekter av
Eurofighter.
Koalisjonsenigheten
Dagen etter valget i 2010 hadde ikke Storbritannia ett parti med flertall
lengre. I lys av denne realiteten gikk David Cameron ut offentlig og gav et
tilbud om å forhandle med Liberaldemokratene om landets første
koalisjonsregjering, siden 2. verdenskrig. Clegg svarte på dette at det var
etter hans syn det største partiet i Underhuset som hadde førsterett på å styre.
Hvilke politiske saker har vært
kontroversielle? Først og fremst har kanskje den forhøyede studentavgiften vært
en stor kamel for Liberaldemokratene å svelge. 12. oktober 2010. Et annet nederlag
for Liberaldemokratene har vært å forkaste reformen av «House og lords,» noe de
måtte gjøre i august 2012.
Danny Alexander
Parlamentsrepresentant fra 2005
I 2005 ble
Alexander for første gang valgt til å sitte i parlamentet, der ble han en
partitalsmann innenfor saker som dreide seg om arbeid og pensjon. Han har også
hatt en rekke andre verv i partiet, perioden 2005 – 2010. I etterfølgelsen av
valget i 2010 ble Alexander tilsluttet forhandlingsteamet som forhandlet med De
konservative, sammen med sine partifeller Chris Huhne, David Laws og Andrew
Stunell. Han ble først utnevnt til minister for Skottland, siden inntok han posten som visefinansminister – etter at
David Laws trakks seg 29. mai 2010.
Mer selvstyre for Skottland
Da De
konservative og Liberaldemokratene dannet regjering, sa Skottland-minister
Alexander at ”at han ville forsikre om at den britiske regjeringen kunne jobbe
sammen med den skotske regjeringen og det skotske parlament” og tilføyde: ”Vi
har et program for styring som vi vil ha satt ut, og som vil være til enorm
fortjeneste for den skotske befolkning.” Alexander ble i kraft av å være
Skottland-minister gitt myndighet til å impelementere anbefalinger til Calman
Kommisjonen, hvilket var å overføre økonomisk/ fiskal makt til det skotske
parlamentet” Dette var en del av avtalen mellom De konservative og
Liberaldemokratene, den såkalte Scotland Bill 2011. I sine første offisielle
besøk til Skottland, og møter med førsteminister Alex Salmond, ble Alexander
ledsaget av statsminister David Cameron. Cameron formante om en ny begynnelse i
relasjonene mellom de to parlamentene, engelske Westminister og skotske
Holyrood. Han lovet å ankomme det skotske parlamentet årlig for å ta imot
spørsmål. Også Cameron understreket den nye regjeringens vilje til å overlate
mer fiskal uavhengighet til Skottland.
Vince Cable
Så har du
Dr. Vince Cable (f. 1943), minister for forretningsliv, innovasjon og
ferdigheter. Det har alltid vært god liberal politikk å skaffe seg en form for
handels- og næringsminister, siden det her er muligheter for å realisere
liberaleres tro på å ta i bruk markedet som løsninger på utfordringer. På
individnivå er det et politikkområde som fremmer det private initiativ,
skapertrang og spontanitet. Dette er for øvrig også et politikkområde hvor
kunnskap sorterer under statsråden, i form av begrepet ferdigheter, og
liberaleres tro på fornuft og framskritt (jf. opplysningstidens idealer), er
også et område hvor man kan fremme liberal politikk. Vince Cable
har vært medlem av parlamentet siden 1997. Universitetsøkonomen ble rådgiver
for den kenyanske regjeringen i 1966. 69-åringen har også bak seg en
framgangsrik periode i forretningslivet. Han var sjefsøkonom for Shell perioden
1995 – 1997. Hans politiske bakgrunn er ikke ensartet: På 1970-tallet var han
aktiv i partiet Labour (Arbeiderpartiet). I 1982 ble han tilsluttet det nyopprettede
sosialdemokratiske partiet, som i 1988 – sammen med The liberal Party – dannet
Liberal Democrats. Han klarte ikke å vinne parlamentsplass i 1983, 1987, 1992,
inntil han vant mandatet i Twickeham i 1997 – en sterkt borgerlig valgkrets,
der det desidert nest største partiet er De konservative. Cable var blant annet partiets økonomiske
talsmann i perioden 2003 til 2010.Cable
startet sin universitetskarriere med naturvitenskap på Camebridge University,
før han endret studieretning til økonomi. Han ble president i «The Camebridge
Union i 1965» - en organisasjon som kan betegnes som en debattklubb/
studentersamfunn. Han fikk sin PhD-grad i 1973 fra Universitetet i Glasgow, og
studerte videre ved Camebridge. Han underviste i et tidsrom ved Universitet i
Glasgow, samtidig som han var tilknyttet London School of Eceonomics. I
perioden 1966 til 1968 var han minister i den kenyanskeregjeringen. På
1970-tallet var han spesialrådgiver for industriminister John Smith. Han har
hatt en rekke politiske verv hos Liberaldemokratene.
Edward Davey
Davey (f.
1965) er minister for energi og klimaforandring. Det har vært god liberal
politikk å sørge for miljøvern, fordi det handler om eksternaliteter: folk tar
ikke den reelle kostnaden av varen, men lemper kostnadene over på andre –
fellesskapet. Davey har vært parlamentsmedlem for Kingston og Surbiton siden
1997 – en valgkrets i Londons forstad, hvor også De konservative er det
desidert nest største partiet. Statsrådsposten har han hatt siden 2012. Han ble uteksaminert med en bachelorgrad I
«Filosofi, politikk og økonomi» som
23-åring. Som tenåring jobbet han på en svinefarm, og hos apotek-kjeden
Boots. I 1989 ble han ansatt av
liberaldemokratene som økonomisk forsker, mens han tok sin mastergrad i økonomi
ved Birkbeck College, London. Under denne perioden foreslo han å gjøre nasjonalbanken
uavhengig, en politikk som ble implementert av Labour I etterkant av valget I
1997. I 1993 ble han ledelseskonsulent ved Omega Partners, inntil han ble valgt
inn i parlamentet i 1997. Han representerer den tidligere valgkretsen Surbiton,
der han slo ut den De konservatives kandidat. Han ble gjenvalgt med enda større
margin ved valget i 2001. Liberaldemokratene
har framholdt behovet for å investere i offentlig sektor, spesielt i utdanning,
og nødvendigheten av å øke skattene for å klare dette – hvilket har blitt kjent
under slagordet penny on income tax to pay for education. Liberaldemokratene ville øke støtten til
utdanning med 3 milliarder pund (omtrent 36 milliarder NOK), ved å øke
basisskatten fra 22 pence til 23 pence per pund – altså 1 prosentpoeng. Davey
anses som hjernen bak denne politikken. Han var også en av bidragsyterne til
«The Orange book» (2004) sammen med Vince Cable og Nick Clegg. Bokens ulike
artikler vektleegger overordnet konkurranse og valgfrihet i flere av samfunnets
utfordringer: Helsevesen, pensjoner, globalisering, miljøvern, sosial- og
jordbrukspolitikk, lokalstyre, EU og fengselsvesenet. Boken anses for
ettertiden å være mer økonomisk liberal enn hvilket syn Liberaldemokratene i
etterkant har forfektet. Davey forfattet artikkelen om «liberalisme og lokalt
styre.» Davey ble talsperson for finanssaker av Liberaldemokratenes mangeårige
leder Paddy Ashdown (leder 1988 – 1999). Dette var en post han fortsatte i,
mens Charles Kennedy ble Liberaldemokratenes leder. Han ble i 2005 partiets
talsperson for utdanning og ferdigheter i 2005, før han ble talsmann for handel
og industri i mars 2006. Han har også hatt en rekke formelle verv innad i
partiet: I desember 2006 etterfulgte han Norman Lamb, og ble stabssjef for
deværende partileder Menzies Campbell. Davey er i dag formann for kampanje og
kommunikasjonskomiteen. Davey har også engasjert seg i kontroversielle
kontroverser, for eksempel da han uttalte at det var «tid for te» med Taliban i
2009. Tidligere har han vært tilknyttet departementet før Forretning,
innovasjon og ferdigheter, der han har hatt ansvaret for arbeidsrelasjoner,
konsument og post-saker. 3 februar 2012 etterfulgte han Chris Huhne, og ble
statsråd for energi og klimaforandring.
Michael Kevin Moore
Liberal-demokratenes historie
Liberal
Democrats (ofte forkortet Lib Dem) er et britisk liberalt parti i
Storbritannia, dannet 1988. Partiet er en sammenslutning av Det
sosialdemokratiske parti og Det liberale partiet, der det liberale partiet har
røtter tilbake til 1700-tallet. Det sosialdemokratiske partiet brøt ut av
Labour i 1981, der jeg vil anta årsaken var tidligere Labour-leder Neil
Kinnocks radikale taktomskifte. Siden dannelsen har partiet vært det tredje
største i Storbritannia. Fra og med parlamentsvalget i 2010 har partiet hatt 57
taburetter i nasjonalforsamlingen, House of Commons. Lederen har siden 2007
vært Nick Clegg. Partiet er med i de internasjonale foreningene Den liberale
internasjonale og Det europiske Liberaldemokratiske- og reformpartiet.
Søsterpartiet i Norge er Venstre. Siden mai 2010 har Liberaldemokratene sittet
i koallisjonsregjering med De konservative. Det har ikke alltid vært like lett
å plassere partiet langs en høyre/ venstre akse, der de har inntatt politiske
standpunkt både til høyre og venstre for sentrum, men partiet har i
etterkrigstiden markert seg som et venstreliberalt parti i europeisk
internasjonal sammenheng. Cleggs lederskap og kompaniskapet med De konservative
har nok ført til en høyredreining av partiet, sammenliknet med deres historiske
ståsted. Ellers vil jeg understreke at jeg er en varm forsvarer av Nick Clegg.
No comments:
Post a Comment