Palme

Filmen om Olof Palme, «Palme,» legger heldigvis til side direkte  spekulasjoner om motiv for mordet, og konsentrerer seg heller om mennesket Palme. Det er langt mer interessant.  Skjønt, det er i hovedsak det politiske mennesket Palme, og hans betydelighet som lederskikkelse, jeg sitter igjen med etter å ha sett filmen. 

Musikken av Benny Anderson underbygger på en kledelig måte dets hovedfunksjon: Å understreke det myteomspunnete menneske Palme. Alle kjenner navnet Olof Palme. Han forbindes med attentatet på Sveavagen, der han ble skutt og drept 28.februar 1986 etter et kinobesøk. Fortsatt, over 25 år etter, er dette et nasjonalt traume i Sverige – og har satt sitt preg på «det svenske folkhemmet.» Hans karriere er innholdsrik. Han var sosialdemokratenes partileder i perioden 1969 – 1986, og representerer således en æra blant de svenske «sosserna.» Statsminister var han i perioden 1969-76 og 1982 – 1986. I perioden 1976 – 1982 hadde man flere borgerlige regjeringer (der blant annet det liberale Folkpartiet var toneangivende), men dette kan vel, etter det jeg har fått inntrykk av, være en periode litt typisk for skandinavisk borgerlig uensartethet. Opposisjonstilværelsen og årene 1976 til 1982 er ikke filmen viet i stor grad til, symptomatisk for en film som fokuserer på maktmennesket Palme og statsministerårene. Palme var jurist/ rettsviter, og var medlem av riksdagen fra 1958, og fram til sin død. Før han tiltrådte som statsminister for første gang i 1969, hadde han innehatt en rekke statsrådsposter, deriblant kommunikasjonsminister (1965-1967) og utdanningsminister (1968-1969). Filmen viser at han fikk et svært tett og nært forhold med daværende statsminister Tage Erlander, de ble rett og slett et tospann. Palme var en omstridt person, man snakket i tiden om såkalt «palmehat.» Dypt foraktet i noen miljøer, elsket i andre – et hat som jeg tror, og som filmen antyder, tiltok med årene. Blant annet er det en uttalelse fra tidligere statsminister og nåværende utenriksminister Carl Bildt at han hadde en tendens til å sole seg i glansen av andres bragder, og legger til at han så forskjellige sider av Palme. Dette tror jeg henger sammen med at Olof Palme ble utsatt for mye kritikk og stridigheter, noe som nok preget han som menneske, mer og mer. Det er ikke lett å være uforanderlig eller upåvirket av dette når man står «ringside» hele tiden. 

Bakgrunn

Olof Palme kom fra et overklassemiljø på Stockholms finere bredder, Østermalm. De bodde der den rumenske ambassaden (Østermalmsgatan 36) holder til i dag, det er vel ikke alle som kan si seg oppvokst i det som senere har blitt ambassadebolig? Han var sønnesønn av forskningsmannen og den liberale politikeren Sven Palme (1854 – 1934), som satt i Riksdagens andrekammer. Trolig er ikke Olof Palme upåvirket av også liberalismen, der filmen flere ganger understreker at han er «en demokratisk sosialist,» altså med de liberale friheter som vektlegges i et demokrati. Olof Palme var også skeptisk til tiltak fra venstresiden om å skatte bedrifter og industri for mye, de har en tålegrense de også, som ikke kan overskrides uten at hele næringer bryter sammen. Faren, Gunnar Palme (1886 – 1934) var administrerende direktør i forsikringsselskapet Thule. Moren var Elisabeth Sophie von Knieriem (1890 – 1972), som var av baltisk-tysk opphav, født i Latvia. Palmes første skoleår var på «Beskowska skolan» i Stockholm. I 10-åresalderen skrev moren han inn på «Sigtuna Humanistiska Leroverk.» Filmen forteller at de fleste overklassegutter og adelsfolk gikk på denne kostskolen, som Olof Palme ikke trivdes særlig godt i på grunn av det man i dag har gitt betegnelsen «mobbing»  Han fortsatte studiene i USA, der han tok bachelor of Arts i 1948. Iløpet av studietiden hadde han rundreise i USA. Senere vendte han hjem til Sverige, og begynte jus-studiene. I 1951 ble han cand.jur.

Politisk karriere

Han ble tilbudt jobb som Tage Erlanders assistent i 1953. I løpet av de siste årene hadde han blitt sosialdemokrat, og det var ifølge han selv tre hendelser som forårsaket dette. Den første årsaken var en skattedebatt i 1947, mellom Ernst Wigforss (sosialdemokratene),  Jarl Hjalmarsson (Moderaterna) og Elon Andersson (Folkpartiet). Dernest opplevde han på sin USA-tur i 1948 store klasseforskjeller. Den tredje årsak tilskrives hans Asia-reise i 1953, der han opplevde virkningene av kolonialismen. Filmen framstiller Olof Palme som en framragende utenrikspolitiker, og en urokråke for borgerlige og andre som ønsket å bevare svensk nøytralitet, med en tradisjonell framgangsmåte: Ikke legge seg oppi hva som beveger seg i fjernere strøk av verden. Olof Palme stod ikke bare opp mot USAs krigføringer i Nord-Vietnam (som førte til hjemsendelse av amerikansk ambassadør i Sverige, og svensk ambassadør i USA), men var også en ivrig kritiker av de europeiske høyreautoritære fascistregimene i Hellas, Spania og Portugal.  En av hans første politiske merkesaker var imidlertid den innenrikspolitiske «Studiesociala utredningen» i 1959. Palme giftet seg 9. juni 1956 med psykologen Lisbet Beck-Friis, etter at han tidligere hadde inngått et proforma ekteskap med en tsjekkoslovakisk dame for å bringe henne ut av øsyblokk-regimet. Olof og Lisbet flyttet inn i et rekkehus på Vallingsbyhøyden, og fikk tre barn.  Dette var en klassereise for Olof Palme, som gikk fra sin opprinnelige overklasse til å proletarisere seg i en av Stockholms mest moderne drabantbyer. Hans første virkelige statsrådspost fikk han bestyre perioden 1965-1967; som kommunikasjonsminister. Deretter avanserte han til posten med den forunderlige tittelen «ecklesiastminister» i 1967. Til tross for at han hadde meldt seg ut av statskirken, hadde han ansvar for kirkesaker. I 1968 byttet departementet til den noe mer alminnelige betegnelsen «Utbildningsdepartementet» (Utdanningsdepartementet). I 1969 etterfulgte han Tage Erlander som partileder og statsminister. Han var en framskutt USA-kritiker, hvilket blant annet kom til uttrykk i den såkalte juletalen sin, 1972. Talen skapte en diplomatisk krise mellom USA og Sverige, som kanskje Palme forutså, men kanskje tok konsekvensen av. Etter riksdagsvalget i 1973 ble Palme sittende som en ganske vingeklippet statsminister. Ingen av de to blokkene hadde nemlig flertall. I grunnen ganske latterlig at man inndeler mandatfordelingen slik at man kan få to jevnstore grupper. Sosialdemokratene og Vansterpartiet kommunisterna hadde 175 mandat, like mye som den borgerlige blokken, utgjort av Centern, Folkpartiet og Moderaterna. Palme-regjeringen klarte likevel i løpet av perioden å få gjennomført noen betydningsfulle reformer: Loven om medbestemmelse i arbeidslivet og loven om allmenn foreldreforsikring. I 1975 trådte den nye forfatningen i kraft, hvilket blant annet innebar at monarkens oppgaver ble sterkt redusert. Enkelte hevder at Sverige med dette i praksis ble en republikk. Etter valget i 1976, da kjernekraftspørsmålet dukket opp, og de borgerlige fikk majoriteten i nasjonalforsamlingen (Riksdagen), ble Sosialdemokratene (etter 40 år med uavbrutt tilgang til regjeringskontorene) tvunget til å gå av. Han fikk store problemer vedrørende den såkalte Geijer-saken, der folk hevdet han løy for å beskytte sosialdemokratiet: Etter det jeg har skjønt handlet denne saken om at hans justisminister ble mistenkt for å ha benyttet seg av prostituerte. Valget i 1979 var nok et nederlag for Sosialdemokraterna, ettersom det ikke lyktes å gjenvinne regjeringsmakten. Palmes stilling i partiet var likevel urokkelig. I 1980 ble Palme utnevnt til FNs meklingsmann i Iran-Irak-krigen, og etter socialdemokratenes valgseier i 1982 tok han igjen tilbake statsministerembetet. Han havnet i konflikt med næringslivsinteresser, da Riksdagen i 1983 vedtok å innføre et lønnstakerfond, som kritikerne hevdet var et forsøk på å sosialisere det svenske næringslivet. Og i 1985-1986 oppstod det uoverenstemmelser med ledende miltære som hevdet at Palme var for svak til å markere avstand til Sovjetunionen.

Politisk kjempe

Palme var viden kjent for sin innsikt i teori, samt gjennomføringsevne som praktisk politiker. Han var også en glimrende folketaler, med sterk agitatorisk kraft. Hans engasjement skapte skjenket han nok mange motstandere. Etter sin død ble han omtalt som Nordens ledende politiker. Jeg har en bok om Olof Palme liggende i bokhylla. Den heter rett og slett «Olof Palme,» og er gitt ut av det om enn radikale forlaget «Pax.» Det gjengitte i fortsettelsen er et utdrag fra denne boka, der jeg fokuserer på hans politiske kjennetegn og orientering.

Politisk ståsted

«Det finnes ingen annen måte enn at flertallet til syvende og sist må bestemme,» sa Olof Palme, og bekjente seg derfor til demokratiet som styreform. Mitt ankerpunkt mot den politiske høyreside har ofte vært at de ikke er utpreget demokrater. Heller ikke venstresiden er alltid like demokratisk (som liberale), der det også her har vært totalitære farer. Det er jo heller ikke slik at demokrati i seg selv alltid er det beste, og credoet her er gjerne at « vedtak om å brenne hekser blir ikke et bedre vedtak selv om majoriteten går inn for dette.» Likevel vil jeg hevde at demokrati, med liberale begrensninger (slik jeg forutsetter at også Olof Palme la til grunn) er den beste styreform. Reiulf Steen omtaler Olof Palme som en av vår tid største parlamentarikere (Palme et.al. 1986:7): I all sin gjerning og i hele sitt virke var han en sterk bekreftelse på at demokratiets og folkestyrets prinsipper er alle andre styringssystemer overlegne – både som praktisk arbeidsgrunnlag, som inspirasjon og visjon.» Videre: «En kompromissløs og ubetinget demokrat.» Han skal ifølge Reiulf Steen ha vært den største fanebærer for sosial rettferdighet, for likestilling, for frihet og demokrati.» På grunn av min begrensede kjennskap til Palme vet jeg ikke alltid hvilke saker som skjuler seg bak disse festordene. Videre har Reiulf Steen noen flotte ord, som det er verd å ta med seg videre – her i konteksten av Palme-drapet. «Vi vil ha toleranse, men det betyr ikke handlingslammelse. Vi vil ha rettssikkerhet, men det betyr ikke ettergivenhet.» For de av meg som har fulgt meg over en viss tid, har nok lagt merke til min frustrasjon over at mange forveksler ordet liberal med «ettergivenhet.» Liberal – som oftest i ordbøkene forklares som «tolerant,» bør samtidig legge seg for øret at ordet ikke må forveksles med verdipluralisme. Selv om verdisettet er noe mer begrenset enn de konservatives, betyr ikke det at liberalere i mindre grad hegner om grunnleggende verdier – om enn færre enn andre.

Sikkerhet i fellesskapet

Under denne overskriften har Olof Palme skrevet en artikkel som innleder med å referere til et besøk i Hiroshima. Det var kanskje blant annet dette, som sørget for hans engasjement knyttet til imperialismens konsekvenser? Artikkelen handler i stor grad om viktigheten av nedrustning. Han – i likhet med de fleste andre – forkaster avskrekkingsteorien, og godt er det. Her var hans engasjement enestående. Olof Palme ønsket verdensfred.

Stor gjennomføringskraft

Olof Palme gikk ikke så ofte på kino, men han likte det godt, skriver Herbjørn Sørebø: Han visste at filmen kunne fortelle han noe viktig om samfunnet, om tidsånd, og forholdet mellom mennesker. Samtidig likte han å kartlegge publikumsreaksjoner i kinosalen. Filmen han hadde sett kvelden han ble skutt var den svenske eksperimentelle filmen «Brødrene Mozart,» som var karakteristisk for Olof Palme: Han var et søkende menneske, og ville vite hvordan filmkunstnerne tolket samtiden. I sitt eget fag – politikk – var han også en kunstner, i følge Sørebø. Sørebø forteller at han var bevandret i litteraturen, han hadde til og med rukket over den norske, ganske intrikate forfatteren, Tarjei Vesaas. Han gnistret av liv, noe man fikk inntrykk av gjennom hans intense øyne. Man kunne snakke med han om nesten hva som helst, uten at det ble tomt prat. Han hadde detaljkunnskaper om Norge, som mang en norsk politiker kunne misunne han. Sørebø mer enn antyder at Palme var lynende intelligent: Han kunne svare på de to neste spørsmålene i møtet med journalister, for han visste de ville komme. Han var en mediayndling. Men han var langt derifra bare noen kamera-forfører. Han utrettet mye som assistent for tidligere statsminister Tage Erlander, og som kommunikasjonsminister og undervisningsminister, ifølge Sørebø. Det var han som gjorde det viktigste politiske arbeidet med Arlanda flyplass, ifølge Sørebø, men hva det innebar har jeg ikke nok kjennskap til. Dessuten var det han som ledet arbeidet med omlegging til høyrekjøring i Sverige. Han var aktivt med i utbyggingen av radio og fjernsyn. Han var i det hele tatt en resultatsøkende politiker. Det er grunn til å understreke dette, siden mange fester seg utelukkende med den fengende taleren. 

 Opphav

Olof Palme ble ikke født inn i det sosialdemokratiske partiet. Hans farfar  var artillerioffiser og hadde ekstraarbeid for et forsikringsselskap, der han senere ble en vellykket sjef. Det var dette selskapet Olof Palmes far overtok, Gunnar Palme. Og giftemålet Gunnar gjorde med Elisabeth von Knieriem er tidligere berørt. Det var dette som var den såkalte adelige bakgrunnen, som var merkelappen Olof Palme hadde på seg. Han vokste opp i «Østermalm,» der han fikk på seg at «Palmer alltid varit høgerman.» Men Gunnar Palme var nok liberal. Elisabeth Palme gjorde masse for fattige barn i Stockholm. Olof var med moren sin rundt i folks hjem, der de hadde det trangt. Hans sosiale engasjement ble nok også vekket ved at broren døde bare syv år gammel.     

Skarp

Olof Palme var inderlig glad i byen han vokste opp i. 17 år gammel tok han eksamen ved «Sigtuna humanistiska leroverk» med toppkarakter. Han leste ikke så mye den gang, men fulgte nøye med i timene, visstnok. Han hadde en kort militærkarriere, der han ble løytnant. Så tok han juridisk utdanning, søkte stipend til USA, og ble bachelor of Arts med statsvitenskap og økonomi som fag. Det var på denne reisen hans øyne vekslet fra steder med umåtelig slum til utrolig rikdom. På grunn av hans velstående bakgrunn yndet mange å framstille han som en klassesviker, særlig etter at han giftet seg med ei psykolog fra de høyere samfunnslag. Palmehatet tok gjerne en slik form, og kanskje brøytet de med dette vei for det tragisk attentatet mot en av Nordens tidenes største politikere. Dessuten fikk han også mot seg at han var lynende intelligent, at han kunne ordlegge seg så godt på mange språk, og var suveren på internasjonale konferanser og omgangen med statsmenn og masemedia. En slik man kunne vel verken være en sosialist eller sosialdemokrat i sin sjel? Det samme hatet ble for øvrig Franklin D. Roosevelt møtt med, som også hadde en finere bakgrunn. Når det gjelder  Palmes språklige ferdigheter hadde han lært tysk av moren, han kunne delvis fransk, pratet glimrende engelsk, kunne tale etter manuskript på spansk - og leste russisk.   

Problemfylt

Sørebø skriver at Palme ikke lykkes fullgodt i innenrikspolitikken. Det kunne ha både politiske og personlige årsaker. Han var ikke omstridt i partiorganisasjonen gjennom de sytten årene han var statsminister, men i velgerkorpset var meningene delte. Mange syntes blant annet at han var kvass og spottende mot motstanderne, for uvøren og pågående i stilen. Men så hadde han også utfordringer som var store. Like etter at han ble valgt som partileder brøt den ville streiken i Kiruna ut. Det var nok et opprør fra venstresiden, der man protesterte mot blandingsøkonomien som det svenske «folkehemmet» var bygd på. I tillegg oppstod det i hans regjeringstid oljekrisen, og det følelsesladde spørsmålet knyttet til kjernekraft og lønnstakerfondet. Olof Palme satte mye krefter inn på å holde partiet samlet, og han klarte å forhindre partisplittelse slik mange andre arbeiderparti har opplevd.

Samarbeidsorientert

Årene hvor sosialdemokratene var i opposisjon – 1976 til 1982 – var den alminnelige oppfatning at Olof Palme var en svak opposisjonsleder. Han samordnet ikke angrepene på de skiftende borgerlige regjeringene. Denne kritikken såret Palme dypt. Han ble likevel ofte framstilt som en konfrontasjonspolitiker. Men i den perioden det stod likt mellom de to blokkene i Riksdagen, viste han sin evne til å inngå kompromiss. Og i sin siste valgperiode måtte han hente støtte fra Vansterpartiet kommunisterna for å få støtte.  Det er en side vel Olof Palme som ofte blir glemt. Olof Palme var et usedvanlig rikt utrustet, og et sammensatt menneske.