Å være i livet, av Halldis Moren Vesaas

Dette: å være i livet,
åpen for ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.

Down on the corner

Min favorittlåt av CCR.

Tøff melodi og tekst. Flott låt!

Early in the evenin' just about supper time,        
Over by the courthouse they're starting to unwind.
Four kids on the corner trying to bring you up.
Willy picks a tune out and he blows it on the harp.

Down on the corner, out in the street
Willy and the Poorboys are playin'
Bring a nickel; tap your feet.

Rooster hits the washboard and people just got to smile,
Blinky, thumps the gut bass and solos for a while.
Poorboy twangs the rhythm out on his kalamazoo.
Willy goes into a dance and doubles on kazoo.

Down on the corner, out in the street
Willy and the Poorboys are playin'
Bring a nickel; tap your feet.

Down on the corner, out in the street,
Willy and the Poorboys are playin'
Bring a nickel; tap your feet.

You don't need a penny just to hang around,

But if you've got a nickel, won't you lay your money down?
Over on the corner there's a happy noise.
People come from all around to watch the magic boy.

Down on the corner, out in the street,
Willy and the Poorboys are playin';
Bring a nickel; tap your feet.

Down on the corner, out in the street
Willy and the Poorboys are playin'
Bring a nickel; tap your feet.

Down on the corner, out in the street
Willy and the Poorboys are playin'
Bring a nickel; tap your feet.

Songwriters

JOHN C FOGERTY

David Hume, induktiv - og erfaringskunnskap

Med David Hume så kom blant annet rasjonalitet og vitenskap, og arbeidene var og er en inspirasjonskilde for flere andre – fra og med Opplysningstiden.

Ved første øyekast kan hans arbeider forbindes med det 18. århundrets bekymringer, problemer og samfunnsutfordringer. Hans arbeider er regnet for ekstremt viktige. Han la vekt på hvordan hver og ens individuelle erfaring, formet oppfatninger om for eksempel sosiale, økonomiske og kulturelle anliggender – for å nevne noe, men det er altså det observerte som er viktig for Hume. Men man kan likevel allerede nå peke på Humes induksjonsproblem: Hvis det er slik Hume sier, at all kunnskap bygger på erfaring, har Hume erfart all kunnskap? Her kan man igjen innvende at noen handlinger et mennesker gjør er basert på antakelser, og ikke kunnskap – fordi det for eksempel er asymmetrisk informasjon mellom to aktører? Også derfor bør det derfor være moderasjon oss mennesker i mellom. Dette er hele grunnlaget for menneskers verdighet og ukrenkelighet. Denne artikkelen bruker benvevnselsen Hume 1991, selv om dette egentlig er en dansk oversettelse (med kommentarer) av hans verk. 

Humes metodologiske forklaring og begrensninger på vår forståelse

Ifølge Hampsher-Monk var bare toleranse ønskelig i de spørsmålene som ikke man kunne fastslå med sikkerhet var riktig. Dette må ses i sammenheng med datidens religiøse innflytelse – slik at spørsmål som ikke fikk noen tros-svar i skriften (med mofifikasjoner?) stod man fritt i. Og – mange moralske svar kunne man finne her, men det eksisterte også spørsmål som ikke gav entydige svar, og kanskje var det kryssende hensyn? Man kunne ikke observere alt innenfor religiøse spørsmål, og man hadde på den annen side ingen raske svar på uforklarligheter. Dette i seg selv taler vel kanskje for toleranse mellom både troende og ikke-troende? Og – dette koker igjen ned til Humes uttalelse at man sjelden kan, omskrevet, fastslå med 110 prosent sikkerhet. Men mye vet vi.

David Humes tanker – i forkortet form

Innfallsvinkelen til Hume er, som tidligere nevnt, erfaringsbasert – ingen lover kan trekkes uten at vi har erfart dem.  Han snakker foraktelig om hypoteser, men jeg vet ikke helt hvorfor – kanskje er det på grunn av våre fordommer vi utleder dem fra? Men uten før-forståelse kan vi ikke gripe fenomener. Vi har ingen medfødte forestillinger, sier Hume (1991:50). Han skiller seg derfor fra andre tenkere, som mener at vi er født med en sterk og sunn karakter. Der denne bevisstheten framtrer, fra et glemselens slør. Hume skiller mellom inntrykk og forestillinger (Hume 1991:49). Der vil jeg innvende at inntrykk sitter i sjelen, mens forestillinger sitter i hodet. Det er derfor kanskje ikke alltid at vitenskapen kan rasjonaliseres slik det kanskje gjøres på den måten det gjøres i dag. Eksempelvis kan en tenke seg rasjonaliseringsprogrammer i bedrifter, der man har mangelfullt grunnlag fra mange sider – til å trekke kloke valg? Og derfor gjøre Hume til en ubestridt rasjonalist, slik vi i dag forstår begrepet, er derfor usikkert? Samtidig må man være nøktern på dette felt. Hume sier videre at man ikke kan vite noe om noe, før man har følt det i vår bevissthet – det er kanskje hans sentrale syn på erfaring (Hume 1991: 50). Da kan man tenke seg at å lese, høre om hendelser, er tilstrekkelig for denne fornemmelsen. Å lese om ubehag, vekker ubehag. Samtidig kan man derfor konstatere at for mye ubehag i samfunn (å lese) skaper dis-harmoni overfor menneskets natur,.  Derfor er det samtidig viktig med folkeopplysning. 

Årsak-virkning

Hans teorier om årsak og virkning er greie (Hume 1991:50—52). Hume viser til både biljardkuler og historie, da han sier at årsak og virkning også vil gjelde i verdensutviklingen. Det vil være problematisk for et studie som eksempelvis statsvitenskap å proppe det med for mye historie, for dette regnes som to adskilte faggreiner, og statsvitenskapen kan sammenfattes med mange andre  - selv om det finnes overlapping i begge fag. Det er imidlertid et problem for statsvitenskapen med for lite historisk analyse, og det er et problem for historie-faget med for mye løsrevet empiri. På den annen side, kan man ofte ikke innenfor noen av disse fag observere de kausale mekanismene, slik at dette blir vanskelig å sammenblande disse faggreiene i for stor grad. Men å skulle si at det ikke eksisterer kausale mekanismer, er også problematisk. Kausal mekanisme kan defineres som det som binder to begivenheter sammen. Men den største trusselen mot dette igjen, er vanetenkning, at alt bare vil gjenta seg – hva gjelder stort og smått. Det finnes så uendelig mange faktorer innenfor sosial forskning, som gjør det problematisk. Og dette er nok også årsaken til Willochs læresetning: ”Historien gjentar seg aldri, det er fordi man ikke kjenner historien, den vil gjenta seg?” Altså – hadde man kjent alle faktorer, kunne man stanset feilskjær. Likeledes – kjenner man historiens alle faktorer, gjentar den seg ikke – og vil i alle tilfeller ikke være identisk.

Om filosofiens variasjon

På Humes tid var det meste kalt filosofi. Hume snakker om de forskjellige arter av filosofi. Synes det er merkelig at det gjøres en distinksjon mellom samfunnsvesen og fornuftsvesen, av Hume (1991:70). Hvorfor skulle dette være motsetninger?

                                                           Vær filosof, men vær i all din filosofi menneske” David Hume.

Dronningens ankomst

Flott låt! 

Liker en del barokkmusikk. Og – julekomponisten framfor noen er kanskje George Friedric Handel? Hans musikk er blant annet brukt i fotball-øyemed. Men også i jula.

Samhold i holdningsforvirringens tidsalder – en juletale.

Flott låt!

Vi lever åpenbart i en brytningstid. Hvilke verdier, holdninger og prinsipper skal vi ta med oss inn i framtiden. Viktige, enkle og forståelige begreper som samhold, nærhet og omtanke - det store flertallet av oss kjenner fra vi var små, har måttet vike for et jag eller karusell-liknende tilstander, ikke bare på nettet – men i folks hverdag. Dette kappløpet er ikke bare vondt å oppleve innerst inne for de fleste, for ønsker vi det? Ekstra gale er det for dem som i årevis har blitt forbigått. Gapet mellom mennesker har blitt større. Og hva gjelder vår digitale hverdag tror jeg ingen innerst inne har et ønske om å flytte sofakroken sin ut i offentligheten. Vi ser kanskje ikke viktigheten av å bli vernet som menneske? Vi må verne om privatlivets fred.

Vi opplever et veiskille. Mellom organisering og verdimønster fra industrisamfunnet, til nye verdensanskuelser. Ikke alt som er nytt er bra, tenk bare på ballongbuksene? Det sentrale i utviklingen de senere årene har vært selvrealisering. Frigjøring kan være av et gode. Internett har vært en mentalitetsforandring for folk, og de muligheter dette gir den enkelte. Kontroll- og kontortroll-komiteen har i året som har gått, lagt merke til - ikke bare holdningsendring mellom generasjoner, der historien har vist at det ofte er kløfter mellom slektsledd. Men også innad i generasjonene er det forvirring om hvilke verdier og holdninger som er

Bruken av Internett som et revolusjonerende og kjærkomment verktøy har altså brakt sosiale omkostninger, som man kanskje på lengre sikt ser større kostnader ved, enn i øyeblikket. Utmattende eksponering av seg selv MÅ alle bidra til å reversere. Historien har vist at det er gjennom skrittvise og pågående reformer, framfor store omveltninger, som har gjort mennesket fri – uten samfunnssår eller radbrekking av den enkelte. Og vi er inne i en digital revolusjon, vi ikke bare ser gleder ved. Store forandringer skaper frykt i mennesket, slik har det vært til alle tider – menneskets kropp og sinn har kontroll- og kontortroll-komiteen observert ikke forandret seg på tusenvis av år, gjennom artikler lest på nettet. Og da vil heller ikke vår hjerne forandre seg i samme takt med det utleverende eksponeringsjaget påkrever hvis dette skal fortsette. Vi klarer ikke nødvendigvis denne store omkalfatringen. Vi må finne andre måter å løse disse problemstillinger på enn tømming av private anliggender, når man beveger seg over dørterskelen – som det vil si å legge igjen digitale fotspor på Internett.

Noe mellom menneskene er i ferd med å forvitre. Historien har også vist at enorme gevinster har vært oppnådd gjennom teknologiske nyvinninger, tenk for eksempel på den industrielle revolusjon og hvilke velferdsforbedringer dette har gitt. Det er ingen grunn til å tro at den omstilling vi opplever i vår tidsalder er særlig mindre. Vi i kontortroll-komiteen har gjennom artikler forsøkt å vise til skadevirkninger av drastisk samfunnsforandring. Og det er mange forklaringer – jeg skal forsøke meg på en liten analyse om hvordan ting ikke bør være.

Vi hadde mange stimulerende og gode debattprogrammer i forrige årtusen. Men, oppkavet debattkultur fra 90- og 2000-tallets TV-skjermer kan ikke overføres til Internett. Ingen vil ha dritt skriftlig. Dette er ingen enkeltpersoners skyld, men det kan være grunn til å spørre seg: Hva vil vi, du og jeg -  med samfunnsutviklingen? Og - hvilken frihet vil vi ha; Er det et negativt menneskesyn som skal legges til grunn – der vi rakker ned på menigmann og enkeltpersoner i et fora eller foran hele verden, eller vil vi ha de gode, reflekterte og konstruktive meningsbrytninger? Skynd deg å bli kjendis, er det noe som heter. Idag er vi alle kjendiser, og da skal man være ekstra varsom med å raljere over berømtheter – for du er det faktisk selv. Ikke gjør mot andre, det du ikke vil at de skal gjøre mot deg.

En vits som kontroll- og kontortroll-komiteen har fått med seg, er ”å, ja – du googler deg selv, ja?" Ja, hvem har ikke gjort det? Dette er angivelig et samfunnstabu å snakke om. Men det trenger det ikke være. For hvem er ikke opptatt av hvordan man oppfattes av andre? Pass deg derfor for å komme med sleivete uttalelser, selv om dette kan være svært vanskelig når ditt moralske engasjement tar overhånd. Bruk gjerne ironi som virkemiddel, men gjør det med de beste hensikter – et iboende forsvar for mennesket, som ivaretar den kritisertes selvutvikling. Og – tenk kanskje oftere, dette er ikke ironi, eller her bruker jeg ikke ironi. Han eller hun sier det til meg, oppriktig.

”Man skal henge med, uten raske digitale oppdateringer blir man glemt.” For de fleste, men særlig for dem som alltid har blitt forbigått – kan dette være ekstra tårevått og opprivende. Mange opplever holdningskonflikter. Kjernen i denne problemstilling ligger kanskje en årtusenlang europeiske skillelinje, mellom fellesskap og individualitet. Mellom gammel og ny tid. Framdrevet av nettets vekst, men det er grunn til å være teknologioptimist. Historien har samtidig alltid vist kunnskap kan brukes i uredelige hensikter, og mange av dere der ute har kjent dette på kroppen i 2016. Normoppløsing skal man være forsiktig med. Vi kan ikke tulle med alt, da bryter hele samfunnet sammen i grunnvollene. Vi skal være forsiktig med å kimse av dette. Atferd, som den digitale frihet gir, reflekterer åpenbart tidligere lengsler hos oss alle. Vi ønsker derfor den nye teknologien velkommen. Samtidig – så må man ikke kaste alt ved det gamle på historiens skraphaug. En tidligere framsynt statsminister, Kjell Magne Bondevik, etablerte en Verdikommisjon. Siden vi i vår tid har overlatt mye til den enkelte, kan det i det minste være grunn til å reflektere over, for deg selv, om dette har skapt verdikonflikter i deg? Har internett gjort noe med deg? Reflekterer du over det, skal du vite at det er mange av oss som tenker det samme.

Det store vi er i dag et liberaldemokrati. Vi kunne trukket inn Kardemomme by-loven som en enkel rettesnor. Liberal-demokrati innebærer respekt og mangfold over individuelle forskjeller. Vår frihet avgrenses i utgangspunkt av lovverket, men moralsk kan vi kanskje stille oftere spørsmålet: Er dette godt for meg, er dette egentlig meg – å si slike ting, eksempelvis. Hva er godt for meg?  ”Når nettet blir langt, og kulda setter inn” heter det gjerne. Ja, tenk over det – bidra til enda mer varme i året som kommer. Du har ukrenkelighet, en verdighet –  jeg vil ønske deg en riktig så fredelig jul.  

Klart det!

Ikke alt kan rasjonaliseres og forklares. Og noe er ikke fullt så oppsiktsvekkende. 

Klarsynt: Når jeg ser deg, kan jeg se en 46 år gammel mann. Du er gift, har to barn – bor i Kjøkkenveien 46 B. Ifølge skattekartet kan jeg se at du skatter 98246 kroner til Haugesund kommune, som jeg kan se har noen måker i kommune-logoen, og har et flateinnhold som er kanskje svært – det kan jeg se. Når jeg ser deg, så ser jeg klart for meg at Haugesund er på Facebook. Målformen til kommunen er bokmål. I befolkningsframskrivingen fra SSB kan jeg se at kommunen forventer vekst
i årene som kommer.Du spiller forball på et 2-lag fortsatt,
og når jegser deg kan jeg se at dette er en av hovedopp-
slagene på Google.

Wollert Konow

Han var den første av to statsministere for Frisinnede Venstre. 

For å gjøre klart var Frisinnede Venstre et parti som plasserte seg mellom Venstre og Høyre, i det politiske 1910-tallets landskap. Etter hvert ble utviklingen for partiet Frisinnede Venstre uheldig, da de ble i overkant nasjonalistiske. Erfaringene fra regjeringssamarbeid var heller ikke helt vellykket Den mest kjente politiker for Frisinnede Venstre er nok den tidligere Venstremann Wollert Konow (1845 – 1924). Han står ofte  merket med (SB), fordi det finnes også en annen Wollert Konow i norsk politisk historie – som er en samtidig Høyremann, og de er i slekt. SB står for valgkretsen Søndre Bergenshus. Nøyer meg med å bare si Wollert Konow i fortsettelsen.  

Denne artikkelen er egentlig tredelt. For det første følger vi Konows liv kronoligsk fram til han går at som statsminister. I del to forsøkes å gi en mer inngående beskrivelse av Konow, for å forstå hans standpunkter. Tredje og siste del inneholder refleksjoner rundt partiene og regjeringen, hvorfor det ikke ble helt innertier i historien. Vi skal se at regjeringen Konow ikke ble noen solskinnshistorie.

Nasjonsbyggingen i det 19. århundret, og Kielland-saken

1880-årene var en åndskulturell brytningstid i landet, der parlamentarismen blant annet ble innført. I 1885 skriver Jonas Lie et brev til Venstremannen Wollert Konow, der han ber om Venstres innvilgelse av diktergasje til Alexander L. Kielland – tross av, eller på grunn av, kritikk av det man litt misvisende omtaler som ”de klerikale.” Kiellands religiøse aversjon strakk seg nemlig langt utenfor statskirken og domkirke-dørene. Venstremenn i fra denne tid ønsket å fremme både folkestyret og liberalismen – som i seg selv kan være motsetningsfullt, og det er også perspektiver innenfor både demokrati og liberalisme som er innbyrdes motstridende. Man kastet kanskje rundt seg med begreper, tips og vink som ikke var klart definert, eller som hadde noen allmenn gjenkjennelse i befolkningen?  Frihet ville folk åpenbart ha, men fri til hva? Kielland-saken splittet partiet, til slutt ble den kanskje viktigste årsaken til delingen mellom Rene Venstre og Moderate Venstre i 1888? (Moderate Venstre forfektet mer klassisk eller ortodoks liberalisme, og var generelt ganske så pietistiske) Da Kielland-saken kom opp i Stortinget, var Konow blant de to ivrigste i sitt forsvar for diktergasje (Birkeland 1945:11). Konow delte Kiellands religiøse skepsis, men kanskje viktigst delte de det liberale sinnelag – der tanke- og ytringsfrihet skulle stå som bærebjelker – og der maktovergrep og tilrivninger (gjort eksempelvis i religiøse kretser) ikke kunne gå upåaktet hen. Siden Kielland ble talsmann for disse undertrykte, var det derfor flere liberale kjerneprinsipper som talte for gasje hos Konow. Kielland-saken er oppe for tredje gang i Stortinget i 1884, og da med Konow som forslagstiller. Venstrefolk flest er trøtt av hele greia, en sak som ikke fører noe annet med seg enn opprivninger var gjerne gjennomgangstonen. Gjennom lang tids virke hadde Kielland vist seg som en betydningsfull dikter, også sett bort fra hans anti-klerikalisme. Birkeland framhever Konows ærlighet i prinsipper – der han ifølge bokforfatteren var ikke-kalkulerende overfor hva sin egen stemmekrets skulle mene, og da sin eventuelle skjebne ved framtidige valg (Birkeland 1945:11). Kielland kvitterer i 1893 ved å skrive at det er et aristokratisk anstrøk over politikken hans (Birkeland 1945: 90).  

Wollert Konow

Wollert Konow er født 16. august 1845, på Fana. Kjølås (forfatter av boka Norske statsministrar) omtaler han som godseier. Faren var av kjøpmannsætt, og hadde sterk politisk og kulturell interesse (Birkeland 1945:12). Han brøt med kjøpmannstradisjonen. Han drev heller gård og møllebruk (Kjølås 1999:117). Faren tar etter studier flere steder doktorgrad innenfor filosofi (Birkeland 1945:26), og tar et generelt oppgjør med de mange kultur-tradisjonalister (Birkeland 1945:27). Konow-familien var virkelig en av de bergenske fornemme slekter (Birkeland 1945:24). Moren var datter av den danske dikter og dramatiker Ohelenschlager, så hjemmet var nok tydelig rikt utrustet, hva gjaldt kulturell ballast? Moren var kulturelt begavet, morssiden tilhørte også Heger-slekten (Birkeland 1945:41-42). Hun hadde selvironi, og hadde evnen til å etterlikne andre mennesker (Birkeland 1945:42). Og – hun kombinerte sin åndskulturelle interesse med dyktig husmorgjerning (Birkeland 1945:44). Som 15-åring starter han ved Bergen Katedralskole, og etter fire år begynner han jus-studiene – som han avbryter etter kort tid (Birkeland 1945:12).

Konow ved Bergen Katedralskole

Han tilhørte en kameratgjeng med åpne sinn (Birkeland 1945:45), og Konow var filosoferende (Birkeland 1945:92). Han er med i Artianersamfunnet, som på Bergen katedralskole blir dannet i 1860 (Birkeland 1945:46). Wollert Konow blir medlem i 1862. Trolig sjenanse gjør at han ikke i særlig grad stikker seg ut (Birkeland 1945:45). Både for Konow og Artianersamfunnet er det språksaken som preger diskusjonene.  Også litteratur og historie engasjerer Konow (Birkeland 1945.60). Wergeland, Bjørnson og Vinje blir innflytelsesrike for Konow (Birkeland 1945:60). Og han hadde interesse for Goethe og Voltaire (Birkeland 1945:66). I politikken var det ifølge Birkeland Johan Sverdrup som var inspirerende (Birkeland 1945:91) Han ble omsider en stor taler, og det var de lyriske innslagene som i stor grad skapte denne kvaliteten (Birkeland 1945:60). Og i artikler og foredrag ser vi at hans historiske interesse er stigende (Birkeland 1945:61). En skolekamerat har i sin biografi pekt på ungdommens Konows sterke intelligens, lyse sinn og dannelse (Birkeland 1945:66). Et særtrekk ved Konow og hans samtalekamerater er at de er veldig idémessig engasjert, noe som fulgte Konow livet i gjennom – han forankret sine standpunkt i teori. Da han senere i livet ble konfrontert og beskyldt for å svike sine idealer, svarte han indignert: ”Ja, si meg ett?” Og kanskje var det skuffelse over kollegers avkall på prinsipper som gjorde at han senere kom på kant med folk han tidligere hadde sett opp til? Dette vil berøres noe senere. Men det var også vennskap som aldri tok slutt – blant annet mellom Bjørnson og Konow, fra de ble kjent i 1872. De var enige i bondereisingen, den demokratiske framskrittspolitikk. Konow hadde forkjærlighet for lyrisk diktning, og ved slutten av livet nærmet visstnok Bjørnson seg Konow hva gjaldt livssyn (Birkeland 1945:92), trolig motivert av den dype respekt de hadde for hverandre i flere saker?  

Konow som skolemann

Han var sterkt engasjert i det nynorske skriftspråket (Birkeland 1945:69). Han begynner å studere jus, men Birkeland antyder at trolig spiller økonomiske vanskeligheter til at han ikke har råd til å fullføre rettsvitenskapen (Birkeland 1945:111). Han må av disse årsaker selge store deler av gården sin på Fana (1945:111).  21 år gammel (1866) underviser han ved en landbruksskole, og grunnlegger en Folkehøyskole som 23-åring (1868). Skole-etableringen var et ledd i hans bondereisnings-planer (Birkeland 1945:12). I fire år var han den drivende kraft bak skolen i Halsnøy, og han hadde i tillegg støtte fra Niels Juel som underviste i jordbruksfag – samt som åndelig støtte (Birkeland 1945:121). Hadde det ikke vært for han, hadde nok ikke skolen holdt det gående så lenge (Birkeland 1945:121). Konow er en ung mann, men blir beskrevet som en særdeles dugende lærer (Birkeland 1945:122). I løpet av de fem årene som skoleleder vokste hans politiske bevissthet (1868 – 1873).  Konows folkhøyskole-etablering i Sunnhordaland på Halsnøy er Norges tredje første folkehøyskole (Birkeland 1945: 105. Han forteller om planen i brevs form til Venstremannen Niels Juel i 1867 (Birkeland 1945:110), og de starter den sammen (Kjølås 1999:117). Noen år senere flytter skolen, til Jæren. Etter fire måneder som folkehøyskole-rektor på Jæren tenker han at hans innflytelse begynner å bli stor, og at det kanskje er tid til å dra fra sanddyne-riket (Birkeland 1945:86). Flere ville se han på Stortingets Rogalandsbenk. I brev til Frigga Kooter forsikrer han om at dette ikke er mulig, siden han ennå ikke er fylt 30 år og man måtte ha passert 30 for å sitte på Stortinget. Han forteller i samme brev at han frykter politikerlivet kan være lite aktverdig og demoraliserende, og fortsetter i neste brev med følgende kraftsalve: ”Politikken er djevelskap!” I 1873 – etter fem års tjenestegjøring innenfor folkehøyskolen – overtar han nemlig farsgården (Kjølås 1999: 117). ). I 1875 gifter han seg med Frederikke (Frigga) Wilhelmine Kooter.

Folkehøyskolens idégrunnlag

 I 1864 – to år før Konow starter sin - blir den første norske folkehøyskolen etablert; Sagatun ved Hamar (Birkeland 1945:105).  Det hadde i Danmark allerede blitt opprettet folkehøyskoler, etter grundtvigsk ånd (Birkeland 1945:105). Den første var Kristen Kolds i Rysling (Birkelnad 1945:115). I en tale fra 1868, der Birkeland på uriktig vis sier at folkehøyskoler i Norge ennå ikke var etablert (Birkeland 1945:116), sier Konow følgende – som sannsynligvis må ses i sammenheng med de spredte forsøkene på folkehøyskoler i Norge: ”Folkehøjskolen er ennu uprøvet. Det er således ikke på det rene hvordan den folkelige undervisning skal innrettes. Den må avpasses (….) folkets karakter og livsvilkår.”  Konow leste vel grundtvigsk skole- og opplysningsideer, og medvirket til Grundtvigs gjennomslag i Norge (Birkeland 1945:116). Hvilken kulturell stemning var det folkehøyskolene ble dannet ut i fra; man hadde i 1870 11 av dem? Birkeland hevder at de er lite fellesskap mellom folkehøyskolene. Samtidig referer Birkeland til Anders Nørgaard, som foruten grundvigianisme, peker på en rekke forhold som binder skolene sammen: Humanistisk-idealistisk kulturoptimisme, liberalismen, brandesianisme (etter Georg Brandes) – forent i kampen for frihet og folkeopplysning (Birkeland 1945:106)

Konow som Stortingsrepresentant

I 1876 (31 år gammel) ble han valgt som vara til Stortinget fra Bergen, eller Bergenhus (Birkeland 1945:12). At han måtte nøye seg med vara-tittelen skyldtes ifølge han selv at han ikke fikk en eneste stemme blant verken konservative eller klerikale – han fikk rene liberale stemmer, noe som ikke var tilstrekkelig til fast plass.  Fra og med 1880 sitter han to perioder fast på Stortinget som Venstremann, og inngår i den radikale fløyen. 39 år gammel blir han Odelstingspresident (1884 – 1888), idet Norge innfører parlamentarisme og Stortinget blir den folkevalgte nasjonalforsamling. To år senere blir han Stortingspresident, før han falt ut av Stortinget i 1888. Norge hadde den gang og langt opp til nyere tid to kamre, Odelsting (det minste) og Lagting (det største) 41 år blir han altså Stortingets visepresident (Stortingets plenum, de to kamrene i fellesskap). Og han har åpenbart sine støttespillere og åndevenner. Han vekker begeistring hos Bjørnstjerne Bjørnson eksempelvis, som ber han fremme saken alene om et rent norsk flagg (Birkeland 1945:13).  Konow er blant de Venstrefolk som stiller krav og gjennomsiktighet overfor Sverdrup-regjeringen, noe som blir store politiske omkostninger for så vel Sverdrup som Konow. Sverdrup-regjeringen faller, og Sverdrup og Konows forhold blir til en isfront. Det blir dannet en Høyre-regjering istedenfor – der Venstre ikke klarer å samle seg rundt folk, blant annet var Konow for omstridt (Birkeland 1945:14). Han faller ut av Stortinget i 1888.

Konows talegaver

I Stortinget ble han raskt kjent for sine taler. Det var en umiddelbar, utsøkt festivitas over dem (Birkeland 1945: 113). Hos Hambro kom talene som en strøm, men Konow hadde bedre tid – og tilfredstilte selv de aller mest kresne (Birkeland 1945:113). Stenografene i Stortinget har hatt problemer med gjengi disse kunstverk, som Konows taler var? De var i stor grad preget av aforisme (aforisme betyr at man på treffende og underfundig vis illustrerer et tankevekkende poeng), spekket med humor, vidd og klokskap (Birkeland 1945:113). Noen har beskrevet Konow i den perioden som en nobel skikkelse med tindrende overlegenhet og dyp, behersket harme – både original og artistisk, og kastende ironi og brodd utover forsamlingene (Birkeland 1945:114). Trolig oppfattet noen han som vel blærete?

1888 - 1898

Konow har likevel stor tillit innad i partiet selv om han fyker ut av Stortinget, og blir bedt om å ta statsminister-vervet i 1891 – men takker nei. Johannes Steen blir statsminister isteden, men Unionsaken – som er på frammarsj – fører til at Konow på nytt blir bedt om å ta statsminister-vervet i 1893, uten at han gir tilslag. Uten Stortingsplass er han blant annet ute av den rikspolitiske arena. Tross av at selv Alexander L. Kielland frem-klappet Konow. I 1897 stiller han igjen opp for Venstre i sin valgkrets, etter at Bjørnstjerne Bjørnson klarer å overtale han (Kjølås 1999: 118). Han gir seg imidlertid på Stortinget i år 1900, for å satse på gårdsdriften (Kjølås 1999:118).

Etableringen av Frisinnede Venstre

Et mindretall i Venstre danner Frisinnede Venstre i 1908, der mange eldre Venstrefolk følger med (Birkeland 1945:18). Blant dem Wollert Konow (SB). Ifølge Store norske leksikon (Snl; Frisinnede Venstre) er det et par grunner til Frisinnede Venstre blir dannet: (Konsoliderte) Venstre sin mangel på frisinn – uten at jeg helt skjønner hvilke saker dette skulle gjelde, og i hvert fall ikke i forhold til de såkalte frisinnede. I tillegg konsesjonspolitikken, som betydde at naturområder og ressurser ble ansett som felleseie. Her var Frisinnede imot at norske statsborgere skulle måtte søke om konsesjoner, på lik linje med utenlandske, for å drive blant annet fosser og verk.  Og bruddet skjedde også fordi det Konsoliderte Venstre ble vel radikale – blant annet samarbeid med Arbeiderdemokratene (det som ble Konsoliderte Venstre sin venstrefløy).

Koalisjon av Frisinnede Venstre og Høyre, med Konow som statsminister

Noe syrlig kan man legge til at Frisinnede Venstre hadde ”flere høvdinger, enn indianere.” Konow takket nei til partiets lederverv.  I tillegg til personlig oppfordring fra kulturpersonligheter, var det særlig konsesjonspolitikken som fikk Konow til å engasjere seg på nytt i politikken.Han fryktet for stor statlig kontroll, men eller og avveining har i ettertid vist seg vellykket. I 1909 blir det en samlingsregjering av Frisinnede Venstre og Høyre, med Konow som statsminister etter nyvalgt Stortingsplass. Christian Michelsen kunne ikke av helsemessige årsaker (Birkeland 1945:18). Venstres Gunnar Knudsen gikk av. Både Høyre og Frisinnede Venstre ønsket seg Christian Michelsen. Christian Michelsen ønsket seg på sin side Wollert Konow.

Koalisjonsregjeringens periode, 1910 - 1912

Konow ledet ikke regjeringen med suksess – landet sleit i økonomisk motbakke, og statsministeren selv var ikke helt i slaget (Birkeland 1945:18). Konow stod for et utbredt fagstyre, framfor politiske håndverkere. Han plukket svært faglig sterke Høyrefolk og Frisinnede, og ønsket sterke departementer (Kjølås 1999:119). Og – Kjølås kritiserer også Wollert Konow for å ha vært for lenge borte fra politikken, til at han i tilstrekkelig grad forstod seg på politisk takt og tone (1999:120). Lite ble angivelig gjort, og valgflesk forsvant (1999:120). Også Høyre hadde rivninger innad, mellom liberale og konservative fraksjoner (Kjølås 1999:120). Regjeringen overlevde i to år på grunn av svak opposisjon, framfor indre handlekraft. Konow kritiserte alle dem som var imot nynorsk. I Venstre-kretser kom krav om at han måtte gi seg som statsminister (Kjølås 1999: 120). I 1910 hadde tiden løpt i fra Konow. Han likte de akademiske diskusjoner, men manglet ifølge Kjølås realitetssans ( 1999: 120-121). Framfor å drive politikk fra Stortingets talerstol, var han en slags opplysningsfilosof som foregrep programposten Kunnskapskanalen.  Og taleferdighetene fikk han etter hvert mer og mer motbør for. Han gir seg med rikspolitisk virke i 1912, og dør i 1924 – 79 år gammel. Stortingspresident Jens Bratlie (H) tok over statsministerens kontor i 1912.

Konows verdisyn

Skal vi forstå Konow må man skru klokkene godt tilbake i tid.  Hjemmefra hadde han en åndsdannelse, med sans for politiske, historiske og kulturelle anliggender (Birkeland 1945: 19). Konow hadde øyne og ører med seg i Europas tankeliv, og brakte dette, blant flere andre, tankegodset til Norge (Birkeland 1945: 93).Han engasjerte seg utenrikspolitisk i Stortinget. Livet i gjennom hadde han en sterk frihetstrang. Noen mener at han hadde en grundtvigs påvirkning, som gjorde at han startet folkehøyskole, men jeg stiller om meg bak at dette er heller tvilsomt (Birkeland 1945:19). Kanskje var det helt andre kulturelle og oppdragende tanker som brakte han til folkehøyskolen? Det var en brytning i Konow – mellom barndomshjemmets rike innflytelse av dansk åndsliv på den ene siden, og norsk bondeoppstandelse på den andre siden. De fleste av Konows forbilder var fra sistnevnte leir (Birkeland 1945:20). Bondeoppstandelse innebar at bonden skulle kreve frihetsutfoldelse på lik linje med andre, og ikke bli påført bylivets kulturkodeks (Birkeland 1945: 95).    

Konows liberale kjerne

Den menneskelige vilje er fri, og ikke på forhånd avgjort (Birkeland1945:31), var Konows syn. Han hadde derfor tro på enkeltmennesket. I de mange livets valg skal menneske følge sin samvittighet – hvilket kanskje ikke gjøres eller muliggjøres i dagens samfunnsinnretning? Mennesket er innerst inne godt, men bånd og tvang forhindrer dem fra sunn utvikling (Birkeland 1945:31), sier Konow videre. Overalt ser man for eksempel smiger og innlatelse som i noen tilfeller kan være til hinder for menneskelig moral og skaperkraft. Liberalismen har alltid hatt en spenning mellom det individualistiske og kollektivistiske – som man ser slektskap til i blant annet kristendom, og som har preget den felles-europeiske politiske skillelinje, og er langt tydeligere i liberalismen. Reformasjonen kan ses på som en reaksjon mot kollektivisme og underkastelse, mot paven. Liberalistene eller høyreliberale var derfor framtredende, fordi de ville bryte tvert. Senere – når frigjøringen fra kirken var unnagjort – meldte andre problemstillinger seg – som eksempelvis nødvendiggjorde kollektive løsninger, og som også da skapte delinger i den liberale bevegelse. Kirke og religion så Konow på som fanebærer av fordomsfullhet. Konow hadde engasjement for dem som falt utenfor, de som havnet på anstalten (Birkeland 1945:34) – og så nok her for seg offentlige forbedringer, og løsninger. Konow hadde lite til overs for absolutter i religionen (Birkeland 1945:35). Han trakk på smilebåndet av det vitenskapelige livet, som den gang tilhørte museet i Bergen – i Bergen, altså.

Liberalismens kulturoptimisme

Konows dom over norsk litteratur blir gjennomskinnet av hans ønske om å bygge et kulturelt fellesskap. Etter løsrivelsen fra Danmark (1814), hadde man ingen nasjonale poeter. Og han savnet forfattere som kunne kritisere det skakkskjørte ved samfunnet (Birkeland 1945:36). Det norske folk trengte også selvhevdelse, via litteraturen, var Konows syn. Kanskje var kombinasjonen av disse to syn tanken om anstendighet? Politisk var vi godt på høyden med våre danske venner, ifølge Konow (les Grunnloven), men kulturelt var vi til sammenlikning underutviklet. Politisk var vi frie ved Grunnloven, men kulturelt var vi underernærte? Konows syn var at forfatterne måtte skildre folkelivet, der ikke bare skyggesider ble vektlagt (Birkeland 1945:37), og der det framfor alt fantes lyspunkt og løsninger. I Tyskland hadde Konow opplevd en oppadstigende interesse for realisme. ”Det nasjonsbyggende kan legge seg som en maske over diktverket”, var Konows advarsel til kultur og kunst – der kanskje skjønnmalingen overgår virkeligheten, og Konow ønsket på den måten å innvarsle en ny tid? Kanskje etter inspirasjon fra datidens taktomskifte i tysk kultur- og åndsliv, etter Hegel? Konow var ellers en ihuga Bjørnstjerne Bjørnson-fan, fordi han var optimisk, skapende og oppbyggelig – og ikke bare kritiserte (Birkeland 1945: 92).

Hvor stod Konow i de nasjonale spørsmålene?

Han mente den største skatten i vår kultur var språket. I 1865 var Konow en ivrig skandinavist, men ønsket ikke en kulturell sammensmelting mellom de tre landene (Birkeland 1945:37). Sammensmelting er et sterkt ord, men vi har da mye felles? Om skandinavisme sier Konow følgende:

At fortsætte hvor egen utvikling i tanke og gjærning, og dermed bidrage til kommende slægters berigelse. (…) Det består deri å leve fritt på vore sletter og bag vore fjelde, at leve fritt, bevæge sig fritt, tale fritt.

                                                                                                                 

                                                                                     Wollert Konow, om skandinavisme

Konow sitt politiske syn

Men: alt i 1867 stiftet han et bondelag på Fana, og den formelle politiske interessen stammet i hvert fall fra denne tid, ifølge Birkeland (1945: 87). Birkeland er noe tvetydig overfor hvilken Venstre-fløy Konow den gang tilhørte. På den ene siden hevder Birkeland at Konow kommer på Stortinget i 1879 tilhørte han Venstres radikale fløy (Birkeland 1945:87). Jaabæk og Sverdup stod for forskjellige sider av Venstre, der Jaabæk – den radikale av de to – lå den gang nærmere Konow. Jaabæk kjempet eksempelvis for utvidelse av stemmerett, og Sverdrup strittet her imot (Birkeland 1945:87). Både Konow og Jaabæk var for republikk, og ellers den ivrigste forsvarer av bøndene – noe Sverdrup ikke var like opptatt av (Birkeland 1945:87). Senere forteller Birkeland at han holdt mer av Sverdrup, fordi han førte en mer ”kultivert politikk” - der Konow selv var ganske aristokratisk (1945:88). Han mente at Jaabæk visstnok var for lite doktrinær (?). Og – Sverdrup hadde større evner til å føre en politikk for de lange linjer, se ut over øyeblikket (Birkeland 1945:89). Siden gikk det, som vi har sett, trådt mellom dem. Understreker at Konow ikke var av typen som fulgte i folks fotspor - han tenkte, analyserte og vurderte selv, og hadde sans for langsiktighet (1945:88-89). Konow hadde for øvrig den egenskap at han kom på kant med de lederne som han tidligere hadde holdt kjært, for eksempel Sverdrup. Selv om han aldri stod han personlig nært (Birkeland 1945:89). Hva var Konows politiske ledetråder og utspring? Konows syn kommer veldig klart fram i en tale han holdt i 1870, på et diskusjonsmøte på Halsnøyskolen (Birkeland 1945); der snakker han blant annet om enkeltmennesket, åndsliv og statsmakt. Han advarer mot autoritarisme, fordi dette fører til sløvskap og trelldom (Birkeland 1945:97). Han mener diskusjon er en av de beste forutsetninger mot pøbelstyre (Birkeland 1945:99). Han advarer mot at fravær av åndsliv påkaller Mammon; nytelsessyke og med de følger av utlevd folkeslag (Birkeland 1945:99). Han hyller også antikkens grekere, for deres karakter- og menneskeidealer (Birkeland  1945:99). Samtidig var han begeistret for renessansetiden i Italia, Hollands og Storbritannias velmaktsdager, noen århundrer senere (1945:100). Han var imponert av Sveits, et lite fjellfolk midt i Europa, som hadde klart å opprettholde sin frihet i 500 år (Birkeland 1945:100). Opplysning og kunnskap har her vært sentralt, der friheten ikke har blitt misbrukt (1945:100). Datidens Amerika hadde forbilledlige lover og statsfinanser, i følge Konow (Birkeland 1945:101). Konow fører livet gjennom en angivelig kamp mot nedarvet autoritet, ifølge Birkeland (1945:123). Det han særlig vil til livs, er forutinntattheten (Birkeland 1945:123).

Refleksjoner rundt Konow-koalisjonen

Det er gitt ut en bok i 1955 om Konow-regjeringen, med tittelen Ministeriet Konow, skrevet av Leiv Mjeldheim. Undertittelen er en studie av parlamentarisme og partipolitikk.  Dannelsen av Frisinnede Venstre i 1909 hadde endret partilandskapet, der moderate krefter innenfor Venstre, som også gjerne kan omtales som høyrefløyen, brøt ut og dannet et eget parti – som kanskje best kan beskrives som påvirket av en konservativ liberalisme. Fredrik Stang (Høyre) hadde hatt en kardinaltanke om samling av sentrumskrefter i ett parti i norsk politikk, der man utestengte den radikale Castberg-fløyen i Venstre og de mest reaksjonære konservative (Mjeldheim 1955: 9). Høyre var inviterende til samarbeid, men selvsagt langt i fra begeistret for den nye partidannelsen (Mjeldheim 1955:9). Sannsynligvis fordi de fryktet for mye velgerlekkasje. Man fryktet også generelt for frilynte representanter fra Frisinnede Venstre, som kunne spille soloroller i Stortinget, etter at de var valgt fra sin valgkrets. Dette er kanskje ikke den gunstigste situasjonen for en regjering, som skal ha parlamentarisk grunnlag i Stortinget? Det skulle vise seg at Høyrefrykten ikke var grunnløs (Mjeldheim 1955:9). Høyre ønsket et samarbeid med de frisinnede som var mest mulig formalisert (Mjeldheim 1955:9). Stang ønsket et valgkartell mellom de to partiene (Mjeldheim 1955:9), men Frisinnede Venstre takket nei, fordi de så for seg å forsvinne i storebror Høyre sitt favntak (Mjeldheim 1955:9). Høyre på sin side lurte på om de tidligere Venstre-folkene var til å stole på, og ikke samarbeidet ble skriftlig formalisert (Mjeldheim 1955:9). Tross i at det ikke ble noe formalisert samarbeid, stilte Frisinnede Venstre og Høyre felles kandidater i godt over ¾ av kretsene (Mjeldheim 1955:10). Og i de fleste resterende kretser hadde de egen kandidat i første valgomgang, men samlet seg rundt én av kandidatene ved andre valgomgang – sikkert den som fikk flest stemmer fra første valgomgang? Mjeldheim vektlegger at samarbeidet ikke var særlig ”organisatorisk” – og vi kan derfor kalle samarbeidet av mer teknisk karakter? Wollert Konow var ved valget i 1909 kandidat for Søndre Bergenshus (1955:10). I et brev til generalsekretæren slås Konow fast at ”Høire har liden støtte i distriktene,” noe også Høyre har slitt med i ettertid. Han slår samtidig fast at det samme gjelder Søndre Bergenshus, og han vinner også da Stortingsplass ved valget. Mjeldheim understreker imidlertid at partiprogrammene ikke var særlig ulike, noe som muliggjorde samarbeid mellom Høyre og Frisinnede Venstre (1955:11). De mente blant annet at Venstre hadde forrykket prinsippet om parlamentarisme, og grepet for hardt inn i den private eiendomsretten (1955:11) – eksempelvis ved skattelegging. De skilte seg også i datidens opphetede konfliktområder: Kirke-, avholds, og språksaken, for å nevne noe. I alle disse sakene formulerte Frisinnede Venstre seg rundt, der de blant annet stilte kretsene fritt i målsaken, oppfordret til måtehold hva gjaldt alkohol – uten at de ville støtte et totalforbud, samt at de ikke ville ha for mye statlig innblanding i kirkesaker – eller det de kalte overfor ”annerledes tenkende.” (Mjeldheim 1955:12). Høyre ville på den annen side stille kirken fullstendig fritt, og der dette riksmålspartiet ønsket kamp mot alkoholismen – men der de frarådet totalforbudet (Mjeldheim 1955:12). Faktisk var spørsmålene så opprivende at de i mange kretser spilte større rolle enn skatt, og konsesjonspolitikken (Mjeldheim 1955:12). Særlig fem Stortingsrepresentanter fra Frisinnede Venstre var vanskelige å håndtere, i så vel regjeringsdannelse og regjeringens videre framtid, og disse bærer navn fra noen av Norges stolteste tettsteder og dalføre: Lima, Jelsa, Sandnes, Austeen og Amundsen.

Usikkerhet i forkant knyttet til toparti-regjering

Da valgresultatet fra 1909 ble klart, kunne det nye flertallet av Høyre og Frisinnede Venstre burde avløse Gunnar Knudsen (V). Men det var uklart hvor tett det eventuelle nye samarbeidet skulle bli (Mjeldheim 1955:13). Særlig innen Frisinnede Venstre rådet usikkerheten, der man fryktet å være et uforbeholdent støtteparti til en ren Høyre-regjering (Mjeldheim 1955:13). Formannen i Frisinnede Venstre, Abraham Berge, ga uttrykk for denne frustrasjonen i intervju med Morgenbladet (Mjeldheim 1955:13). Konow ønsket sterke partiskiller mellom Høyre og Frisinnede Venstre, og ville at den største grupperingen skulle danne regjering (Mjeldheim 1955:14) altså Høyre. Abraham Berge visste at mange representanter og medlemmer hadde røtter i gammel Venstre-tradisjon (Mjeldheim 1955:14), og som vanskelig kunne samarbeid med tidligere erkerival Høyre.  Trolig var derfor Wollert Konow og Abraham Berge på linje i denne saken. Sentrale Høyrefolk ønsket imidlertid en koalisjonsregjering av de to partiene (Mjeldheim 1955:15). Den tidligere Venstre-statsministeren, nå maskot i Frisinnede Venstre, Christian Michelsen, oppfordret imidlertid til samarbeidskoalisjonen (Mjeldheim 1955:15) – og pekte på Konow som den samlende leder. Siden han satte alle kluter inn på dette, er det grunn til at han klarte å overtale de frilynte om det som ble en koalisjonsregjering. Det viste seg imidlertid at dette ikke var helt vellykket.

Kilder:

-        Birkeland, Rune (1945): Wollert Konow – røter, miljø og ungdomsår. Bergen: Grieg. 

-        Kjølås, Harald (1999): Norske statsministrar. Oslo: Samlaget

-        Mjeldheim, Leiv (1955): Ministeriet Konow – en studie i parlamentarisme og partipolitikk.
      Oslo: Samlaget.

Litt mer Benjamin Franklin

Han regnes som den mest innflytelsesrike amerikanske vitenskapsmann og åndeleder.

I denne gjennomgangen utelates i stor grad hans uunnværlige innsats for løsrivelse og samling av de amerikanske koloniene. Det er ikke politikeren Benjamin Franklin som ses nærmere på. Dette fordi dette er viet stor spalteplass andre steder. Dessuten er historien om dette veldig intrikat, og det er grenser for hvor langt et blogginnlegg bør være. Men han snakket om frihet og uavhengighet, og var ellers en kar som var inspirert av både Newton og Voltaire. Først vil jeg fortelle litt om noe av den historiske bakgrunn, som ble formativt for Benjamin Franklin. For å forstå mannen, er det kanskje nyttig å forstå noe av konteksten han skrev innenfor?

Omriss av Benjamin Franklin

Benjamin Franklin (1706 – 1790) ble selve inkarnasjonen av frihetsånden. Han var bakmann til den amerikanske revolusjonen, og representerte borgerånd – frihet og likhet. Franklin forente visdom og enkelthet (Burlingame 1956:8). Han var utadvendt og handlekraftig (Arvidsson 1945:63) I motsetning til andres prangende ytre, fordypet han seg i bøker – på landet (Burlingame 1956:8). I koloniene rådet misnøye, uro og frykt. Alle skulle visstnok ha rett til likhet og frihet, ifølge uavhengighetserklæringen (Burlingame 1956: 9), men slik var ikke virkeligheten. Han var en fritenker, og talsmann for fornuften (Burlinggame 1956:10). Han stilte mange spørsmål – og besvarte dem (Burlingame 1956:10). Han ble født i en brytningstid (Burlingame 1956:11). Tankegang, skikker, sedvaner, moral og oppførsel varierte i landet, også geografisk (Burlingame 1956:13).

                                             

               Det er ingen idioter som er så problematiske som dem som har vidd.

                                                                                                                                                                                                                                                                  Benjamin Franklin.

Historie om koloniene og livsmulighetene i Nord-Amerika

Da William Penn grunnla koloniene på 1600-tallet, ønsket han å skape et fristed for frihet og broderskap (Arvidsson 1945:59). Og fra Europa emigrerte de, frihetsånden var sterkere enn viljen til underkastelse i den gamle verden – og det var særlig fra frimenighetene de kom fra (Arvidson 1945:9). I 1620 startet utvandringen for alvor med skipet Mayflower, som for det meste bestod av engelskmenn, med midlertidig opphold i Nederland. Av trosretning var de kalvinister eller puritanere, som regel. Og i Frankrike hadde hugenottene blitt jaget ut av Kong Ludvig. Kolonistene trodde på en samfunnspakt; At man sammen dannet institusjoner, der lover ble til etter en overenskomst (Arvidson 1945:9). Joshua Franklin (f.1658) utvandret også. I grevskapet Northamptonshire hadde slekten vært grovsmeder i generasjoner (Arvidson 1945:10). I motsetning til sine to av tre brødre tilsluttet han seg den religiøse opposisjonen (Arvidson 1945:10), og i 1685 kom han til Boston. Benjamin vokste opp med intet mindre enn 12 andre søsken, og det ble tydelig at faren ikke klarte å livnære alle ungene, som farger, i den vesle byen Boston (Arvidson 1945:11). Han begynte derfor å selge såpe og lys, fikk selveiende bolig – hvilket gav han som borger stemmerett. Han var aktivt med i en puritansk menighet, der Boston var puritanismens høyborg (Arvidson 1945:11-12). Ulykker ble han ikke spart for; Det var spedbarnsdød og balje-ulykker for ungene.  Benjamin var kunstnerisk interessert – både tegning, fiolin og sang preget de unge årene (arvidsson 1945:12). Faren hadde både vett og forstand, og ble ofte spurt om råds fra venner og bekjente – enten det gjaldt forretningsmessige eller kirkelige trosknuter (Arvidsson 1945:12). Han var kjærlig mot barna, og så det som sin livsoppgave å oppdra dem (Arvidsson 1945:12). Moren er mer sparsommelig beskrevet, av Franklin, men dydig og stille visstnok.

                                                                                   
                                                                            Måtehold inneholder ofte store seirer

                                                                                                                                                                                                                                                                  Benjamin Franklin

Benjamins første leveår

Han ble født januar 1707, og planen til faren var at han skulle bli prest (Arvidsson 1945:13). Han slet meg matematikk, men tok dette igjen senere i livet. Hans vitebegjærlighet hadde gjort han kunnskapsrik,  selv i en ørken ville han ha lært ting, har enkelte fortalt (Arvidsson 1945:13). Han sluttet på skolen tidlig, blant annet på grunn av familiens trange privatøkonomi. Istedenfor jobbet han med såper og lys hos faren, og fikk skolegang hos han. Om tid og stunder fikk han gå i lære hos sin onkel, som etter hvert også reiste fra England – og ansatte Franklin som trykkerilærling. Han var 12 år, da han startet her – der trolig Burtons Historiske samlinger inspirerte han. Dette var et 50 binds verk, med historie, reiseskildringer, fortellinger, vitenskap, beretninger og biografier. Han ble kjent med en kjøpmann som besøkte trykkeriet, og i hans bibliotek fordypet han seg i for eksempel aritmetikk, navigasjon, grammatikk og logikk (Arvidsson 1945: 14-15).

                                                           

                       Meningsinnhold gjør fattigfolk rike. Meningsløshet gjør rikfolk fattige.

                                                                                                                                                                                                                                                                    Benjamin Franklin

Samfunnskulturen i New England                               

I de første årene av det 18. århundre kan det se ut som i ettertid at folk levde i kjedsommelighet. Det fantes verken for eksempel teater eller organisert form for idrett i nevneverdig grad. Folk koste seg heller med å se på drukkenboltene, og ekteskapsbryterne som nærmest ble satt i offentlige gapestokker (Burlingame 1956:14), ulike steder. Franklin var en vitebegjærlig gutt. Han leste Bibelen – som var den dominerende trykksak på den tiden. Han leste seg også opp på andre ting, og kunne le for seg selv av stillheten over å ikke diskutere samfunnstabuer (Burlingame 1956:14). Viktigheten av å diskutere sosiale tabuer fikk også senere sin fanebærer i engelskmannen Hobhouse, som jeg har blogget om tidligere. Myten om Benjamin Franklin sier at han som barn leste, før han snakket. Tankevirksomheten gjorde at det den gang var mest naturlig å utdanne seg til prest. Selv karakteriserte han tidlig kirkelivet som bortkastet (Burlingame 1956:15) – sikkert på grunn av den konformitet som rådet, og ikke troen i seg selv? Arvidsson hevder han forlot de kristne grunnsetninger i 15-års alderen (1945:29). Faren Joshia tilgav sønnen for dette, tross den sterke kristenlivsforankring familien hadde (Burlingame 1956:15). Franklin-familien bodde i Boston, som var et litterært og kulturelt rendezvous på den tiden (Burlingame 1956:15). Han var allerede som ung en satiriker, der han så både selvmotsigelser, latterligheter og underholdning  i det han så og hørte (Burlingame 1956:15). 12 år gammel lærte han seg å trykkekunst, som ble selve ryggmargen i hans liv (Burlingame 1956:15) – og han begynte fra og med da av, å lese alt han kom over. I trykkeriet han jobbet ble arbeidet gjort effektivt, slik at han kunne lese tekster før de andre arbeidskameratene var ferdige med oppgavene (Burlingame 1956:16). Han lånte bøker av venner, ofte var det snakk om døgnlån – så han satte oppe om natten å lese. Det er ikke i denne bloggers anbefaling å lese om nettene, sidene vi i dag har litt mer romslige utlånsfrister. Han skrev tidlig dikt, som ikke ble ansett som allverdens kvalitet, selv om han fikk solgt dem i byen – og han konsentrerte seg derfor tidlig om prosaistisk skriving (Burlingame 1956:17). Tross skarve lønningsposer klarte han å investere i bøker.

                             

          Stillhet er ikke alltid tegn på visdom, men snakkerangling er tegn på tomhet.

                                                                                                                                                              .                                                                                              Benjamin Franklin

Den gode fandenivoldskhetens sprellemann

Det sies at hans sterke kropp stod i stil med hans vilje. Han sov ikke mer enn han trengte, og startet morgenene med svømmeturer for å holde seg mentalt og fysisk utrustet (Burlingame 1956:17). Han var måteholden hva gjaldt fast og flytende føde, noe han mente bidrog til tankens klarhet (18). Det oppstod i ungdomsårene konflikter i Franklin. Blant annet nøt han ikke alkohol, som sine arbeidskamerater aldri fikk nok av – og istedenfor å konsentrere seg om underholdende aktiviteter pløyet han bøker om etikk og filosofi (Burlingame 1956:18). Han bygget opp sin egen religiøse, kosmiske forståelse av universet. Han hadde stor sans for humor, og benyttet han denne, kunne han i Boston bli sett på som opprører (Burlingame 1956:19). Han moret seg over dobbeltliv blant mange Boston-borgere, vekselvis mellom kirke og kaien. De hadde kanskje behov for å høre to timer lange prekener, der det var langt mellom poengene, om rettskaffenhet (Burlingame 1956:19). Allerede som 15-åring så han på det hele som komisk (Burlingame 1956:19). Franklins kanskje viktigste bidrag til den amerikanske sivilisasjon, var at han brakte opplysning og lystighet inn i et disharmonisk samfunn? (Burlingame 1956:20).

                                                                 
                                                          Den gyldne tidsalder inntraff aldri i samtiden.

                                                                                                                                                              .                                                                                              Benjamin Franklin

                                                                                                      

Betydningsfull boktrykker

Han stod i de fleste bokleddene, når det gjaldt utgivelsene; Skriving, trykking, publisering – for å nevne noe (Burlingame 1956:21). Trykksverten var så sparsommelig, at det var bare de med friske, kvikke øyne som kunne lese den lille skriften (Burlingame 1956:21). Han startet som 15-åring å skrive i en avis – Courant – som var så konvensjonell i starten, at det ikke var rart folk sluknet i godstolen, ved å lese den. Franklin ville på et tidspunkt ha mer fart i spaltene. Franklin var ikke skrudd sammen slik at konvensjonelle artikler var noe han kunne gå god for? Han oppdaget et blad kalt Spectator, og ville skrive i samme tone og stil (Burlingame 1956:22; Arvidsson 1945:16). Han utarbeidet en særegen form for å trene opp sitt eget ordforråd (Burlingame 1956:22; Arvidsson 1945:16), og klinte til. Det hendte ikke sjeldent at han skrev under pseudonym – silence dogood (Burlingame 1956:22; Arvidsson 1945:19). Silence dogood tok ofte bladet fra munnen, og snakket om vanegjengeri, og hun er anti-klerikal. Benjamin Franklin skrev veldig gjerne leserbrev (Burlingame 1956:23), oppfattet som forunderlige perspektiver av folk flest. Den gang var det puritanisme som preget det amerikanske samfunnet, og han visste at kunne skape munterhet ved å bryte med konvensjonene (Burlingame 1956:23). Hans stil appellerte i hvert fall til andre med samme opprørstrang (Burlingame 1956:23). Han gav seg etter hvert med både pseudonymer og alternative meninger i leserbrev-spaltene, og begynte å sette sitt eget navn på alle utgivelser: Benjamin Franklin. Og han ble redaktør for Curanten, der målet hovedsakelig var å underholde, framfor å bringe mennesker ut av fatning (Arvidsson 1945:22). Han gikk hardt ut mot folk som strødde om seg med titler, hvis egennavn ikke skulle være godt nok?

                                                                       

                                       En falsk venn og en skygge inntreffer bare når sola skinner.

                                                                                                                                                                    .                                                                                           Benjamin Franklin

Skapende og mottakelig sjel            

Opplysningstidens idéer hadde allerede blitt kastet opp av havna, på denne tid, i Boston (Arvidsson 1945:17). Samtidig var det ikke en ubetydelig frykt i byen; 19 hekser hadde blitt brent på få år (Arvidsson 1945:17), slik at dette var en tydelig brytningstid.  Det var en administrativ overgangsperiode i byen også, der styre av byen gikk fra sterk kirkelig til kjøpmennenes maktstilling (Arvidsson 1945:17). Benjamin ble omsider voksen, og var fullt klar over sin modenhet og innsikt (Burlingame 1956:25). Han forlot etter hvert Boston etter å ha kommet på kant med de religiøse – i datidens ånd fra opplysningstiden. Byens opplysningsmenn kunne nemlig la sine sarkasmer hagle over presteskapet (Arvidsson 1945:17), Benjamin likså. Det var svært mange med presbyritanske røtter i byen, og Benjamin stakk på grunn av sine raljerende tekster (Arvidson 1945:17; Burlingame 1956:25). Turen gikk til New York – men her var det ingen jobb å få. Benjamin Franklin kom ikke fra noen oerklasse, med lommene fulle av familievenners anbefalingsbrev. I New York var kulturnivået på et lavmål. Langt under sogar Boston (Burlingame 1956:25-26). Syttenåringen dro så til Philadelphia, der han, og en herre ved navn Keimer oppdaget hans talent, og gav han straks arbeid i (Burlinggame 1956: 27). Alle typer mennesker, i den grad det går an å gjøre inndelinger av mennesker, hadde tillitt til denne Franklin de traff langs landeveien (Burlingame 1956:27). Han fikk husvære, bodde hos Mr. Read, traff husets datter Deborah – og ble uavhengig (Burlingame 1956:28; Arvidsson 1945:25). Deborah skulle senere å vise seg å bli hans kone, etter omveier. Ellers var Phildadelphia på denne tiden tidlig ute med å være en tolerant by (Burlingame 1956:27) – de vernet om det fellesmenneskelige. Kvekerne hadde formet byen med sin enkle og likefram væremåte (Burlingame 1956:28). Det tok ikke lang til før Boston lengtet etter sin frareiste by-sønn (Burlingame 1956:28). 19 år gammel reiste han til London (Burlingame 1956:30).

                                                                                         

                                                                 Den som liker seg selv, har ingen rivaler.

                                                                                                                                                                                                                                                              Benjamin Franklin

Lærerikt Englands-opphold

Han reiste til London sammen med en kamerat – James Ralph, en forfatter. James Ralph strevde med å tjene til livets opphold med skrivingen, men for Franklin var det sedvanlige alltid å få jobb. Det var nemlig stor etterspørsel etter typografer i London, som hadde et rikt kulturelt liv og flust av begavelser (Burlingame 1956:31; Arvidsson 1945:28). Franklin fikk jobb på trykkeriet Palmer. Ralph og Franklin hadde nok stimulerende samtaler, men det var Franklin som måtte brødfø dem begge – og til slutt røk de uklar med hverandre (Burlingame 1956:32). Det var særlig i denne perioden han ble opptatt av åndelige verdier. Innenfor vitenskap var det Isaac Newton som var den hete poteten (Burlingame 1956:32). Franklin interesserte seg for Newtons tanker, som var i ferd med å oppdage noe av universets hemmeligheter (burlingame 1956:32). Han fikk trykket en brosjyre hos arbeidsgiveren sin Palmer; A Dissertation on Liberty and Necessity, Pleasure and Paine, en ganske kraftfull tittel – inspirert av en bok av William Wollaston.  Kanskje var dette et oppgjør med frihetsbegrepet? Franklin forlot Palmer til fordel for trykkeriet Watts. Han var pragmatiker av natur, slik det ifølge Burlingame visstnok er blant puritanere (bokforfatter av Benjamin Franklin – den første amerikaner).  Vet ikke om det er riktig, men kanskje var puritanerne fleksible i spørsmål som ikke angikk tro. Folk satte pris på Franklin på grunn av hans vidd og visdom (Burlingame 1956:35). Han hadde lært fra Boston at det ikke alltid var heldig for begavelser å diskutere og raljere over andres påstander, så han kunne falle for fristelsen å holde kjeft. Han stilte derfor heller ofte de store spørsmålene, og uttrykte seg beskjedent – uten å innta endelige synspunkt.  Han begynte, etter månedsvis i England, å lengte hjem til Amerika, og kanskje særlig bort fra Storbritannia - som hadde stort arbeidsoverskudd og klare klasseskiller (Burlingame 1956:37).   Han drømte ofte om frihet og mulighetene som hjemlandet hadde å tilby (Burlingame 1956:38).

                                                                                                       

                                                                    Det som starter med sinne, ender i skam.

                                                                                                      
                                                                                                       Benjamin Franklin

Grunnlegger av diskusjonsforum

21 år gammel forlot han de britiske øyer og vendte hjem, og tok med seg tankegods som senere skulle bli så sentralt i amerikansk utviklingshistorie (Burlingame 1956:37). Foruten tros-skrifter, hadde han lest en mengde bøker og innåndet britisk kultur (og naturvitenskap var en gryende interesse for Franklin). Oppholdet i øyriket hadde gitt han eksotiske inntrykk, som var ukjent over there. Han skrev dagbok på tilbaketuren til Amerika, der følelsessvingningene var større en refleksjonen – slik det gjerne er for en ung mann (Burlingaame 1956:38). Da han kom tilbake til Phildalphia hadde Deborah giftet seg bort til en annen mann. Franklin forlot etter hvert jobben i sitt gamle trykkeri, på grunn av nye eiere – men den lille perioden i trykkeriet hadde gitt han forbindelser, blant annet i regjeringskvartalet. Benjamin Franklin begynte i et konkurrerende presseorgan – Mercury. Her kåserte han, i munter og underholdende stil med alvorlig klangbunn. Senere overtok han avisen The Pennsylvania Gazette.  Han startet etter tid og stunder en klubb kalt Junto (ifølge Burlingame) eller Juntaen (ifølge Arvidsson). Dette var et diskusjonsforum som skulle løse all verdens problemer, med de innfallsvinkler og perspektiver man kunne tenke seg til (Burlingame 1956:43). Philadelphia var langt derifra noe lykkeland på den tiden – de strevde blant annet med segregering og fraksjonering mellom ulike grupper (43). Stedet kan ses på som en godtepose for en sosiolog?  Byen trengte virkelig en Franklin, og Junto forsynte byen med dusinvis av dem (Burlingame 1956:44). Gjennomgangstonen er at samfunnsproblemer har røtter i enkeltmennesker frustrasjoner og bekymringer (Burlingame 1956:45), og målet til foreningen var å forbedre samfunnet gjennom å selv bli gode borgere  (burlingame 1956:45). Foreningens 12 innerste medlemmer måtte regelmessig legge fram saker til diskusjon. Benjamin Franklin la fram saker som angikk forfatter-problematikk, filosofi (kunnskap versus klokskap), Samfunn (dødstraff, myndighetsmotstand, rikdom, ærlighet og visdom) og naturvitenskap  for å nevne noe (Arvidsson 1945:44). I 30 år bestod Juntaen, ledsaget av Benjamin Franklin som leder. Han mente også at alt for mye ulykke hadde blitt frambrakt i historien av partistrider – og var konsensus/ samarbeids-orientert. Han fikk etter hvert sin egen avis, hvorpå han overtok både utstyr og avistittel – The Pennsylvania Gazette.  

                                                                         

                                           Ingen nasjoner han noen gang blitt ruinert av handel.

                                                                                                                                                               .                                                                                            Benjamin Franklin

Deborah

Han gifter seg etter hvert med Deborah, etter at hennes mann dør. De ble gift, uten noen form for kirkelig eller borgerlig seremoni. Og – enda et mysterium, vi vet ikke med sikkerhet når sønnen ble født. Men han kunne i alle tilfeller ikke ha vært resultat av ekteskapsinngåelse – noe som var svært usedelig på den tid. Deborah var en elskverdig og imøtekommende dame (Burlingame 1956:51).  Hun var ekstremt lojal, blant annet skjøttet hun hjemmet i årevis mens Franklin var utenlands. Misunnelige mennesker vil nok si at hun hadde fått mye trynefaktor fra naturens side. Franklin framstilte seg imidlertid aldri from, og kanskje gjorde han noe han ikke burde gjøre på sine mange turer, men sant - det vet vi ikke. Han forble likevel gjenytende overfor sine kone – han skrev en rekke personlige og elskverdige brev til henne på hans utenlandsreiser. Og han sendte jevnlig hjem redskaper og ting som kom husholdningen til gode (Burlingame 1956:131) Deres alminnelige og nøysomme livsstil bidrog til at de ble en av Philadelphias beslåtte borgere. Franklin bidrog i disse årene til et fornyet syn på de høyere makter, som skilte seg fra både kalvinistenes og anglikanernes forståelse (52). Han reviderte sin tidligere avvisning; Han mente nå det fantes krefter av godt og ondt i verden (54). Forbildene var Jesus og Sokrates (Arvidsson 1945:48): Han utformet også 13 dyder, som var nødvendig i skapelsen av en god samfunnsborger (burlingame 1956:56) . Gjengir disse dydene her (Arvidsson 1945:48): Måtehold, taushet, orden, besluttsomhet, sparsommelighet, flid, ærlighet, rettskaffenhet, moderasjon, renslighet, ro, kyskhet og ydmykhet.

                                                                                        

                                                 Hold øyne og ører våkne, før du går inn ekteskapet.

                                                                                                                                                               .                                                                                              Benjamin Franklin

Almanakk-skribent og roman-forfatter

En voldsom iver medførte at han skrev mye for The Pennsylvania Gazette. Avisen opptrådte varsomt overfor myndigheten, og holdt seg utenom partistridigheter. Han ønsket å belyse alle sider ved en sak da spørsmål ble brakt på banen, og ville ikke se sensurering av artikler. Franklin vekket amerikanerne, og bevisstgjorde dem (Burlingame 1956:58).  Aviser utkom oftest én gang i uken, og bøkene var som oftest stappet med teologi (burlingame 1956:58). Mange av dem hadde Franklin lest, og sammen med sin kulturforståelse visste han hva som brakte latter i koloniene. Det var en del åndelig undertrykkelse i befolkningen nemlig. Hans enkle språkføring brøt tvers igjen den svulstige og formelle skrivestil til mange andre (Burlingame 1956:60). Almanakk var utbredt i folket – og det var til de lavere klasser han ønsket å nå fram til, derfor ble det trykking her framfor i mer fornemme utgivelser - som den gang kun ble holdt av overklassen.  Han karakteriseres ofte som en iverksetter, framfor nyskaper – der han gjerne lånte stoffområder fra andre (burlingame 1956:62). Det vær seg fra forfattere, eller fra ulike europeiske lands folkekultur – som ordtak (Arvidson 1945:36). Formen ble med Franklin mer enklere og kraftfull (Burlingame 1956:62).  Det var bare unntaksvis han ikke skrev med en moralsk pekefinger (Burlingame 1956:62). Han gav ut en bok kalt Poor Richard, som senere inspirerte blant annet Mark Twain.  Franklin forstod hvor langt tanker og visdomsord kunne rekke, ved å pakke dem inn i litterære, ofte morsomme, rollefigurer (Burlingame 1956:63). Moralen var gjerne ydmykhet (66). Hovedpersonen Fattige Richard viste leseren at det var spesielt gjennom måtehold og flid veien til frihet og lykke fantes (Arvidson 1945:36).

    Enhver dust kan kritisere, fordømme og avvise, og de fleste dumskaller gjør det.

                                                                                                                                                               .                                                                                             Benjamin Franklin

Den amerikanske folkekarakter

Franklin så trusler mot den amerikanske folkekarakteren. Innsats og sparsommelighet trengte, ikke en urealistisk tro på miraklenes rikdom (Arvidsson 1945: 37). Skal man føre opp et solid hus må grunnmuren være stødig, dette hadde jo allerede Fattig Richard sagt? Før 1730 hadde litteraturen i koloniene for det meste vært religiøs. I perioden 1730 til 1760 er Franklin dominerende (Arvidsson 1945:38). I tillegg var han et finansgeni, der flere avleggere av Gazetter poppet opp i ulike byer, ikke bare The Pennsylvania Gazette. Disse bladene ble definerende for den amerikanske folkesjel. Kalvinismen fikk sitt amerikansk-puritanske talerør i Benjamin Franklin, den amerikanske drømmen, der du kunne nå så langt du ville, bare du arbeidet hardt nok – selv om han tok avstand fra andre kristeligheter.  Og almanakken ble etter hvert spredt i alle de tretten koloniene (Burlingame 1956:67).

                                                                                                                       

                                                                                    Velgjort er bedre enn velsagt.

                                                                                                                                                               .                                                                                              Benjamin Franklin

Biografi-bløff

Mange ganger når man leser historiske biografier er det selvmotsigelser og virkelighetsutsmykninger, med kanskje vikarierende formål? Arvidsson trør imidlertid uti det med å si at Benjamin Franklin levde i et ”fornuftsekteskap” (Arvidsson 1945:43). Ja, kanskje var ekteskapet fornuftig, men at det skulle være tappet for elskelighet tror jeg neppe. Selv Arvidson har jo rosemalt begge parter tidligere, så hvorfor skulle ikke dette være ekte? Riktignok var de ganske forskjellige, men som Arvidsson selv peker på hadde Benjamin Franklin blant annet stor sosial medfølelse, slik at det kan være også av disse grunner han holdt sånn av Deborah?

”En levende religion tar skade når en legger større vekt på den rene lære, enn på dyden. Skriften forsikrer meg om at på den ytterste dag blir vi ikke dømt ui fra om vi har trodd, men hvordan vi har handlet. Det vesentligste er at vi har vært snille med våre medmennesker.

 .                                               Benjamin Franklin, om tro.

Distribusjon av trykksverte

Regelmessig og hurtig postforbindelse i de tretten kolonien var i stor grad Franklins fortjeneste (Burlingame 1956:69) I 1756 var han blitt postmester i de nye koloniene. Han fikk anledning til å lese aviser fra alle koloniene, og særlig fulgte han med på oppdagelser blant de lærde (Arvidsson  1956:51). Han brukt tiden til å gjøre oppdagelser kjent, ikke fortrinnsvis å selv forske (Arvidsson 1956:52). Det var også samfunnsmessige plikter som trakk han bort fra eksperimenter (Arvidsson 1956:56). Men han gjorde eksperimenter på denne tiden, som førte til oppfinnelsen av lynavlederen. Han var langt i fra særlig formelt skolert, men han hadde en motivasjon, som førte til livslang læring. I 1753 ble han utnevnt til Master of Arts ved Harvard. Det påfølgende året ble det samme gjort ved Yale (Arvidsson 1956:57). Franklins oppdagelser for elektrisitets-læren er alt hentet fra årene 1746 – 1752. 1752 var avslutningsåret for hans vitenskapelige fordypning. Han hadde en plan med postmester-rollen for koloniene, han ville sørge for deres enhet (Arvidsson 1945:73). Og han gjorde at man fikk spredt oppbyggelig budskap. Han grunnla den amerikanske republikk, men lojaliteten til kongemakt – blant annet den engelske – var sterkere enn forutsatt (Burlingame 1956:69). Selvsagt varierte dette mellom koloniene, men Franklin trodde uansett på forening (Burlingame 1956:70) – tross motstand. Tross dette klarte man å distribuere det skrevne ord via hester og skip (Burlingame 1956:70). I 1707 hadde nemlig kronen overtatt postdistribusjonen, det som tidligere ble forbeholdt private initiativ. I 1740-årene vokste Franklins forretningsvirksomhet (Burlingame 1956:72), han var også blitt en boktrykker man ikke kunne overse. Koloniene var mer sammensveiset enn tidligere, og man klarte å bygge en egen identitet. Dette takket være at Franklin etter hvert eide flere aviser i de tretten koloniene, som kombinert med hans og andres skrivekunst klarte å forene delstatene. I perioden 1753 til 1757 gjennomførte Franklin en rekke reformer i postvesenet, som bedret driften markant (Burlingame 1956:76) – han var en innovativ administrator, og formuen hans stammer angivelig hovedsakelig fra denne perioden (Burlingame 1956:82).

                                                         

                 Skriv noe som er verd å lese, eller gjør noe som er verdt å skrive

                                                                                                                                                               .                                                                                    Benjamin Franklin

Et vitenskapelig selskap

Han oppretter et akademi, som senere ble omdøpt til Pennsylvania universitet (Burlingame 1956:87). Han satt som leder i perioden 1749 – 1756. Massachusetts hadde Harvard, Connecticut hadde Yale – nå fikk Philadelphia sitt. Han hadde iløpet av livet gjort seg opp en del pedagogiske tanker (Burlingame 1956:88). Tidligere hadde latin og gresk vært dominerende i skolen, brukt til å utdanne folk til prester. Franklin hadde et annet syn: Folk måtte lære seg engelsk – og bli gode folk innenfor diverse yrker, som vitenskap og handel blant annet (88) – og man skulle fokusere på innhold, bokstavering og uttale (Arvidsson 1945:64). Det var faktisk oppsiktsvekkende tanker, man brøt med den latinsk/ greske-tradisjon. Franklin brukte frikvarter og ledige stunder gjennom livet til å studere naturen (Burlingame 1956:103). I Franklins ungdomsår hadde man enda ikke formulert særlig mange naturlover. I det attende århundret ble det meste kalt filosofi. Tidligere hadde studier vært forbeholdt professorer i elfenbenstårn, og lite hadde hittil kommet samfunnet til nytte (Burlingame 1956:103). Professorene skulle nå være til hjelp for menneskeheten, med Franklin i spissen.

                         
                 En oppdagelse som man ikke kan nyttiggjøre seg, er ikke godt for noe

                                                                                                                                                                                                                                                           Benjamin Franklin

Tekster fra Milton og Locke, samt amerikanske samtidige pedagoger, stod i sentrum (Arvidsson 1945:64). Benjamin Franklin skilte eksempelvis astronomien fra astrologien (Burlingame 1956:104). Han forsket i de fleste grener - og forutså også at framtidens kriger ville foregå i luftrommet, trådløst? Hans kjennemerke er at han koblet sammen oppdagelser og oppfinnelser – som gjorde livene lettere for den enkelte (Burlingame 1956:114). Hans største tekniske oppfinnelse var utvilsomt lynavlederen. Og han stilte oppfinnergjerningene til andres disposisjon, og mente at oppdagelsene i seg selv var god lønn (Burlingame 1956:115). Det skapte en enorm ringvirkning for De amerikanske stater, og verden vendte blikkene mot koloniene (Burlingame 1956:116). Om styresettet ønsket han ikke at posisjoner skulle gå i arv. Blant annet skulle man ikke ha et Overhus av lorder der tittel og posisjon fulgte slekten – hvorpå Franklin lanserte følgende tankeeksperiment; Tenk deg om professoratet i matematikk gikk i arv? Hva gjaldt språk, likte han ikke personer som snakket triumferende, hånlig og uforskammet (Burlingame 1956:129). Franklin likte selv å drive gjøn med det samfunnet tok alvorlig (Burlingame 1956:123), men med moralen i behold. 

Fortell meg, og jeg vil glemme. Lær meg, og jeg vil huske. Involver meg, og jeg vil lære.

                                                                                               .   Benjamin Franklin

Tilbake til de britiske øyer

I midten av juni 1757 dro han fra New York, til London. Han var innom Amerika flere ganger under sitt Englands-opphold. Han var her i fem år, før han dro hjem (Arvidsson 1945:93). Han fulgte særlig nøye med på det kulturelle og vitenskapelige området (Arvidsson 1945:143). Korrupsjon, bestikkelser og moralsk forfall satte nå preg på Storbritannia, som i lang tid fra til dette tidspunkt hadde vært på frammarsj (Arvidsson 1945:93). Folk med høye lønninger i overflødige stillinger så man stadig oftere. Idéløshet og selviskhet var blitt en del av samfunnskulturen (Arvidson 1945:93) – whigger hadde blitt oligarker, og kanskje hadde mange nettopp blitt hjulpet av årelang økonomisk oppgang? Samtidig tårnet det seg opp utenrikspolitiske utfordringer.  Å skulle skrive om Franklins arbeider i denne perioden ville inneholdt mange bind. Det var ikke bare diplomatiet han engasjerte seg i (Arvidsson 1945:100). London hadde gjennomgått et kulturelt forfall siden Franklin var der sist. Franklin var imidlertid ikke lenger en ukjent håndverker – han kunne gå fritt inn og ut av de fleste fornemme kontordører (Arvidsson 1945:100).  Han brevvekslet flittig med filosofer og forskere – særlig David Hume, som han diskuterte mye med (Arvidsson 1945:100).  Han stiftet også bekjentskap med Adam Smith. Universitetet i Oxford gjorde han til æresdoktor (Arvidsson 1945:101). Det var i disse årene han forsket fram musikk-instrumentet glassharmonikaen (Arvidsson 1945:101), selve moteinstrumentet – brukt av eksempelvis Mozart og Beethoven. Av politiske saker klarte han å åpne det første amerikanske sykehuset i 1751, og han igangssatte åpningen av offentlige bibliotek (Wikipedia; Benjamin Franklin). Som diplomat sørget han for oversjøiske amerikanske forbindelser, med blant annet Storbritannia og Frankrike (Wikipedia; Benjamin Franklin).

                                                                                         

                                                                         Halve sannheten er ofte en stor løgn.

                                                                                                                                                                              .                                                                                Benjamin Franklin

Mellomspill i Philadelphia  

I 1762 var Benjamin Franklin tilbake i Amerika. Kampen mellom England og de amerikanske koloniene stod mellom to økonomiske systemer. I England forsvarte lordene fortsatt sine bastioner, og ville opprettholde det merkantilistiske system. De amerikanske koloniene praktiserte frihandel. Det var agrarsamfunn mot handelssamfunn (Arvidsson 1945:107). Det var en kamp mellom kapitalisme og føydalisme (Arvidsson 1945:108). Men heller ikke England var strømlineformet i dette spørsmålet – man hadde begavede talsmenn for frihandel i William Pitt og Adam Smith. Franklin stakk aldri under en stol hva han syntes om engelsk politikk og samfunnsliv, og han var i det hele tatt et irritasjonsmoment for det britiske etablissement (Arvidsson 1945:131-132).

Selvbiografi

Under et ferieopphold i 1771 begynner Benjamin Franklin på det som viser seg å bli noe av hans aller mest ansette arbeider: En selvbiografi. Kvalitetsmessig overgår den de spredte forsøkene på biografier man hadde sett tidligere – den overgår selv Casanovas elskovskrønike. Den handler om hverdagslige forhold (Arvidsson 1945:147). Moralen er å følge den gyldne middelvei, preget av fornuft. Deborah faller fra i desember 1775. Han hadde i nesten 10 år vært borte fra hjemmet, og visste ikke om hennes tilstand.

                                                                                                                                                               .                                                                   Uten tankefriheten finnes ingen klokskap.

                                                                    Uten ytringsfrihet, ingen selvråderett.

                                                                                                                                                              .                                                                                                     Benjamin Franklin

Den amerikanske revolusjonen

Franklin arbeidet konsekvent for forsoning mellom koloniene og moderlandene, og var langt derifra noen ytterlighetens mann (Arvidsson 1945: 158). Men han ville ha løsrivelse, etter det han mente var årelang forsømming av blant annet engelskmennene (Arvidsson 1945:158). Tross høy alder, ble han etter hjemkomsten til Phildalphia satt i den ene komiteen etter den andre. Ting hastet. Han ble ansett som menneskets beste venn, som skulle innlede en ny tidsalder; blant annet avskaffelse av despoti, aristokrati og prestevelde, verden over (Arvidsson 1945:174). Han bidro sterkt til skrivingen av den amerikanske uavhengighetserklæringen, blant flere andre intellektuelle (Wikiepdia; Benjamin Franklin).

                                                                                                                                                               .                                   Sinne oppstår ikke uten forklaring, men sjelden en god en.

                                                                                                                                                               .                                                                                                Benjamin Franklin

De avsluttende år

Han hadde vaklende helse, men hans åndelighet var fremdeles til stede – fram til sin død. I de siste årene rettet motstanderne av konstitusjonen et særlig sinne mot han (Arvidsson 1945:210). Han bekymret og uroet seg, fram til han takket av for godt (Arvidsson 1945:210). Franklins tekster hadde kommet ut som samlede verker i England, Frankrike, Tyskland og Italia (Arvidsson 1945:211). Han gav samtidig ut noe ytterliggere småtekster, mens det var selvbiografien som ble prioritert høyest (Arvidsson 1945:211). Han tok opp igjen dette arbeidet, men klarte aldri å sluttføre det; Hans biografi kom ikke lenger enn til 1757. Andre kunne like godt skrive om hans virke i statens tjeneste, men ingen andre enn han selv kunne bskrive hans barndomsår? Det siste året Franklin levde brøt det ut revolusjon i Frankrike, og Franklin så flere trekk som var urovekkende. Men han var støttende; Måtte menneskerettighetene gjennomtrenge både folk og konstitsujon, i alle land, slik at en filosof kan sette sine føtter der – var hans velsignelse. Franklin ville ikke ha sosialisme, men han advarte mot det borgerlige demokratiet – som kunne være et skinndemokrati (Arvidsson 1945:212). Det siste samfunnsproblemet Franklin arbeidet med, var slaveriet. Han hadde i årevis jobbet mot slaveriet – blant annet ønsket han skolegang for slavebarna. Kongressen avviste hans forslag mot å avskaffe slaveriet (Arvidsson 1945: 213). Han sliter seg i gjennom dagene, men nyter likevel aviser og gleden over at George Washington var blitt valgt som president (Arvidsson 1945:213). Han hadde livet gjennom betraktet mange religiøse læresetninger for absurde, men blandet seg aldri inn i religiøse samfunns trosutfoldelse. Han bekjente den siste tiden han levde troen på Gud, og mente folk burde be til han og ivareta hans barn på jorden.  Han døde 17 april, 84 år gammel. ”Ingen annen by har det fulgt så mye med i graven, som ved Benjamin Franklins død i Philadlephia” – har noen sagt. Foruten menigmann var alle tenkelige fornemme instanser representert i begravelsen – rundt 20.000 mennesker. Hans politiske virke er i denne artikkelen nedtonet, og får kanskje en gjennomgang ved en annen anledning. Men hele den nye og gamle verden vil kanskje minnes en mann som livet igjennom kjempet for fred og frihet?

                             

Om 200 år, vil historien bedømme oss som bedragere eller helter? Slik bør vi tenke.

                                                                                                                                                                   .                                                                                           Benjamin Franklin

Kilder:

Arvidsson, Stellan (1945): Benjamin Franklin - et universalgeni. Oslo: Aschehoug.

Burlingame, Roger (1956): Benjamin Franklin – den første amerikaner. Oslo: Aschehoug.

Wikipedia; Benjamin Franklin. Sist lest: 29.10.2016.