Operasjon løvsprett!

Flott låt! 

Det synes jeg er en flott låt!
(Musikk: Egil Monn-Iversen)

Democracy and human rights.

Dette er en av David Beethams bøker.  

Han stiller i boken med samme tittel spørsmål til "Hva er demokrati?" Boken har ulike perspektiver på folkestyret. David Beetham setter raskt opp perspektiver som kommer i konflikt med hverandre: Direkte versus representativt demokrati; Elite vs. deltakende demokrati; Liberalt versus ikke-liberalt (marxistisk, radikalt eller populistisk) demokrati; Deliberativt vs. massedemokrati; politisk versus sosialt demokrati; majoritets- versus konsensuelt demokrati; Demokrati som individuelle rettigheter eller kollektivt gode - for å nevne noe. Alt i alt er begrepet demokrati utfordrende og kanskje uoversiktelig?

Folkestyre

Siden 1945 har demokrati vært noe av det mest positive ladede ordet, innenfor politikk. Hvor mye demokrati som er praktisk - og ikke minst ønskelig, kaster nytt lys over definisjonen. Den kanskje fremste demokratiforsker i det 20. århundret, Joseph Schumpeter, definerte demokratiet på følgende vis: Det er en institusjonell ordning som skal fatte beslutninger, hvor individer skal ta beslutninger, og kjempe om velgernes stemmer for å fatte disse beslutninger (Beetham 2003:2). Schumpeter mente at den enkelte borger ikke var i stand til å ta rasjonelle valg når det gjaldt beslutninger i det offentlige styret, og man kan da spørre hvorvidt de er kapable til å velge beslutningstakere? Schumpeter konsentrerer seg i stor grad omkring institusjonelle ordninger, og en kritikk av han kan være at han ikke argumenterer godt nok for hvorfor elitens konkurranser om stemmene er den beste form for folkestyret? Dessuten kan det være vanskelig å lage institusjonelle ordninger som universelt sett er best - kanskje bør det finnes ulike løsninger som er best tilpasset lokale forhold. Til dette kan man innvende at for mye individuell tilpassning, kan føre til opprettholdelse av maktstrukturer som ikke er gagnlig i et rettferdighetsperspektiv. Kanskje skal man derfor være påpasselig med å ikke utforme vesentlig ulike demokrati-modeller? Beetham stiller spørsmålet: Et samfunn hvor det er maksimalt rom for individuelle valg kan beskrives som et fritt samfunn, men er det nødvendigvis demokratisk? Nei, selvsagt ikke - ved ensidig vektlegging av første ord i begrepet "liberal-demokrati" er farene sterke for utøylet personlig spillerom, der frihet fortrenger fellesskapsløsninger.

Rettferdiggjørelse av demokratiets to prinsipper

Beetham foreslår så en demokratisk definisjon: Demokrati innebærer like rettigheter til å delta i kollektive beslutninger, der man må forholde seg til to distributivt ulike prinsipper: Likhet, og hvordan stemmene faktisk blir fordelt (folkelig kontroll). Selv om altså demokrati innebærer formallikhet, er det ikke gitt at alle stemmer blir likt vektlagt (resultatlikhet) - da man fint kan tenke på det enkleste eksempelet, et to-partisystem, der det partiet som får flest stemmer sikrer seg nøklene til departementskorridorene.  Det som ligger bak tanken om likhet, er at ethvert menneske har egenverdi, og man er ikke subjekt for noen andre. På denne måten deler demokratiet og liberalismen samme grunnprinsipp, skriver Beetham, men det gjør det jo vitterlig ikke: Det har aldri vært folkestyrets grunnpremiss at alle enkeltmennesker skal få like stort gjennomslag? Ultra individualister på ulike fløyer argumenterer gjerne for at utfallet av de kollektive beslutninger gjerne ikke er vedtak som noen enkeltperson vil ha? Da synes jeg man blir lite smidig, og det er gjerne en teoretisk debatt – siden det ofte er ja eller nei til et sakskompleks. Hvis man er så pedant at til og med ordlyden i spørsmålsstillingen er feil, kan man jo da eventuelt stemme nei? Et annet perspektiv er at man ofte ikke gjerne vet hva som er ens standpunkt, før man har gjennomgått en meningsbrytning med andre? Det som eksempelvis kan fortone seg som tvil, trenger ikke være usikkerhet når man kommer til stemmegivning.

Kapasitet og tid

De klassiske elite-teoretikere framholdt at det var et problem med kapasitet: Sammenliknet med den politiske elite var massene ikke i stand til reflekterte avveininger i spørsmål vedrørende offentlige anliggender (Beetham 2003:8). Dette er et udemokratisk synspunkt og ikke selvsagt, ifølge Beetham. Dessuten, hevdet Schumpeter, at folk har manglende informasjon til å fatte viktige beslutninger, hvilket ofte er gjeldende i de tilfeller man ikke har ansvaret for beslutninger som fattes. Et tredje synspunkt fra Schumpeter er spørsmålet om tid. Det tar tid å forstå og diskutere komplekse saker som involverer offentlige beslutninger. Løsningen på dette er representanter, som har tid til å sette seg inn i et begrenset antall saker (Beetham 2003: 8-9). Beetham sier at framtredende i den demokratiske litteraturen ikke bare er at folk best er skikket til å treffe egne valg som angår dem selv, men at de er de eneste til å treffe slike valg (Beetham 2003:11). Det finnes ingen korrekte svar på hvordan et begrenset sett av ressurser skal fordeles i folket, sier Beetham (2003:11). Og politikk handler alltid om hvordan man skal fordele et begrenset sett av ressurser. Men et av Beethams poenger er følgende: Hvordan kan politikere vite hva som er det gode liv for folket, når det finnes forskjellige oppfatninger om hva som er det gode liv? I de klassiske utilitaristers skriverier – Bentham, James og John Stuart Mill – insisterte på at den offentlige interesse var ingen ting annet enn summen av individuelle interesser, og at hver og en kunne finne ut hva som en selv var best tjent med (2003:12). Et spørsmål som reiser seg er hva som er relevante perspektiv, når man skal avgjøre hva som er ens egeninteresse (Beetham 2003:12). Og hvem andre en en selv kan vite om personlige forhold, som vil være avgjørende avveininger når man skal avgjøre ens egeninteresse? I dette perspektivet er det inneforstått at folk selv er beste dommere over ens egeninteresse (Beetham 2003:12). Betnham skrev i sitt berømte verk Constitutional Code: Størst mulig lykke for flest mulig.  Den klassiske demokratilitteraturen skiller mellom to forhold: Autonomi og selv-determinering på den ene siden, og det som baserer seg på offentlig gode og nytte-maksimering på den andre siden (Beetham 2003:13). Hvis vi imidlertid forutser at folket er den beste dommer over egne avgjørelser, så vil distinksjonen mellom de to perspektiver utviskes (Beetham 2013:13).  Dette sannsynligvis fordi hvis man har selvråderett og vet hva ens egne ønsker er, så vil man oppnå det som er best for seg selv i beslutninger som tas – og dersom alle følger sin egeninteresse vil alle oppnå størst mulig lykke. Dette er et syn som jeg imidlertid mener er en sannhet med modifikasjoner.  

Vi lever

       
Flott låt! 

       En er svak og en er st[Bb]erk, vi er begge mesterverk, vi [Cm]lever.
       En er frisk og en er s[F]yk, en får stå og en får stryk, de [Bb]lever.
       Hun er blid og han er [Bb]sur, hver og en har sin natur, vi l[Cm]ever.
                                  F                        D      Gm  -/F  Eb
       Hvis det blir helt stille nå, kan vi høre hjertet slå, vi lever.
       For livet skal vi sl[Bb]åss, så lenge d[F]et går blod i gjennom [Bb]oss.[F#]

2.     Vi er som en lillebr[H]or, som vil gjemme seg hos mor, vi [C#m]lever.
       Vi som hører med til d[F#]em, som vil stikke hodet frem, vi l[H]ever.
       Om vi blir terroris[H]ert, undertrykt og torturert, vi [C#m]lever.
                           F#                     D#      G#m  -/F#  E
       Om vi kryper eller går, om vi er fortapte får, vi lever.
       For livet skal vi sl[H]åss, så lenge d[F#]et går blod i gjennom [H]oss.[G]

3.     Noen stupte for en s[C]ak, minnesteinen står der rak, de l[Dm]ever.
       Noen vandrer slik som d[G]eg, anonyme kjempers vei, du l[C]ever.
       Noen mister mor og f[C]ar, noen mister alt de har, men l[Dm]ever.
                          G                             E        Am  -/G  F
       Morgendagen er en venn, det fins alltid håp for dem, som lever.
       For livet skal vi sl[C]åss, så lenge d[G]et går blod i gjennom [C]oss.[G#]

4.     Mørke skyer er et t[C#]egn, på at jorden trenger regn, den [D#m]lever.
       Vannet strømmer fra de gr[G#]å, de blir mange bekker små, som l[C#]ever.
       Mange bekker blir en [C#]elv, under sol og himmelhvelv, de [D#m]lever.
                            G#                           F      A#m  -/G#  F#
       Fossen styrter i et hav, men det spirer på hver grav, de lever.
       For livet skal vi sl[C#]åss, så lenge d[G#]et går blod i gjennom [C#]oss.[A]

5.     Naa-naa-naa-naa-na-na-n[D]aa, naa-naa-naa-naaa-na-na-naa, vi l[Em]ever.
       Naa-naa-naa-naa-na-na-n[A]aa, naa-naa-naa-naaa-na-na-naa, vi l[D]ever.
       Naa-naa-naa-naa-na-na-n[D]aa, naa-naa-naa-naaa-na-na-naa, vi l[Em]ever.
       Naa-naa-naa-naa-na-na-n[A]aa, naa-naa-naa-naaa-na-na-n[F#]aa, vi l[Hm]ever.[G]
       For livet skal vi sl[D]åss, så lenge d[A]et går blod i gjennom [D]oss.

Avsl.  Naa-naa-naa-naa-na-na-n[D]aa, naa-naa-naa-naaa-na-na-naa, vi l[Em]ever.
       [F]Aaaaaa-[D]aaaaa.

Å lytte

Synes denne sangen sier noe viktig om  å ta vare på hverandre, høre på mennesker. Alkoholkonsumet i denne sangen kunne vært borte, fordi det er ikke det som er det sentrale. Og så synes jeg den relativt enkle, slentrende melodien er fin.

Balladen om Gustava

Ta[A]nte Gustava

får sli[D]ta och slava

och bry[A]gga sitt äppelvi[E]n.

Jag dri[A]cker det gärna,

du de[D]jliga tärna,

för sma[A]ken är ru[E]nd och fi[A]n!

Din ma[D]ke försvann, han!

Han flö[A]g som en man, han!

Och se[B7]n sågs han inte ti[E]ll.

Och det fi[A]nns en hel massa sa[D]ker, Gustava

va[A]rom jag frå[E]ga vi[A]ll.



Husbondens vanor

och husbondens anor

angår mig inte alls.

Dem låter ni vara,

nu dricker vi bara

och skrattar för fullen hals.

Livet är gott, du

Men har du förstått, du

vad det skall tjäna till?

Och det finns en hel massa saker, Gustava

varom jag fråga vill.



Du vet vad du vet, du

i all avskildhet, du

och jag lovar att du har rätt.

Du tiger som muren,

envis som tjuren

om detta som du sett.

Jag kan inte förmå dig.

Om jag kunde förstå dig?

Varför du tiger still?

När det finns en hel massa saker, Gustava

varom jag fråga vill.



Men så får det vara,

hjärnspöken bara.

Ge mig ditt vin. Och gråt!

För du vill inte tala

så vi famlar i dvala,

inget att göra åt.

Felicia försvann, hon.

Hon dog som en man, hon.

Men en sak är ganska klar

Att det finns en hel massa frågor, Gustava

som aldrig får nåt svar.



Gustava, Gustava

får sli[D]ta och slava

med dö[B7]den i sin pupi[E]l.

Och det fi[A]nns en hel massa frå[D]gor, Gustava

so[A]m jag dig frå[E]ga vi[A]ll.

Kurver og grafer

Forsøker meg på en regresjonsanalyse.

Flott låt! 

Det gammeldagse ordet ivareta kommer til å øke i frekvens i folks vokabular i årene framover (se graf til høyre).

Ordet likegyldig virker det som om folk etterhvert vil få et indolent forhold til. 

Kanskje jeg bør forholde meg til litt jordnære tema? 

Jag är fattig bonddräng men jag lever ändå.

Dagar går och kommer medan jag knogar på,
harvar, sår och plöjer, mockar, gräver och bär,
går bak mina oxar hojtar visslar och svär.

Sen så kommer söndan och då vill våran präst,
att jag ska i körkan men då sover jag mest.
Prästen kan väl sova hela måndagen men
för en fattig bonddräng börjar knoget igen.

Så går hela veckan alla dagar och år,
jag går med min lie och jag plöjer och sår.
Jag kör mina oxar och jag hässjar mitt hö,
harvar, gnor och trälar, och till sist ska jag dö.

Står där, fattig bonddräng, invid himmelens port,
lite rädd och ledsen för de synder jag gjort.
Man ska inte supa, hålls med flickor och slåss.
Herren Gud i himlen är väl missnöjd förstås.

Men då säger Herren: Fattig bonddräng, kom hit!
Jag har sett din strävan och ditt eviga slit.
Därför, fattig bonddräng, är du välkommen här.
Därför, fattig bonddräng, ska du vara mig när. 

Och jag, fattig bonddräng, står så still inför Gud,
och sen klär han på mig den mest snövita skrud.
Nu du, säger Herren är ditt arbete slut.
Nu du, fattig bonddräng nu får du vila ut.

Hum, hum från Humlegården

Flott låt! Lars Winnerback har en opprørsk versjon. 

När solen sjunker i eden                           
och när vägen leder till skärselden
Smyger några ur leden
för att vandra hemåt igen

Och när dom sagt hur du ska vandra
och delat ut alternativ
Så finns det ändå många andra
men från ett annat perspektiv

För ingen människa på jorden
kan bestämma över ditt liv, vi sjunger
Hum hum från Humlegården
Det är så det är mellan blad och gräs
Hum hum från Humlegården
i skuggan under ett träd

Du som är ledsen och ensam
och funderar över vad klockan är
Du som har ingen att gå till
men väntar tåligt för det.

Och du som nästan tappat sugen
och är på vippen att ge upp
Kom och lyssna på vårt budskap
och ta kontakt med våran grupp

För det finns inga bättre kamrater
och inga tätare led, du sjunger
Hum hum från Humlegården
Det är så det är mellan blad och gräs
Hum hum från Humlegården
i skuggan under ett träd

Och du som trampar din nästa
och aldrig ångrar dom sår du ger
Du har det bättre ställt än dom flesta
men du söker ständigt få mer

Men du ska snart nog tappa färgen
och få din första nervkollaps
Och det ska isa in i märgen
från varje negativ synaps

Och då hjälper det föga att vädja
till paradiset in spe, vi sjunger
Hum hum från Humlegården
Det är så det är mellan blad och gräs
Hum hum från Humlegården
i skuggan under ett träd

Jag sjunger rakt ur mitt hjärta
men aktar mig noga för övertramp
har aldrig nånsin begärt att
få skada er gyllene ramp

Men ni clowner upp på scenen
Det är er maskeradparad
Er mimik syns rakt igenom
Och ni gör ingen människa glad

Med egot på första raden
under kapitalets regi, vi sjunger
Hum hum från Humlegården
Det är så det är mellan blad och gräs
Hum hum från Humlegården
i skuggan under ett träd

Vi sjunger
Hum hum från Humlegården
Det är så det är mellan blad och gräs
Hum hum från Humlegården
i skuggan under ett träd

Tekst og musikk: Ragnar Borgendahl

Fransk TV

Det morsomme med alle de gode franske dokumentarene er at de inneholder langt flere fremmedord og intellektualiserte fraser enn hva vi er bruker i nord. For eksempel er det ifølge franske intervjuobjekters samfunnsanalyse påfallende mye anarkosyndikalisme. Er det franske lynnet generelt slik, eller skjer det noe når en del franskmenn får en mikrofon i ansiktet? Lær deg disse ordene jeg har rammet inn, for før du vet ordet av det støter du på et fransk TV-team – og du skal forklare dem hvorfor du handler i matvareforretningen akkurat i dag:

capitalisme

causalité

régression

prévoir

anarcho-syndicalisme

Variasjoner over o store Gud

Legg særlig merke til trombonene i Christer Sjøgrens versjon.

O store Gud, när jag den värld beskådar,           
Som du har skapat med ditt allmaktsord,
Hur där din visdom leder livets trådar,
Och alla väsen mättas vid ditt bord.

Då brister själen ut i lovsångsljud:
O store Gud! O store Gud!
Då brister själen ut i lovsångsljud:
O store Gud! O store Gud!

När sommarvinden susar över fälten,
När blommor dofta invid källans rand,
När trastar drilla i de gröna tälten,
Vid furuskogens tysta, dunkla rand;

När jag i bibeln skådar alla under,
Som Herren gjort se’n förste Adams tid,
Hur nådefull Han varit alla stunder,
Och hjälpt sitt folk ur livets synd och strid;

När slutligt alla tidens höljen falla,
Uti åskådning byter sig min tro,
Och evighetens klara klockor kalla,
Min frälsta ande till dess sabbatsro;

Då brister själen ut i lovsångsljud:
Tack store Gud! Tack store Gud!
Då brister själen ut i lovsångsljud:
Tack store Gud! Tack store Gud!

Variations I-IV

Flott låt! 

FDR

Franklin D. Roosevelt var presidenten som fikk hjulene til å rulle igjen i USA, og løftet fattige mennesker gjennom New Deal. Det er heller ikke på småttvis å nedkjempe Nazi-Tyskland. Han var statsjef under den største krisen i USAs historie og i den verste krigen verden hadde sett.  

Allerede som barn avla Franklin Delanor Roosevelt (født 1882) visitt i Det hvite hus, under president Grover Cleveland. Det var omtrent på den tid da Det hvite hus bare hadde ett bad, det hadde de fram til 1891. Franklin var et overklassebarn. På veien ut hadde Franklins far sagt til sønnen sin: Lov meg at du aldri blir USAs president, det er for mye bekymringer og problemer. Etter en liten tenkepause kom lovnaden fra sønnen: Jeg har ikke tenkt å bli president, jeg vil bli sjømann. Gunther (1962:292) hevder imidlertid at presidentdrømmen var noe han bar på hele livet. Så skulle historien imidlertid vise at FDR ble president midt under den verste krisen i amerikansk nyere historie, så det var nok av utfordringer som kunne gjøre en gråsprengt. Han hadde de størst problemene å stri med siden Abraham Lincoln. Han er USAs betydeligste president i det 20. århundre.  

                                                     

                                                       ”En uvanlig mann som stod side om side ved hverdagsmennesket”

Å skulle skrive et blogginnlegg om FDR er som å presse en fotball ned i en bukselomme. Både New Deal og andre verdenskrigs gang blir nedtonet, og gjennomgangen fokuserer på mennesket Franklin D. Roosevelt – selv om det andre selvsagt ikke er å unnvære.

Mennesket Roosevelt

Noen trekker fram at hans fremste karakteregenskaper var åpenhet, og han hadde ellers en sterk evne til medfølelse og lærevillighet overfor saker og kunnskap ellers (Gunther 1962:9). Empatien gjorde han i stand til å tenke seg inn i situasjoner (Gunther 1962:97).  Det var mye som gav inntrykk på han, men først og fremst påvirket han selv livene til mange.  Han hadde en sterk evne til å være personlig, noe som gjorde han tillitsvekkende og trygg. Han hadde blant annet et varmt og energisk smil, som brakte håp i en ørkesløs tid. Han inspirerte folk til å tenke at framtiden var lys. Han viste både idealisme og handlekraft, store statsmannsferdigheter. Han kunne imidlertid falle for fristelsen å snakke for mye, og ta beslutninger som ikke alltid var vel fundert (Gunther 1962:11). Men en politisk håndverker av rang var han. Han omtalte seg som kristen og demokrat (Gunther 1962:12) og hadde ikke en abstrakt, men praktisk tilnærming til samfunnsspørsmål (Gunther 1962:13) (Så snart han forstod hva relativitetsteorien til Einstein handlet om, så handlet han red.anm). Hans praktiske tilnærming må imidlertid ikke forveksles med at han også hadde evne til abstraksjoner, så det er et spørsmål om ikke Gunther snakker mot seg selv i dette tilfellet: Han hadde alskens statistikk i hodet, og kunne referere til lokalpolitiske hendelser i tilfeldigvis Chicago – uten at det var noe spesielt som knyttet han til denne by (Gunther 1962:61). Men man ”måtte finne løsningen mellom det praktiske og idealet” (Gunther 1962:94). Synes det er noe ufint at Gunther et annet sted hevder at han ”nesten ikke analyserte noen ting.” For det første – kan man være inni hodet til et annet menneske? For det andre, man blir ikke det 20. århundrets president uten analytiske evner. For det tredje, hevder han like før i boka at han analyserte best på kveldingen. Roosevelt inneholdt mange gåter og paradokser (Gunther 1962:36). Selv om han ikke alltid skrev talene selv, hadde han bemerkelsesverdig talekunst (Gunther 1962:42). Han var gentleman framfor maktmenneske; snill og god – og vanntrivdes ved tanketom framferd (Gunther 1962:44).  Han ble provosert av Charles de Gaulle (Gunther 1962:51). Han var tålmodig, men kanskje derfor også langsint? Han hadde en evne til løse problemer, og se på det meste med begeistring – nesten festlig (Gunther 1962:60).  Han kunne være kvass, dersom situasjonen krevde det (Gunther 1962:63). Han hadde evnen til å gripe kjernen i enhver sak (Gunther 1962:92) – og kanskje dette også er kjernen i hvorfor han ble sett på som praktisk? Og folks undervurdering av hans analytiske evner, forhindrer ikke å vedkjenne seg at han hadde vyer: Foruten mye annet lekte han med tanken om en felles myntenhet for helle verden (noe som hadde forhindret at man kunne prøve å regulere opp- og nedgangstider med pengepolitikk journ.anm). Han leste mye, men ikke systematisk.

Liberal eller konservativ?
Tilhørte han politikkens venstre- eller høyreside? Selvsagt var han Demokrat (Liberal, og dermed USAs venstreside), men hvorvidt han skjelte til venstre eller høyre varierer ut i fra saksfelt. Eksempelvis kjempet han for alderstrygd, hvilket han hadde flere støttespillere på venstre-, enn høyresiden. Men dette er ikke åpenbart når det kommer til andre spørsmål; blant annet var han en varm forsvarer av USAs konstitusjonelle forordninger, hvilket gjorde han noe konservativ. Dette er imidlertid en sannhet med modifikasjoner, et annet sted hevder Gunther at han brøt med tidligere presidenters utelatelse av visepresidenten i regjeringskollegiet (Gunther 1962:61), hvilket kan ses på som et avvik fra konstitusjonell praksis.  Han var ellers en varm tilhenger av menneske- og borgerrettigheter. Han var uomtvistelig konservativ i vernet om det amerikanske demokratiet (Gunther 1962:13). I innenrikspolitikken ble han viden kjent for New Deal, hvilket gjorde han også omstridt – men plantet på venstresiden, grunnet sterk offentlig intervensjon i økonomien – men det er også med visse forbehold - for han sikret privat tiltakslyst og entreprenørskap gjennom tiltakene han iverksatte. Næringslivet fordømte likevel stort sett tiltakene (Gunther 1962:253).  Som det følelsesmenneske Roosevelt var, var det følelsene – ikke logikken – som brakte han til venstre i politikken (Gunther 1962: 52).  Han var plassert lenger til venstre, enn høyre (Gunther 1962:242).

                                                           

                                                       ”I sine yngre dager ville han heller kalles progressiv, enn liberal”

                                                                                                                           (Gunther 1962:98)

Det nærmeste du kommer amerikansk aristokrati

FDR hadde ikke så mye til overs for millionærer, annet enn at han følte seg ovenpå i samtale med dem (Gunther 1962:44). Noen av millionærene ble morsomt nok omtalt som ”internasjonalt drivgods.” Selv kom Franklin D. Roosevelt fra et i overmåte borgerlig hjem, en barndom fylt av revejakt (Hickok 1972), settervalp (Hickok 1972:12) og lekerom i et tårnværelse (Hickok 1972: 9). Faren hadde en gård i Hyde Park (Hickok 1972:8). Slekten hadde i nærmest alle ledd bodd i New York (Gunther 1962:130). Franklin var glad i fugler, og ønsket seg som 10-åring en tilsvarende ornitologisk samling de hadde i naturhistorisk museum (Hickok 1978:22). Han ville da gå drastisk til verks, å få seg et gevær slik at han selv kunne foreta innsankingen (Hickok 1978:22) – og som elleveåring fikk han skytevåpen i presang (Hickok 1978:23). Han var som barn en ivrig museumsbesøkende, og kunne gi funksjonærene hodebry i havet av spørsmål han fikk seg til å stille (Hickok 1978:23). Han hadde en filatelist-samling, som rommet 3000 frimerker (Hickok 1978:24), og faren lærte han å skyte alle tiders blinkskudd (Hickok 1978:25). Samtidig fikk han faderlig undervisning i regelverk for skytevåpen, slik at Franklin ble en forsiktig skytter (Hickok 1978:25-26). Han ble faktisk selvforsynt med utstoppede fuglearter (Hickok 1978 26-27). Faren kunne også tilby den unge, eventyrlystne Franklin en skonnert på 51 fot kalt ”Halvmåne”, som han håndterte egenhendig som 13-åring (Hickok 1978:30) – og kanskje det var her sjømannsdrømmen oppstod? Navnet Delano stammer faktisk fra en gammel sjøfolk-slekt, hvorpå bestefaren bygde både båt og bolig i Massachusetts, der Roosevelt-familien gjerne la sine ferier til (Hickok 1978:32). Dette var blant flere feriesteder familien var tilbakevennende til, de oppholdt seg også gjerne på kurstedet Bad Nauheim i Tyskland (Hickok 1978:41). Huset i Massachusetts var fylt med blant annet rare, utskårede møbler fra fjerne himmelstrøk (Hickok 1978:32). Hist og her lå det draft og logg-bøker, som kunne sluke et vitebegjærlig ungsinn (Hickok 1978:32) – der særlig bøker om marinen grep oppmerksomheten til Franklin (Hickok 1978:32-33). Og som så ofte skjer i ungdommelig lek, med kjepper og kvister, kostet fritidsliknende strabaser han en tann (Hickok 1978:34-35) – etter at en kamerat bokstavelig talt fikk slått fra seg, i tidlig alder. Av mer formell utdannelse, fra tidlig barnsben av, hadde Franklin fått ved å sitte i en krets av utvalgte barn – med privatlærer på hjemmebesøk (Hickok 1978:35).  Sjøkrigsskolen i Annapolis var tidlig et mål for Franklin (Hickok 1978:37). Faren hadde venner i Kongressen – slik at et brukervennlig anbefalingsbrev var innenfor rekkevidde (Hickok 1978:38), og derfor mulig innrullering på sjøkrigsskolen.  Faren ønsket at Franklin tok et studieløp på Harvard og juridisk fordypning (Hickok 1978:38). Franklin så aldri for seg noen advokatpraksis, men ble forklart at det var mange yrkesveier som åpnet seg ved rettsvitenskap – blant annet en politiker-karriere, selv om nok neppe dette var langt framme i tankene til Franklin den gang. Av akademiske ferdigheter var han ingen sinke, han kunne tysk og fransk i fjortenårsalderen (Hickok 1978:41).  Og tyskferdighetene fikk han bruk for, da han ble pågrepet av en tysk politimann (med sverd og pigghatt, slik tysk politi var utstyrt med i sin tid), etter at barna under et ferieopphold hadde stjålet kirsebær fra en hage (Hickok 1978:43). De fikk bot på fem mark i en rettsinstans, siden rampestrekene nettopp var ”verboten” (Hickok 1978:43).  Dette gir jo ny innsikt i uttrykket ”å spise kirsebær med de store.” Selv om han ønsket at han var en kløpper i fotball og baseball, måtte han se seg forbigått av mange, som gjorde at han måtte se langt etter lagplass på et anselig nivå (Hickok 1978: 48-49). Men han kunne ri, seile og spille tennis (Hickok 1978:49).  Sin femmenning og tilblivende kone, Elanor Roosevelt, møtte han i ung alder.

                                         

                                            ”Han trodde i sitt innerste at mennesket er godt og hederlig”

                                                                                                      (Gunther 1962:98)          

Studenttid og giftemål

Etter hvert ble det Harvard på Franklin Delanor Roosevelt, og omsider ble det også plass til han i studentenes daglige avisutgivelse; ” Harvard Crimson.” (Hickok 1978:66) – og ble etter tid og stunder (siste studieår) redaktør (Hickok 1978:69). Som kommentator likte han å kline til med bøyningsformen superlativ. Han var bosatt i et fint nabolag, på folkemunne kalt ”Gullkysten” (Hickok 1978:67). Faren døde i Franklins første studieår på Harvard, og han begynte særlig fra og med da å beundre hans fetter, Theodore Roosevelt (som han ikke i overmåte liknet red. anm.) – Amerikas daværende president (Hickok 1978:67-68). Theodore Roosevelt var en utpreget demokrat, som mente at alle burde ta del i styringen av landet – og Franklin tok Theodore alltid i forsvar, i den politiske drøs som kunne inntreffe på Gullkysten (Hickok 1978: 68). Franklin giftet seg med niesen til Theodore Roosevelt, Elanor Roosevelt, ett år etter han var ferdig på Harvard (Hickok 1978: 70-71).

En politiker trår til

Ikke lenge etter bryllupet ønsket Det demokratiske parti å få han valgt som senator (Hickok 1978:73). Hans tidligere løfter til faren om å ikke kaste seg inn i politikken, klarte han ikke å holde – oppmuntret av både Elanor og Theodore Roosevelt (Hickok 1978: 74). Franklin og Elanor hadde nå sammen både en gutt og jente, og Franklin hadde egen advokatpraksis. Franklin hadde egentlig aldri lyst til å bli advokat, han orket ikke tanken på å sitte ved en skrivepult på et kontor (Hickok 1978: 75) – og kanskje var han heller ikke så konfliktsøkende som gjerne advokatpraksis krever? Han ble mer forlokket av å være ute blant folk (Hickok 1978:75).  Franklin stilte opp for Det demokratiske partiet. Han bestemte seg for å farte rundt i den nye oppfinnelsen automobil, som flere fryktet ville skremme vekk bondevelgere – siden bønder hatet biler som pesten, fordi det skremte dyrene deres (Hickok 1978:76). Hvorvidt det var bilen eller underdogen Franklin som skremte dyrene, blir vi aldri helt sikre på – men velgerne støttet likevel opp om Franklins kandidatur. Etter at Franklin hadde snakket om priser, avlinger, lekt med unger og ropt et og annet slagord, ble det senatorplass. Han fikk tidlig ry på seg for å være flink, en som klarte å banke sakene i gjennom (Hickok 1978:78-79) – og han hadde en enorm hukommelse (Gunther 1962:61).  Noen hevder han kunne huske italienske bygater 40 år etterpå (Gunther 1962:61). Og han husket livet i gjennom alltid hvem som hadde vært lojale mot han (Gunther 1962:234).

Regjeringsdeltakelse

Han jobbet hardt for å få Woodrow Wilson valgt som president (Hickok 1978:80). Han fikk jobb i som vise-marineministeren, og Wilson fikk i løpet av de neste åtte årene som tjenestemann under Wilson, to barn til (Hickok 1978:81-82). Hans politiske slektskap til Wilson er ikke særlig nært, Roosevelt var langt mindre doktrinær og dogmatisk (Gunther 1962:14) – altså pragmatisk. Franklin D. Roosevelt overgikk de fleste i marinekompetanse, men fikk nei fra øverste hold vedrørende eget ønske om deltakelse i den Første verdenskrig (Hickok 1978:82). Wilson hadde indirekte lært Roosevelt at en krig krever forberedelse, noe Franklin D. Roosevelt også gjorde – og rustet opp – forut for Andre verdenskrig (Gunther 1962:16). Etter Første verdenskrigs slutt ønsket Wilson å opprette Folkeforbundet (forløperen til FN), noe FDR aktivt støttet (Hickok 1978:83).  Etter at Woodrow Wilson trakk seg som Demokratenes videre presidentkandidat på grunn av sykdom, ble FDR visepresidentkandidat for guvernør Cox - presidentkandidaten. Ønsket om opprettelsen av Folkeforbundet ble imidlertid en byrde for dem begge (Hickok 1978:85), noe som nok forklarer noe av hvorfor de ikke stakk av med valgseieren. Han jobbet hardt for å få Al Smith som president for Demokratene i 1924. Han lærte mye av Smith, men de ble likevel ikke særlig nære venner (Gunther 1962:217).

Presidentvalg

Franklin D. Roosevelt ble omsider Demokratenes presidentkandidat, ”jeg lover dere en ny giv for det amerikanske folk!” proklamerte Roosevelt fra talerstolen i Chicago – før han iverksatte det som på skrivepulten allerede hadde fått navnet ”New Deal” (Hickok 1978:110-111). New Deal innebar elementer av planøkonomi (Gunther 1962:256). Konservative demokrater hadde pekt på at han nok var i overmåte liberal, og støttet han ikke (Gunther 1962:233). Han unnslapp på nære nippet attentatforsøk i Miami i 1933, noe ikke én av hans medarbeidere gjorde (Hickok 1978:112-113).

Folks forhåpninger til Capitol Hill

Vanskelighetene i amerikansk økonomi på 1930-tallet var opprivende. Men allerede siden 1921 hadde han jobbet for et progressivt parti, for å løse folks hverdagslige problemer (Gunther 1962:243). Roosevelt var derfor rett man til rett sted, etter krakket i 1929. Sammenhengene i 30-årene er såpass komplekse at det ikke er plass til en gjennomgang (det er en artikkel i seg selv), men det koker ned til det som Hickok skriver: Folk opparbeidet seg gjeld ved å kjøpe ting de i virkeligheten ikke hadde råd til (1978:114). Ettersom omsetningen etter hvert sank, måtte ansatte sies opp – først innenfor varehandelen, senere i andre industrigrener. Flere fabrikknedleggelser var på trappene (Hickok 1978: 114).  Frykten spredte seg, folk spurtet til bankene for å ta ut alle pengene de hadde (Hickok 1978:114). Det eneste vareslaget som kanskje ikke stupte i etterspørsel var madrasser? Banker måtte stenge, de hadde rett og slett ikke likvider. Det var i denne situasjonen at Franklin D. Roosevelt ble president, 1932. Roosevelt holdt i høyesterettsjustitiariusens Bibel ved inntredelses-seremonien, og lovet at han skulle respektere USAs grunnlov, og skjøtte sine plikter etter beste evne (Hickok 1978:115).  Akkurat disse to tingene kan ingen trekke i tvil. Han virket både alvorlig og munter i sin inntredelsestale, kanskje ikke den verste kommunikasjonsform for å frambringe håp? Tross alt var USA mektig, slo Roosevelt fast, og banket inn i de rådville ansikter, som hadde møtt fram for å høre det som ble 51-åringens sagnomsuste ord: ”Det eneste vi har å frykte, er frykten selv.”

Tiltaksiver og handlekraft 

USAs 30. president stengte bankene i et par dager, for å stoppe alle uttakene (Hickok 1978:117). Banksituasjonen hadde gitt Roosevelt én av to søvnløse netter, gjennom hans lange presidenttid på 13 år (Gunter 1962: 38). Folks samvittighet førte til at man etter dette begynte å sette inn igjen pengene (og etterspørselen etter madrasser sank red.anm.). Under flere radiotaler ble hans kjennemerke en enkel språkdrakt, slik at alle kunne forstå budskapene (Hickok 1978:117). Bankene skulle bli sikrere, ved at myndigheter gav dem garantier - det var et av de første tiltakene Roosevelt iverksatte. Lovene skulle hjelpe både arbeidere, bedriftseiere og bønder (Hickok 1978:117). ”Dra lasset sammen,” ble gjennomgangstonen. I så måte la nok Roosevelt til grunn et harmoni-perspektiv i politikken, framfor konfliktperspektiv? God sentrumspolitikk, dette. Av innsparinger kan nevnes at han kuttet offentlige lønninger med 15 prosent, dessuten beskjæring i pensjonene – og innførte ekstra skatt på de høyeste inntektene (Gunther 1962:247). Stillingen til en amerikansk president har sjeldent vært sterkere, der han iløpet av de første månedene fikk 77 fullmakter av Kongressen (Gunther 1962: 248). New Deal er pakken som består av et mylder av tiltak. Konservative kalte det revolusjonært da Roosevelt ville hjelpe ungdommen som sultet på gatehjørnene (Gunther 1962: 248). Andre igjen omtalte New Deal som fascisme (1962:249).  15 år senere var New Deal-pionérene regnet som Amerikas største samfunnstøtter. Flere lover som ble vedtatt fungerte meget godt, og Roosevelt ble gjenvalgt som president i 1936. Ved et valgskred – den største presidentseieren noensinne.

                                                                                        

                                                                                 ”Eg vil heller vera ein byggjar, enn en nedrivar”

                                                                          

                                                                      (Språkmektige Roosevelt på nynorsk, Gunther 1962:99)

Andre presidentperiode 

Dette var den lykkeligste perioden for presidenten, USA kom på fote igjen – før andre verdenskrig. Men det var ikke uten utfordringer – republikanerne gikk framover ved valg (Kongressen var blant annet uregjerlig i 1937 journ. anm), og næringslivet fikk i perioden et tilbakeslag (Gunther 1962:260). Mens Franklin D. Roosevelt ikke ofret utenrikspolitikken en tanke i den første presidentperioden, slukte dette han helt i den andre perioden (Gunther 1962:264). I Europa var Adolf Hitler i ferd med å bygge opp en verdensledende hær- og luftstyrke. Etter hvert rullet nazistenes stridsvogner inn i Østerrike og Tsjekkoslovakia. Først da nazistene teppebombet Polen, kastet britene seg inn i krigen med liv og lyst. I motsetning til den engelske statsminister Chamberlain forstod Roosevelt seg på Hitler (Gunther 1962:267). I USA hadde man frenetisk møtevirksomhet for å ruste landet mest mulig. For øvrig kan det her tas med at forsvarsbudsjettet i USA økte til det dobbelte i 1950, kontra 1934 (Roosevelt 1962:254). Det man fryktet aller mest var at tyskerne skulle nedkjempe alt og alle i Europa, og invadere USA via Atlanterhavet. Roosevelt tok ansvar, og stilte opp som amerikansk president for tredje gang – noe som selvsagt gav han motbør i enkelte kretser, siden det stred imot konstitusjonell skikk. Flesteparten innså likevel at USA var i en helt spesiell situasjon. Roosevelt ville berge samfunnsordenen, blant annet fra nazismen. Og hadde ikke krigsfaren vært så overhengende hadde han ikke gått inn i sitt niende presidentår. Derfor ble han også valgt til president, for tredje gang. Franklin D. Roosevelt feiret til gjengjeld ikke valgseieren noe særlig, men brettet opp ermene ytterligere et par hakk. Det eneste lyspunktet var kanskje den skøyeraktige valpen som flyttet inn i Det hvite hus, noe Franklin D. Roosevelt huskes for å ha blitt avbildet med på fotos.

Krigspresidenten

”Ytringsfrihet, religionsfrihet, frihet fra nød, frihet fra frykt – over hele verden” hadde Roosevelt stått last og brast ved, etter en av hans radiotaler – og dette kunne Churchill si seg enig i, da han overraskende tok turen over Atlanterhavet, for å legge en krigsplan sammen med Roosevelt – og ordene inngikk i det som fikk navnet ”Atlanterhavserklæringen” (Hickok 1978:126).  Det er generelt store forskjeller i lynne til Churchill og Roosevelt – der Roosevelt lyttet til rådgivere og kamerater (ved hans åpne væremåte), var Churchill langt mer egenrådig (Gunter 1962:17).  Men der Churchill lyttet til vitenskapsfolk, overså Roosevelt disse (Gunther 1962:17). Hva gjelder den siste setning er også Gunther her tvetydig, der han på side 237 nettopp hevder at han lyttet til ekspertise. Av det mer kuriøse kan nevnes at Roosevelt aldri la seg før midnatt, og var i tillegg A-menneske. Churchill kunne ta cowboystrekker på to-tre timer utover ettermiddagen, før han sov natten igjennom.

Det overraskende angrepet på Pearl Harbour

Roosevelt ville ikke flytte sin Stillehavsflåte fra Pearl Harbour (Hawaii) til forsvarsbastionen California, fordi dette kunne virke som et svakhetstegn overfor de fryktede japanerne (Hickok 1978: 129). Plutselig en dag kom beskjeden via telefon: ”Pearl Harbour bombes av japanerne!” Dette var tidlig på morgenkvisten på Hawaii, mens ettermiddagssolen senket et vemodig lys over Det ovale rom. Roosevelt tilkalte det som var av sentrale og betrodde personer, og sporenstreks bestilte Roosevelt en samtale med statsminister Churchill. Churchill hadde fått med seg nyheten, og erklærte krig mot japanerne omgående: ”Jeg vil gjerne si deg at vi står sammen med dere til siste slutt,” var den tydelige beskjeden Roosevelt fikk av Churchill.

Handlekraft og krigsretorikk

Roosevelt ble i denne situasjonen rasende (av og til slo han i bordet, Gunther 1962:46), meldingene om 5000 sårede eller drepte, slagskip som ble slukt ned i havet og 475 fly som var tilintetgjort eller skadeskutt (Hickok 1978: 132). Den kvelden eller natten ble det ikke noe Earth hour på strømnettet i Det hvite hus i hvert fall. Folk stimlet til Pennsylvania Avenue (gaten utenfor Det hvite hus), og spente journalister flokket seg rundt i hopetall. Roosevelt ville anmode Kongressen denne dag om å erklære krig mot Japan, der Kongressen satt med eneste myndighet til å erklære krig mot et annet land (Hickok 1978:133). Svært alvorlig, tynget av det uvirkelige som hadde skjedd, satte Roosevelt ord på hendelsene: I går, den 7. desember 1941, en dato som vil bli stående i skjensel, er De forente stater angrepet av keiserriket Japans marine- og luftstyrker…” mens tunge, sorte gardiner ble hengt opp som sørgefoldere i Det hvite hus. Tiltak ble iverksatt umiddelbart, og når julen nærmet seg feiret Winston Churchill høytiden med familien Roosevelt – i solidaritet.  Roosevelt reiste etter hvert til forsvarsanlegg i Nord-Afrika for å oppmuntre til kamp, og Dwight D. Eisenhower (den senere presidenten) ble utnevnt til øverstkommanderende for de allierte styrkene i Europa. I denne ekstraordinære situasjonen varte det ikke lenge før Roosevelt på nytt ble valgt til president - for fjerde gang.

Yalta-konferansen

Roosevelt fikk kritikk for å ikke kaste seg tidligere inn i krigen – noe han også selv senere sa seg enig i (Gunther 1962:269). Ved Jalta-konferansen kunne Roosevelt vise sine utålmodige sider. Til en betrodd medarbeider fortalte han at Churchills taler rett og slett ble for langtekkelige (Gunther 1962:22). Generelt var Roosevelt veldig amerikansk, og for øvrig ikke spesielt pro-britisk (Gunther 1962:280).  (Da Roosevelt skulle skrive taler var bidragyterne så mange at det nesten liknet et sirkus (Gunther 1962:102))

Oppgaver og bekymringer i kø

FN skulle grunnlegges, der det ambisiøse målet var slutten på alle kriger. Men plutselig kom dagen da en viss hund ventet forgjeves på sin eier. Franklin Delanor Roosevelt døde i Warm Springs (Georgia) i april 1945 - uventet. Han ønsket å forene frihet og trygghet (Gunther 1962:98).  Trygghet fra nød, revolusjon eller overfall (ibid). Ellers; fri tanke, bevegelse og ytringsfrihet (ibid). Dette er tilnærmelsesvis like aktuelt i dag som den gang, akkurat som at avveiningen mellom frihet og fellesskap har årtusenlang historie innenfor Vestlig politikk.

”Kraften fra 140 millioner innbyggere som hadde rast gjennom Roosevelt stilnet.”

Kilder:

Gunther (1962): Franklin D. Roosevelt. Oslo: Samlaget.

Hickok, Lorena A. (1978): Historien om Franklin D. Roosevelt. Oslo: Forlagshuset. 

M79

It's gonna take a little time                           

Flott låt! 

While you're waiting like a factory line
I'll ride across the park
Backseat on the 79

Wasted days you've come to pass

So go, I know you would not stay
It wasn't true but anyway
Pollination yellow cab

You walk up the stairs
See the French kids by the door
Up one more flight
See the Buddha on the second floor

Coronation rickshaw grab

So go, I know you would not stay
It wasn't true but anyway
Racist dreams you should not have

No excuse to be so callous
Dress yourself in bleeding Madras
Charm your way across the Khyber Pass

Stay awake to break the habit
Sing in praise of Jackson Crowther
Watch your step along the arch of

No excuse to be so callous
Dress yourself in bleeding Madras
Charm your way across the Khyber Pass

Stay awake to break the habit
Sing in praise of Jackson Crowther
Watch your step along the arch of glass

Låtskrivere:
Christopher Tomson;Ezra Koenig;Rostam Batmanglij;Christopher Baio