FDR

Franklin D. Roosevelt var presidenten som fikk hjulene til å rulle igjen i USA, og løftet fattige mennesker gjennom New Deal. Det er heller ikke på småttvis å nedkjempe Nazi-Tyskland. Han var statsjef under den største krisen i USAs historie og i den verste krigen verden hadde sett.  

Allerede som barn avla Franklin Delanor Roosevelt (født 1882) visitt i Det hvite hus, under president Grover Cleveland. Det var omtrent på den tid da Det hvite hus bare hadde ett bad, det hadde de fram til 1891. Franklin var et overklassebarn. På veien ut hadde Franklins far sagt til sønnen sin: Lov meg at du aldri blir USAs president, det er for mye bekymringer og problemer. Etter en liten tenkepause kom lovnaden fra sønnen: Jeg har ikke tenkt å bli president, jeg vil bli sjømann. Gunther (1962:292) hevder imidlertid at presidentdrømmen var noe han bar på hele livet. Så skulle historien imidlertid vise at FDR ble president midt under den verste krisen i amerikansk nyere historie, så det var nok av utfordringer som kunne gjøre en gråsprengt. Han hadde de størst problemene å stri med siden Abraham Lincoln. Han er USAs betydeligste president i det 20. århundre.  

                                                     

                                                       ”En uvanlig mann som stod side om side ved hverdagsmennesket”

Å skulle skrive et blogginnlegg om FDR er som å presse en fotball ned i en bukselomme. Både New Deal og andre verdenskrigs gang blir nedtonet, og gjennomgangen fokuserer på mennesket Franklin D. Roosevelt – selv om det andre selvsagt ikke er å unnvære.

Mennesket Roosevelt

Noen trekker fram at hans fremste karakteregenskaper var åpenhet, og han hadde ellers en sterk evne til medfølelse og lærevillighet overfor saker og kunnskap ellers (Gunther 1962:9). Empatien gjorde han i stand til å tenke seg inn i situasjoner (Gunther 1962:97).  Det var mye som gav inntrykk på han, men først og fremst påvirket han selv livene til mange.  Han hadde en sterk evne til å være personlig, noe som gjorde han tillitsvekkende og trygg. Han hadde blant annet et varmt og energisk smil, som brakte håp i en ørkesløs tid. Han inspirerte folk til å tenke at framtiden var lys. Han viste både idealisme og handlekraft, store statsmannsferdigheter. Han kunne imidlertid falle for fristelsen å snakke for mye, og ta beslutninger som ikke alltid var vel fundert (Gunther 1962:11). Men en politisk håndverker av rang var han. Han omtalte seg som kristen og demokrat (Gunther 1962:12) og hadde ikke en abstrakt, men praktisk tilnærming til samfunnsspørsmål (Gunther 1962:13) (Så snart han forstod hva relativitetsteorien til Einstein handlet om, så handlet han red.anm). Hans praktiske tilnærming må imidlertid ikke forveksles med at han også hadde evne til abstraksjoner, så det er et spørsmål om ikke Gunther snakker mot seg selv i dette tilfellet: Han hadde alskens statistikk i hodet, og kunne referere til lokalpolitiske hendelser i tilfeldigvis Chicago – uten at det var noe spesielt som knyttet han til denne by (Gunther 1962:61). Men man ”måtte finne løsningen mellom det praktiske og idealet” (Gunther 1962:94). Synes det er noe ufint at Gunther et annet sted hevder at han ”nesten ikke analyserte noen ting.” For det første – kan man være inni hodet til et annet menneske? For det andre, man blir ikke det 20. århundrets president uten analytiske evner. For det tredje, hevder han like før i boka at han analyserte best på kveldingen. Roosevelt inneholdt mange gåter og paradokser (Gunther 1962:36). Selv om han ikke alltid skrev talene selv, hadde han bemerkelsesverdig talekunst (Gunther 1962:42). Han var gentleman framfor maktmenneske; snill og god – og vanntrivdes ved tanketom framferd (Gunther 1962:44).  Han ble provosert av Charles de Gaulle (Gunther 1962:51). Han var tålmodig, men kanskje derfor også langsint? Han hadde en evne til løse problemer, og se på det meste med begeistring – nesten festlig (Gunther 1962:60).  Han kunne være kvass, dersom situasjonen krevde det (Gunther 1962:63). Han hadde evnen til å gripe kjernen i enhver sak (Gunther 1962:92) – og kanskje dette også er kjernen i hvorfor han ble sett på som praktisk? Og folks undervurdering av hans analytiske evner, forhindrer ikke å vedkjenne seg at han hadde vyer: Foruten mye annet lekte han med tanken om en felles myntenhet for helle verden (noe som hadde forhindret at man kunne prøve å regulere opp- og nedgangstider med pengepolitikk journ.anm). Han leste mye, men ikke systematisk.

Liberal eller konservativ?
Tilhørte han politikkens venstre- eller høyreside? Selvsagt var han Demokrat (Liberal, og dermed USAs venstreside), men hvorvidt han skjelte til venstre eller høyre varierer ut i fra saksfelt. Eksempelvis kjempet han for alderstrygd, hvilket han hadde flere støttespillere på venstre-, enn høyresiden. Men dette er ikke åpenbart når det kommer til andre spørsmål; blant annet var han en varm forsvarer av USAs konstitusjonelle forordninger, hvilket gjorde han noe konservativ. Dette er imidlertid en sannhet med modifikasjoner, et annet sted hevder Gunther at han brøt med tidligere presidenters utelatelse av visepresidenten i regjeringskollegiet (Gunther 1962:61), hvilket kan ses på som et avvik fra konstitusjonell praksis.  Han var ellers en varm tilhenger av menneske- og borgerrettigheter. Han var uomtvistelig konservativ i vernet om det amerikanske demokratiet (Gunther 1962:13). I innenrikspolitikken ble han viden kjent for New Deal, hvilket gjorde han også omstridt – men plantet på venstresiden, grunnet sterk offentlig intervensjon i økonomien – men det er også med visse forbehold - for han sikret privat tiltakslyst og entreprenørskap gjennom tiltakene han iverksatte. Næringslivet fordømte likevel stort sett tiltakene (Gunther 1962:253).  Som det følelsesmenneske Roosevelt var, var det følelsene – ikke logikken – som brakte han til venstre i politikken (Gunther 1962: 52).  Han var plassert lenger til venstre, enn høyre (Gunther 1962:242).

                                                           

                                                       ”I sine yngre dager ville han heller kalles progressiv, enn liberal”

                                                                                                                           (Gunther 1962:98)

Det nærmeste du kommer amerikansk aristokrati

FDR hadde ikke så mye til overs for millionærer, annet enn at han følte seg ovenpå i samtale med dem (Gunther 1962:44). Noen av millionærene ble morsomt nok omtalt som ”internasjonalt drivgods.” Selv kom Franklin D. Roosevelt fra et i overmåte borgerlig hjem, en barndom fylt av revejakt (Hickok 1972), settervalp (Hickok 1972:12) og lekerom i et tårnværelse (Hickok 1972: 9). Faren hadde en gård i Hyde Park (Hickok 1972:8). Slekten hadde i nærmest alle ledd bodd i New York (Gunther 1962:130). Franklin var glad i fugler, og ønsket seg som 10-åring en tilsvarende ornitologisk samling de hadde i naturhistorisk museum (Hickok 1978:22). Han ville da gå drastisk til verks, å få seg et gevær slik at han selv kunne foreta innsankingen (Hickok 1978:22) – og som elleveåring fikk han skytevåpen i presang (Hickok 1978:23). Han var som barn en ivrig museumsbesøkende, og kunne gi funksjonærene hodebry i havet av spørsmål han fikk seg til å stille (Hickok 1978:23). Han hadde en filatelist-samling, som rommet 3000 frimerker (Hickok 1978:24), og faren lærte han å skyte alle tiders blinkskudd (Hickok 1978:25). Samtidig fikk han faderlig undervisning i regelverk for skytevåpen, slik at Franklin ble en forsiktig skytter (Hickok 1978:25-26). Han ble faktisk selvforsynt med utstoppede fuglearter (Hickok 1978 26-27). Faren kunne også tilby den unge, eventyrlystne Franklin en skonnert på 51 fot kalt ”Halvmåne”, som han håndterte egenhendig som 13-åring (Hickok 1978:30) – og kanskje det var her sjømannsdrømmen oppstod? Navnet Delano stammer faktisk fra en gammel sjøfolk-slekt, hvorpå bestefaren bygde både båt og bolig i Massachusetts, der Roosevelt-familien gjerne la sine ferier til (Hickok 1978:32). Dette var blant flere feriesteder familien var tilbakevennende til, de oppholdt seg også gjerne på kurstedet Bad Nauheim i Tyskland (Hickok 1978:41). Huset i Massachusetts var fylt med blant annet rare, utskårede møbler fra fjerne himmelstrøk (Hickok 1978:32). Hist og her lå det draft og logg-bøker, som kunne sluke et vitebegjærlig ungsinn (Hickok 1978:32) – der særlig bøker om marinen grep oppmerksomheten til Franklin (Hickok 1978:32-33). Og som så ofte skjer i ungdommelig lek, med kjepper og kvister, kostet fritidsliknende strabaser han en tann (Hickok 1978:34-35) – etter at en kamerat bokstavelig talt fikk slått fra seg, i tidlig alder. Av mer formell utdannelse, fra tidlig barnsben av, hadde Franklin fått ved å sitte i en krets av utvalgte barn – med privatlærer på hjemmebesøk (Hickok 1978:35).  Sjøkrigsskolen i Annapolis var tidlig et mål for Franklin (Hickok 1978:37). Faren hadde venner i Kongressen – slik at et brukervennlig anbefalingsbrev var innenfor rekkevidde (Hickok 1978:38), og derfor mulig innrullering på sjøkrigsskolen.  Faren ønsket at Franklin tok et studieløp på Harvard og juridisk fordypning (Hickok 1978:38). Franklin så aldri for seg noen advokatpraksis, men ble forklart at det var mange yrkesveier som åpnet seg ved rettsvitenskap – blant annet en politiker-karriere, selv om nok neppe dette var langt framme i tankene til Franklin den gang. Av akademiske ferdigheter var han ingen sinke, han kunne tysk og fransk i fjortenårsalderen (Hickok 1978:41).  Og tyskferdighetene fikk han bruk for, da han ble pågrepet av en tysk politimann (med sverd og pigghatt, slik tysk politi var utstyrt med i sin tid), etter at barna under et ferieopphold hadde stjålet kirsebær fra en hage (Hickok 1978:43). De fikk bot på fem mark i en rettsinstans, siden rampestrekene nettopp var ”verboten” (Hickok 1978:43).  Dette gir jo ny innsikt i uttrykket ”å spise kirsebær med de store.” Selv om han ønsket at han var en kløpper i fotball og baseball, måtte han se seg forbigått av mange, som gjorde at han måtte se langt etter lagplass på et anselig nivå (Hickok 1978: 48-49). Men han kunne ri, seile og spille tennis (Hickok 1978:49).  Sin femmenning og tilblivende kone, Elanor Roosevelt, møtte han i ung alder.

                                         

                                            ”Han trodde i sitt innerste at mennesket er godt og hederlig”

                                                                                                      (Gunther 1962:98)          

Studenttid og giftemål

Etter hvert ble det Harvard på Franklin Delanor Roosevelt, og omsider ble det også plass til han i studentenes daglige avisutgivelse; ” Harvard Crimson.” (Hickok 1978:66) – og ble etter tid og stunder (siste studieår) redaktør (Hickok 1978:69). Som kommentator likte han å kline til med bøyningsformen superlativ. Han var bosatt i et fint nabolag, på folkemunne kalt ”Gullkysten” (Hickok 1978:67). Faren døde i Franklins første studieår på Harvard, og han begynte særlig fra og med da å beundre hans fetter, Theodore Roosevelt (som han ikke i overmåte liknet red. anm.) – Amerikas daværende president (Hickok 1978:67-68). Theodore Roosevelt var en utpreget demokrat, som mente at alle burde ta del i styringen av landet – og Franklin tok Theodore alltid i forsvar, i den politiske drøs som kunne inntreffe på Gullkysten (Hickok 1978: 68). Franklin giftet seg med niesen til Theodore Roosevelt, Elanor Roosevelt, ett år etter han var ferdig på Harvard (Hickok 1978: 70-71).

En politiker trår til

Ikke lenge etter bryllupet ønsket Det demokratiske parti å få han valgt som senator (Hickok 1978:73). Hans tidligere løfter til faren om å ikke kaste seg inn i politikken, klarte han ikke å holde – oppmuntret av både Elanor og Theodore Roosevelt (Hickok 1978: 74). Franklin og Elanor hadde nå sammen både en gutt og jente, og Franklin hadde egen advokatpraksis. Franklin hadde egentlig aldri lyst til å bli advokat, han orket ikke tanken på å sitte ved en skrivepult på et kontor (Hickok 1978: 75) – og kanskje var han heller ikke så konfliktsøkende som gjerne advokatpraksis krever? Han ble mer forlokket av å være ute blant folk (Hickok 1978:75).  Franklin stilte opp for Det demokratiske partiet. Han bestemte seg for å farte rundt i den nye oppfinnelsen automobil, som flere fryktet ville skremme vekk bondevelgere – siden bønder hatet biler som pesten, fordi det skremte dyrene deres (Hickok 1978:76). Hvorvidt det var bilen eller underdogen Franklin som skremte dyrene, blir vi aldri helt sikre på – men velgerne støttet likevel opp om Franklins kandidatur. Etter at Franklin hadde snakket om priser, avlinger, lekt med unger og ropt et og annet slagord, ble det senatorplass. Han fikk tidlig ry på seg for å være flink, en som klarte å banke sakene i gjennom (Hickok 1978:78-79) – og han hadde en enorm hukommelse (Gunther 1962:61).  Noen hevder han kunne huske italienske bygater 40 år etterpå (Gunther 1962:61). Og han husket livet i gjennom alltid hvem som hadde vært lojale mot han (Gunther 1962:234).

Regjeringsdeltakelse

Han jobbet hardt for å få Woodrow Wilson valgt som president (Hickok 1978:80). Han fikk jobb i som vise-marineministeren, og Wilson fikk i løpet av de neste åtte årene som tjenestemann under Wilson, to barn til (Hickok 1978:81-82). Hans politiske slektskap til Wilson er ikke særlig nært, Roosevelt var langt mindre doktrinær og dogmatisk (Gunther 1962:14) – altså pragmatisk. Franklin D. Roosevelt overgikk de fleste i marinekompetanse, men fikk nei fra øverste hold vedrørende eget ønske om deltakelse i den Første verdenskrig (Hickok 1978:82). Wilson hadde indirekte lært Roosevelt at en krig krever forberedelse, noe Franklin D. Roosevelt også gjorde – og rustet opp – forut for Andre verdenskrig (Gunther 1962:16). Etter Første verdenskrigs slutt ønsket Wilson å opprette Folkeforbundet (forløperen til FN), noe FDR aktivt støttet (Hickok 1978:83).  Etter at Woodrow Wilson trakk seg som Demokratenes videre presidentkandidat på grunn av sykdom, ble FDR visepresidentkandidat for guvernør Cox - presidentkandidaten. Ønsket om opprettelsen av Folkeforbundet ble imidlertid en byrde for dem begge (Hickok 1978:85), noe som nok forklarer noe av hvorfor de ikke stakk av med valgseieren. Han jobbet hardt for å få Al Smith som president for Demokratene i 1924. Han lærte mye av Smith, men de ble likevel ikke særlig nære venner (Gunther 1962:217).

Presidentvalg

Franklin D. Roosevelt ble omsider Demokratenes presidentkandidat, ”jeg lover dere en ny giv for det amerikanske folk!” proklamerte Roosevelt fra talerstolen i Chicago – før han iverksatte det som på skrivepulten allerede hadde fått navnet ”New Deal” (Hickok 1978:110-111). New Deal innebar elementer av planøkonomi (Gunther 1962:256). Konservative demokrater hadde pekt på at han nok var i overmåte liberal, og støttet han ikke (Gunther 1962:233). Han unnslapp på nære nippet attentatforsøk i Miami i 1933, noe ikke én av hans medarbeidere gjorde (Hickok 1978:112-113).

Folks forhåpninger til Capitol Hill

Vanskelighetene i amerikansk økonomi på 1930-tallet var opprivende. Men allerede siden 1921 hadde han jobbet for et progressivt parti, for å løse folks hverdagslige problemer (Gunther 1962:243). Roosevelt var derfor rett man til rett sted, etter krakket i 1929. Sammenhengene i 30-årene er såpass komplekse at det ikke er plass til en gjennomgang (det er en artikkel i seg selv), men det koker ned til det som Hickok skriver: Folk opparbeidet seg gjeld ved å kjøpe ting de i virkeligheten ikke hadde råd til (1978:114). Ettersom omsetningen etter hvert sank, måtte ansatte sies opp – først innenfor varehandelen, senere i andre industrigrener. Flere fabrikknedleggelser var på trappene (Hickok 1978: 114).  Frykten spredte seg, folk spurtet til bankene for å ta ut alle pengene de hadde (Hickok 1978:114). Det eneste vareslaget som kanskje ikke stupte i etterspørsel var madrasser? Banker måtte stenge, de hadde rett og slett ikke likvider. Det var i denne situasjonen at Franklin D. Roosevelt ble president, 1932. Roosevelt holdt i høyesterettsjustitiariusens Bibel ved inntredelses-seremonien, og lovet at han skulle respektere USAs grunnlov, og skjøtte sine plikter etter beste evne (Hickok 1978:115).  Akkurat disse to tingene kan ingen trekke i tvil. Han virket både alvorlig og munter i sin inntredelsestale, kanskje ikke den verste kommunikasjonsform for å frambringe håp? Tross alt var USA mektig, slo Roosevelt fast, og banket inn i de rådville ansikter, som hadde møtt fram for å høre det som ble 51-åringens sagnomsuste ord: ”Det eneste vi har å frykte, er frykten selv.”

Tiltaksiver og handlekraft 

USAs 30. president stengte bankene i et par dager, for å stoppe alle uttakene (Hickok 1978:117). Banksituasjonen hadde gitt Roosevelt én av to søvnløse netter, gjennom hans lange presidenttid på 13 år (Gunter 1962: 38). Folks samvittighet førte til at man etter dette begynte å sette inn igjen pengene (og etterspørselen etter madrasser sank red.anm.). Under flere radiotaler ble hans kjennemerke en enkel språkdrakt, slik at alle kunne forstå budskapene (Hickok 1978:117). Bankene skulle bli sikrere, ved at myndigheter gav dem garantier - det var et av de første tiltakene Roosevelt iverksatte. Lovene skulle hjelpe både arbeidere, bedriftseiere og bønder (Hickok 1978:117). ”Dra lasset sammen,” ble gjennomgangstonen. I så måte la nok Roosevelt til grunn et harmoni-perspektiv i politikken, framfor konfliktperspektiv? God sentrumspolitikk, dette. Av innsparinger kan nevnes at han kuttet offentlige lønninger med 15 prosent, dessuten beskjæring i pensjonene – og innførte ekstra skatt på de høyeste inntektene (Gunther 1962:247). Stillingen til en amerikansk president har sjeldent vært sterkere, der han iløpet av de første månedene fikk 77 fullmakter av Kongressen (Gunther 1962: 248). New Deal er pakken som består av et mylder av tiltak. Konservative kalte det revolusjonært da Roosevelt ville hjelpe ungdommen som sultet på gatehjørnene (Gunther 1962: 248). Andre igjen omtalte New Deal som fascisme (1962:249).  15 år senere var New Deal-pionérene regnet som Amerikas største samfunnstøtter. Flere lover som ble vedtatt fungerte meget godt, og Roosevelt ble gjenvalgt som president i 1936. Ved et valgskred – den største presidentseieren noensinne.

                                                                                        

                                                                                 ”Eg vil heller vera ein byggjar, enn en nedrivar”

                                                                          

                                                                      (Språkmektige Roosevelt på nynorsk, Gunther 1962:99)

Andre presidentperiode 

Dette var den lykkeligste perioden for presidenten, USA kom på fote igjen – før andre verdenskrig. Men det var ikke uten utfordringer – republikanerne gikk framover ved valg (Kongressen var blant annet uregjerlig i 1937 journ. anm), og næringslivet fikk i perioden et tilbakeslag (Gunther 1962:260). Mens Franklin D. Roosevelt ikke ofret utenrikspolitikken en tanke i den første presidentperioden, slukte dette han helt i den andre perioden (Gunther 1962:264). I Europa var Adolf Hitler i ferd med å bygge opp en verdensledende hær- og luftstyrke. Etter hvert rullet nazistenes stridsvogner inn i Østerrike og Tsjekkoslovakia. Først da nazistene teppebombet Polen, kastet britene seg inn i krigen med liv og lyst. I motsetning til den engelske statsminister Chamberlain forstod Roosevelt seg på Hitler (Gunther 1962:267). I USA hadde man frenetisk møtevirksomhet for å ruste landet mest mulig. For øvrig kan det her tas med at forsvarsbudsjettet i USA økte til det dobbelte i 1950, kontra 1934 (Roosevelt 1962:254). Det man fryktet aller mest var at tyskerne skulle nedkjempe alt og alle i Europa, og invadere USA via Atlanterhavet. Roosevelt tok ansvar, og stilte opp som amerikansk president for tredje gang – noe som selvsagt gav han motbør i enkelte kretser, siden det stred imot konstitusjonell skikk. Flesteparten innså likevel at USA var i en helt spesiell situasjon. Roosevelt ville berge samfunnsordenen, blant annet fra nazismen. Og hadde ikke krigsfaren vært så overhengende hadde han ikke gått inn i sitt niende presidentår. Derfor ble han også valgt til president, for tredje gang. Franklin D. Roosevelt feiret til gjengjeld ikke valgseieren noe særlig, men brettet opp ermene ytterligere et par hakk. Det eneste lyspunktet var kanskje den skøyeraktige valpen som flyttet inn i Det hvite hus, noe Franklin D. Roosevelt huskes for å ha blitt avbildet med på fotos.

Krigspresidenten

”Ytringsfrihet, religionsfrihet, frihet fra nød, frihet fra frykt – over hele verden” hadde Roosevelt stått last og brast ved, etter en av hans radiotaler – og dette kunne Churchill si seg enig i, da han overraskende tok turen over Atlanterhavet, for å legge en krigsplan sammen med Roosevelt – og ordene inngikk i det som fikk navnet ”Atlanterhavserklæringen” (Hickok 1978:126).  Det er generelt store forskjeller i lynne til Churchill og Roosevelt – der Roosevelt lyttet til rådgivere og kamerater (ved hans åpne væremåte), var Churchill langt mer egenrådig (Gunter 1962:17).  Men der Churchill lyttet til vitenskapsfolk, overså Roosevelt disse (Gunther 1962:17). Hva gjelder den siste setning er også Gunther her tvetydig, der han på side 237 nettopp hevder at han lyttet til ekspertise. Av det mer kuriøse kan nevnes at Roosevelt aldri la seg før midnatt, og var i tillegg A-menneske. Churchill kunne ta cowboystrekker på to-tre timer utover ettermiddagen, før han sov natten igjennom.

Det overraskende angrepet på Pearl Harbour

Roosevelt ville ikke flytte sin Stillehavsflåte fra Pearl Harbour (Hawaii) til forsvarsbastionen California, fordi dette kunne virke som et svakhetstegn overfor de fryktede japanerne (Hickok 1978: 129). Plutselig en dag kom beskjeden via telefon: ”Pearl Harbour bombes av japanerne!” Dette var tidlig på morgenkvisten på Hawaii, mens ettermiddagssolen senket et vemodig lys over Det ovale rom. Roosevelt tilkalte det som var av sentrale og betrodde personer, og sporenstreks bestilte Roosevelt en samtale med statsminister Churchill. Churchill hadde fått med seg nyheten, og erklærte krig mot japanerne omgående: ”Jeg vil gjerne si deg at vi står sammen med dere til siste slutt,” var den tydelige beskjeden Roosevelt fikk av Churchill.

Handlekraft og krigsretorikk

Roosevelt ble i denne situasjonen rasende (av og til slo han i bordet, Gunther 1962:46), meldingene om 5000 sårede eller drepte, slagskip som ble slukt ned i havet og 475 fly som var tilintetgjort eller skadeskutt (Hickok 1978: 132). Den kvelden eller natten ble det ikke noe Earth hour på strømnettet i Det hvite hus i hvert fall. Folk stimlet til Pennsylvania Avenue (gaten utenfor Det hvite hus), og spente journalister flokket seg rundt i hopetall. Roosevelt ville anmode Kongressen denne dag om å erklære krig mot Japan, der Kongressen satt med eneste myndighet til å erklære krig mot et annet land (Hickok 1978:133). Svært alvorlig, tynget av det uvirkelige som hadde skjedd, satte Roosevelt ord på hendelsene: I går, den 7. desember 1941, en dato som vil bli stående i skjensel, er De forente stater angrepet av keiserriket Japans marine- og luftstyrker…” mens tunge, sorte gardiner ble hengt opp som sørgefoldere i Det hvite hus. Tiltak ble iverksatt umiddelbart, og når julen nærmet seg feiret Winston Churchill høytiden med familien Roosevelt – i solidaritet.  Roosevelt reiste etter hvert til forsvarsanlegg i Nord-Afrika for å oppmuntre til kamp, og Dwight D. Eisenhower (den senere presidenten) ble utnevnt til øverstkommanderende for de allierte styrkene i Europa. I denne ekstraordinære situasjonen varte det ikke lenge før Roosevelt på nytt ble valgt til president - for fjerde gang.

Yalta-konferansen

Roosevelt fikk kritikk for å ikke kaste seg tidligere inn i krigen – noe han også selv senere sa seg enig i (Gunther 1962:269). Ved Jalta-konferansen kunne Roosevelt vise sine utålmodige sider. Til en betrodd medarbeider fortalte han at Churchills taler rett og slett ble for langtekkelige (Gunther 1962:22). Generelt var Roosevelt veldig amerikansk, og for øvrig ikke spesielt pro-britisk (Gunther 1962:280).  (Da Roosevelt skulle skrive taler var bidragyterne så mange at det nesten liknet et sirkus (Gunther 1962:102))

Oppgaver og bekymringer i kø

FN skulle grunnlegges, der det ambisiøse målet var slutten på alle kriger. Men plutselig kom dagen da en viss hund ventet forgjeves på sin eier. Franklin Delanor Roosevelt døde i Warm Springs (Georgia) i april 1945 - uventet. Han ønsket å forene frihet og trygghet (Gunther 1962:98).  Trygghet fra nød, revolusjon eller overfall (ibid). Ellers; fri tanke, bevegelse og ytringsfrihet (ibid). Dette er tilnærmelsesvis like aktuelt i dag som den gang, akkurat som at avveiningen mellom frihet og fellesskap har årtusenlang historie innenfor Vestlig politikk.

”Kraften fra 140 millioner innbyggere som hadde rast gjennom Roosevelt stilnet.”

Kilder:

Gunther (1962): Franklin D. Roosevelt. Oslo: Samlaget.

Hickok, Lorena A. (1978): Historien om Franklin D. Roosevelt. Oslo: Forlagshuset.